Russlands økologiske mirakel

Over halvparten av maten i Russland er produsert økologisk ved at millioner av familier dyrker sine egne jordlapper på fritiden. Den russiske staten gir bort slike jordstykker gratis til ikke-kommersielle dyrkningsformål. For det russiske folks del er dette en anskaffelse av sunn mat, og en kultur i seg selv bestående av utstrakte byttenettverk for fersk mat og en familievennlig livsstil (Kins’ domains – slektsdomener). Denne selvbergingen har også en åndelig side inspirert av bokserien om naturmennesket Anastasia som holder til i de sibirske skoger.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK (les gjerne hans eventyrlige beretning Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester)

Allerede i 1999 produserte 35 millioner familiedrevne jordstykker 90% av landets poteter, 77% av grønnsakene, 87% av frukten, 59% av kjøttet og 49% av melken. Dette innbefattet altså 105 millioner mennesker eller 71% av landets befolkning som dyrket økologisk mat til eget bruk. Disse tallene har nok pekt oppover siden den gangen. Bare i Moskva-regionen er det i dag 1 million slike jordstykker (dachas). Den russiske staten gir bort slike jordstykker som ikke kan selges men går videre i arv. En slik dacha kan variere i størrelse men er stor nok til å i hovedsak fø en familie og produsere et overskudd som delvis lagres, men som også i veldig stor grad gis bort i utstrakte nettverk som alltid har en sirkulasjon av fersk mat. Produksjonen er ikke-kommersiell og derfor fritatt for skattelegging.

Fra mai til september hvert år pendler familiene ut i helgene og tilbringer sommerferiene på sine dahcas for å besørge sunn føde og samtidig spe på familieøkonomien i betydelig grad. De dyrker spesielt poteter som regnes som for viktige til at de kan overlates til kommersiell dyrkning, men de dyrker også rikelig med gulerøtter, løk, slangeagurk, hvitløk, rødbeter, tomater, squash, redikker og eventuelle urter. Også frukttrær og bærbusker plantes ut i rikt monn og høstes, slik at man i virkeligheten har skapt det man vil kalle permakultur. Det er vanlig å ha mer enn seks typer frukt og bær som for eksempel rips, epler, bringebær, stikkelsbær, plommer, jordbær og pærer.

Livet på dachaene er sementert i russisk levekultur, som basis for familieliv og oppvekst. Når familien er på dachaen er det slutt på sløving foran TVn, krangling, mas og sentrering rundt smale egosentriske perspektiver. Der finner alle noe å ta seg til etter eget hjerte; far snekrer på boligen og mor luker i grønnsakene, mens ungene og bikkjene springer fritt rundt og finner sammen med andre barn i dacha-nabolaget. Barna får leke og vokse i frihet og nærhet til natur, og man sier derfor at man også dyrker barn i dachaene. Kveldene og nettene tilbringes i fellesskap i familiens lille hytte uten telefon eller innlagt vann.

 

Jord og åndelighet med Anastasia

Jord er hellig for russerne. Forholdet mellom menneske og jord er hellig og åndelig. Dette er en arv fra hedensk tid i Russland som har overlevd i jordbruket. Derfor regnes arbeidet med jorda som mer enn bare et stykke fysisk arbeid. Det er i seg selv sunt og styrkende for sjelen og helbredende for kropp og sinn.

I de senere årene har denne åndeligheten fått et oppsving gjennom utgivelsen av bokserien The Ringing Cedars, av Vladimir Megré. En russisk kvinne ved navn Anastasia vokste opp i de sibirske skoger i nær kontakt med ville dyr og natur, og ingen sivilisatorisk påvirkning overhodet som for eksempel skolegang og det å kunne lese og skrive. Med en åndelig naturforståelse viser hun en dypere forståelse av verdens problemer, og gir råd og praktisk veiledning til menneskeheten framover for å skape en bedre verden. Ingen forlag ville utgi den første boka, så forfatteren stilte seg opp på gata og solgte stabler av den. Per i dag har 10 millioner bøker blitt solgt i Russland som et rent undergrunnsfenomen, og bokserien er nå oversatt til over 20 språk.

 

Anastasias åndelighet står i direkte forbindelse til forfedrenes levemåte tusener av år tilbake i tid, og hun innvier oss i hva dyssene ble brukt til. Dyssene som også finnes i Sør-Skandinavia og en gang sto her i titusentall. Hun forteller og viser oss, hvordan verden siden den gang har blitt som den har blitt med sine problemer og naturfiendtlighet. For flere tusen år siden ble det født en rekke mennesker som ikke klarte å spille på lag med naturen. Disse menneskene fant derfor på stadig mer teknisk finurlige løsninger for å kunne overleve. De valgte å dominere naturen og andre mennesker og skapte hierarkiske dogmefylte samfunnsformer som siden har spredd seg til hele verden, og dette er verden slik vi kjenner den i dag. Kjennetegnet for slike samfunn er at de må ha dogmer for å fraholde folk i å oppdage den indre sannhet, men dermed kollapser også disse samfunnene med jevne mellomrom fordi dogmene før eller siden vil rives ned.

