Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Mat handler om å bli mett for de som sulter, og når den verste sulten er stillet handler den for mange om god smak. Men mat handler om mye mer, maten vi spiser forteller om våre prioriteringer i forhold til natur, kultur, økonomi, ressursforvaltning  – og våre medmennesker.  Måten vi dyrker og produserer mat på, påvirker hele samfunnet, både nasjonalt og globalt. I den gode, sunne og rettferdige maten ligger mye av løsningene på verdens sult- og fattigdomsproblematikk. I kjærligheten til det gode måltid finnes derfor kunnskap og omsorg som kan sikre vår fremtid.

Andrew P. Kroglund; er skribent og debattant. Jobber p.t. som Informasjons- og Politikksjef i Utviklingsfondet og er Styreleder i paraplyorganisasjonen ForUM for Miljø og Utvikling.

Jegeren Esau var vannvittig sulten etter dagens vandring. Han nærmest hallusinerte om mat da han ved hjemkomsten kjente den liflige duften av varm linsesuppe sivende inn i neseborene. Hans listige bondebror Jakob merket dette og så sitt snitt til å bytte til seg eldstebrors arverett for en bolle varm mat. Så forteller bøkenes bok. Bonden ble vinneren, jegeren ble taperen, og slik har det vært siden. Helt til det for litt siden begynte å gå utforbakke, og bonden ikke klarte å brødfø verken seg selv eller andre lenger. Det å være bonde var blitt gammeldags. Avleggs. Nei, få bøndene ut av landbruket og inn i industrien! Utvikling. Moderne. Fremskritt.

Aldri var teknologioptimismen større enn på 1960- og 70-tallet. Ingeniøren hadde tatt over. Jordbruket ble mer og mer mekanisert. Ernæringsindustrien fikk sitt gjennombrudd. Protein- og vitaminpiller skulle redde verden. Bonden ble fortalt at han skulle se på kornet, hveten, kua eller høna si ikke som separate vekster og dyreslag, men som råmateriale for videre bearbeiding. I dag, helt i begynnelsen av det 21. århundrede, forteller industrien oss at verden skal reddes gjennom genetisk modifiserte planter og dyr.

«Mer teknologi, mer penger,
og mer kontroll over naturen til tross, ufattelige nesten en milliard mennesker går sultne til sengs hver kveld»

Den nye matindustrien gjør noen rike. En av de nye vinnerne er finansmannen. Han som spekulerer i fremtiden. I råvarer. I såkalte «futures». Om maten blir produsert eller ikke, bryr han seg ikke så mye om – spenningen utløses av det mulige, av potensialet, av tusenvis av tastetrykk som sender fiktive verdier gjennom datamaskiner verden over. På bekostning av naturlige økosystem. Mer teknologi, mer penger, og mer kontroll over naturen til tross, ufattelige 870 millioner mennesker går sultne til sengs hver kveld. Dette er uakseptabelt. Og helt unødvendig. Min påstand er: Klarer vi å forvalte arven etter Jakob – får vi til jordbruket, får vi til fordeling av overskuddet, så faller resten på plass av seg selv. Feiler matproduksjonen, så faller resten sammen og går i stykker. Ved å bygge på tradisjon og kunnskap, koblet med vitenskapelig metode, er morgendagens gode liv innen rekkevidde. Det er enkelt å fø verden. Og fremtiden tilhører gourmeten.

«I følge den engelske biologen og forfatteren Colin Tudge går ca. en tredjedel av all energi i jordbruket til å lage kunstgjødsel»

Sunn fornufts jordbruk

Vi har noen felles utfordringer foran oss, uansett hvor på kloden vi bor: Vi blir flere. Vi har begrenset med matjord og denne matjorda forringes. Det blir mindre ferskvann tilgjengelig, samtidig som det blir mer storbyslum. Vi får flere livsstils- og kostholdsrelaterte sykdommer. Mesteparten av det såkalte industrielle jordbruket er avhengig av olje som det blir stadig mindre av.

