Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Gjennom Canada til Vinland

  • Indianerreservat i Ontario Indianerreservat i Ontario
  • Vinland er et område, ikke ett bestemt sted. Men også her. Vinland er et område, ikke ett bestemt sted. Men også her.
  • Oppslag i en sykkelbutikk Oppslag i en sykkelbutikk
  • New Glasgow, Nova Scotia New Glasgow, Nova Scotia
  • Jordbruksland i Quebec Jordbruksland i Quebec
  • Kveldsmat: Pasta. Igjen! Kveldsmat: Pasta. Igjen!
  • Skogen in New Brunsvik forsvinner Skogen in New Brunsvik forsvinner
  • Vikingmuseet i L'Anse Aux Meadows Vikingmuseet i L'Anse Aux Meadows
  • Vikingmuseet i L'Anse Aux Meadows Vikingmuseet i L'Anse Aux Meadows
  • Bysten av Anne Stine og Helge Ingstad Bysten av Anne Stine og Helge Ingstad
  • L'Anse aux Meadows, Newfoundland L'Anse aux Meadows, Newfoundland
  • På vei til Island På vei til Island

Sjette del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans livsledsager Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. I denne delen reiser de gjennom Canada. Vi stifter bekjentskap med tidligere tiders oppdagelsereisende og møter et land som tilhører mer de reisende enn en stedfast identitet, komplikasjoner omkring et giftermål og reisens slitasje tærer uten at den stopper de syklende apostlene.  (første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrevfjerde reisebrev, femte reisbrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

 «Det er andre store reisende, de som reiste for å bli bofaste, de som reiste inn i denne villmarken for å rydde seg jord, for å skape seg et hjem og et utkomme. Det var et slit, det var et uhyggelig slit. Naturen her var slettes ingen føyelig kvinne som lett og godvillig la seg på rygg for å la seg befrukte av den første og beste bondetamp.»

Om det nomadiske og det bofaste

Hvor mye veier et liv? Vel, på denne reisen så veier mitt liv, altså min sykkel, ca. 60 kilo. Cosima ligger omkring ti, femten kilo under min vekt. Vår materielle livsvekt er da temmelig beskjeden i forhold til vekten av et hus, en bil eller to, eller vekten av en hytte, vekten av en båt. Og vekten av selve husets innbo. Vårt lille hus veier fire kilo, det trenger ingen faens oppussing, det er et poesiens og elementenes hus, dets nabolag er kaktus og ørken, eng og blomster, det er et nabolag hvor elven og fossen og fjellet banker på, hvor selve stillheten legger seg til synlig ro, som en lysende, pulserende farge. Vi bor i det huset, hver natt, til solen og veien roper på oss. Da saler vi våre stålhester, pruster i gang våre kropper. Og jo mer og lenger jeg sykler, jo mer befridd kjenner jeg meg fra byrden av det materielle, det bofaste. Ja, det er en befrielse, det er en ny letthet, en askesens fest. For hva er vel askese? Askese er konsentrert, oppmerksom nytelse. Askese er fravær av metthet, en levende og sunn sult, en åndens sult og kroppens naturlige begjær etter å være i naken relasjon med verdens ting.

Våre dager er nomadiske, vi er i tilblivelse, en relasjonell tilblivelse. Og det er som om denne tilblivelsens rytme langsomt åpner nye rom i meg, som om en skapende røst byder at jeg tilgjengeliggjør meg, at jeg trer til siden, at jeg lyttende gir plass til det uendelige lille, dette lille som bærer alt, som er verdens grunnmur. Som er det mest sårbare, det mektigste. Som ber om liv og plass. Og som selv gir liv, rom og plass.

Jeg kan si, som prosessfilosofien, at tilblivelse er en primær kategori for forståelsen av virkeligheten, at den grunnleggende ontologiske kategori er ikke å være, men å bli. At det som eksisterer, er intimt knyttet til sine omgivelser, bestående i et nettverk av relasjoner. Og at relasjonene mellom det som blir til, har prioritet fremfor de eksisterende elementene selv. Bærende i prosessfilosofien er da at alt som er til, er i en tilblivelsesprosess, og at ethvert element i tilværelsen konstitueres gjennom sine relasjoner. Jeg kaller dette en nomadisk måte å tenke og leve på, og som i sitt vesen og i sitt forhold til verden er samarbeidende. I motsetning til den bofaste tanke, som har et dominant, utbyttende forhold til verden.

