Russlands økologiske mirakel

Over halvparten av maten i Russland er produsert økologisk ved at millioner av familier dyrker sine egne jordlapper på fritiden. Den russiske staten gir bort slike jordstykker gratis til ikke-kommersielle dyrkningsformål. For det russiske folks del er dette en anskaffelse av sunn mat, og en kultur i seg selv bestående av utstrakte byttenettverk for fersk mat og en familievennlig livsstil (Kins’ domains – slektsdomener). Denne selvbergingen har også en åndelig side inspirert av bokserien om naturmennesket Anastasia som holder til i de sibirske skoger (English version here).

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK (les gjerne hans eventyrlige beretning Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester)

Allerede i 1999 produserte 35 millioner familiedrevne jordstykker 90% av landets poteter, 77% av grønnsakene, 87% av frukten, 59% av kjøttet og 49% av melken. Dette innbefattet altså 105 millioner mennesker eller 71% av landets befolkning som dyrket økologisk mat til eget bruk. Disse tallene har nok pekt oppover siden den gangen. Bare i Moskva-regionen er det i dag 1 million slike jordstykker (dachas). Den russiske staten gir bort slike jordstykker som ikke kan selges, men går videre i arv. En slik dacha kan variere i størrelse og er stor nok til å fø en familie og produsere et overskudd som delvis lagres, samt gis bort i utstrakte nettverk som alltid har en sirkulasjon av fersk mat. Produksjonen er ikke-kommersiell og derfor fritatt for skattlegging.

Fra mai til september hvert år pendler familiene ut i helgene og tilbringer sommerferiene på sine dahcas for å besørge sunn føde. Samtidig får de spedd på familieøkonomien i betydelig grad. De dyrker spesielt poteter som regnes som for viktige til at de kan overlates til kommersielt jordbruk. Det dyrkes også rikelig med gulerøtter, løk, slangeagurk, hvitløk, rødbeter, tomater, squash, reddiker og eventuelle urter. Også frukttrær og bærbusker plantes ut i rikt monn og høstes, slik at man i virkeligheten har skapt det man kan kalle permakultur. Det er vanlig å ha mer enn seks typer frukt og bær som for eksempel rips, epler, bringebær, stikkelsbær, plommer, jordbær og pærer.

Livet på dachaene er sementert i russisk levekultur som basis for familieliv og oppvekst. Når familien er på dachaen er det slutt på sløving foran TV-en, krangling, mas og sentrering rundt smale egosentriske perspektiver. Der finner alle noe å ta seg til etter eget hjerte: far snekrer på boligen og mor luker i grønnsakene, mens ungene og bikkjene springer fritt rundt og finner sammen med andre barn i nabolaget. Barna får leke og vokse i frihet og nærhet til natur. Man sier derfor at man også dyrker barn i dachaene. Kveldene og nettene tilbringes i fellesskap i familiens lille hytte uten telefon eller innlagt vann.

 

Jord og åndelighet med Anastasia

Jord er hellig for russerne. Forholdet mellom menneske og jord er hellig og åndelig. Dette er en arv fra hedensk tid i Russland som har overlevd i jordbruket. Derfor regnes arbeidet med jorda som mer enn bare et stykke fysisk arbeid. Det er i seg selv sunt og styrkende for sjelen og helbredende for kropp og sinn.

I de senere årene har denne åndeligheten fått et oppsving gjennom utgivelsen av bokserien The Ringing Cedars, av Vladimir Megré. En russisk kvinne ved navn Anastasia vokste opp i de sibirske skoger i nær kontakt med ville dyr og natur. Hun hadde ingen sivilisatorisk påvirkning overhodet som ved for eksempel skolegang. Med en åndelig naturforståelse viser hun en dypere forståelse av tilværelsens problemer, og gir råd og praktisk veiledning til menneskeheten framover for å skape en bedre verden. Ingen forlag ville utgi den første boka, så forfatteren stilte seg opp på gata og solgte stabler av den. Per i dag har 10 millioner bøker blitt solgt i Russland som et rent undergrunnsfenomen, og bokserien er nå oversatt til over 20 språk.

Anastasias åndelighet står i direkte forbindelse til forfedrenes levemåte tusener av år tilbake i tid, og hun innvier oss i hva dyssene ble brukt til. Dyssene finnes også i Sør-Skandinavia. En gang stod de her i titusentall. Hun forteller og viser oss hvordan verden siden den gang har blitt som den har blitt med sine problemer og naturfiendtlighet. For flere tusen år siden ble det født en rekke mennesker som ikke klarte å spille på lag med naturen. Disse menneskene fant derfor på stadig mer teknisk finurlige løsninger for å kunne overleve. De valgte å dominere naturen og andre mennesker. Det ble skapt hierarkiske og dogmefylte samfunnsformer som siden har spredd seg til hele planeten. Dette er verden slik vi kjenner den i dag. Kjennetegnet for slike samfunn er at de må ha dogmer for å hindre folk i å oppdage den indre sannhet, men dermed kollapser også disse samfunnene med jevne mellomrom fordi dogmene før eller siden vil rives ned.

