Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Jeg har en dragning mot apokalyptisk kunst. Det er en dragning jeg deler med store deler av befolkningen. Ikke noe rart i det, for livet er jo ofte forferdelig, fylt av søppel og ulykke.

«Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.»

Av Norunn Ottersen Seip, skribent og litteraturviter  

Men heldigvis ikke bare.

Uansett: Ingen av livets ekstatiske/middelmådige/søplete tilstander er fritatt fra lysten etter ødeleggelse, påkallelse av dommedag og fullstendig destruksjon. Eller frykten for det samme.

Undergang er alltid lokkende, om den kommer i form av enorme vannmasser, meteorer fra himmelen, eller dagen vi alle skal dømmes.

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Å åpne en avis føles for eksempel litt som å bli langsomt kvalt av marshmallows. Og det eneste sosiale medier har tilført verden er en desillusjonerende nivellering av alle autoriteter, der de viser seg å være like dumme som alle oss andre. I en slags samfunnsmessig netthelvete-psykose, begynner vi å føle det meningsløse oppriktig engasjerende.

Det gjør oss apatiske.

Og det er i denne apatien vi finner lengselen etter apokalypsen.

Men den apokalyptiske lengselen er selvsagt ikke begrenset til det antiapatiske begjæret.

Vi fortsetter med et annet aspekt: Apokalyptisk lengsel ligger lagret i hjertene våre. Det estetiske aspektet ved det forferdelige, kan vi ikke underslå. Vi elsker det groteske, og det som er vakkert og grusomt samtidig.

Den estetiske dragningen til det uetiske, er en egenskap vi skammer oss over. Vi har konstruert en litt pussig kultur som tror den har vunnet over naturen. Derfor snakker vi ikke om det. Vi lager kunst (og nyheter! og underholdning!) i stedet. Slik kamuflerer vi det uetiske i det liksometiske.

Et tredje aspekt ved menneskets apokalyptiske lengsel, er den kampgløden levende mennesker innehar (vi er døde uten). Altså vilje-til-liv.

Apokalyptisk kunst trigger denne viljen-til-liv, og det er en fantastisk følelse. Apokalyptisk kunst – og da snakker jeg i særdeleshet om filmer – er overraskende ofte svært positive. Det er her kampgløden kommer inn. Om verden unnslipper katastrofen, eller om den faktisk skjer: Det er positivt vinklet. For i apokalypsen venter vi en ny begynnelse, en ny start. Vi venter at ting skal bli bedre, og at mennesket vil kjempe seg tilbake. Den apokalyptiske eksplosjonen blir i så måte et nytt big bang, et nytt univers, men denne gangen med mennesket i hovedrollen fra første stund.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. For apokalyptisk kunst kommer i mange kledninger. Ikke all apokalyptisk kunst er vilje-til-liv i kunstform. En annen variant finner vi i for eksempel Cormac McCarthys The Road (Veien, oversatt av Knut Ofstad).

I motsetning til å trigge vilje-til-liv, er å stave seg gjennom Veien litt som å spise håndfuller med sand. Eller kanskje mer som å lese en depresjon og kjenne de klebrige bokstavene smitte død gjennom fingertuppene dine.

I Veien følger vi en far og sønnen hans etter apokalypsen. De vaser gjennom det døde askelandskapet, med de døde trærne som faller ett etter ett, med de døde menneskene, og de få gjenlevende som spiser hverandre. Eller som forlaget ynder å fremstille det:

«(…) en bok full av ømhet, hengivenhet og noe som likner håp.»

Joda, det er vakker baksideskriving. Vi skjønner at håp selger. I Den guddommelige komedie beskriver Vergil limbo som å være i en tilstand uten håp, men fortsatt leve i lengsel. Det er kanskje en mer passende beskrivelse. For det er ikke noe nytt å starte i McCarthys fremtidsvisjon. Jorden er død, og far og sønn vandrer på liket i dødsrykningene. Det er ikke noe sted å gå, men de går likevel, og de må gjøre grusomme ting.

«Er vi fremdeles de gode menneskene? sa han.

Ja. Vi er fremdeles de gode menneskene.

Og det kommer vi alltid til å være.

Ja. Det kommer vi alltid til å være.

Greit.»

Det er denne kombinasjonen av det som er tomt og inderlig på samme tid, den er nesten ikke til å holde ut.

«Tror du at dine forfedre holder oppsyn med deg? At de tar mål av deg og fører deg inn i regnskapsboken? Måler deg mot hva? Det finnes intet regnskap og dine forfedre er døde og begravet.»

Boken i seg selv er skjelvende og fæl, men i sitatet over skimter vi den stoiske holdning. Vi fortsetter å vandre, også inn i tomheten.

For hvordan møter vi mennesker apokalypsen? Vi vender oss til en helt annen bok, nemlig «Mennesket og teknikken» (Der Mensch und die Teknik) av Oswald Spengler –  her ser vi det heroiske møtet med virkelig undergang (min oversettelse):

«Slik vi står til ansikt med denne skjebne, er det kun en verdensanskuelse som er oss verdig, denne som allerede er blitt oss fortalt som Akillevs valg: Bedre et kort liv fylt av brave gjerninger og ære, enn et langt liv uten innhold. (…)

Vi er født inn i denne tiden og vi har intet annet valg enn modig å følge veien til dens ugjenkallelige slutt. Det finnes ingen annen vei. Vår plikt er å holde fast ved denne tapte posisjon, uten håp, uten redning, lik den romerske soldat hvis knokler ble funnet foran en av dørene i Pompeii, soldaten som under utbruddet i Vesuvius døde på sin post, fordi ingen tenkte på å avløse ham. Det er storhet. Det er hva det betyr å være skåret av skikkelig materiale. Den ærefulle slutten er den ene tingen som ikke kan fratas et menneske.»

Og dette er kanskje den vakreste apokalyptiske visjonen, for det er viljen-til-liv uten frykt for døden.

 

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Beretningen om et varslet sammenbrudd

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Om åndsdverger og det grimbergske

Sex som dogme