Og selvsagt kan enhver, selv som såkalt bofast, evne å forflytte seg til en nomadisk tenke – og levemåte. Et frigjørende steg ut av et dominant, utbyttende og ødeleggende verdensforhold. Dette vil da også handle om å avgi makt (noe som gjør en slik bevegelse nesten umulig), det dominante avvikler seg til fordel for det samarbeidende. Noe som igjen kan føre til tilsynekomsten av en asketisk, relasjonell kapitalisme (det er i sannhet det umuliges tilsynekomst vi må tro på).

Vi trenger en ny fattigdom, en fattigdom som igjen kan lære oss å se, som kan lære oss kunsten å bli til, i aktelse overfor det som blir til med oss, for oss, til oss. Filosofen og mystikeren Simone Weil sa det slik: ”Det var på grunn av løgnen om rikdom at Frans av Assisi ikke ville ha noe av den. I fattigdommen oppsøkte han ikke smerten, men sannhet og skjønnhet. Han oppsøkte den poesien som finnes i det sanne møte med dette universet, det er menneskets lodd å leve i”.

Nuvel! Det er så mangt en syklist tumler med. Men tilblivelsens potensial fascinerer; det handler om hvem vi vil være, hvem og hva vi vil bli. Og det handler om hvilken verden vi vil løfte frem, hvilket ansvar vi evner – og velger å ta på oss. Det handler om et alvor som våger å møte livets blikk, i all sin gru og skjønnhet.

Fra notatbøkene

Dag 217, 12. juli.

Frokost og ut av Sault Ste. Marie. Det er en befrielse å tråkke i gang kroppen etter fem netter på hotell; det er ikke bra å bryte av reisen slik. En underlig by dette, og et galehus av et hotell. Det er som om en slik grenseby er uten kjerne, den er flytende, og den er full av revner og sår. Klarer den ikke bestemme seg for hvor den hører hjemme? Og det er en viss amperhet her, en aggressivitet som lurer under overflaten. Jeg ble da også bydd opp på bank i går, under konserten i hotellet. Byens store band spilte her før sin lange turne i Canada og USA, gjengen med ganske barske karer jeg satt og drakk øl med spurte meg hva jeg syntes. Og jeg sa som sant var at dette ikke var helt bra. Stillhet. Harde blikk. Og så reiste den ene karen seg. Jeg fikk snakket det godt igjen. Det endte i omfavnelser og nye øl.

Det er godt over tretti grader, det er tykt av blomster. De første sekstifem kilometerne er fin sykling på rolige småveier. Men så må vi ut på den jævlig trafikkerte hovedveien, veiskulderen er smal. Jeg liker det ikke. Og jeg har vært passiv bilkjører i tjueåtte år nå. Er jeg full av eksos og faenskap?

Jeg er i et irritabelt humør i dag. Er det en utladning etter bydagene med skriving og øl og for lite søvn? Og denne tilbakevendende lengselen etter å være alene, trekke meg så langt ut av verden som jeg makter; en munk i et tomt kloster i et land uten innbyggere i en skog ved et fjells fot hvor fuglene og vinden er de eneste nyhetsformidlere.

Vi bader her på campingen, svømmer langt i innsjøens myke vann. Og en nyhet: Baby har kjøpt seg en fin liten bryllupskjole… Det er vakkert, men det gjør meg også redd, urolig… Og jeg tenker på Kafka og hans forlovelse med Felice Bauer, så uendelig godt skrevet om i Elias Canettis bok Den andre prosessen. Kafkas brev til Felice.

Baby sover så stille ved min side. Nå skal også Bike legge seg. Bike er trett.

 

Dag 218, 13. juli.

Det er jo helt ubegripelig. Vi forstår det ikke. Men vi kjenner det begge to, allerede nå kjenner vi det. Energiforskjellen mellom USA og Canada. Dette massive fraværet av energi her. En mysteriøs energilekkasje i mennesker og natur. Hva kommer det av? Bar menneskene som befolket USA med seg en helt annen og potent energi enn det som er tilfelle med Canada? Kan vi finne noe av svaret i at nybyggerne som presset seg vestover i USA hadde fortellingenes kraft med seg, altså at referanserammen og klangbunnen for denne kraften er å finne i Det Gamle Testamentet? Utvalgt av Gud, mente de seg å være. Det nye utvalgte folk, skjebnebestemt til å underlegge seg vesten. Hva?