I følge den engelske biologen og forfatteren Colin Tudge går ca. en tredjedel av all energi i jordbruket til å lage kunstgjødsel. En annen tredjedel brukes til å fyre traktorer og skurtreskere. Resten brukes til kunstig vanning, plantevernmidler og andre ting. Dette er det «moderne». Alt annet er flaut. Tradisjonelle driftsmetoder er… dølt; synonymt med gamle dager og mange hender i arbeid. Det er liksom på et førindustrielt Esau-nivå.

Men verden er ikke statisk. Oljen varer ikke evig. Den geopolitiske statusen endrer seg; USA produserer relativt sett mindre enn før, også av mat. Østen produserer billige varer og utkonkurrerer vestlige bedrifter. Det vil de gjøre en stund til. Men det murrer i øst, med protester mot korrupsjon og krav om høyere lønninger. Dyrere og dyrere olje og etter hvert oljemangel vil slå inn der også. Verst blir klimaendringene. Gobiørkenen nærmer seg Beijing med mellom 30 og 50 km i året. Naturen slår tilbake mot Midtens Rike.

«I dagens verden er det faktisk nok mat. I alle fall på en indisk diett, men ikke på en amerikansk»

Det er ikke tilfeldig at vi ser at selskaper og land, både Kina, Malaysia, arabere og europeere, sikrer seg tilgang til jordbruksland i alle verdensdeler. Oxfam skriver i en rapport fra 2011 at til sammen ca. 227 millioner hektar jord har blitt solgt eller utleid siden 2001. Det tilsvarer nesten seks ganger så mye som hele Norges areal. Noe er langsiktige leieavtaler. Noe settes umiddelbart i produksjon. Vanlige småkårsfolk, som tilfeldigvis bor der, eller har beitene og åkerlappene sine der, bortvises av nasjonale myndigheter. Det er derfor det kalles landran. Og dette vil tilta; det blir mer kamp om ressursene i årene som kommer, kamp om vann, land og olje. Kampen om matproduksjonen tilspisser seg.

Alle vekster har fysiologiske grenser. Og planter forvirres like mye av endringer som mennesker gjør det. Det er vanskelig for en stakkars maiskolbe eller et hveteaks at det plutselig blir høyere temperaturer selv om dagene blir kortere. Det har lært av mammaen og pappaen sin at det skal bli kaldere vær; og det kan ikke omskoleres. Hva som vil skje med det amerikanske hvetebeltet er et åpent spørsmål. Det er viktig for mange, ettersom USA er en storeksportør. Midtvesten rammes av den verste tørken på 50 år. Hvete og mais forvitrer. Det tar minst 12–15 år å få frem nye sorter som er tilpasset dette nye ustadige klimaet. Det tas til orde for å forby bruken av mais som biodrivstoff. Det er et fornuftig første skritt. Kanskje vi må gjøre som med idretten, bringe jordbruket innendørs? De har skiarena i Abu Dhabi. Vi har drivhus. Men det er svært energikrevende.

I den typen jordbruk, som er dominerende i vesten, og som derfor kalles det konvensjonelle (det vanlige) jordbruket, har fossil energi vært relativt billig, mens land og arbeidskraft har blitt dyrere. Effektivisering har ført til at langt færre nå jobber i landbruket og avlinger per hektar har økt radikalt. I form av penger er derfor det konvensjonelle hundrevis av ganger mer effektivt enn det tradisjonelle. Derfor har også industrialisering av jordbruket blitt sett på som utvikling. Punktum. Det gamle Europa, med sine lappetepper av smågårder, hekker, småbekker og fugle- og dyreliv har delvis forsvunnet. Dette var grunnen til at J.R. Tolkien skrev så levende om det vakre Hobsyssel og om gigantene i skogen, de treliknende entene, i Ringenes Herre. Men det er i litteraturen. I virkelighetens verden finnes det ikke noe mer effektivt jordbruk enn i England. Eller i Nederland. Eller i USA. Det produserer overskudd.

