Motebevisste kvinner hykler om pels

Pelsdyrnæringen har fått fortjent kritikk for sin grusomme behandling av dyr. Men mange kvinner som sier nei til pels, shopper vilt etter ny garderobe for hver sesong, og bryr seg ikke om den langt mer naturødeleggende og menneskefiendtlige moteindustrien som forsyner dem med underprisede klær. Klesdesigneren Hild Rief langer ut en flengende kritikk mot en dypt uetisk bransje og hyklerske forbrukere.

Av Oda Omholt, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Dermed vet man ikke lenger noe om hvor mye arbeid som kreves i tilblivelsen av et plagg – og fremmedgjøringen er et faktum. For mange kvinner i dag er det antakelig et like stort mysterium hvordan et plagg blir til, som hvordan man skrur sammen en iPhone»

Hild Rief — klesdesigner

Pelsdyrnæringen og pels generelt har fått mye kritikk opp gjennom årene for sin grusomme behandling av særlig pelsdyr i bur – en kritikk som er velfortjent. Men når hylekoret av kvinner som gråter for søte pelsdyr ikke bryr seg om at klesindustrien de støtter gjennom storforbruk av billigklær er bygget på en økologisk og etisk uforsvarlig utnyttelse av mennesker og naturressurser, klinger det hult. Dette angriper klesdesigneren Hild Rief i en kanonade av en kronikk i Dagbladet, hvor hun beskriver billigklærne som «fast fashion» i likhet med «fast food», og poengterer det destruktive med dette forbruket både for natur og mennesker som utnyttes kynisk for profitt. Denne industrien og forbruket får slippe nærmest ukritisk i norsk media, og Rief kritiserer generelt bruk og kast-kulturen, som forkaster det varige og bestandige til fordel for det kortvarige og forgjengelige – og forfengelige.

Hun skriver:

Den jevne norske kvinne er i dag tilvendt et klesforbruk som er tidvis fullstendig uforenlig med etisk produksjon, både med tanke på arbeiderlønninger og miljøhensyn. Når kleskjeder som H&M, Gina Tricot, Zara og vår egen Cubus tilbyr kopier av designerplagg til gi-bort priser renner vårt engasjement for vanskeligstilte, vår bekymring for miljøet og også vår kvalitetsbevissthet sakte, men sikkert ut i sanden.

Der våre mødre og mødrene før dem i uminnelige tider har sydd sine egne plagg, kan dagens forbruker kjøpe seg et nytt plagg i uka, gjerne sammen med sin kaffe latte og dagens avis. Dette har ført til et massivt tap av kunnskap om søm, stoffer, og behandling og bearbeiding av klær. Den jevne forbruker ser ingen grunn til å ta vare på – og langt mindre sy – sine klær lenger, det er snarere tvert om: om man kan kjøpe et plagg for 299 kroner, har man skaffet seg et argument for å kaste og erstatte plagget med et nytt sesongen etter.

Dermed vet man ikke lenger noe om hvor mye arbeid som kreves i tilblivelsen av et plagg – og fremmedgjøringen er et faktum. For mange kvinner i dag er det antakelig et like stort mysterium hvordan et plagg blir til, som hvordan man skrur sammen en iPhone.

Engasjementet for lønningene til stakkarene som syr klærne våre er dermed mildest talt sviktende. Skal kvinnen som må ta opp lån for å spe på inntektene sine fra H&M ha håp om en bedre hverdag krever det et massivt mentalt skifte hos vestlig forbrukere. Vi trenger å hente tilbake kunnskap om kvalitet ønske oss bestandige produkter og slippe taket i fast fashion. Et plagg med god kvalitet skal koste mer enn det gjør i dag, sett både fra et etisk og miljømessig ståsted. Det heller slappe engasjementet rundt H&M skandalen viser med all tydelighet at aksepten for dette foreløpig sitter svært langt inne.

Les hele kronikken her      

Det er vel og bra å engasjere seg for pelsdyrenes ve og vel, men skal det ha noen mening så må man se på hele næringskjeden og forbrukssystemet vi deltar i, og ikke kun velge marginale symbolsaker som ikke forplikter eller fører til varige endringer. Det er sjeldent noe offer å avstå fra å kjøpe pels. Å avstå fra hyppige kleskjøp generelt vil for mange fremstå som et stort offer i livet. Den bærekraftige utviklingen nærmest alle krefter ser ut til å ville markedsføre som «sin», handler ikke om gode intensjoner, men om aktivt ansvar for egne handlinger – og forbruk. Slik det er nå farer de fleste kvinner omkring som hodeløse høns og kakler ivrig mens de overdøver de viktige stemmene.