Et eldre ektepar på campingen serverer oss full frokost, det er kaffe, egg og bacon. Solen skinner, det er helt stille. Ender og gjess på vannet. Mannen og jeg snakker om vedhugging. Jeg fortteller om mitt liv i skogen og hvor mye ved jeg sager og kløyver hvert år. Han liker visst å høre om det, ja, han må like det særs godt, for da vi er klare for avreise og jeg trykker neven hans blir min hånd fylt med sedler. Til mat og hygge, sier han til meg. Meget hyggelig! Sånn skal det være!

Ny varm dag. Hard og brutal trafikk. Jeg hater biler. Jeg forstår at bilen er en genial oppfinnelse, at bilen er et fantastisk tilsvar på lange avstander. Men hva hjelper det? Ingen faens ting. Jeg hater biler av hele mitt knudrete hjerte. Bilen, et blindt voldsuttrykk, en massemorder. Klapp og beskytt bilen, skyt ulven.

Offeret. Tanken om offeret. Hvordan vår sivilisasjon krever et uendelig antall offer. Og slik tømmer vi verden. En slags pervers mytologi. Mørketid.

Veien går av og til ned mot Lake Huron. Vi stanser et sted med kraftfulle trær, sandstrand og runde steiner. Den skarpe lukten av sommer, det rolige, store vannet, fuglesangen og insektene. Jeg stirrer utover vannet. Jeg får øye på en fjern sommer, en sommer jeg leste James Fenimore Cooper. Kanskje sitter jeg der og leser ennå, og den som er her nå er en drøm, en lengsel min ungdom har sendt av gårde.

Vi camper utenfor Massey, en stor campingpark. Vi deler teltplass med en kjekk amerikansk kvinne og hennes hund. Hun holder på med en doktorgrad i mikrobiologi. Hun er fremtidspessimistisk. Hun også. Det er nesten alle vi møter.

Canada er en påstand. Landet finnes ikke. Et totalt fravær av identitet.

Dag 219, 14. juli.

Det er så varmt. Og vi måtte sykle gjennom Sudbury. En ubegripelig stygg by. I Sudbury er det i dag omkring to tusen mennesker som jobber i gruvedriften, i storhetstiden var det over femten tusen. Forurensingen var ufattelig. Det fantes ikke et eneste tre, de var døde, de var borte. Dette stedet var en apokalypse. De hadde gruver her som gikk ni tusen fot ned i jordens indre. De kjørte biler ned dit. Gruvene inneholdt og inneholder kobber og nikkel, gull og diamanter og jern. Det er trær her nå. Men de klarer ikke vokse seg store. Røttene suger gift.

Ja, en ubegripelig stygg by. Men samtidig fascineres jeg av disse digre fabrikkene. Kraften og voldsomheten de uttrykker. Jeg kjenner, underlig nok, noe av det som Rudolf Otto mener kjennetegner det hellige: Mysterium tremendum et fascinans. Altså det gåtefulle, det som både skremmer og tiltrekker. Jeg har det sånn med digre fabrikker. Jeg ser en poesi i dette depressive og stygge. Et smelteverk, som for eksempel i Sauda, kan gjøre meg virkelig betatt. En slags teknologiens motvillige ærefrykt.

Vi camper i gress mellom trær noen kilometer utenfor byen. Jeg er psykisk utladet i dag. Men Baby er i fin form. Vi kysser god natt, klør hverandre litt på ryggen. Jeg tenker på det et ektepar fortalte oss på en cafe i morges. Dette at aldri før har monarksommerfuglen blitt observert så langt nord i Canada som i år. Det er varmen, varmere klima. Hva vi gjør med det? Vi tilpasser oss. Det er det nye vidunderordet. Vi skal tilpasse oss. Applaus og gratulasjoner. Nå skal vi tilpasse oss i hjel.

 

Dag 221, 16. juli.

