USA – Valget som ikke er

USA går nå til valg, eller?  Det er Barack Obama som med stor sannsynlighet får fortsette fire år til når stemmene er talt opp i morgen tidlig vår tid. De fleste amerikanere vet at det vil være forsvinnende liten forskjell mellom Obama eller Mitt Romney ved roret, det handler om retorikk og administrasjon av et system som har satt en kurs. Krig, arbeidsledighet, mindre rettssikkerhet og økte sosiale forskjeller er noe av det som fortsatt står på menyen i neste presidentperiode.  

Av redaksjonen

Obama hylles nærmest ensidig av norsk presse, noe han ble før han tiltrådte som president, med begrunnelse i hans hudpigmenter og det faktum at norsk presse i stort alltid har støttet den demokratiske kandidaten. Men med Obama gikk jubelen over alle stag, man fant ut at siden han fremsto som slik en perfekt representant for den fargerike fellesskapsdrømmen, ga man lederen for verdens sterkeste og mest krigende arme, fredspris. For Obama og amerikanere flest fremsto dette som et historisk pinlig øyeblikk man helst ville glemme, her gikk man i fakkeltog.

Obama selv har tviholdt på den samme krigspolitikk som hans forgjenger Bush gjorde, som ble skarpt kritisert av norske kommentatorer som siden forstummet når Barack Obama tok over tøylene. Den sittende presidenten har ikke ligget på latsiden, droneangrep med vilkårlige drap som konsekvens har blitt en triviell affære med unntak av de som rammes (les om dronekrigen her), overvåkningen av amerikanske medborgere har drastisk økt mens borgerrettighetene har blitt tilsvarende innstrammet gjennom den nye unntaksloven som gjør det mulig å fengsle borgere uten lov og dom på ubegrenset tid (les om NDAA her). Konsentrasjonsleiren Guantanamo som han lovet å stenge har han nå sikret videre drift, tortur eller «skjerpet forhør» som det heter på fagspråket har ikke gått av moten, selv for demokratier (les om Obama og Guantanamo her).

Så hva med Romney? Mannen med det velproporsjonerte ansiktet og stødig, solide inntrykket, en mann de fleste kunne tenke seg som nabo om man legger utseende og utstråling til grunn, har i det minste vært ærlig nok til å klargjøre at han står på fullt og fast på kapitalens og finansinstitusjonenes side.  Mer til de som har mest, mindre til de som har minst, enkelt og ukomplisert.  Det Obamas administrasjon gjør, det skal han fortsette, men uten hans veltalende hykleri. Romney er krigersk i retorikk, mens Obama er fredsdue i retorikk og krigersk i handling, derfor holder krigshissere i Israel og Syria en knapp på Romney, de vil så gjerne sette i gang krigen mot Iran som har vært lenge på planstadiet.  I praksis er både Obama og Romney  troende til iverksette et angrep om Israel kaller –  at det vil få alvorlige følger ikke bare for Midtøsten, men for den globale sikkerhetssituasjonen – det er nærmest hver eneste ekspert ikke i tvil om (les om noen av følgene av en krig mot Iran).

Strømmen av illegale immigranter som stilltiende ble akseptert av Obama, Bush og de senere presidentene før vil fortsette å strømme. Slik sikres billig lavtlønnet arbeidskraft til en hardt trengt profitthungrig global amerikansk industri mens det demografiske bildet av USA endres drastisk. De underpriviligerte blir slik gjennom stadig konkurranse fra tilstrømmende folkemasser ytterligere underpriviligerte og sosialt utsatt.  Ulikheten vokser proporsjonalt med tilhørende sosiale spenninger som konsekvens.

Middelklassen brukes som melkeku og forsikring for neste fallitt av grådig finansnæring som uten skrupler fortsetter der det brast sist, sanksjonert av Mr. President himself. De skal òg betale Obamas eneste «change», nemlig den omdiskuterte helsereformen.

Det eneste reelle alternativet under nomineringsprosessen i forkant av president valgkampen var Ron Paul. Det vil si, ingen trodde han kunne vinne, men mange ble opprømte og overrasket over hans fremganger og at han vant flere nominasjoner for et såpass radikalt og nytenkende program innga håp om endring. Han ville tilbake til utgangspunktet mellom libertarianisme og konservativ konstitusjonalisme. Et desentralisert USA hvor enkeltmennesker får mulighet til ikke bare til å realisere og ta ansvar for seg selv, men bygge sine samfunn i samfunnet i et deregulert og desentralisert USA med vekt på føderasjon fremfor union. Slik var USA før det ble en sentralstyrt elefant.  Han ville òg reformere finansinstitusjoner som Federal Reserve for å bringe amerikansk økonomi under demokratisk kontroll.

