Inntil relativt nylig var min interesse for prins Charles ikke-eksisterende. Mannen ga meg altfor mange vulgære assosiasjoner skapt av pressens fråtsing i hans privatliv. Dessuten er dagens monarkier utvannede, populistiske og kjedelige. Men i vår ble mine fordommer mot prinsen av Wales gjort til skamme takket være en artikkel i The American Conservative. Dette utmerkede paleokonservative magasinet – som jeg ellers har fulgt (litt for) sporadisk de siste sju år – hadde i årets mars-utgave en artikkel med tittelen ”Philosopher Prince”, skrevet av Rod Dreher.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«[…] Tapet av Tradisjonen trenger ned til kjernen av vår eksistens siden det betinger hva vi kan ”vite” og ”være”. For modernismen, med sin nådeløse vektlegging av et kvantitativt virkelighetsbilde, begrenser og forvrenger Det Reelles sanne natur og vår oppfatning av den. Mens [et kvantitativt virkelighetsbilde] har brakt oss flere materielle fordeler, har det også hindret oss fra en tilegning av Hjertets innsikt, det som gjør oss til mennesker.»

Artikkelen transcenderer de repetitive og nærmest ensidig negative tabloidfortellingene til hovedstrømsmediene. Dreher går rett til kjernen av prinsens verdensbilde, som ellers har blitt forsaket av sensasjonshungrige og ofte dannelsesløse hoffjournalister. Han gjør det meget klart at de færreste som skriver jevnlig om Charles er i nærheten av å ha den tilstrekkelige referanserammen til å kunne plassere prinsen i et idéhistorisk landskap.

Istedet for å være en virvelløs voksfigur som stadig lar seg forme av moderne så vel som ”postmoderne” tendenser, ønsker Charles å utgjøre en forskjell. Dette er dermed ikke en prins som lettvint bøyer seg for opinionens vekslende innfall, men en tenker og filosofprins som ser langt bortenfor den framskrittsoptimistiske konsensusbobla. Ut ifra hans sykliske historiesyn er enhver kultur og enhver sivilisasjon forgjengelig. Charles er kort og godt på kollisjonskurs med hele den rådende tidsånden.

Å si at han er forankret i tradisjonalisme vil neppe få mange til å heve sine øyenbryn. Det er ganske enkelt fordi ”tradisjon” vanligvis forstås i en snever og overfladisk forstand. På samme måte som at det er en ”tradisjon” å feire jul hvert år. Men tradisjonalismen til Charles stikker mye dypere enn den rent seremonielle staffasjen. Dette handler også om langt mer enn sentimentalitet for kongehuset som døende institusjon. Prinsen av Wales er en filosofisk tradisjonalist, noe som er veldig radikalt i våre dager. For ikke å si subversivt i en liberaldemokratisk sammenheng. Charles er til de grader reaksjonær at han er revolusjonær, noe som setter ham langt utenfor kartet til de konvensjonelt konservative (som i dag nesten uten unntak er de facto liberalere).

I hans bok Harmony: A New Way of Looking at Our World fra 2010, tar Charles eksplisitt til orde for revolusjon. Men mot hva? Det er intet mindre enn vår tids innprentede framskrittstro han gjør opprør mot, den tenkning som springer ut av opplysningstida (som på ingen måte var uniform, men det er en annen sak).  Slik Charles ser det, begynte Vesten å falle av hengslene for mer enn 200 år siden; og kursen mot avgrunnen – åndelig og økologisk – er irreversibel dersom ikke en omveltning i den kollektive bevissthet iverksettes snarlig. Oppløsningen av den organiske enhet mellom menneske og natur har vedvart for lenge, og det samme gjelder materiens og kvantitetens forrang. For Charles er dette essensen i vår verdensomspennende faustianske krise.

Prins Charles er antimodernistisk og antiliberal inntil margen. I tillegg til å ha blitt økologisk (nærmest dypøkologisk) aktivist, er han også en kritiker av liberalistisk økonomi. Ingen av delene har falt i god jord hos de mest libertarianske tory-spaltistene. Som om det ikke var nok for den denne delen av det britiske kommentariatet, har Charles også sympati for islam. På toppen av dette har han irritert folk fra Labour-partiet gjennom sin kompromissløse og ærlige holdning til moderne arkitektur, som i hans øyne er sjelløs og vederstyggelig.

Charles er tungt involvert i prosjekter som søker å frede og restaurere tradisjonelle byggverk på lokalt plan, enten de har huset adel eller allmue. Både i Storbritannia og Romania, samt flere andre land. Det er selvfølgelig lett å avskrive Charles med at han har bakstreversk smak. Men en slik forklaring er i beste fall reduksjonistisk. Prinsens tanker om arkitektur og byplanlegging er dypt rotfestet i betraktninger rundt hva arkitekten Christopher Alexander kaller ”mønsterspråket” [the pattern language] på tvers av tradisjonelle byggverk og byer verden over. Charles holder fast ved at skjønnhet ikke manifesteres gjennom subjektiv smak, men derimot gestalter som ”setter oss direkte i kontakt med arketypiske skapelsesformer”. Det er på denne bakgrunn prinsens arkitektoniske aktivisme bør forstås.

I dagens Storbritannia (og Europa for øvrig) åpner ikke konstitusjonen for aktivistiske monarker. Charles har imidlertid nektet å innrette seg etter demokratiske påbud om selvsensur. Særlig fordi hans helligste overbevisninger avviker sterkt fra den etablerte konsensus, som jo paradoksalt er konserverende, men på ingen måte konservativ i ordets strengeste betydning. Flere tory-spaltister ønsker å gi Charles munnkurv, siden de frykter at hans åpenhjertighet påskynder kongehusets eventuelle avvikling.