I dag går det oppover og nedover og oppover og nedover osv. Knallharde bakker, men litt mindre trafikk. Hva jeg tenker på? Alt og ingenting. Aller helst ingenting. Jeg vil være tom, slik at verden og skapningen kan tale uhindret inn i meg. Sykkelen er jo min transportable munkecelle. Å sykle er en bønn, en meditasjon. Å bli til her på setet, i ventende oppmerksomhet. Men så ser jeg et vidunderlig ansikt, så ser jeg vinden i gresset og lyset som gjennomlyser et løvblad, og jeg lukter jorden og hele sommerens frodige kjønnsliv, det kribler til i min kropp, jeg blir het. Og slik er jeg her: som munk, som nomade, som sanselighetens elsker. Ut av verden, inn i verden. Lengtende, festet i en jorddyp ro. Evig og forgjengelig. Underveis, og allerede fremme.

Vi har middagspause i Mattawa. Her møter vi Ottawa River. Elven er stor. Et tungt sus av villmark nå. Og byen er litt bedre enn kjedelig og stygg. Men igjen: Det er så utladet i dette landet. USA er så mye mer intenst. Og triveligere. Nå har jo USA en mytologi som Canada helt mangler, de har en skaperkraft av helt andre dimensjoner. Det er spesielt denne østlige delen av Canada som er treg, et gnukkende kjedelig forbrukersamfunn, fantasiløst. I Yukon og British Columbia er det heldigvis et saftigere fraspark i naturen og menneskene.

Så blir det punktering nummer 47 og nummer 48, hvert vårt bakhjul. Jeg setter på superslangen til Baby som hun har lappet. Den holder i fem minutter. Da blir det punktering nummer 49. Jeg knurrer mot henne.

Vi setter opp vårt hus ved elvebredden. Den lange, lyse kvelden, de uendelige skogene, vinden som rusker lett i løvblader. Og alt har en nødvendig avstand, en romlighet. Avstand er skjønnhet. En reises skjønnhet er dens avstand, også det, avstandenes nødvendighet, dens tid, å gi seg tid i avstandene. I dag aksepterer vi i mindre og mindre grad avstand og tid, vi vil være samtidig med alt. Som om vi snart ikke er mer enn forkrøplede avløpsrør for et tett og fett flimmer av bilder og tekst.

Om Canadas oppdagere og reisende

Det amerikanske kontinentet ble, langsomt, befolket allerede for tjue tusen år siden. Så gikk det noen år, ganske mange år. Men se, hva er det som kommer der? Det er et skip, et vikingskip! Vi er på østkysten av Canada, i år tusen. Her inntreffer den første dokumenterte kontakten mellom den gamle og den nye verden. Men dette møte får få konsekvenser. Den som gjenåpner denne kontakten er John Cabot, engelskmannen som i året 1497 kom seilende til disse kyster. Han var på leting etter sjøveien til India og Kina, en kortere rute til krydderhandelen. Han fant ikke dette, men han fant noe annet. Hva da? Torsk, han fant torsk! Det bugnet av fisk i farvannene utenfor Newfoundland og Nova Scotia. Europeiske fiskere kom settende i hopetal. Samtidigla Cabotsreiser grunnlaget for engelskmennenes senere krav på Canada.

Den som etablerte en begynnende geografi, en kartlegging og navngiving, var franskmannen Jaques Cartier.( Denne kartleggingen, eller mappingen , må sies å være første steg på den veien som heter erobring og utbytting; det nye betvingende blikket som døper om verden og gjør den til sin). Han gjorde tre reiser til det østlige Canada, den første i 1534. Også han ville finne sjøveien til Orienten, og på vegne av den franske krone jaktet han på rikdommer, gull og sølv. Han ble en skuffet mann. Han opplevde landet som hardt og kaldt og avvisende, en Guds straffedom, ubeboelig og tomt for rikdommer, med unntak av fisk. Han dro sin vei, vendte tilbake året etter og seilte inn hele St. Lawrence bukten – og elven, til vannfallene sør for dagens Montreal. Der kom han jo ikke lenger, men gjennom kontakten med Irokeser indianerne (som bestod av fem, senere seks, stammer), ble han overbevist om at det fantes et rike som bugnet av gull nord for elven. Dette var Kongedømmet av Saguenay. Selvsagt eksisterte det ikke et slikt rike, det var indianerne som fabrikkerte historien, de var møkk lei franskmennenes evinnelige mas om gull og rikdommer.