Like viktig for mange var det at han ville avslutte USAs rolle som verdenspoliti og økonomisk og menneskelige kostbare angrepskriger, hvor utenrikspolitikk i utgangspunktet ikke skulle handle om trusler og tvang, men bilaterale overenskomster og pragmatisme. Det vil si rent konkret ikke verdensfred, men en fredeligere verden. Derfor var Ron Paul på tross av, eller kanskje på grunn av sin godt voksne alder, ungdommens overlegent mest populære favoritt.  Fordi han innga håp om «change» for USAs hardt prøvede befolkning som Obama aldri var i nærheten av.

Håpet er slukket for denne omgang, og dette valget får ikke frihetsgudinnens forstenede fakkel til å lyse sterkere.

For den vanlige amerikaner handler det meste om økonomi, og den blir neppe bedre uansett hvilken president som forstetter administreringen av USA. For USA styres ikke alene av en folkevalgt president, men en administrasjon med sterke bindinger til finansnæringen, en gigantisk forsvarsindustri og energibransjen; i tillegg til at Israel sitter på skulderen hva angår utenrikspolitikk. De to partiene som misvisende fremlegges i norsk presse som liberale og konservative, står fundamentalt på samme plattform, hvor den ene heller til venstreliberal, mens den andre mot høyreliberal. Spesielt utenrikspolitikken er for lengst staket ut for en «evig krig for evig fred» av neocons, de reformerte  trotskistene, som dominerer amerikansk utenrikspoltisk tenkning.  De virkelig konservative i amerikansk politikk, de paleokonservative, ville for de fleste nordmenn fremstå nærmest som progressive med sin antikrigslinje, ønske om desentralisering, antiglobalisme og demokratisk kontroll.

Følgene av USAs angrepskriger blir og mer merkbare for amerikanere.  I tillegg til sårede, drepte og traumatiserte tar nå selvmord fra tidligere stridende flere liv enn krigene selv. Det er vondt å bære på kriger man ikke tror på i et samfunn som i det store og hele ignorer at man befinner seg i krig med andre folk og kulturer.

Det er et USA som er såret og i indre strid som nå usikkert observerer nok et valg mange amerikaner føler at de ikke rår over og som ikke vil endre kursen mot avgrunnen mange fornemmer. Avmakt er en stemning mange kjenner seg igjen i, og mange velger å stenge politikken i den grad det er mulig ute å leve sine liv i størst mulig grad utenfor The beltway – den urbane maktsfæren. 100 millioner, det vil si nesten halvparten velger å ikke stemme fordi de føler at valget ikke angår dem, det er hva man kaller et stort demokratisk underskudd – disse er det største «partiet» i USA (les mer her).  Det amerikanske imperiet makter ikke å begeistre majoriteten med hverken brød eller sirkus lenger.

Orkanen «Sandy» er langt mindre faretruende enn fremtiden for mange.

For resten av verden er det umulig å ignorere USA i en globalisert tidsalder som påvirker absolutt alle landområder. Vi venter og ser, fordi vi kan ikke annet – ennå. Valget som ikke er, går sin gang.    

 

Relatert

Les «Why Conservatives Hate War»

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

FREMTIDENS ONTOLOGI – Aleksandr Dugin

  • Eivind

    Det er ingen vei ut, men kanskje en vei gjennom?

    http://www.national-anarchist.net

  • Pluto

    Takk til Redaksjonen for en meget interessant kommentarartikkel vedrørende valget i USA.

    President Barack Hussein Obama vant hårfint valget, og blir dermed den andre demokratiske president i «vår nyere tid av håpløshet», som gjenvelges. Den første var Bill Clinton; mannen som overfor en hel verden sterkt og indignert bedyret, at; «I did not have sexual relations with that woman» – men, som allikevel hadde hatt dèt også – skulle det etterhvert vise seg. Nå vel, karakter og moral er jo ikke så viktige saker lenger i denne senmoderne oppløsningstid, men derimot dette: At man sjarmerende kan snakke seg opp og ned og rundt omkring, lekende lett, relativiserende og uforpliktende. Dèt kunne Clinton, og dèt kan Obama. Men så tilhører disse to «wonderboys» Demokratene da, som i en norsk tapning heller er at betrakte som en blanding av Civita-Høyre og den markedsliberale del av Frp kombinert med en dose sosialdemokratisk kulturrelativisme. OM man så ser det hele med amerikanske øyne «Over There» fra konservativt Republikanske hold, så består Demokratene av en heller venstrevridd opposisjon, ja, som liberalistisk/sosialistisk/kommunistisk for somme. Men dèt er der borte.