«Kyr som knapt kan gå og hurtigvoksende hormonkylling i konsentrasjonsleir er ikke godt å tenke på. Derfor er bondeyrket på mange vis verdens viktigste»

Kokkekunst og det gode kjøkken 

I dagens verden er det faktisk nok mat. I alle fall på en indisk diett, men ikke på en amerikansk. Kjøpekraften er uansett ujevnt fordelt. Et spørsmål vi likevel må våge å stille oss er om vi kan risikere også å komme i en situasjon hvor det blir for lite mat. Sunn fornuft ville i så fall tilsi at det er best å produsere mat der det kan produseres, ut fra et sikkerhetsperspektiv. Det er vel hakket bedre enn å ha soldater i alle verdenshjørner? Og billigere. Har vi i tillegg nok variasjon i sortene vi produserer, slik at noe tåler tørke, noe tåler regn, noe tåler skadedyr, noe tåler soppangrep osv, så begynner vi å nærme oss det jeg vil kalle et «sunn fornufts jordbruk». For å eliminere usikkerhet er fortsatt sunn fornuft den beste strategien. Derfor er dagens politikk så lite – ja, skal vi si fornuftig. Vi dyrker mer og mer av det samme i større og større kvanta på færre og færre steder. Hvem lurer hvem? Når det gjelder bunnlinjen blir vi kanskje alle lurt? For hva måler vi egentlig om vi bare måler profitt? Om du leder DNB, Oljefondet eller Yara og tjener gode penger, på virksomheter som ikke nødvendigvis bare er av det gode, så må du likevel ha mat på tallerkenen. Og verdenes tiltagende konflikter vil gå rundt avtagende ressurser, klimaendringer og effekten av dette på matproduksjon og matsikkerhet.

Den gode nyheten er at vi lever i en helt spesiell tid. Det er ikke slik at befolkningen fordobler seg ad infinitum, til evig tid. Nei, befolkningsveksten stabiliseres, og alderssammensetning gjør at FN hevder at de nå med rimelig sikkerhet kan si at vi ikke blir flere enn ca. 9 milliarder i 2050. Det er fantastisk. For første gang siden tidenes morgen klarer vi, homo sapiens, å forutsi hvor mange vi kommer til å bli på kloden. Det betyr at vi kan planlegge, ordentlig. Det må da også bety at vi kan planlegge fremtidig matproduksjon på en ny måte.

Fremtiden tilhører gourmeten fordi mye av den kollektive kunnskapen og ferdigheten i et samfunn er bundet opp i matproduksjon og matlaging. Det vever lokalsamfunn, regioner og nasjoner sammen. Det er ikke tilfeldig at kokebøker selger godt, matprogram er inn som tv-underholdning og at mange kokker er stjerner. Jeg vil derfor påstå det er en felles oppgave å produsere nok mat, for alle, på en måte som gjør at yrket ‘matprodusent’ får den statusen det fortjener. Og at dyrevelferden er god. Kyr som knapt kan gå og hurtigvoksende hormonkylling i konsentrasjonsleir er ikke godt å tenke på. Derfor er bondeyrket på mange vis verdens viktigste. Jakob, den luringen, visste nok hva han gjorde. Tilgivelsen kom, enda han tusket til seg arveretten. Å være matprodusent gir i alle fall mer reell verdiskapning enn å være aksjespekulant.

Jordbrukere har blitt misbrukt av makthavere til alle tider; i de første jordbrukssivilisasjoner i Mesopotamia, i Mayaenes storslåtte jungeljordbruk, i Inkaenes høylandsbruk, i det føydale Europa, eller i det kollektivistiske Sovjetlandbruket og blant Maos ansiktløse bønder. Også med globaliseringen av landbruket, med de store kjedene og kjemigigantene som utnytter internasjonale handelsregimer, taper ofte småbønder på grasrotnivå kontrollen over eget frømangfold. Mange blir gjeldsslaver og noen tar livet av seg i fortvilelse. Paradoksalt nok skjer flere selvmord ved inntak av noe av det mest moderne det nye landbruket har gitt oss, giftige plantevernmidler.