Anastasias misjon er at vi skal bli Menneske igjen med stor M, at vi skal lære å ta i bruk vår fulle kapasitet igjen. Hun gir veiledning og fullt brukbare praktiske råd for alt fra barneoppdragelse til skoler og jordbruk. Det viktigste nå er å skape seg sitt eget familieparadis på 10 mål land hvor man dyrker med permakultur, og vier landet til familien i generasjonene som kommer. Vi skaper vårt eget Moderland som Anastasia sier. Ved å gjøre dette frikobler man seg fra det hierarkibaserte systemet og danner et uangripelig Space of Love som vi kan finne trygghet i og møte verden ut i fra. Vi lærer kjærlighet til oss selv og jorda, og kommer i harmoni med universets lover. Vi, Mennesket, vil med 10 mål ættejord til hver av oss igjen lære oss å skape i kjærlighet og komme i gode forhold med hverandre og naturen.

I Russland har denne bokserien med disse tankene satt sitt kulturelle avtrykk.  Helt opp på regjeringsnivå hører man om Anastasia fordi folk ikke slutter å sende brev med påvirkning av Anastasias perspektiver. Bøkene har vært omtalt på TV og i aviser. Det skrives sanger og dikt om henne. Forfatteren Vladimir Megré telte for noen år siden opp 40 000 takkebrev, og like mange mennesker har snudd helt om på livene sine etter å ha lest bøkene. Det finnes nå lokallag over hele Russland som ønsker å skape etter Anastasias anvisninger. I år 2004 telte man 150 nye økolandsbyer som hadde oppstått etter hennes tanker. Mange av familiene bruker nå aktivt sine dachas som en måte å løse verdensproblemene på ved gi barna åndelig egenerfaring i det å ta vare på natur, jord og Moderland, inspirert av Anastasia.

Noe for Norge?

Det er ikke mer enn 50 år siden at vi kunne finne folk i Norge som holdt på med selvberging tilsvarende det russerne driver med i dag. Til og med i sentrale industrialiserte strøk på Østlandet fantes det folk som drev med selvberging i tillegg til å fungere på en moderne arbeidsplass med moderne arbeidstider i byens sentrum. Det man trengte var en jordfreser og villigheten til å ta i bruk lørdag og søndag til noe fornuftig, og slik var hele familier selvforsynte med poteter, grønnsaker og frukt og bær. Det er godt å vite når vi vet at dette behovet vil en gang i framtiden oppstå igjen samtidig med at vi lever i et teknologisk samfunn. Det er nok heller ingen dum idé å begynne med det allerede i dag.

I dag er tilstanden for Norge slik at vi har skapt et komplekst system bestående av politikere, Mattilsynet, supermarkeder og kapitalens drivkraft i det å produsere mat. Alt dette for å håndtere noe som i utgangspunktet er så enkelt at det ikke trengs noe system for å håndtere det. Formålet å produsere mat har blitt borte når det som legges i bunnlinja til syvende og sist er pengefortjenesten, og alle de involverte jobber i virkeligheten med å vedlikeholde systemene i stedet for å produsere mat. Med en slik bunnlinje uteblir den uttalte hensikten med det hele, som var å gi folk sunn og god mat.

Det kan nevnes at Anastasia allerede har nådd det norske regjeringskontor. En norsk familiemor har sendt sitt brev til den norske statsministeren med inspirasjon fra bokserien:

(…) « Jeg skal fortelle deg hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker å tilbringe dagen sammen med barna mine. Ikke bare to timer mellom kl 17 og leggetid hver ettermiddag.. Jeg ønsker å ha tid og overskudd til å være en god mor, kunne prate om de viktige tingene i livet, få muligheten til å påvirke deres valg. Jeg ønsker å leve uten å drukne i regninger. Regninger som gjør det umulig å jobbe mindre enn 7 timer pr dag.. Jeg ønsker å verne om den verdifulle dagen min. Jeg ønsker å bruke minimalt med tid på en runddans av selvopprettholdende samfunnsrutiner. Jeg ønsker å bruke mest mulig tid på å være lykkelig, kreativ og nær andre mennesker! Hvordan kan Norge legge til rette for disse ønskene? Det lurer jeg på…»

Du kan lese hele brevet her

Les om grunnprinsippene for selvforsynte Kin’s domains/Slektsdomener (familiefellesskap) 

 

Relatert 

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Helg på Fokhol gård – Nordisk biodynamisk forum 2012

Satoyama: Japans hemmelige skog – NRK dokumentar

Agrarrebellen Sepp Holzer

Slåttekurs på Ryghsetra – Bevaring av biologisk mangfold og kulturlandskap i praksis

  • Ola

    Dette ser flott ut, på de fine bildene.
    Dessuten gir det en forankring til primærnæring som antagelig er et pre for et samfunn?