Om prinsens brennende engasjement for økologi og metafysikk sprenger verdens eldste konstitusjonelle monarki innenfra, skal jeg ikke spekulere over. Men Charles har kanskje vakt et visst ubehag i (u)kulturen.  Utover hans økoradikalisme, oppfatter særlig tory-spaltistene hans islamofili som kontroversiell. Det Charles finner tiltrekkende med islam – og da spesifikt sufi-islam, men også buddhisme, hinduisme og gresk-russisk ortodoks kristendom – er at den insisterer på tingenes essensielle enhet. Her kan man vanskelig forstå Charles uten at man tar innover seg budskapet til prinsens hovedreferanse: den franske tradisjonalisten René Guénon (1886-1951), som opprinnelig var katolikk og senere konverterte til sufi-islam (her bør det også nevnes at det er deriblant den sjia-islamske Guénon-disippelen Seyyed Hossein Nasr fra Iran som har inspirert de økologiske betraktningene til Charles).

Charles er tilhenger av Guénon’s perennialisme, som framhever at det er en enhetlig hellig orden bak enhver eksistens som manifesteres gjennom ulike kulturer og religioner. Perennialismen vedkjenner seg at de guddommelige manifestasjonene varierer sterkt på tvers av verdensreligionene, men under overflaten er det allikevel en essensiell enhet. For Charles er det imperativt at Tradisjonen i perennialistisk forstand revitaliseres, slik at den gudløse og hedonistiske materialismen i vår moderne tid kan bekjempes. Til menneskets og naturens beste.

********

Til slutt vil jeg gi ordet til prinsen selv (utdraget er hentet fra konferansen ”Sacred Web” som ble holdt på Alberta-universitetet i Edmonton, Canada 23.september 2006):

”I disse rotløse tider er det et stort behov for faste holdepunkter; et behov for å heve seg over støyen, larmen og det høye tempo i våre liv.  Vi trenger å gjenoppdage disse uforanderlige sannheter, denne evige visdom som kalles perennialisme.

[…] Skriftene til tradisjonalistene [René Guénon og Seyyed Hossein Nasr] må ikke forstås dit hen at de søker å gjenta fortiden eller at de prøver å skille nåtid fra fortid. De drives heller ikke av nostalgi for fortiden, men en higen etter det hellige, og dersom de forsvarer fortiden, er det fordi førmoderne sivilisasjoner hadde i seg det sakrales tilstedeværelse.  Slik jeg forstår det, henviste de til Tradisjonen som en metafysisk virkelighet med underliggende prinsipper som er tidløse – like sanne nå som de alltid har vært og alltid vil være. Og, som en kontrast, henviser modernismen til en særegen (dog falsk) definisjon av virkeligheten; en særegen (dog falsk) måte å betrakte og ta del i verden på som, likeledes, ikke er atskilt i tid, men gjennom ideologi.

I en artikkel som professor Nasr skrev for det tradisjonalistiske tidsskriftet Studies in Comparative Religion i 1983, ble følgende forklart:

”Når vi anvender begrepet ’moderne’ mener vi verken det samtidige eller det oppdaterte… Snarere anser vi noe som ’moderne’ når det er avsondret fra det transcendente [oversanselige], dvs. de evige prinsipper der virkeligheten styrer alle ting og som gjøres kjent for mennesket gjennom åpenbaring i dens mest universelle betydning…”

[…] Tapet av Tradisjonen trenger ned til kjernen av vår eksistens siden det betinger hva vi kan ”vite” og ”være”. For modernismen, med sin nådeløse vektlegging av et kvantitativt virkelighetsbilde, begrenser og forvrenger Det Reelles sanne natur og vår oppfatning av den. Mens [et kvantitativt virkelighetsbilde] har brakt oss flere materielle fordeler, har det også hindret oss fra en tilegning av Hjertets innsikt, det som gjør oss til mennesker.

[…] Det tradisjonalistiske utsynet for vår tid er at vi lever på slutten av en historisk syklus. Ved syklusens begynnelse er ethvert potensial latent. Dog, etter hvert som syklusen utfolder seg, vil disse mulighetene innskrenkes. Ved syklusens ende er det kun de minste mulighetene som manifesteres. Tradisjonalistene forteller oss at på kosmisk nivå kan denne prosessen verken holdes tilbake eller avbrytes. Den må gå sin gang. Syklusen må tømme seg for all kraft før den kan avløses.

Jeg vet at dette kan virke som en antydning til at vi er fullstendig passive ofre for den kosmiske utfoldelse. Men slik jeg forstår det, vil tradisjonalistene si at dersom dette var den eneste virkeligheten, da ville alle våre bestrebelser på å tilslutte oss åndelige realiteter og erfaringer være forgjeves. Og slik kan det umulig være. Sant å si er det nettopp på det individuelle plan og gjennom vår forståelse av og tilknytning til tradisjonelle normer hentet fra metafysiske doktriner og åndelig utøvelse at vi kan overskride den skadelige innvirkningen fra vår endetid. Det er herfra vi kan forberede oss og verden på begynnelsen til det som kommer. Det er på denne måten, og kanskje kun på denne måten at vi kan overvinne modernismens sløving av sinnet. Ikke gjennom falsk optimisme, men gjennom en forståelse av og en tilknytning til det virkelig Reelle”.

Aktuelle referanser

1:http://www.theamericanconservative.com/articles/philosopher-prince/

2: http://www.amazon.com/Harmony-New-Way-Looking-World/dp/B0051BNW5S

3: http://www.sacredweb.com/conference06/conference_introduction_video.html

Relatert

Å ha et senter – Frithjof Schuon

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

FREMTIDENS ONTOLOGI – Aleksandr Dugin