På parti med den nære framtida?

Av Eivin Røskaft (professor i biologi ved NTNU) og Terje Bongard (dr. Scient i human adferdsøkologi, Norsk Institutt for Naturforskning). 

«Neste høst skal det stemmes, men ingen partier har forstått alvoret. Venstresida er nesten borte, og de verdikonservative som er antikapitalister har heller ingen å stemme på. »

Menneskets forbruk av den totale fotosyntesen på jorda er beregnet til mellom 30 og 50 % [1]. Det fører til at de fleste arter utenom mais, hvete, ris og en håndfull andre lever på lånt tid. Det ser ut til at forbruket av global planteproduksjon vil nå 100 % på 40 år. Det er imidlertid umulig. Da er det ikke noe mat igjen til andre arter enn oss, og vi vil dø ut fordi omsetningen i naturen vil bryte sammen. I løpet av denne tiden vil vi være flere milliarder mennesker mer, og olje og gassforbruket ha økt. Klimaendringene vil ha uante, men negative effekter på for eksempel plankton i havet. På denne bakgrunn publiserer Aftenposten 6.11.2012 en «innsikt»-artikkel som forteller at ved å gange lakseoppdrett og sjømatfangst med seks kan «verdiene» økes fra 90 til 550 milliarder. En industri som er avhengig av olje, og bruker mer mat til fór enn det kommer ut, anbefales å vokse til den skaller hodet i ressursveggen. Hvordan kan det være mulig å publisere denne oppdrettsreklamen som «innsikt»?

Svaret er fordi det produseres penger. Politikere, forskningsråd og gründertiltak er enige om at verdiskaping er basert på lønnsomhet, det vil si produksjon av penger. Vi har skrevet flere kronikker om økonomi og ressurser, provosert fram av finanskomiteens leder Torgeir Micaelsens utsagn i TV for noen år siden: «Nå har vi så mye penger at vi kan leve av dem til evig tid» (Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi). Dagens økonomi og kapitaleiere jobber i et vakuum, frikoblet fra virkelighetens matproduksjon, ressursmengder, arters resirkuleringer og livsviktig abiotisk gjendannelse av luft og vann. Framtidens mat, fiber, vann, fisk og kjøtt kan imidlertid verken måles i eller byttes i dagens penger. Det vi skal leve av må rett og slett finnes til stede i framtida. Nå tømmes disse ressursene i en ufattelig hastighet, og omdannes til harddisker med pengedata som vi pensjonister og våre barnebarn skal ete om noen tiår. Dette er et pyramidespill hvor alle vil tape. Det hjelper ikke å salte ned familieformuer i kunst eller eiendom: Når det blir tomt for det grunnleggende er det ingen som bytter Munch mot mat.

Å forholde seg til slike perspektiver er et daglig ubehag for stadig flere, ikke bare biologer. Svært få journalister har våknet, merkelig nok. Vi har i boken «Det biologiske mennesket» (Akademika 2010) beskrevet denne galskapens bakgrunn i menneskeatferd og hvorfor den kan gå sin gang, og samtidig pekt på en demokratisk organisasjonsmodell som kan være en mulig udramatisk vei ut av hva som venter oss de neste tiårene. Neste høst skal det stemmes, men ingen partier har forstått alvoret. Venstresida er nesten borte, og de verdikonservative som er antikapitalister har heller ingen å stemme på. Det er på tide å danne et nytt parti nå.

1. Vitousek, P.M., et al., Human domination of Earth’s ecosystems. Science, 1997. 277(5325): p. 494-499.

 

Relatert

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

  • Ola

    Hvis vi snakker om primærnæring og grunnleggende materielle behov, er det rimelig & rett å mene at noen på ett område av jorda har rett til mat, vann og energi fra andre områder?.

    I en krisesituasjon og hjelp i en periode, ja . Så gode er menneskene, det er godt.
    Men hvis vi ikke er så egoistiske at hver og en av oss har lyst til å bygge trygghet i vårt eget liv, vil vi måtte bygge opp systemer for å hjelpe (“”) hverandre. Systemer som er så altomfattende og arbeidskrevende at det er systemene som knekker oss, ikke mangel på livsnødvendigheter.
    Hvis vi opptrer som enkeltmennesker kan det være problematisk i perioder med naturens luner, i en eller annen form. Dessuten vil fra- hånd- til munn- produksjon ta mesteparten av våre timer til arbeid for å holde sult og tørst borte.
    Ved opprettelse av byttemidler med avtalt verdi kan spesialister (oss alle) verdisette og bytte arbeid mot andre spesialister. Det er denne effektiviseringen som gjør at vi har fått tilgang til tid nok til sysler for videre utvikling, glede og større trygghet.
    Ved, i tillegg å danne små samfunn med administrasjon og felles regler og gjensidig hjelp , kan vi få større frihet og trygghet for de enkelte. – Innenfor det enkelte samfunn.