    Veien til velstand har vanligvis gått gjennom spesialisering , varebytte og dermed redusert arbeidstid, er dette
    (allikevel) romantikk og tungdrevet slit?

  • Christian Evensen

    Interessant. Russland overrasker meg av og til, men samtidig er jo dette noe som ligger i det russiske kulturlivet og tenkningen, nærheten til naturen og spiritualiteten, i hvert fall fra Tolstoys tid er den tilstede hos russiske forfattere, filosofer og dissidenter.

    Som Ola, ovenfor, er inne på – bildene virker å romantisere og idealisere dette. Dette må da kreve litt innsats, slit og arbeid? (Ikke at det er negativt i seg selv, om det er slit med mening.)

    Werner Herzog lagde en dokumentar for noen år tilbake, om pelsjegere sitt liv i Sibir. Den kan absolutt anbefales. “Happy People” er tittelen. Den lå på nett før, men er tatt bort nå pga. rettigheter. Herzog introduserer filmen her:

  • Christian Evensen

    Herzogs film har ikke så mye med “økologisk jordbruk” å gjøre, selv om disse menneskene i stor grad er selvberget og dyrker sin egen mat. Filmen dukket opp fra underbevisstheten da jeg leste om Anastasia som vokste opp i de sibirske skoger…

  • René J. Bakke

    Kombinasjonen jord og primitive redskaper har et avbalansert tempo som gjør at man holder en hel dag. Man sørger for å holde det gående jevnt og trutt, men uten å slite seg ut. Selve typen arbeid klarer alle, også kvinner som er over 80 år gamle, i sitt tempo. Det er ikke noe slit eller tungt i dette.

    Ved å gi verdiskapning til seg selv på fritiden, ved siden av å tilhøre en økonomi basert på spesialisering, så øker den totale verdiskapningen.

    Det som er kjempeinteressant, hvis vi måler nådeløst mellom russerne og oss selv, så har vi et system som gir mer penger, dårligere mat, og mindre gode forhold for familier og barn. Det betyr at det systemet vi har laget for å gi bra mat og gode forhold for familien gir dårligere resultat enn russernes mangel på system.

    • Christian Evensen

      Det siste punktet er meget interessant, og sier kanskje noe generelt om det kapitalistiske systemet i den formen vi ser i Norge og andre vestlige land. Det vil være enda tydeligere i f.eks. USA, hvor fattige foretrekker McDonalds fremfor sunn mat fra butikkene, fordi førstnevnte er billigere. Måltidet inntas i bilen, på vei hjem fra jobb og skole, før familiemedlemmene skilles igjen (kveldsjobb og annet). Under ekstrem kapitalisme blir sunnhet og naturlig kosthold, samt gode familierelasjoner, kun en mulighet for de rikeste.

      • Ola

        “Under ekstrem kapitalisme blir sunnhet og naturlig kosthold, samt gode familierelasjoner, kun en mulighet for de rikeste”

        Jeg vil nok bytte ut “en mulighet” med “et valg”.
        Det er lite interessant å gjøre oss til ofre når vi har mulighet for å velge.

  • Ola

    Ja, det er jo en gammel drøm (for noen? – politiske romantikere?):
    “når det blir like morsomt å jobbe som å danse”

    Fattigdom og slit er jo relativt. Når jeg arbeider meg mot et mål ( eller en visjon?), og har en suksessiv bedring av tilværelsen, kan veien være bedre eller like god som målet. Spesielt hvis jeg opplever arbeids-fellesskap med samfunnet jeg er endel av.
    Allikevel, med en effektiv produksjon der teknikk og teknologi gjør at vi virkelig når fram til målet om materiell frigjøring der det er nok av alt , er også et kjært mål . En materiell velstand- så nok og stabilt at vi har liten interesse av å overforbruke eller gå inn i klasser som “rike”.
    ( litt som nasjonalsosialisters visjoner på 1930-tallet.)
    Vil ikke dette være et riktigere mål? Der den enkelte fikk fikk frihet over dagen og eget liv. ( Kanskje bortsett fra arbeidstjeneste 2 år i livet, eller 2 timer om dagen. (?) Og den effektive produksjonen gav nok av alt til alles ønsker.
    Diskusjoner om hva slags samfunn vi ønsker, bør ikke være over, synes jeg. Dette er for viktig og morsomt til å bli overgitt til politikere og deres partier.

    • René J. Bakke

      Fraværet av et forbrukersamfunn betyr ikke et fravær av en spesialiseringsøkonomi.