Hva er godt jordbruk?

Vi må produsere mer, heter det. Markedet krever det, og ikke minst middelklassekinesere legger om kostholdet sitt. De vil ha kjøtt. De vil ha nødvendige proteiner. Men protein får vi ikke bare i oss via kjøtt. Vi får det også via korn og belgfrukter.

«Når Kina en dag blir store på kaffe vil mange kaffebønder i resten av verden få problemer. Kina har et så stort landareal, med alle klimasoner, og vil også kunne produsere kaffe»

Alle verdens store kjøkken er bevis på det: ris og soya i Kina, ris eller chapatti (brød) og dhal (linser) i India, ris eller couscous med bønner i Midtøsten, eller tortilla laget av mais med bønner i Mexico. Vi kan med andre ord få mye av det vi trenger av proteiner fra korn og belgfrukter alene. De fleste av oss trenger kjøtt av andre grunner, slik som essensielle mineraler, for eksempel kalsium og sink, eller vitaminer som B12. Men: ca. 50 % av verdens hvete og bygg går i dag til husdyrfor; likeledes 80 % av maisen og 90 % av soyaen. Her snakker vi om store økonomiske interesser. Kjøttbransjen er mektig.

En liten huskeregel for hva det moderne kostholdet bør være presser seg frem: Mye plantebasert, ikke så mye kjøtt og maksimum variasjon. Et jordbruk som også gir oss kjøtt er fint, og pastoralisme gjør jordbruket mer effektivt og mer biologisk rikt. Dyr tilpasset økosystemet klarer seg på lite om de får beite litt fritt, og gir organisk materiale tilbake til jorda. Midtvesten i USA ville sannsynligvis ha klart seg bedre under «the dustbowl», den mangeårige tørken på 1930-tallet, om de hadde hatt noen husdyr som kunne gitt organisk materiale tilbake til jorda. I stedet fikk verden titusener av bønder som flyktet vestover mot California, og John Steinbecks udødelige Vredens druer. Husdyr gir brensel og veggdekke i fattige land, pluss melk og kjøtt. Det er mye å velge mellom; sauer, geiter, kyr, hester, alpakkaer, lamaer, kaniner, griser og fjærkre.

Ved hjelp av slike prinsipper, basert på enkel biologi, definerer gårdsstrukturen seg selv. Alle gårder må forholde seg til den lokale økologien (noen fjellgårder passer da best med flere sauer enn lavlandsgårder, hvor kveg er lettere), og alle kan ha grønnsakshager. Slike gårder produserer mye planter, ikke så mye kjøtt, og har maksimum variasjon. Sleng på litt honningproduksjon og kanskje litt gårdsferie så har du det gående. (Jakob kunne til og med ha invitert broren sin på litt rekreasjon). Dette er sunt folkevett-jordbruk. Det trenger lite innsatsvarer. Det er agroøkologisk. Det er tilpasset småbonden. Det er tilpasset de fattige i utviklingsland. Det er tilpasset naturen.

Gourmeten og fremtiden 

Oslorestauranten Maaemo fikk to stjerner i Michelinguiden i 2012 og ble over natten en verdenssensasjon, i alle fall i Norge. Folk kommer fra hele Europa for å spise der. Og de får servert granbar, tang og andre utradisjonelle ingredienser. Maaemo baserer seg på økologiske og lokale, norske råstoffer. Kokker er som nevnt kjendiser, og mange av dem sverger til den gode råvaren og tradisjoner. Men også innovasjon. Hva legger disse superkokkene som regel vekt på? Surprise! Mye planter, ikke mye overdrevent kjøtt, men gjerne vilt, fisk, rene produkter og maksimum variasjon. Det underbygger min påstand om at fremtiden tilhører gourmeten.