    Men det som driver det hele må være våre innebygde livskrefter, vår egoisme, og gjennom den vår glede over å greie vårt eget liv.
    Hvis administrasjon, systemer og hjelp (“”) tar mesteparten av den opparbeidede friheten og tryggheten, arbeider vi oss ut av frihet og inn i systemer der vi gjerne ender med at systemene blir det viktigste. Systemer og regler tar lett over for vår innebygde livskraft , i hvertfall hvis systemene blir for store og uforståelige.

    Jeg tror folk vil ha frihet, det må være det første. Selve kraften, egoismen og kjærligheten.
    Det neste er et byttemiddelsystem basert på tillit, mer enn gull. Dette er en viktig del av vår velferd og gjensidig nytte. Men da må vi se forskjell på verktøy og produkt.

    Nå kan det virke som om det er krefter som mener det viktigste er globale systemer og administrasjon som fratar enkeltmennesker og enkeltsamfunn fremdrift og livskraft.

    – Når livskraften, egoismen, blir borte blir gjør vi oss gjerne avhengig av hjelp. Da blir forbruk mer enn noe som er et resultat av arbeid – en innsats, og som kan gi oss et godt liv.

    Da blir forbruk status. Da det kamp innad i gruppen, ikke for å greie seg, men om å få og vise mest.
    Fra egoisme til egosentrisitet.

  • JuJu

    Heter ikke partiet MDG allerede? Tross alt det ene partiet som kjemper for dette uten å være medlem av en “blokk”

    • Lasse Kleppegaard

      Vel, et parti som har den elskverdige Øyvind Strømmen som sentralt styremedlem er mildt sagt ikke akkurat partiet som er egnet til å fronte disse positive synsvinklene som her blir lagt frem. En mann som på sant korsfarervis gjør sitt beste for å kvele alle tilløp til grunnlegge debatter om viktige spørsmål fordi han(!) ikke liker det som kunne komme frem, og som i tillegg som “miljøforkjemper” gjennom sin infiltrering av Naturvernforbundet er i ferd med å støte mange miljøvernere ut fra forbundet med sine usmakelige artikler om blant annet fri innvandring (veldig miljøvennlig synspunkt, ikke sant?) og en slags surrealistisk “høyteknologisk, fleretnisk (les: ikke-norsk) og miljøbevisst” norsk fremtid (innvandreres miljøbevissthet kan man spørre en valgfri søppelhåndteringsansatt om, for eksempel). Vi er mange som stemmer på Miljøpartiet De Grønne, men så lenge personer som Strømmnen og hans antidemokratiske likemenn er sentralt plasserte, blir det hele så hyklersk at man ender opp med å gjøre det i fortvilelse over at det ikke finnes andre konservative miljøvennlige partier mens man holder seg for nesen.

      Man må TØRRE å ta kontroversielle standpunkt, og man må TØRRE å si makta tvert imot, og å fronte et slags miljøvennlig alternativ samtidig som man for eksempel ikke snakker om å stoppe innvandringen, er like så absurd som å prøve å øse ut av en båt mens man samtidig fyller den med vann. Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og ikke minst er det mulig å ønske alle folkeslag alt godt, samtidig som man prioriterer sine egne barns fremtid. Miljøbevegelsens gamle slagord: “Tenk globalt – handl lokalt” har visst blitt glemt i disse dager. Likevel: alt er ikke mørkt, da man ser tendenser til at debattene åpner seg og folk gir blaffen i de gamle båndtvangene. Tiltak som Kulturverk er sentrale indikasjoner på dette.

  • Kjell Brevik

    Jeg fikk med meg kommentaren hvor du gjengav dette innlegget, Terje Bongard. Og det gleder meg å se at det ble lagt ut som en egen sak her på KULTURVERK (og på skribenten Øyvind Holmstads blogg Permaliv). Nå har ikke jeg fått ta del i den tvilsomme “innsikten” som Aftenposten hevder å ha, men ut ifra resymeet i innlegget ovenfor, kjenner jeg ikke noe umiddelbart behov for å lese artikkelen heller. Det er nesten ikke til å tro at det sitter folk rundt omkring og taler for slike science fiction-løsninger fullstendig løsrevet fra verden og virkeligheten forøvrig. Lever slike journalister i isolat på et eller annet pressehus i hovedstaden, hvor det ene fantasifosteret etter det andre frembringes klinisk og presenteres for offentligheten uten at begrunnet kritikk tas til følge? Vakuumet dere beskriver er virkelig en overhengende trussel mot vår felles fremtid.

  • Kjell Brevik

    Et aktuelt innspill:

    http://naturvernforbundet.no/fiske-og-oppdrett/uforsvarlig-med-ny-oekning-i-miljoebelastende-oppdrettsproduksjon-article28038-2755.html

    Fiskeriminister Berg-Hansen har kanskje lest innsikt-reportasjen i Aftenposten og handlet i tråd med denne? Uansett måtte jeg dra på smilebandet av nok et sinnrikt begrep: “Miljøtilpasset vekst”.