      Forbrukersamfunn er det vi har gått over til de siste 30-50 årene. Vi vet ikke lenger hvordan vi skal gjøre ting. Vi kan gjøre bare akkurat det vi har blitt trent opp til via skoler. Resten må vi ha andre til å gjøre for oss. Forbrukeren kjøper tjenester i stedet for å utrette gjøremålene selv. Det er egentlig tillært hjelpeløshet.

      For 30 år siden var folk i større grad i stand til følgende:
      – reparere en bilmotor
      – ta ned et tre med motorsag
      – slakte et dyr og bevare kjøttet
      – sylte syltetøy
      – sy stoffer, både lage eget tøy og reparere

      I dag er det sjeldnere å kunne noe av dette, og ofte helt utenkelig. Vi kjøper oss disse tjenestene fordi vi vet ikke lenger hvordan vi gjør det. Man har kanskje ikke engang tanken om at slike ting er noe man kan ordne selv. Bare tenk på den siste trenden med å betale folk for å legge om dekk på bilen for så å stå og se på at det blir gjort. Det er forbrukersamfunnet.

      Men når vi begynner å skifte dekk selv igjen og mer til, så vil fortsatt spesialiseringsøkonomien bestå.

      I et fritt samfunn vil det også være et fritt valg om man ønsker å delta i en materielt produktiv spesialiseringsøkonomi, eller om man ønsker å tilhøre et selvforskynt stammesamfunn i skogen.

      • Ola

        Ja, her er jeg enig, det er en glede å kunne utføre praktiske ting man er avhengig av i sitt liv. Enten det er å tørke seg selv eller dyrke sine egne poteter.
        Men alle er selvfølgelig ikke interessert i ALLE oppgaver,. Noe fordi man ikke har interesse for, og noe fordi man ikke har tid. Det er heller ikke nødvendigvis effektivt at alle utfører de fleste oppgavene. Velstanden vår er først og fremst kommet gjennom spesialisering og effektivisering. Og gjennom bruk av verktøyet penger som byttemiddel. Penger er et billig å effektivt verktøy hvis det ikke blir ødelagt at store verdensaktører/grupper som stjeler verdens produksjon gjennom renter. – Og altså ødelegger dette viktigste verktøyet vi har. (“Den som har kontroll over økonomien har kontroll over et lands politikk”)
        MEN hvis vi hadde brukt denne effektiviteten i større grad til å redusere plikt-arbeidstiden i samfunnet , ville vi alle fått større mulighet og frihet til å velge aktiviteter som øket hver og en sin livsglede. Dette enten gleden bestod i å ligge under et tre, meditere, studere, reparere motorer eller dyrke egne poteter.

        • René J. Bakke

          Selvfølgelig kan ikke alle gjøre alle oppgaver. Ikke har man tid til å gjøre eller lære seg alt, og ikke er alle interessert i alt heller som du sier.
          Også i lavteknologisamfunn er arbeidsoppgaver fordelt og folk har hver sine kunnskapsområder.

          Poenget er vel det frie valg? At det ikke kan finnes noe “vi må” men “den som vil kan”? Et “vi må” er også et “du må”. Noen vil bo i hytter i skogen og leve av jakt og fiske og ikke ha så mye materiell luksus, andre vil bo i bymiljøer og jobbe der og skaffe seg godt med mange byttemidler. Og så er det noen som vil legge seg i et grenseland og høste det beste fra begge miljøer.

          Hvis vi tar utgangspunkt i verden som den er med et system som holder oss som selvgående slaver. Hvis man så bygger seg selv et billigere og gjeldfritt hus i skogen og dyrker sin egen mat i ganske stor grad. Så har man kuttet behovet for en full lønning i husholdningen og trenger bare den andre fulle lønningen (eller om begge jobber 60%). Befridd fra boliglån har man fjernet grepet som gjeldspyramidespillet har om oss, og spesialiseringsøkonomien består fortsatt. Fra en slik posisjon vil man kunne hente ut mer av det overskuddet fra spesialiseringsøkonomien som vi ikke får utdelt i dag, (men ikke alt da tilbyderne av varer og tjenester fortsatt har personlig gjeld). Jordbruket er bare 4 måneder i året, 3 dager i uka. Om det ikke stemmer og det er flere dager i uka så er det fortsatt bare 4 måneder i året.

          Med et slikt utgangspunkt stiller enkeltindividet med sterkere kort enn i dag. Verden der ute mister i større grad sin makt, enten det gjelder ideologisk føring, pengesystem, et presset boligmarked eller arbeidsmarked (en dag). Man skaper heller sin egen selvstendighet og frihet. Systemet ivaretar åpenbart ikke vår frihet – da blir det opp til oss selv å gjøre det. Det å tro at et system (uansett dets virkemåte) skal ivareta frihet, er i seg selv en feilslutning man oppdras av alle systemer til å gjøre.

