USA – Valget som ikke er

USA går nå til valg, eller?  Det er Barack Obama som med stor sannsynlighet får fortsette fire år til når stemmene er talt opp i morgen tidlig vår tid. De fleste amerikanere vet at det vil være forsvinnende liten forskjell mellom Obama eller Mitt Romney ved roret, det handler om retorikk og administrasjon av et system som har satt en kurs. Krig, arbeidsledighet, mindre rettssikkerhet og økte sosiale forskjeller er noe av det som fortsatt står på menyen i neste presidentperiode.  

Av redaksjonen

Obama hylles nærmest ensidig av norsk presse, noe han ble før han tiltrådte som president, med begrunnelse i hans hudpigmenter og det faktum at norsk presse i stort alltid har støttet den demokratiske kandidaten. Men med Obama gikk jubelen over alle stag, man fant ut at siden han fremsto som slik en perfekt representant for den fargerike fellesskapsdrømmen, ga man lederen for verdens sterkeste og mest krigende arme, fredspris. For Obama og amerikanere flest fremsto dette som et historisk pinlig øyeblikk man helst ville glemme, her gikk man i fakkeltog.

Obama selv har tviholdt på den samme krigspolitikk som hans forgjenger Bush gjorde, som ble skarpt kritisert av norske kommentatorer som siden forstummet når Barack Obama tok over tøylene. Den sittende presidenten har ikke ligget på latsiden, droneangrep med vilkårlige drap som konsekvens har blitt en triviell affære med unntak av de som rammes (les om dronekrigen her), overvåkningen av amerikanske medborgere har drastisk økt mens borgerrettighetene har blitt tilsvarende innstrammet gjennom den nye unntaksloven som gjør det mulig å fengsle borgere uten lov og dom på ubegrenset tid (les om NDAA her). Konsentrasjonsleiren Guantanamo som han lovet å stenge har han nå sikret videre drift, tortur eller «skjerpet forhør» som det heter på fagspråket har ikke gått av moten, selv for demokratier (les om Obama og Guantanamo her).

Så hva med Romney? Mannen med det velproporsjonerte ansiktet og stødig, solide inntrykket, en mann de fleste kunne tenke seg som nabo om man legger utseende og utstråling til grunn, har i det minste vært ærlig nok til å klargjøre at han står på fullt og fast på kapitalens og finansinstitusjonenes side.  Mer til de som har mest, mindre til de som har minst, enkelt og ukomplisert.  Det Obamas administrasjon gjør, det skal han fortsette, men uten hans veltalende hykleri. Romney er krigersk i retorikk, mens Obama er fredsdue i retorikk og krigersk i handling, derfor holder krigshissere i Israel og Syria en knapp på Romney, de vil så gjerne sette i gang krigen mot Iran som har vært lenge på planstadiet.  I praksis er både Obama og Romney  troende til iverksette et angrep om Israel kaller –  at det vil få alvorlige følger ikke bare for Midtøsten, men for den globale sikkerhetssituasjonen – det er nærmest hver eneste ekspert ikke i tvil om (les om noen av følgene av en krig mot Iran).

Strømmen av illegale immigranter som stilltiende ble akseptert av Obama, Bush og de senere presidentene før vil fortsette å strømme. Slik sikres billig lavtlønnet arbeidskraft til en hardt trengt profitthungrig global amerikansk industri mens det demografiske bildet av USA endres drastisk. De underpriviligerte blir slik gjennom stadig konkurranse fra tilstrømmende folkemasser ytterligere underpriviligerte og sosialt utsatt.  Ulikheten vokser proporsjonalt med tilhørende sosiale spenninger som konsekvens.

Middelklassen brukes som melkeku og forsikring for neste fallitt av grådig finansnæring som uten skrupler fortsetter der det brast sist, sanksjonert av Mr. President himself. De skal òg betale Obamas eneste «change», nemlig den omdiskuterte helsereformen.