«Teoretisk kunne vi brødfø ti ganger så mange av verdens munner om vi ikke gikk veien gjennom soya og annet korn til kumagen først»

«Man tager det man haver», sa 1840-årenes norske gourmet Hanna Winsnes. Tradisjonskosten mange kokebøker henviser til, kjennetegnes av at den ikke er full av tilsetningsstoffer. I motsetning til mye mat på lavprisbutikken, med varedeklarasjoner med navn vi ofte ikke klarer å uttale. Dessuten er skriften så liten at det hele er litt slitsomt i en travel hverdag. Ofte er det litt ekstra sukker, litt ekstra vann (særlig kyllingen du handler over grensa), litt ekstra salt og litt ekstra farge. Vet vi helt vet hva denne cocktailen av stoffer egentlig gjør med oss? Er det sant at det er en medvirkende årsak til kronisk utmattelsessyndrom og ulike varianter kreft? Eller er det bare tabloid hysteri? Leser du Dagbladet får du uansett motstridende informasjon annenhver dag, virker det som.

Vi kan ikke alle bli bønder. Men vi kan alle bli gode kokker. I alle fall seriøse kokker, så får andre uttale seg om hvor gode vi eventuelt er. Men det er vanskelig å reversere utviklingen, i alle fall så lenge den oppfattes som positiv av flertallet. Det er også vanskelig å legge om fra vestens konvensjonelle landbruk. Selv om det industrielle landbruket og det globale matsystemet bidrar til store globale klimagassutslipp. I følge organisasjonen GRAIN, som har regnet på dette, bidrar jordbruksproduksjon med om lag 13 % av de totale klimagassutslippene. Kunstgjødsel er den største synderen. Men argumentet er at dette gir mye mat til mange, selv om handelen stort sett foregår mellom de rike landene. Det interessante er likevel at mesteparten av maten som produseres i utviklingsland, holder seg til det lokale markedet. Og her er fortsatt produksjonsøkninger mulig, uten at det går på bekostning av miljøet. Vi bør derfor ikke «vestliggjøre» alt landbruket og bruke penger som måleenheten på om vi lykkes. Uten et levende jordbruk klarer vi ikke fremtiden.

Det konvensjonelle jordbruket fikk muligheten til mekanisering og massiv bruk av innsatsvarer. Mange tror at motsvaret i dag er økologisk jordbruk. Dette jordbruket er også moderne. Det kan sin agronomi. Økologisk jordbruk er ikke nostalgisk. Det er rasjonelt. Likevel får denne typen jordbruk få ressurser fra det offentlige i forhold til konvensjonelt jordbruk. Det må allikevel sies at økologisk jordbruk også kan preges av monokulturer og lite variasjon. Det er fritt for gift, men vil teoretisk også kunne lide av stordriftens utfordringer. Men det finnes altså en tredje variant, som ofte refereres til under navnet agroøkologi. Det ligner på det jeg har kalt «sunn fornufts jordbruk». Det er ikke religiøst med henhold til bruk av kunstgjødsel og plantevernmiddel, men overlater avgjørelsen til bonden i hvert enkelt tilfelle. Og fordi bonden i utviklingsland ofte er fattig, vil et lavintensivt jordbruk gi mer sikkerhet, både økologisk og økonomisk. Bonden slipper å forgjelde seg. Og bonden slipper å komme i lomma på de store økonomiske interessene der ute. Store monokulturer er ikke del av dette jordbruket som heller verdsetter variasjon som settes i system.

Om å tjene penger på det agroøkologiske

Jordbruk er også næringsvirksomhet. Det tilhører det utvidede næringsliv. Alle som driver innenfor næringslivet vet at det er tøffe tak for å få suksess. For å lykkes dyrkes ofte tre grunnprinsipper: Maksimer omsetningen, gi produktet merverdi og minimer kostnadene.