          Dette er å kortslutte andres makt over seg selv, eller foreta en bypass. Man tar kontroll over egen økonomi igjen. Alternativt kan man jobbe for å endre på det systemet er, men det systemet er gjør at det ikke er interessert i å bli forandret på. Og igjen er man avhengig av at noen endrer på ting for en, at grupper og en organisasjon stiftes, eventuelt et nytt politisk parti. Igjen blir man sittende igjen uten makten til å endre på egen tilværelse. Og det vil ta enormt med tid, her til lands må vi vente til olja har gått tom og ting begynner å gjøre skikkelig vondt, mens jordbruksløsningen er tilgjengelig når man selv vil det.

          Min tanke er at ved å legge seg i grenseland mellom naturalhusholdning og teknologisk sivilisasjon, og kunne si til systemet med handling: ”Jeg tar det du tilbyr som er bra for meg, men ikke det som ikke er bra for meg.” så tar hvert enkelt individ tilbake sin makt. Vi avlegger egentlig vår stemme for hvordan verden skal være hver gang vi inngår en byttehandel, i større grad enn når vi stemmer ved demokratiske valg.

          Dette er løsningen jeg har klart å koke i hop. Jeg ønsker ikke å si at alle må eller alle skal drive med selvberging, det er det faktisk ikke plass til sånn med en gang. Men dette er en mulighet for de som vil ta den. Hvis mange tar denne muligheten og det blir en bevegelse ut av det, så vil det i seg selv hjelpe de som ble igjen i stor-økonomien for å endre på systemet innenifra. Bevissthetsnivået til folk vil raskere nå et tippepunkt.

          • Ola

            Spesialisering når det gjelder arbeid og produksjon i et samfunn , er klart effektivt. Det er dette som i størst grad har ført til materiell velferd.
            Og penger er i denne forbindelse et effektivt og lite arbeidskrevende byttemiddel.
            Dessverre har noe skurker , sleipinger eller galninger ttt kontroll over dette verktøyet, både i vårt land , men også i verdensøkonomien.
            Det burde i utgangspunktet ikke være noe galt med gjeld. Dette er i grunn det samme som dugnad; man låner eller låner bort (arbeids) innsats for å forsere en utvikling.
            Selvfølgelig betaler man tilbake samme antall arbeidstimer som man får lånt i dugnadstimer.
            Det er ikke noe livslangt slaveri i dette, å låne. Det er tvert i mot effektiv samfunnsdrift.
            Men når de gruppene som har kontroll over byttemidlene innfører renter på dugnadstimene/ byttemidlene, går det lett galt. Da skal en gruppe ha renter på disse dugnadstimene, og antall timer man har lånt eller lånt bort blir plutselig mindre eller mer verdt- utenfor vår kontroll. Vårt liv blir uforutsigbart og andre sitter med makt og kontroll. Ved tider uten arbeid – eller i uår, kan det lånte beløpet doble seg og vi sitter i saksa.
            Hvis vi stopper dette rente-tyveriet blir det også slutt på slaveriet.
            Dette er første bud hvis vi vil bli frie.

  • thomas

    “Allerede i 1999 produserte 35 millioner familiedrevne jordstykker 90% av landets poteter, 77% av grønnsakene, 87% av frukten, 59% av kjøttet og 49% av melken. Dette innbefattet altså 105 millioner mennesker eller 71% av landets befolkning som dyrket økologisk mat til eget bruk…”

    Hvor har du disse tallene fra?

    • René J. Bakke

      Mens jeg jobbet med artikkelen var det vanskelig å finne oppdaterte tall fra 2012. Det lyktes ikke.

      Jeg fant en mengde mindre kilder som f.eks. United States Department of Agriculture:
      http://www.fas.usda.gov/pecad2/highlights/2005/03/Russia_Ag/index.htm

      ” In 2003 (…) Private household plots, with a maximum size of 2 hectares (5 acres), produce an astonishing 93 percent of the country’s potatoes and 80 percent of the vegetables, either for personal consumption or for sale at local markets.”

      Jeg brukte kanskje 20 slike kilder til å bekrefte at tallene fra en annen kilde måtte stemme:

      http://thebovine.wordpress.com/tag/anastasia/
      Hvis du her går ned til innlegg nummer to på siden fra 9. august 2009.
      Jeg endte med å bruke denne kilden fordi den hadde flest tall, mens de andre kildene hadde mer enkeltstående tall.

      Jeg har også sjekket med en person fra Russland og fått bekreftet at ting virkelig er slik som jeg beskriver i artikkelen.

  • Ingrid

    Spennende og inspirerende. Hvem er fotografen bak disse nydelige bildene? Er det Rene J Bakke?

    • Redaksjon

      Takk for positiv respons! Bildene er hentet fra ulike russiske økosamfunns forumsider, i hovedsak Kovcheg.

  • René J. Bakke

    Tilsvar til Ola:

    Jeg får ikke lagt inn flere svar på tråden vår så begynner på nytt her:

    Ja det var de fiktive rentene som gjorde at jeg kalte det slaveri.

    Og jeg syns ordet galninger er treffende på de som har tatt kontrollen.

  • Trond

    Bakke,

    Utrolig interessant artikkel, må jeg si.
    Min kone er fra den delen av verden og er født i en liten landsby, mens hun senere bodde i en by.
    Dyrking, høsting og bearbeiding av frukt og grønnsaker sitter i ryggmargen hennes og det gjør også f.eks melking av kyr og sånne kunnskaper. Det er veldig interessant å oppdage at hun besitter mye av samme kunnskapen som min egen bestemor hadde, 50 år etter at denne ble “overflødig” i Norge.

    Forøvrig var det en noe komisk selvmotsigelse i artikkelen, som sannsynligvis er en frukt av å ikke være presisert:
    “En russisk kvinne ved navn Anastasia vokste opp i de sibirske skoger i nær kontakt med ville dyr og natur, og ingen sivilisatorisk påvirkning overhodet som for eksempel skolegang og det å kunne lese og skrive. Med en åndelig naturforståelse viser hun en dypere forståelse av verdens problemer, og gir råd og praktisk veiledning til menneskeheten framover for å skape en bedre verden. Ingen forlag ville utgi den første boka, så forfatteren stilte seg opp på gata og solgte stabler av den.”
    – Anastasia har aldri gått på skole og kan ikke lese og skrive, men likevel skriver hun ut bøker?

    • Det er kanskje upresist skrevet, men da jeg leste det forstod jeg det som at det er forfatteren av boken om Anastasia, Vladimir Megré, det snakkes om i siste setningen.

      • René J. Bakke

        Jeg håpet det holdt med denne introen for å belyse forholdet at det er en forfatter ved navn Vladimir Megré som skriver om Anastasia, beklager hvis det ikke var presist nok:

        “I de senere årene har denne åndeligheten fått et oppsving gjennom utgivelsen av bokserien The Ringing Cedars, av Vladimir Megré. En russisk kvinne ved navn Anastasia vokste opp i de sibirske skoger i nær kontakt med ville dyr og natur, og ingen sivilisatorisk påvirkning overhodet som for eksempel skolegang og det å kunne lese og skrive.”

        Vladimir treffer Anastasia under en forretningsreise med båt på en sibirsk elv. Hun forbløffer ham med alt hun har innsikt i og hvordan hun lever i naturen. De får også et barn sammen. Ja ja, nå må jeg ikke røpe mer… ;-)

        Ellers svært hyggelig å høre at artikkelens innhold falt i så god smak. :-)

  • Trond

    Oops, da var det meg som ikke leste godt nok :)
    Mea culpa.
    Ha ei gledelig jul!

  • Regionen Sikkim skal være 100 prosent økologisk innen 2015: https://www.cultura.no/Pengevirke/Pengevirke-nr-4-2012/Okologisk-region/

  • Olga

    Det var en veldig interessant artikkel og følte at jeg er kommet tilbake til min barndom, hvor alle familie dro på dacha. Beklager for min norsk, lærer den nå.
    Jeg har lest gjennom alle kommentarene og fant flere interessant blant annet de, hvor snakkes om at russerne mangler et godt sosialt struktur, men lever i natur med god mat og i nær forhold med barna sine. Jeg var glad å høre det. Jeg vil gjerne fortelle litt min erfaring med dacha. Mange mennesker i Russland jobbe hardt hverdag, følger og henter barna sine fra bhg, skole. Kvinner lager mat og passer huset, menn jobber og jobber. Etter en hard uke trenger man å reste, men fra fredag kveld blir det forberedelse til lørdags dacha. Det blir kjøpt mat til 2 dager, forberedt klær og frø til å plante nye grønnsaker eller blomster. Tidlig lørdag drar hele familien til dacha, hvor ofte ligger ikke så lang fra byen, cirka 2 timer med en bil. Når man kommer ditt, glemmer man alt! Alle dårlige ukens opplevelser, dårlig forhold til kolleger og sjefen, alt er gått tilbake. Man kommer til en helt annen verden med andre følelser og oppgaver. Det finnes jobbe til alle i familien. Far kan reparere huset, forberede banja til aften eller vaske sin bil. Mor planter blomster, jobbe med jord og plukke agurker og tomater til en fresk salat. Barna leker, tar solen eller hjelpe litt mora til å hente en bøte til planter. Her selv om det er en annen verden for oss deles oppgavene opp også mellom kvinnelige og maskulin. I aften går man til banja og vaske tretthet bort. Slitne og spenne muskler trenger en god spark av kost (venik). Banja er en helt fantastikk opplevelse! Mange russerne drar til dachja kun fordi de har banja der.=) Etter banja føler man seg en annen person, med friske minner.
    Som dere riktig merket, det er ikke alltid romantiske stemning og krever innsats, mye jobb og energi. Men når man spiser sine sunneste ågurker, dufte blomstene fra sin hage og ser på barna som er lykkelige, man klare alt og tenker ikke på pengene lenge. Når man kommer etter dacha til sin leilighet, føles det som man har mye energi enn det var før. Man føler seg uthvilt. Hvis dere spørre en kvinne: “du er død trett etter dacha, kanskje, blir det bedre hvis du hviler deg hjemme”. Hun svarer: “nei, jeg har aldri tenkt over det. Det er min kultur og kun på den måten hviler jeg meg”.
    Nå er jeg kommet i tanke hvordan kan det være at vi kombinerer to hus, hagen med naturlige varer, barna. Jeg tror at grunnen ligger ikke bare selv kulturen men også at vi vet at får ikke mye fra staten. Vi skal passe på seg selv og på familien våre. Vi er vant at må gjøre alt selv og ikke vente på noe. Det er også en annen grunn, som er viktigere. Det kommer fra gamle dager, hvor folk dyrket jord. De var ikke vant til å hvile seg på en annen måte. Her i Norge man jobber kanskje ikke så hardt for å overleve og tjene penger, som vi gjør i Russland. Her i Norge har man råd til å reise ofte til utlandet og bare hvile seg i hytte, uten å dyrke jord. Man tenker at “hvorfor skal jeg jobbe også på hytte, hvis jeg har jobbet hele uken?” Det er riktig også. Jeg tror det er to forskjellige mentaliteter og tankegang.
    Jeg vil gjerne selv når jeg får råd til å kjøpe en hytte i Norge, vil jeg dyrke en liten hage med ulike slags grønnsaker og blomster. Det er min kultur, som kaller på meg.
    (Beklager igjen for min dårlig norsk).

    • Ola

      Dette var vel en del av den norske kulturen også på 1950-tallet?
      Før økonomisk status helt fikk overtaket, og vi skjønte ( gjennom galopperende inflasjon) at den raskeste måten å bli rik på ikke var å arbeide, men å låne og å kjøpe og selge.
      Da mistet nok mange gleden av slikt arbeide og en slik kultur som du beskriver Olga.

      Jeg tror vi kommer tilbake til en slik kultur. Ikke fordi vi vil ha slitet, men fordi hele samfunnet etterhvert vil skjønne at det alltid er hoder og hender som skaper velstand. Og å arbeide er deilig, når man ser formålet, og målet.

      Penger er kun tall. Kun byttemidler. ( Og renter er tall av tall , – og tyveri.)

    • René J. Bakke

      Tusen takk for fyldig tilbakemelding Olga. Det er spesielt verdifullt å få høre fra en russer som selv har levd med dette.

      Det er interessant det du påpeker med at man har et kjønnsrollemønster i dacha-kulturen. Jeg tenker det også er med på å gi indre harmoni.

      Vi kommer nok tilbake til en slik levemåte i Norge også etter hvert.

  • Pingback: Er du en "prepper"? - Page 34 - Pengevett()

  • Pingback: Livet på datsja’en | astridbjonness()

  • Harald

    Har lest alle Anastasia bøkene og er helt med på dette her. Helt til jeg kom til ‘jordfreser’. Jordfreser? Hva skal man med det? Fullstendig unødvendig og langt i fra permakultur. Å frese jorden ødelegger den og skaper konstant mer arbeid. Det er mye bedre å bruke ‘dekkedyrking’ eller hva jeg skal kalle det. Google ‘mulch gardening’ og Ruth Stout.

    • Harald, vi får virkelig håpe at fremtidens jordbruk blir permakultur. Når man begynner å tenke “med naturen” og hva som egentlig foregår i jorda og med plantene, så ligger det en endestasjon i den tenkningen som heter permakultur.

  • http://www.reclaimgrowsustain.com/content/russians-proving-small-scale-organic-gardening-can-feed-world

    Based on the 1999 “Private Household Farming in Russia” Gosmkostat(State Committee for Statistics) statistics, these Dacha families produced:

    38% of Russia’s total agricultural output

    41% of the livestock

    82% of the honey

    79% of the sold cattle

    65% of the sold sheep and goats

    59% of the milk

    31% of the sold poultry

    28% of the eggs

    91% of the potatoes

    76% of the vegetables

    79% of the fruits

  • Ivar

    Interessant og spennende. Jeg har selv tilbrakt somrer på dacha hos svigers i Sibir og vært med og plantet litt av hvert.

    • Interessant. Har du mulighet til å skaffe frø? Russland har nok tilgang til gamle grønnsakssorter som vi har mistet i Nord-Europa. Dette er typer som tåler klimaet bedre enn de industrivariantene vi sitter igjen med.

  • kjetil østhus

    Burde Absolutt være tingen etter at turbokapiltalismen i matproduksjonen blir for grådig når de blander medisin i maten som laks, kylling …..U name it. Å for 1 folkehelsetrim da gittt å så lett det er å finne hverandre på hodet i felles interesser!

  • Breidablikk

    Takk for denne beretningen. Fra en viss tid i Russland har jeg jo inntrykk av at denne kulturen med Datcha lever veidere, og oppleves som selvfølgelig også hos unge. Med dyrking av mat. Forstadstogene er jo søndag kveld fulle av folk med sekker og poser av frukt og grønt, sopp og bær. (En person prøvde endog å betale med nyplukkede epler) Mens man i Norge er så altfor like at våre hytter nå er utstyrt med all slags luksus og komfort, slik at det ikke lenger er noen særlig helbred i hyttetur. Selv går jeg og venter på den dag nordmenn er lei av TV, Fjesbok og treningsstudio og heller “trener” kropp og sjel ved snømåking, dyrking, sanking og vandring.

  • http://russia-insider.com/en/russias-small-scale-organic-agriculture-model-may-hold-key-feeding-world/5669

    Imagine living in a country where having the freedom to cultivate your own land, tax-free and without government interference, is not only common but also encouraged for the purpose of promoting individual sovereignty and strong, healthy communities. Now imagine that in this same country, nearly all of your neighbors also cultivate their own land as part of a vast network of decentralized, self-sustaining, independent “eco-villages” that produce more than enough food to feed the entire country.

    You might be thinking it sounds like some kind of utopian interpretation of historical America, but the country actually being described here is modern-day Russia. It turns out that Russia’s current agricultural model is one that thrives as a result of the millions of small-scale, family-owned and -operated, organically-cultivated farms that together produce the vast majority of the food consumed throughout the country.

    Do Russians have more food freedom and independence than Americans?

    The answer can be seen in the unsustainable, chemical-dependent, industrialized agriculture system that dominates the American landscape today, and in Russia’s agricultural system, which is not technically a system at all, but is run by the people and for the people. Thanks to government policies that actually encourage autonomous family farming, rather than cater to the greed of chemical and biotechnology companies like they do in the United States, the vast majority of Russians are able and willing to grow their own food on privately-owned family plots known as “dachas.”

    The Bovine, Russia’s Private Garden Plot Act, which was signed into law back in 2003,entitles every Russian citizen to a private plot of land, free of charge, ranging in size from 2.2 acres to 6.8 acres. Each plot can be used for growing food, or for simply vacationing or relaxing, and the government has agreed not to tax this land. And the result of this effort has been phenomenal, as Russian families collectively grow practically all the food they need.

    “Essentially, what Russian gardeners do is demonstrate that gardeners can feed the world, and you do not need any GMOs, industrial farms, or any other technological gimmicks to guarantee everybody’s got enough food to eat,” writes Leonid Sharashkin, editor of the English version of the The Ringing Cedars series, a book collection that explains the history behind this effort to reconnect people with the earth and nature.

    Most food in Russia comes from backyard gardens.

    Back in 1999, it was estimated that 35 million small family plots throughout Russia, operated by 105 million people, or 71 percent of the Russian population, were producing about 50 percent of the nation’s milk supply, 60 percent of its meat supply, 87 percent of its berry and fruit supply, 77 percent of its vegetable supply, and an astounding 92 percent of its potato supply. The average Russian citizen, in other words, is fully empowered under this model to grow his or her own food, and meet the needs of their family and local community.

    “Bear in mind that Russia only has 110 days of growing season per year – so in the U.S., for example, gardeners’ output could be substantially greater. Today; however, the area taken up by lawns in the U.S. is two times greater than that of Russia’s gardens – and it produces nothing but a multi-billion-dollar lawn care industry.”

    The backyard gardening model is so effective throughout Russia that total output represents more than 50 percent of the nation’s entire agricultural output. Based on 2004 figures, the collective value of all the backyard produce grown in Russia is $14 billion, or 2.3 percent of Russia’s gross domestic product (GDP) – and this number will only continue to increase as more and more Russians join the eco-village movement.

  • Eivind Steinstø

    https://www.facebook.com/events/480759818761914/

    her blir det foredrag fra de som har vært i russland

    • Dag Korsnes

      Det er ikke rart at Russland må importere 40% av maten sin. De har da arealer og folk nok til å produsere selv det de trenger.

  • Daniel Stephanek

    Bare husk at dette ble innført i en tid der det kommunistiske systemet ikke klarte å brødfrø sin befolkning og hvor det var endeløse køer i butikkene. Myndighetene løste dette ved å gi jord til en befolkning som var sultne. Tiltaket er ellers fint men dessverre beveger middelklassen i Russland seg bort fra dette og over til vestlig livsstil.

  • Georg Ianke

    Interessant tema, men kan ikke forvente at alle er interessert i å drive økojordbruk/hagebruk. Verken på si’ eller på heltid. Finnes andre meningsfylte sysler som også kan være berikende for menneskets åndsliv.