Det eneste reelle alternativet under nomineringsprosessen i forkant av president valgkampen var Ron Paul. Det vil si, ingen trodde han kunne vinne, men mange ble opprømte og overrasket over hans fremganger og at han vant flere nominasjoner for et såpass radikalt og nytenkende program innga håp om endring. Han ville tilbake til utgangspunktet mellom libertarianisme og konservativ konstitusjonalisme. Et desentralisert USA hvor enkeltmennesker får mulighet til ikke bare til å realisere og ta ansvar for seg selv, men bygge sine samfunn i samfunnet i et deregulert og desentralisert USA med vekt på føderasjon fremfor union. Slik var USA før det ble en sentralstyrt elefant.  Han ville òg reformere finansinstitusjoner som Federal Reserve for å bringe amerikansk økonomi under demokratisk kontroll.

Like viktig for mange var det at han ville avslutte USAs rolle som verdenspoliti og økonomisk og menneskelige kostbare angrepskriger, hvor utenrikspolitikk i utgangspunktet ikke skulle handle om trusler og tvang, men bilaterale overenskomster og pragmatisme. Det vil si rent konkret ikke verdensfred, men en fredeligere verden. Derfor var Ron Paul på tross av, eller kanskje på grunn av sin godt voksne alder, ungdommens overlegent mest populære favoritt.  Fordi han innga håp om «change» for USAs hardt prøvede befolkning som Obama aldri var i nærheten av.

Håpet er slukket for denne omgang, og dette valget får ikke frihetsgudinnens forstenede fakkel til å lyse sterkere.

For den vanlige amerikaner handler det meste om økonomi, og den blir neppe bedre uansett hvilken president som forstetter administreringen av USA. For USA styres ikke alene av en folkevalgt president, men en administrasjon med sterke bindinger til finansnæringen, en gigantisk forsvarsindustri og energibransjen; i tillegg til at Israel sitter på skulderen hva angår utenrikspolitikk. De to partiene som misvisende fremlegges i norsk presse som liberale og konservative, står fundamentalt på samme plattform, hvor den ene heller til venstreliberal, mens den andre mot høyreliberal. Spesielt utenrikspolitikken er for lengst staket ut for en «evig krig for evig fred» av neocons, de reformerte  trotskistene, som dominerer amerikansk utenrikspoltisk tenkning.  De virkelig konservative i amerikansk politikk, de paleokonservative, ville for de fleste nordmenn fremstå nærmest som progressive med sin antikrigslinje, ønske om desentralisering, antiglobalisme og demokratisk kontroll.

Følgene av USAs angrepskriger blir og mer merkbare for amerikanere.  I tillegg til sårede, drepte og traumatiserte tar nå selvmord fra tidligere stridende flere liv enn krigene selv. Det er vondt å bære på kriger man ikke tror på i et samfunn som i det store og hele ignorer at man befinner seg i krig med andre folk og kulturer.

Det er et USA som er såret og i indre strid som nå usikkert observerer nok et valg mange amerikaner føler at de ikke rår over og som ikke vil endre kursen mot avgrunnen mange fornemmer. Avmakt er en stemning mange kjenner seg igjen i, og mange velger å stenge politikken i den grad det er mulig ute å leve sine liv i størst mulig grad utenfor The beltway – den urbane maktsfæren. 100 millioner, det vil si nesten halvparten velger å ikke stemme fordi de føler at valget ikke angår dem, det er hva man kaller et stort demokratisk underskudd – disse er det største «partiet» i USA (les mer her).  Det amerikanske imperiet makter ikke å begeistre majoriteten med hverken brød eller sirkus lenger.

Orkanen «Sandy» er langt mindre faretruende enn fremtiden for mange.

For resten av verden er det umulig å ignorere USA i en globalisert tidsalder som påvirker absolutt alle landområder. Vi venter og ser, fordi vi kan ikke annet – ennå. Valget som ikke er, går sin gang.    

 

Relatert

Les «Why Conservatives Hate War»

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

FREMTIDENS ONTOLOGI – Aleksandr Dugin