I jordbruket førte ideen om å maksimere til den grønne revolusjonen på 1970-tallet. Gjennom målrettet forskning klarte man å få frem kortere sorter av hvete og ris (som derfor kunne tåle større klaser med frø, uten at planten knelte). De kunne dermed lettere pumpes med nitrogengjødsel og kunstig vanning. På den måten ble avlingene opp til tre ganger større. Resultatet var at India, Kina og Mexico maksimerte omset-ningen. Samtidig med nye omsetningsrekorder, steg også kostnadene ved mer mekanisering og nødvendige innsatsvarer. Mange bønder mistet jobben, rett og slett. Om en bonde mister jobben, er det ganske eksistensielt. Intensiv vanning gjorde dessuten jorda dårligere på sikt, og den økte produksjonen førte til lavere priser både lokalt og internasjonalt. Den nye typen hybridfrø ser også ut til å ha nådd toppen av sitt produksjonsmaksimum.

Maksimering av produksjon har også ført til at mange land har begynt med produksjon av samme type grøde for eksportmarkedet. Det har skjedd med kaffe, hvor Øst-Timor og Vietnam har begynt å konkurrere med Costa Rica, Kenya, Etiopia og Brasil. Dette blir ikke nødvendigvis billigere for konsumenten, med handelsledd i midten som tar en stor del av profitten. Når Kina en dag blir store på kaffe vil mange kaffebønder i resten av verden få problemer. Kina har et så stort landareal, med alle klimasoner, og vil også kunne produsere kaffe. På samme måte har Sri Lanka tapt mye av sin egen tekstilindustri, ettersom de ikke kan konkurrere med Kina.

«Det afrikanske klimaet er krevende – det kan være syv gode år og syv magre år om en annen.»

Men ikke alle vil produsere maksimalt. Mange lurer ofte på hvorfor den vanlige afrikanske bonde ikke øker produksjonen sin, det er jo så fruktbart der nede. Svaret kan være at overproduksjon fører til usikkerhet og fallende priser. Bonden er et rasjonelt vesen og tenker at det er bedre å produsere tilstrekkelig. I tillegg er det afrikanske klimaet krevende – det kan være syv gode år og syv magre år om en annen.

I Vesten har vi oftest en type jord som tåler mer enn jorda i tropiske strøk. Vi har en fordelaktig balanse mellom graden av leire (holder på vann), sand (viktig for drenering) og organisk materiale (fruktbarhet). Tropisk jord blir raskere erodert og blåser bort. Men også Europas gamle torvjord lever med mye stress, den blir også oksidert bort og synker. I verste fall risikerer vi å havne ned på steingrunn. Mer storm og flom gjør prosessen raskere.

Presset mot den litt mer krevende tropiske jorden tiltar. Store økonomiske interesser vil maksimere. Her skal det dyrkes soya, her skal det være store kvegfarmer. Brasil går den veien. Det er velkjent at store regnskogsområder ryddes. Og at Norge gjør en viktig innsats for å stanse dette. Men like alvorlig er all avskogningen som skjer i det unike brasilianske tørrskogslandskapet som er kjent under navnet cerrado. Soyaen som nå dyrkes på nypløyd land skipes blant annet til Norge, som en viktig del av vårt eget kraftfôr.

Gode bakere og gode pølsemakere gir merverdi. Men i moderne økonomi er det like mye snakk om merkost. Et produkt eller en vare har ekstra kostnader knyttet til seg med ekstra emballasje, markedsføring og lange transportveier. Og her igjen er det moderne husdyrholdet et godt eksempel. Teoretisk kunne vi brødfø ti ganger så mange av verdens munner om vi ikke gikk veien gjennom soya og annet korn til kumagen først. Samtidig viser beregninger gjort av Sofieprisvinner Tristram Stuart og andre at med alt det svinnet vi har i den rike delen av verden, kunne vi fø hele befolkningen sør for Sahara. Dessuten spiser vi ikke alle delene av dyret lenger. Da jeg vokste opp spiste vi innvoller, lever og alt. Det var både godt og næringsrikt. Ok, da. Det er en liten løgn. Lever var egentlig «comme ci, comme ca». Men du skjønner poenget.