Anastasias misjon er at vi skal bli Menneske igjen med stor M, at vi atter skal lære å ta i bruk vår fulle kapasitet. Hun gir veiledning og fullt brukbare praktiske råd for alt fra barneoppdragelse til skoler og jordbruk. Det viktigste nå er å skape seg sitt eget familieparadis på 10 mål land hvor man dyrker med permakultur, og vier landet til familien i generasjonene som kommer. Vi skaper vårt eget Moderland, som Anastasia sier. Ved å gjøre dette frikobler man seg fra det hierarkiske systemet og danner et uangripelig Kjærlighetsrom som vi kan finne trygghet i og møte verden ut ifra. Vi lærer kjærlighet til oss selv og jorda, og kommer i harmoni med universets lover. Vi, Mennesket, vil med 10 mål ættejord til hver av oss igjen lære oss å skape i kjærlighet og komme i gode forhold med hverandre og naturen.

I Russland har denne bokserien med disse tankene satt sitt kulturelle avtrykk.  Helt opp på regjeringsnivå hører man om Anastasia fordi folk ikke slutter å sende brev med påvirkning av Anastasias perspektiver. Bøkene har vært omtalt på TV og i aviser. Det skrives sanger og dikt om henne. Forfatteren Vladimir Megré telte for noen år siden opp 40 000 takkebrev, og like mange mennesker har snudd helt om på livene sine etter å ha lest bøkene. Det finnes nå lokallag over hele Russland som ønsker å skape etter Anastasias anvisninger. I år 2004 telte man 150 nye økolandsbyer som hadde oppstått etter hennes tanker. Mange av familiene bruker nå aktivt sine dachas som en måte å løse verdensproblemene på ved gi barna åndelig egenerfaring i det å ta vare på natur, jord og Moderland, inspirert av Anastasia.

Noe for Norge?

Det er ikke mer enn 50 år siden at vi kunne finne folk i Norge som holdt på med selvberging tilsvarende det russerne driver med i dag. Til og med i sentrale industrialiserte strøk på Østlandet fantes det folk som drev med selvberging. I tillegg hadde disse sitt virke på en moderne arbeidsplass med fastsatte arbeidstider i byens sentrum. Det man trengte var en jordfreser og villigheten til å ta i bruk lørdag og søndag til noe fornuftig, og slik var hele familier selvforsynte med poteter, grønnsaker, frukt og bær. Det er godt å vite når vi vet at dette behovet vil oppstå igjen en gang i framtiden samtidig med at vi lever i et teknologisk samfunn. Det er nok heller ingen dum idé å begynne med det allerede i dag.

I dag er tilstanden for Norge slik at vi har skapt et komplekst system bestående av politikere, Mattilsynet, supermarkeder og kapitalens drivkraft i matproduksjonen. Alt dette for å håndtere noe som i utgangspunktet er så enkelt at det ikke trengs noe system for å håndtere det. Selvberging som formål har blitt borte når det som legges i bunnlinja til syvende og sist er pengefortjenesten. I realiteten jobber alle de involverte med å vedlikeholde systemene istedet for å produsere mat. Med en slik bunnlinje uteblir den uttalte hensikten med det hele, som var å gi folk sunn og god mat.

Det kan nevnes at Anastasia allerede har nådd det norske regjeringskontor. En norsk familiemor har sendt sitt brev til den norske statsministeren med inspirasjon fra bokserien:

(…) « Jeg skal fortelle deg hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker å tilbringe dagen sammen med barna mine. Ikke bare to timer mellom kl 17 og leggetid hver ettermiddag.. Jeg ønsker å ha tid og overskudd til å være en god mor, kunne prate om de viktige tingene i livet, få muligheten til å påvirke deres valg. Jeg ønsker å leve uten å drukne i regninger. Regninger som gjør det umulig å jobbe mindre enn 7 timer pr dag.. Jeg ønsker å verne om den verdifulle dagen min. Jeg ønsker å bruke minimalt med tid på en runddans av selvopprettholdende samfunnsrutiner. Jeg ønsker å bruke mest mulig tid på å være lykkelig, kreativ og nær andre mennesker! Hvordan kan Norge legge til rette for disse ønskene? Det lurer jeg på…»

Du kan lese hele brevet her

Les om grunnprinsippene for selvforsynte Kin’s domains/Slektsdomener (familiefellesskap) 

 

Relatert 

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Helg på Fokhol gård – Nordisk biodynamisk forum 2012

Satoyama: Japans hemmelige skog – NRK dokumentar

Agrarrebellen Sepp Holzer

Slåttekurs på Ryghsetra – Bevaring av biologisk mangfold og kulturlandskap i praksis