Cartier og hans mannskap overlevde en iskald vinter, i vårløsningen kidnappet de ti indianere, tok de med til Frankrige hvor de enda en gang måtte fortelle historien om Saguenay. Dette ledet til to nye ekspedisjoner, den første ledet av Cartier. Igjen ble det, for franskmennene, et nedslående resultat. Den innfødte befolkning var nå fiendtlige mot dem, og naturen var like kald og voldsom og avvisende som tidligere. De ga opp. Men Cartier tok med seg, fra Irokeser indianerne, navnet Canada hjem til Europas kartmakere. Navnets betydning er antagelig landsby.

Samuel de Champlain ble den første europeer som utforsket innlandet av Canada. Hans  ekspedisjon i 1615-16, førte ham helt til de store sjøene. Han var også den første europeer som forstod at de innfødtes kano var det perfekte fremkomstmiddel i den kanadiske villmarken. Og han forstod nødvendigheten av innfødte guider. Champlain innga tillit, de innfødte stolte på ham Han evnet å lære fra indianerne, hvordan reise, hvordan overleve, en kunnskap som gjorde det mulig for senere franske oppdagere å befeste og kontrollere det kanadiske Nord-Amerika. En kontroll som varte frem til Nye Frankrige ble erobret av engelskmennene i 1760. Champlain er også grunnleggeren av Quebec, grunnlagt i 1608.

Æren for den første europeiske kryssingen av kontinentet, i 1793, tolv år før Lewis og Clark, tilfalt skotten Alexander Mackenzie. Hans første forsøk, to år tidligere, feilet, da havnet han i det Arktiske Hav, etter å ha reist fra Montreal og nordvestover til innsjøen Athabasca hvor han så fulgte elven, som har fått hans navn, til nevnte hav. Det handlet ikke bare om oppdagelser og ære, det handlet om rikdom, opprette handelsruter. Det handlet om å utskipe flest og mest mulig skinn og pelser til Europas markeder, der spesielt bever hatten var på mote (beveren var mer eller mindre utryddet i Europa, og den enorme handelen med skinn og pelser førte til at flere indianerstammer utryddet, eller nær utryddet, flere arter).

Mackenzie lyktes på sitt neste forsøk, i lag med ni ledsagere, deriblant to indianske guider og tolker. Det var et strev, de padlet motstrøms, og de måtte krysse fjellene, canyoner og fossefall. Men de nådde Stillehavet. Nå fikk ikke denne ruten noen kommersiell betydning, men Mackenzie ble rik og berømt, han ble også adlet. Prisen var at hans helse var knekt. Han døde hjemme i Skottland, 57 år gammel.

Det er andre store reisende, de som reiste for å bli bofaste, de som reiste inn i denne villmarken for å rydde seg jord, for å skape seg et hjem og et utkomme. Det var et slit, det var et uhyggelig slit. Naturen her var slettes ingen føyelig kvinne som lett og godvillig la seg på rygg for å la seg befrukte av den første og beste bondetamp. Skogen måtte ryddes, et krypinn måtte reises, vinterkulden var nesten uutholdelig, og om sommeren svermet det av mygg og svartfluer. Ferier? Cafebesøk? Nei, her holdt nevene om sine redskaper, ryggene var bøyd mot marken; en naken, sårbar og streng eksistens. Det finnes noen bøker om disse reisende, en av dem er The Backwoods of Canada, utgitt av Chatarine Parr Trail i 1836, en annen er av hennes søster, Susanna, boken Roughing It in the Bush. Og denne siste boken er utgangspunkt for en diktsyklus av Margaret Atwood, kalt The Journals of Susanna Moodie. Det er blitt stor litteratur. Her er ett av diktene, The Planters:

They move between the jagged edge

of the forest and the jagged river

on a stumpy patch of cleared land

 

my husband, a neighbour, another man

weeding the few rows

of string beans and dusty potatoes.

 

They bend, straighten; the sun

lights up their faces and hands, candles

flickering in the wind against the

 

unbright earth. I see them; I know

none of them believe they are here.

They deny the ground they stand on,

 

pretend this dirt is the future.

And they are right. If they let go

of that illusion solid to them as a shovel,

 

open their eyes even for a moment

to these trees, to this particular sun

they would be surrounded, stormed, broken

 

in upon by branches, roots, tendrils, the dark

side of light

as I am.

Fra notatbøkene

Dag 241, 5. august.

Vi er på fergen fra North Sydney og over til Newfoundland. Det er tidlig morgen, og det er kaffe og mat og samtale med et ungt par som sykler Canada på tvers. Jeg får også lest ut boken om oppdageren og ishavskapteinen Robert Bartlett, veldig spennende, en polarhistorisk godbit. Nå blir det boken om Gudrid, denne særdeles kapable kvinnen, hun som overlevde tre ektemenn, som fødte sønnen Snorre her i Vinland og som antagelig også var på pilegrimsferd til Roma.

Havnen i Port aux Bascue. Det er arktisk stemning. Og det er strålende sykling de første førti kilometerne. Hav og fjell og vidder og gress og myr. Og lyset, det er som vi sykler i lys, vi stråler til hverandre, stemningen er høy, det er bare å tråkke seg inn i kvelden, følge veien som trekker inn i skogen, inn i bushen, vi setter opp vårt hus, lager vår mat. Er det bjørn her? Ja, her er det bjørn. Er det farlig? Nei, det er ikke farlig. God natt og takk for dagen.

 

Dag 243, 7. august.

Det er harde morgenbakker, et godt lys, stillhet. Og bratt ned til Corner Brook, en trivelig by, hyggelige mennesker. Og her bruker vi noen timer på å skaffe oss en tillatelse, en ekteskapstillatelse… Giftermål om en uke…Presten i St Anthony har sagt ja til å vie oss.

Vi drar på café med to kanadiske syklister, to artige og fine karer, og vi får med oss et lokalt ektepar også. Vi menn fyller på med øl, det er gratulasjoner og god stemning. Høytid er det. Åh, det er en av disse dagene hvor jeg virkelig elsker mennesker, elsker de uten forbehold. En dag hvor jeg kan si at mennesket er det vakreste jeg vet om.

Vi bråsykler de femtiåtte kilometerne til Deer Lake, fikser en punktering, legger oss inn på campingen. Livet er stort i kveld. Og det vil vare, livet vil vare og vare. For døden er et rykte, et tåpelig rykte, en urimelig, hårreisende påstand.

Dag 244, 8. august.

Det er krise. Vi er på en cafe utenfor Deer Lake, det er sprutende regn – og det er vått inne også. Det er skikkelig krise. Cosima har snakket med presten i telefonen, han vil allikevel ikke gifte oss, mener at jeg, som ikke er katolikk, minst må ha et seks uker langt ekteskapskurs. Det er jo uaktuelt. Så her grines det nå, Cosima er meget lei seg. Jeg prøver å trøste, ganske så klumsete. Jeg er tom, jeg er nummen, jeg er forbannet på presten, jeg vil sykle videre, og kjenner at jeg enda en gang blir tatt inn i Kafkas nølen, hans tvil. Gifte oss? Vil jeg virkelig det? Og ble vi ikke slått knock out nå?

Vi sykler videre, stemningen er trykkende. Men været klarner, det blir strålende sol. Vi sykler inn i Gros Morne nasjonalpark, det er noen utrolig sugende bakker, det er friskt og vakkert, vi letner litt, er rolige mot hverandre, og spiser middag i Rocky Harbour.

Veien flater ut, det er lett og god sykling, det store havet, og heiene og fjellene innover i landet, trafikken er rolig, vinden blåser vår vei. Vi camper i mose og lyng på en kolle, Cosima spiller på fløyten, jeg ligger på rygg og ser utover havet. Det er så fint her, det er så godt med bølgelyden. Men jeg er trist. Vi er begge triste, på hver vår måte. Og igjen dette suget i meg etter å forsvinne, forsvinne inn i en øredøvende stillhet, stue meg selv bort, usett, urørbar. Det viktige: Å bli hos seg selv, holde seg selv ut, holde sitt liv i likevekt. Jeg tror det var Rilke som sa at han fryktet å miste sine demoner, da ville hans engler også forsvinne.

«Tankene om det nomadiske og om offeret. Jeg må holde det fast, gå dypere inn i det. Det er som om jeg aldri før så tydelig har sett det døde og klamme ved vår sivilisasjon. Kontrollen, det kontrollerende. Den finurlige volden mot vår egen menneskelighet.»

Dag 246, 10. august.

Jeg våkner grytidlig, jeg ligger og hører på vinden og bølgene, og jeg tenker på Fredrik Barth og det han skriver om nomadene i det sørlige Iran, Basseristammen, hvordan han vandrer med de mot sommerens fjellbeiter, og hvordan hele stammen bryter ut i spontan sang da de kommer over det siste passet og får se beitene. Det er så vakkert at jeg får vondt i magen,

Tankene om det nomadiske og om offeret. Jeg må holde det fast, gå dypere inn i det. Det er som om jeg aldri før så tydelig har sett det døde og klamme ved vår sivilisasjon. Kontrollen, det kontrollerende. Den finurlige volden mot vår egen menneskelighet.

Det er kald motvind, små landsbyer, ikke en eneste fiskebåt å se på havet, kaffe og mat etter førti kilometer. Det er en del underlige mennesker på denne øyen (det vet jeg vel strengt tatt ikke så meget om, og hva mener jeg med det?), og den store hobbyen må være å kjøre bil og disse jævlige firhjulingene. Men hva faen driver folk med her?

Vi snakker med en kar utenfor en bensinstasjon, han er fisker, han forteller at det er vanskelig, eller umulig, å leve som enkeltstående fisker med egen båt, det er de store båtene, trålerne, som klarer seg. Og ellers, sier han, jobber folk i oljeindustrien, som blir større og større, mange drar også til Alberta, til oljesandfeltene der; to uker på, to uker av. Og det blir mer og mer gruvedrift. Ja vel.

Det blir så fint mot kvelden, ved havet, utsynet over til Labrador, storhavet fremfor oss, som strekker og strekker seg, opp til Baffin Island, til Nordvestpassasjen. Fy faen som folk frøs og døde i jakten på å finne Nordvestpassasjen, tenk bare på John Franklin og hans mannskap på midten av atten hundre tallet. De døde alle mann, de frøs, de led – og de begynte å ete hverandre. Få har vel så ofte spist hverandre som europeiske reisende.

Flott camping ved havet, i gress, drivtømmer på stranden. Rent og friskt og vakkert. Jeg elsker dette.

Dag 247, 11. august.

Jeg hilser L’ans aux Meadows. Nitten tusen seks hundre og sytti åtte kilometer har vi syklet for å komme hit. Nå er vi her.

Jeg hilser vikingene, jeg hilser mine forfedre og formødre. Jeg hilser Leif, jeg hilser Thorvald, jeg hilser Thorfinn og Gudrid. Jeg bøyer meg i aktelse for deres mot, deres nysgjerrighet, utholdenheten.

Jeg hilser solen, jeg hilser den blå horisonten, stillheten. Jeg hilser moltemyren, jeg hilser den beitende elgen, bekken og vannet. Og ved inngangen til museet står bysten av Anne Stine og Helge Ingstad. Jeg hilser dere begge.

Jeg hilser de innfødte som levde her, jeg hilser Beothuk og Micmac indianerne. Vikingene kalte dem Skrælinger, noe som er blitt oversatt som  ’vrak’ , eller  ’svakelig’ . Men navnet Skrælinger er nok snarere en observasjon enn en fornærmelse. Det betyr antagelig ’de som er kledd i skinn’.

Jeg hilser Shawnawdithit, hun var i 1825 den siste gjenlevende Beothuk indianer. Hun døde i 1829. Hennes stammefeller døde av sykdommer fra Europa, eller de ble drept, brutalt, nådeløst slaktet ned. Jeg hilser deg, Shawnawdithit.

Vinland er et område, ikke ett bestemt sted. Men også her.

Jeg hilser rommet og avstandene, jeg hilser språket, jeg hilser alle lengsler og drømmer.

Hør hva skrivere sier om vikingskipene: “ A poem carved in wood”. ” What temples were to the Greeks, ships were to the Vikings”. “ Plato may have denied the existence of ideal forms in this world, but Plato never saw a Viking ship”.

Jeg hilser bevegelsen, jeg hilser slektenes gang, jeg hilser tingenes livskraft.

Neste stopp er Island.

Baby and Bike moves on.

Første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrevfjerde reisebrev femte reisebrev

 

Relatert 

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Island, blikk på kriseøya og gulløya