Å kutte kostnader i jordbruket dreier seg ofte om å ensrette landskapet. Hekker og bekker forsvinner, fordi de ligger «i veien». Et rikt dyre- og innsektsliv skaper problemer. Bort med det. Det er mye billigere å ha store bruk med titusener av dyr, slik det skjer med grisesavl i Mexico og USA. En kutter ned på mangfold. Både i maten, og i dyrebestandene. Et resultat er at virus og epidemier da lettere kan slå ut hele besetninger, eller at farlige sykdommer med potensial til å mutere og ergo også å smitte mennesker utvikler seg. Hele bestander slaktes og levende regioner legges øde i lang tid, på grunn av Kreuzfeldt Jakob (er det navnet bare tilfeldig, eller en esausk hevn?). Vi husker også alle usikkerhetene rundt både svine- og fugleinfluensaen. Kutter en for mye på kostnadssiden kan det fort bli dyrere, likevel.

En annen måte å kutte kostnader på er å si opp folk. Men hvor skal hoveddelen av befolkningen i utviklingsland gjøre av seg? Ikke alle kan bo i slummen i de nye store millionbyene. Noen må bo på landet.

Fremtiden tilhører det opplyste jordbruket!

Som jeg har forsøkt å peke på i dette essayet tilhører fremtiden det opplyste jordbruket. Hvorfor? Hovedsakelig fordi vi trenger matprodusenter; jordforvaltning er komplisert og vi trenger kompetanse. Storbøndene i USA, England og Nederland er spesialiserte ingeniørbønder, som gjør en kjempeinnsats. De før mange, de har et høyrisiko yrke, og er på mange måter tvunget inn i et kjemisk forhold til natur. Naturen skal underlegges produksjonen. Selv om både de og vi vet at industriell kjemi dreper mangfoldet, på sikt. Det er ikke for ingenting at Østersjøen strupes for oksygen og fisk. Avrenningen av nitrater og andre stoffer fra jordbruket er enormt. Det siver inn i drikkevannskilder også.

Naturmangfoldet rundt oss er noe vi alle er avhengige av. Men kanskje er innbyggerne i utviklingsland det i enda større grad, som skal brødfø enda flere i årene som kommer. De er avhengige av naturmangfoldet for å ha en variert diett, både når det gjelder det gastronomiske og for nødvendige mikrostoffer. Det forblir et åpent spørsmål om hva som er best: å kompensere for vitamin A-mangel på grunn av monokulturdrift ved å avle frem gylden ris, med karotengener eller dyrke mangfoldig, med papaya, mango, spinat og gulrot?

Jordbruk er fortsatt verdens største arbeidsgiver, men det er selvsagt interessant å spørre seg om hvor mange bønder er nok? Det er ikke lett å finne statistikk på dette, men vi vet at i India er nesten 60 % av befolkningen tilknyttet landbruket på en eller annen måte. Noen steder i Afrika er tallene høyere, som i Rwanda og Uganda. Der er flertallet av befolkningen småbønder. Jeg har lest at i Angola er det opp mot 80 %. Det er kanskje for mange. Har en nasjon bare 10 til 20 % av befolkningen til å gjøre alle andre viktige samfunnsoppgaver blir det lite dynamisk. Et samfunn med bare bønder vil bety mye slit. Bønder trenger andre mennesker som et marked, og for å utføre oppgaver de selv nyter godt av. Maos og Pol Pots tvangsregimer dyrket bonden fremfor alle andre, som sentrum for sine bestrebelser på det klasseløse samfunn, mens de intellektuelle fikk unngjelde, særlig de med briller. På den annen side, er én prosent bønder nok, slik som i USA, England og Nederland? Da er vi dømt til det høyindustrialiserte giftjordbruket som spyr ut klimagasser og andre forurensnings-kilder.