Støtt Clean Clothes Campaign 

Reportasje fra TV4 som avslørte de slavelignende arbeidsforholdene for H&M – arbeidere i Kambodsja.

  • Daniel LM

    Jeg mener å huske at Julie Brotkorb fra Høyre hadde lignende argumenter sist det var pelsdebatt i Norge. For min egen del handler ikke dette om enten å være imot pelsdyroppdrett eller å være imot utbytting av arbeidere i lavkostland, fordi begge deler handler om å utnytte de svake og i det ene tilfellet de som hverken har stemme eller reelle rettigheter. Ja, arbeidere i klesindustrien i lavkostland som India og Bangladesh ol. trenger vår støtte og bevissthet når vi kjøper klær, men de sitter ikke i trange bur som strider mot deres natur for at de mest mulig lønnsomt (for bonden) skal kunne drepes og flås og bli til eksklusive plagg.

    Mens det i arbeidernes tilfelle er deres arbeidskraft som utbyttes (jfr. Marx), tvinges dyrene til å gi sine liv uten å kunne gjøre noen som helst motstand eller uttrykke misnøye med sin situasjon annet enn tvangsatferd som avfeies av den desidert sterkeste part (som tross alt har makt til egenhendig å holde hundrevis av dyr i bur). Den ultimate fremmedgjøring er nettopp å måtte gi sitt liv og ofre sitt legeme for at produktet i det hele skal bli til

    Arbeidere i klesindustrien har på ett tidspunkt, uansett hvor ille de har det, et valg om å la være å la seg utnytte. Di har sin egen stemme som i tillegg forsterkes dersom de klarer å organisere seg. Ja, man kan argumentere for hvor reelt dette valget er i mange tilfeller, og at arbeidere i mange tilfeller ikke har noe annet valg enn nettopp å jobbe for luselønn under kummerlige forhold, men det finnes mange måter å samle seg mot slik behandling og noen ganger får man hjelp og støtte utenfra. Det finnes sågar internasjonale organisasjoner, konvensjoner, komitéer, prinsipper, rettigheter mm. som har som mål å få bukt med utbytting av arbeidskraft i slike næringer der avstanden mellom de som lager produktene og de som til slutt kjøper de er så stor, både geografisk og økonomisk. Det er slik en verdensorden bygget opp på ricardianske handelsprinsipper har blitt bygget opp, og som vi i vesten drar nytte av i form av stadig synkende priser på ting vi ikke vil betale mer for enn nødvendig (et problem som også tas opp i kronikken).

    Dyrene som utbyttes har på sin side ingen rettigheter eller konvensjoner som ivaretar deres interesser utenom det å være gjenstander til bruk av mennesker. De har ingen rettigheter som gir de en moralsk forankret egenverdi, fordi det nødvendigvis vil måtte føre til en avvikling av brorparten av verdens kjøttproduksjon og annen produksjon der dyr fungerer som innsatsfaktorer. De har ingen stemme som trengs å overdøves. Derfor synes jeg det er uheldig og svært problematisk at to svake grupper stilles opp mot hverandre, fordi den ene svake gruppen stiller med helt andre forutsetninger enn den andre som, i realiteten, er passive ting/innsatsfaktorer. Dette fører til at de som vil fortsette med pelsdyroppdrett i Norge bare kan kjøre på med argumenter om at “pels er et naturprodukt”, “det er kortreist”, “pels fra norske produsenter bidrar ikke til brudd på menneskerettighetene” osv., alle med snev av sannheter i seg, men som dekker over for det som faktisk skjer og hvorfor det tillates å fortsette.

    Bare til slutt: Jeg er ikke for at vi skal beholde en verdensorden der de som er på produksjonssiden stadig får det verre slik at de på slutten av varekjeden kan nyte godt av lavere priser ol. Jeg er kun kritisk til at pelsdyrsaken og andre saker med dyr jevnt over feies under teppet fordi vi slipper å møte oss selv i døren. Ja, det kan kanskje omtales som en symbolsak, men det pelsdyrsaken representerer er respekt og ansvar for de uten en stemme og som er fremmedgjort til det punktet at deres liv blir nødvendig for produksjonen.

  • A. Viken

    Daniel, det fremgår tydelig i artikkelen en kritikk mot pelsdyrnæringen, men det den poengterer er at man ukritisk fremmer en industri som hverken er etisk forsvarlig eller økologisk bærekraftig.

    Konvensjoner, avtaler, fine ord, betyr lite når man hjelåper med å oppretteholde et system som ingen av oss ville leve under. Frivillighet er i denne sammenhengen ganske tvilsom, disse fattige og maktesløse har liten styring over egne liv, uansette hvordan vi her lettvint kan snakke om “egne valg” med en stat som følger oss fra vugge til grav så vi kan holde både liv og død på avstand, til enten kjedsomheten, sykdom eller alderen tar oss. Det er et privilegium disse som ofte tvinges fra landsbygda for å skaffe et minimalt utkomme ikke har.

    Selv ser jeg betydningen av estetikk og formgivning av tilværelsen som en viktig komponent for å manifestere menneskelig væren som det eneste kjente kulturvesen, klær og klesstil inngår her. Men konsumkulten som også designeren Hild Rief kritiserer fremmer et forkastelig stilløst og bevisstløst kjøpehysteri som har lite med estetikk å gjøre og mye mer med massesuggesjon. Har jobbet med PR og vet godt hvor lett det er å trykke på menneskers knapper for ønsket respons.

    Når i tillegg de som med rette angriper pelsindustrien, som aksjonen “Forby pels nå”, trykker rosabloggere som fremmer en naturfiendtlig konsumkult ukritisk til sitt bryst, blir det lite troverdig, og handler mer som sentimentalitet, en velfundert dyrevern i et helhetsperpektiv. Som et eksempel: Dyreforsøk brukes massivt innen kosmetikk, som disse rosabloggerne fremmer, men viktigere er det at helhetssynet mangler. Om menneskverdet ikke betyr noe, som nå senest med arbeiderne i Kambodsja som jobber til de stuper for luselønn, så finner jeg deres kamp og omsorg for dyrevelferd hul og haltende.

    Så er mange av de som skriker høyest, eksponenter for fast fashion som Rief beskriver, og bruker denne saken lettvint for å skaffe seg positiv oppmerksomhet, mens naturvernet ellers gir de blaffen i. Hvorfor? Jo fordi det faktisk er et engasjement som betyr at man må avstå fra noe.

    En rettferdig klesbransje hadde betalt arbeiderne tilsvarende verdien det koster å produsere den i landet det selges i, da ville som bieffekt forbruksveksten og økonomisk vekst fort stoppe opp, og folk ville tvinges til å økonomisere med ressursene. Slik det er nå finansierer vi økonomisk vekst med produksjon i lavkost land, mens jordens ressurser blir færre, forbuket større og menneskene flere. Som Attenborough og andre vitenskapsfolk for lengt har insett, dette er på kollisjonskurs med en levelig fremtid for jordens levende vesener, med og uten pels.

    Global kapitalisme er uforenelig med en grønn fremtid.

    Jeg er mot pelsdyr i bur, men det har lite for seg å ensidig være mot pelsdyr, som er en etisk innstilling mer enn en økologisk bevisst innstilling, uten helhetsperspektivet. Jeg forsøker som best jeg kan å motvirke andre naturfiendtlige effekter av en forbruksøkonomi som ikke er bærekraftig, det vil si den kan ikke opprettholde seg selv uten at det går ut over biomangfold og det levendes overlevelse og livskvalitet.

    Jeg forventer ingen snarlig endring, folk er for låst i sin egoisme, men problemene vil med tiden gjøre seg så gjeldende at løsninger vil måtte finnes om man vil ha fortsatt liv over mikroskopisk størrelse på kloden.

  • Daniel LM

    Jeg var muligens litt for rask og skarp i min kritikk, for jeg er helt enig med både Rief og dere om at det finnes mye kognitiv dissonans av dimensjoner der ute, bla. hos nevnte rosabloggere og andre som ønsker å lette sin samvittighet ved å støtte motstand mot pels. Det er alt annet enn en styrke for aksjonen at de taper den helheten som du også etterlyser gjennom å fronte støtten de mottar fra folk som sikkert gladelig spiser både gildekotletter og priorkylling.

    Jeg er også enig i ditt syn på hvordan verdensøkonomien vrir goder fra et geografisk område til et annet, der førstnevnte sitter igjen med svarteper… Avmakten sitter dypt i mange når man tenker på jævelskapen rundt omkringen, og da er det viktig å ha for seg det Oda skriver om at hver enkelt av oss har et ansvar for våre handlinger. Kapitalistisk økonomi er bygget på de brukne ryggene til både pinte arbeidere og torturerte dyr, og å vente på at politikere paret med overnasjonale organer drar det hele ut i evigheten. Hvordan kan vi hevde at det er bra for et land at landets egen befolkning produserer cash crops og klær til spottpris i stedet for å produsere sin egen mat og produkter de får en skikkelig betaling for? Jeg tror mange av arbeiderne i slike lavkostland ville ha hatt en høne å plukke med David Ricardo og hans syn på verdenshandel, om han hadde levd i dag. Slik det er i dag, videreføres hans teorier nærmest ukritisk av WHO, EU, NAFTA og de fleste overnasjonale handelsorganer. IMF og Verdensbanken sørger for å sementere dette med sine strukturelle gjeldspakker til tidligere kolonistater eller land som har fått merke vår grådighet i nyere tid. Men dette skjer så fjernt fra oss som lever “vanlige” liv at det er lett å kjenne maktesløsheten vi har i møtet med et slikt massivt og nøye sammensatt system.

    “Conspicous consumption” som bla. Torstein Veblen skrev om, og begrepets mer moderne (og postmoderne) avleggere, er også verdt å nevne i denne sammenhengen. Et nyklassisk syn på nyttemaksimering holder ikke som forklaring når det så tydelig, som du også påpeker, andre mekanismer som virker inn på våre vaner. Vi blir mer opptatte av å konstruere et bilde av oss selv som vellykede ol. gjennom f.eks. forbruk av klær, smykker, sminke mm. Hvordan vi fremstår for andre og vår sosiale status i forhold til andre blir stadig viktigere i et samfunn der reklamer fremstiller livene våre som flyktige øyeblikk der vi til en hver tid må “se” best mulig ut for å oppnå det vi ønsker. Det blir viktigere enn et helhetlig perspektiv på en mer bærekraftig og robust framtid. Nøysomhet er langt på vei et glemt begrep.

    Forbruksvaner er så gjennominstitusjonalisert at vi ser på det som en naturlig prosess utenfor vår kontroll, men faktumet er at vi selv kan ta et standpunkt og være med på å bryte ned institusjoner gjennom vårt språk og handlinger – som f.eks. her i Kulturverk. Mitt håp er at flere oppdager sider som denne og at de begynner å tenke over sin egen rolle i dette og handler deretter.

    Link til Veblens bok, Theory of the Leisure Class:
    http://www.gutenberg.org/ebooks/833

    Link til en artikkel av Geoffrey Hodgson om institusjoner:
    http://citeseerx.ist.psu.edu/viewdoc/download?doi=10.1.1.121.8035&rep=rep1&type=pdf

  • A. Viken

    Takk for god kommentar, Daniel!

    Det ante meg at det var enighet, ville bare presisere det du selv beskriver godt i din kommentar. Hva angår kapitalisme, så er jeg i utgangspunktet for privat eiendomsrett (ikke minst odel), en viss grad av konkurranse og selvsagt fortjeneste i forhold til egen virksomhet, skaperkraft og innsats. Har lite til overs for kommunistisk kollektivisering som pulveriserer ansvaret i motsatt retning (mente ikke at du fremmet det på noen måte). Men denne konkurransen og profitten må likevel alltid underordne hensyn til økologisk bærekraft, det vil si, de må balanseres. Jo mindre og mer konkrete de økonomiske systemene er, jo mer oversiktelige er de og dermed lettere å balansere. .

    En rettferdig handel bør i størst mulig grad skje på like vilkår, da er det og en reell konkurranse, fremfor en økonomi som hele tiden baserer seg å utnytte andres dårlige levevilkår.

    Her finnes det selvsagt grader, det er ikke galt å drive handel mellom land, og det er ikke galt å handle billig fra mennesker som har gode levevilkår. Men, det blir feil om handelen og profitten blir formålet fremfor det lokale samfunnsansvaret for en levedyktig fremtid, hvor mennesker kun er brikker i et globalt monopolspill.

    Takk for lenkene, skal få lest dem!