    Her i vår hjemmelige Obama-amerikaniserte andedam, så var da både Jan Tore Sanner fra Høyre og Morten Høglund fra Frp raskt ute og hyllet den nyvalgte Messias – og likeledes samstemt var naturligvis hele den maktpolitiske elite her i Norge, såvel som kommissærer og teknokrater innenfor det demokratiske- og økonomiske underskuddsforetaket EU. For politiske vidunderbarn vokser jo ikke lenger på trær her på vårt hjemsøkte kontinent, og middelmådighetenes politiske eliter her i Europa er ellers sterkt rammet av innskrenket hjernevirksomhet grunnet årelang politisert innavl og familiært kameraderi.

    USA sin utenrikspolitiske kurs og ditto maktambisjoner som verdenspoliti er naturligvis helt upåvirket av om Republikanere eller Demokrater styrer onkel Sams slitne skute på de sju hav. Kun en helt ny politisk kurs av et paradigmeskifte kan forandre USAs globaliserte selvmordslinje, og der var hedersmannen; Senator og Presidentkandidat Ron Paul, et særdeles friskt pust fra det amerikanske fastlandet under valgkampens begynnelse, noe Kulturverk-redaksjonen også sterkt vektla her vedrørende sine betraktninger angående det amerikanske valgshowet. – USA sin, mildt sagt, katastrofale intervensjonspolitikk og militære doktrine i land som Irak, Afghanistan, Libya og Syria skal jeg ikke her berøre, da dèt temaet også har vært utførlig behandlet tidligere her på Kulturverk. Men både Demokrater og Republikanere er her samstemte tvillinger for en fortsatt verdensdominans.

    Men et par viktige saker skiller de to blokkmastodontene fra hverandre, nemlig på verdispørsmål: Innenrikspolitisk, så står Republikanerne for en mere familievennlig politikk, hvor både fri abort og homoekteskap ikke sees på som noe framskritt kontra bevarelse av kjernefamilien som samfunnets grunnfundament, men tvert om; som destruktivt ødeleggende om man vil et naturlig og sundt samfunnslegeme. Demokratenes Obama frir hemningsløst til egosentrisk ekstremisme, altså en form for minoritetsvelde, hvor etniske- og seksuelle pressgruppers kampsaker gjennom særlover (positiv diskriminering) skal ha tiltrede på bekostning av den øvrige gjennomsnittsbefolkningens normer og sedvane. Så er da dette også nevnt. –

    Kan så den taleføre, men ofte svært lite samarbeidsvillige- og ganske så hårsåre president Obama redde USA fra å bli et konkursbo? Kan han snu økonomisk nedgang og en katastrofal BNP-gjeldsbyrde til det motsatte? Neppe, retoriske talegaver og pigmenter til tross. – For etter en hundreårsperiode med oppgang og eventyrlig vekst, så kan man skimte dette imperiums nedgang og fall; for USA er i dag en koloss på leirføtter, hvor ben og armer spriker i alle retninger: Den demografiske utvikling i statene (som i Europa) synes helt ute av kontroll; etnisk, sosialt og kriminalpolitisk, altså en ikke-bærekraftig innvandringspolitikk. Selv ikke alle beundrere fra den (godt programmerte) vestlige verden, eller andre fargerike artsfrender, kan gjøre noe med dette enorme fler-statlige problem av et konglomerat, som USA vitterlig består av. De neste fire år vil vise oss alle det problematiske og uløselige ved dette forvokste plutokrati, og, i nettopp denne kontekst – så vil kanskje Obama da ved sin naturlige avgang om fire år tenke en aldri så liten tanke: «Hadde jeg bare tapt valget i 2012, for da kunne jeg jo sagt både dette og hint, samt kommet unna med dèt, – og det – og det og…» –

    «Men den gang ei», sa Tordenskjold i hine hårde dage. Og jeg med ham i denne dårskapens tid av i dag. For, som det heter; «Bordet fanger». Så også for alle de, som bevisstløst klapper i vei – fordi alle andre gjør det, og/eller; fordi media orkestrerer det fra propagandaplass. Føleriet er fornuftens fiende. Av sterkt logiske grunner. For å innse dette sist nevnte, så må man våge at tenke selvstendig, med andre ord; at ha en velutviklet kritisk sans. Intet er mere viktig i dag, hvor konformiteten er kvelende for den frie tanke fra et ganske så totalitært anstrøkent system, som vil at alle og alt skal være like og likt for det grenseløse postulat; det være seg menneskets biologiske vesen, hennes natur, åndsvesen, særegne kultur og basale nasjonale- og tradisjonelle verdier. Noe mere natur- og rettstridig enn det multikulturelle globaliseringsprosjektet finnes ikke. Det blitt noe religiøst og dogmatisk over det hele, når man hører, leser og ser pk-forklarende apologeter her og der ivre for globaliseringens absolutter, som om det hele skulle være en naturens lovmessighet og nærmest Gudegitt!

    Så derfor til slutt: En stor og varm takk til Kulturverk, for at dere eksisterer som en levende tenketank for det livsdugelige og bærekraftige alternativ, slik at våre sinn ikke stivner og råtner hen, men får kraft, inspirasjon og visdom for en videre levedyktig framtid i pakt med moder natur, ånd og tradisjon. Med andre ord; selve livet i seg selv!

    Pluto

  • Redaksjon

    Takk Pluto, det er godt å lese at KV verdsettes. Som vi bruker å si: vi er få, men mange.

    Når det gjelder det amerikanske presidentvalget, vil vi bare understreke at det virkelig er likegyldig hvem som vant, og at vi ikke ser noe mer positivt på Romney enn Obama, hva gjelder faktisk politikk. Romney har gjort sitt for å love å knuse den amerikanske miljølobbyen, hvilket vil gi ytterligere fritt leide for en olje-og gasstørst amerikansk energibransje til å skamfere naturen i inn- og utland. At han også ivrer i ennå større grad for å bombe Iran med de vidtrekkende konskvenser det vil få ikke bare for regionene, men globalt, viser at det systemet han, og Obama, representerer er direkte menneske- og naturfiendtlig.

    USA og Obama hylles ensidig i norsk media fordi han er “den først sorte” presidenten. Det er besynderlig og tragisk for norsk offentlighet at politisk utenrikspolitisk analyse skal hvile på et så tynt grunnlag, hvor vedkommendes hudfarve ikke burde ha noe å si for bedømmelsen, men kun konsekvensene av den utførte og planlagte politikk.

    Forøvrig kan USA beskrives som et oligarki, slik Craig Roberts gjør (han var med i Reagan-administrasjonen og utviklet økonomisk strategi: http://en.wikipedia.org/wiki/Paul_Craig_Roberts ), mer enn et demokrati slik vi forstår det, ettersom det bl.a. er tunge næringsinteresser, tunge lobbyister, forsvarindustri, i tillegg til et internt nettverk av personer som beskytter seg og sine maktambisjoner:

    http://www.lewrockwell.com/roberts/roberts270.html

    Å komme utenfra med gode ideer og en god politikk, er nærmest umulig. Derfor var det et lite politisk under at Ron Paul klarte å nå så langt opp. Mange mener forøvrig at Ron Paul var tungen som ikke lå på vektskålen, og som robbet Romney for valget. Paul ville ikke gi sin støtte til Romney, og oppfordret sine støttespiller til ikke å stemme på ham. Les mer om det her:

    http://original.antiwar.com/justin/2012/11/06/election-2012-ron-pauls-revenge/

    Det viser en prinsipiell fasthet som behøves, i en tid hvor politisk opportunisme forkles som pragmatisme eller “realisme”. Man skal ikke stemme for en politikk man ikke går god for fundamentalt sett, kun slik kan endring oppnås og nye alternativer vokse frem. Å stemme “taktisk” er meningsløst ettersom det kun forsterker nåværende tilstand. Den kunstige høyre-venstre dikotomien har for lengst gått ut på dato.

    At over 100 millioner amerikanere velger å ikke stemme, forteller om den sørgelige tilstanden for amerikansk demokrati. De blankes parti er dermed det største. Men det finnes paralleller til Norge, hvor meningsmangfoldet som en gang fantes på Stortinget er redusert til overfladiske skillelinjer som ligger på en konsensus-plattform. Dette får over tid folkestyrets legitimitet til å forvitre, og dermed ligger dystre utviklingstrekk som en mer enn sannsynlig mulighet i fremtiden.

    OSSE fant mange kritikkverdige forhold under siste valg: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Internasjonale-observatorer-ikke-imponert-over-USA-valg-7039833.html

    USA påvirker med sin politikk hele kloden og er tross sine problemer den overlegent sterkeste militærmakt, det er deres system som har hegemoni og dominans i verden. Selv Kina og Russland tilpasser seg deres system, de følger Vestens spilleregler, og er også kapitalistiske oligarkier i praksis. Det finnes ingen stat som er ideologisk utfordrer til det nyliberale hegemoni, kun geopolitiske aktører som vil ha en bit av den kaken USA spiser.

    Det betyr ikke at denne tilstanden er permanent. Ikke noe imperium vokser inn i evigheten, men at man ikke skal vente på politiske under, hverken i utlandet eller her hjemme, med det første. Derimot kan man konsentrere seg om å bevisstgjøre. Kun gjennom endret virkelighetsforståelse kan mennesker igjen finne tilbake til et liv og samfunn i samklang med sine omgivelser og natur. Fremtidens samfunn bygges fra innsiden og utover, man begynner med seg selv og sine nærmeste, så følger resten etter.

    Systemet som nå dominerer er ikke bærekraftig og vil selv med tiden oppleve en systementropi som underminerer fundamentet for dets hegemoni, da er det viktig å bygge konstruktive alternativer, og det er det vi i KULTURVERK forsøker i all ubeskjedenhet å bidra til.

    Red.