Sannheten er at vi trenger tre kloder om alle skal industrialiseres til vårt nivå, i alle fall med vårt forbruksmønster. Mange europeiske industriland bygde seg opp gjennom å ha kolonier. England gjennom et helt imperium. Hvem skal være den tredje verdens imperium, spurte Gandhi retorisk. Uansett så var vi i Vesten på et høyt industrialisert nivå før vi startet det konvensjonelle, moderne landbruket. Industrien hadde behov for arbeidskraft. Å avskaffe småbonden i utviklingsland før det er tilstrekkelig med andre arbeidsplasser, virker som en oppskrift på sosial uro.

«Jordbruk er fortsatt verdens største arbeidsgiver, men det er selvsagt interessant å spørre seg om hvor mange bønder er nok?»

Det finnes ingen tommelfingerregel for hva som er en god miks mellom de ulike sektorene i arbeidsmarkedet. Noen, som den allerede nevnte Colin Tudge, foreslår at 50 % maks av arbeidsstokken jobber med jordbruksrelaterte ting, og et 20 % som et minimum. Da ville alle land kunne bli mer selvforsynte, i følge Tudge. Det vil i så fall innebære endringer i reglene for verdens handelsorganisasjon, WTO. I dag har land som Costa Rica begrensninger i produksjonen av mais, et helt vanlig produkt i Mellom-Amerika, men de må importere fra USA, til en dyrere penge, et produkt subsidiert av amerikanske skattebetalere.

«Back to the sun, face to the earth,» sier et kinesisk ordtak. Det antyder at det er et hardt liv. Men i USA har antallet småbruk steget betydelig de siste årene. Det grønnes på takene i New York, og bylandbruk er «in». Livet på landet er annerledes i dag enn før. Også i utviklingsland. Mobil- og internettrevolusjonen har også kommet i fattigfolks hender. Du kan snart bo i den innerste jungel og være pålogget. Du kan som bonde ha tilgang på markedsdata som gjør deg mindre sårbar i forhold til korrupte mellommenn. Å bo på bygda er ikke lenger ensbetydende med å være utenfor det moderne. Satses det i årene som kommer på bonde-til-bonde-utvekslinger og annen teknisk oppfølging, så vil agroøkologiske metoder være del av fremtidens mangesidige jordbruk. Dette ikke minst også fordi en overgang til mer agroøkologiske metoder vil bygge opp det organiske materialet i jorda igjen. Det har i så fall et potensiale til å ta opp mellom 20 og 35 % av klimagassene fra atmosfæren, i følge en studie fra GRAIN fra 2009.

Jordbruk er ulikt annen næringsproduksjon. Vi trenger et jordbruk som gir oss matsikkerhet, tilhørighet og som bidrar til å passe på miljøet; det opplyste jordbruket. Slår jordbruket feil, sulter vi. Forsvinner biene, dør vi. Jordbruket må tilpasse seg de økonomiske realiteter. Men økonomien må også tilpasses de biologiske og de sosiale realiteter. Derfor tilhører fremtiden gourmeten. Og bonden. Jakob er en vinner.

Jeg er sulten. Igjen. Jeg er sliten av å skrive. Jeg trenger påfyll. Jeg skal lage meg noe godt, basert på det Jakob og bondevennene hans har gitt oss av arvemateriale. Bon appetit!

 

Essayet er og en del av Utviklingsfondets SULT-rapport 2012 som kan leses her

 

Andrew P. Kroglund har blant annet tidligere skrevet på KULTURVERK: 

10 teser for en sultfri verden

Fornektelsens historie, del I og II

Relatert

«Okkuper matsystemet» – Willie Nelson

Helg på Fokhol gård – Nordisk biodynamisk forum 2012

Fra jord til bord – Øverlandel Økohelg 2012

Til matens forsvar – to bøker av Michael Pollan

Kortreiste berikelser

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi