De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Ayn Rands litterære korstog mot altruisme, medlidenhet og sosiale velferdsordninger på vegne av de mest hensynsløst egenrådige, perfekte og individualistiske, har vakt harme og ensidige kritikker i flere tiår blant særlig venstreorienterte litteraturkritikere. Bøkene hennes er likevel noen av de mest leste noensinne, ikke minst blant ideologiske verker om enn forkledd i skjønnlitterær ham. Spørsmålet er: fortjener de å leses og diskuteres, og hva får man egentlig ut av dem?

Av Norunn Ottersen Seip, tidligere bl.a. skrevet kronikken «Når sex bli ideologi »

 

«Dette er medlidenhet, tenkte han, og så løftet han hodet og undret seg. Han tenkte på at det måtte være noe uhyggelig galt i en verden hvor en så avskyelig følelse ble kalt en dyd.»

Howard Roarke

 

Jeg leste Prosessen lenge før jeg visste hvem Kafka var. Jeg ble fullstendig fjetret av åpningen:

En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.

Så ung og tillitsfull var jeg at jeg ble så oppriktig rasende da jeg leste siste side og forstod at jeg ikke kom til å få vite hva Josef Ks forbrytelse var, så jeg hev boken i veggen. Jeg kom til å tenke på denne leseropplevelsen under lesningen av De som beveger verden av Ayn RandJeg skal forklare dette flashbacket litt senere. La meg først skrive kort om Ayn Rand.

Hvem er John Galt?

Ayn Rand (1905-1982) var en kvinnelig filosof som (blant annet) omsatte sine filosofiske idéer om til skjønnlitterære romaner. Hun var russisk av fødsel, amerikansk etter valg. Rands egenkonstruerte filosofi kalte hun -ubeskjedent nok: objektivisme.

Objektivisme fastholder at det finnes en objektiv virkelighet, har en uknekkelig tro på individets absolutte rettigheter, forfekter kapitalisme og mener egoisme er en dyd og altruisme en synd. Ifølge objektivismen skal statens eneste oppgaver være politi, militære og rettsvesen. Statens eneste oppgave skal være å beskytte borgeren fra vold og beskytte retten til eiendom. I Norge står objektivismen relativt svakt, men vi har Foreningen for Studium av Objektivismen (FSO).

De som beveger verden beskriver Ayn Rand et samfunn hun ikke tidsetter, men vi vet det foregår i USA. Dagny Taggart, en heroisk kvinne, leder jernbanen. De driftige skaperne av ulike industrier, blir stadig mer motarbeidet av lovgivere og massene, samtidig som disse motbydelige forlanger mer og mer av de som beveger verden. De forlanger og motarbeider i samme åndedrag, og som leser hender det man får lyst til å rive av seg ansiktet noen ganger. Et munnhell løper over folks lepper hver gang det uforståelige blir nevnt:

Hvem er John Galt?

spør de. Det får Dagny til å grøsse.

Kildens utspring

Kildens utspring følger vi arkitekten Howard Roark, og Ayn Rand viser hvordan estetikk er uløselig knyttet til moral. Det er mange år siden sist jeg leste Rand, og en trailer gjorde meg oppmerksom på at noen ikke bare har forsøkt – men også gjennomført – å lage en film av Atlas shrugged. Jeg gikk til biblioteket og fant den norske oversettelsen, med den fengende tittelen nevnt over. Jeg tok også med meg Kildens utspring (The Fountainhead)av samme forfatter. Rand er egentlig imot dedisering av bøker, i forordet av sistnevnte bok mener hun at:

en bok er henvendt til enhver leser som viser seg den verdig.

Men Kildens utspring er likevel dedisert til hennes ektemann Frank O’Connor.

Frank var drivstoffet. Han gav meg, i mitt eget livs stunder, virkeligheten i den livsfølelsen som skapte Kildens utspring – og han hjalp meg til å vedlikeholde den over et langt tidsrom av år da der ikke var annet rundt oss enn mennesker og hendelser som kun vakte forakt og avsky.

Kildens utspring har et fengende flott forord, og Rand er på sitt beste når hun bruker dette språket fullt ut. Du har de verdige og du har de avskyelige, og det er lite i mellom. Til syvende og sist: Ingenting.

Hun hadde rettet seg opp. Under bomullskjolens stivede folder var den fete kroppen hennes snørt så stramt inn i korsettet, at det virket som om flesket ble presset ut i håndledd og ankler.

Verdig eller uverdig – hva tror du?

Det abnorme

I teksten om Sherlock Holmes forunderlige hodeskalle skrev jeg om hvordan litteratur lar personlighet speile seg i utseendet. Ayn Rand bruker denne effekten gjennomgående og uten å skjemmes det minste. Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens. Og Rands helter har kropper i skarpe vinkler og deres harde dyder er speilet i hvert lem. Ayn Rand beskriver det briljante, og den mest briljante av dem alle finner vi i Kildens utspring. Jeg snakker selvsagt om arkitekten Howard Roark. Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler. Og der de andre briljante må kjempe mot de motbydelige, blir kvalme av menneskene rundt seg, og feiler fordi de gjør seg til slave av medlidenheten, finnes det ikke en brist i Howard Roark.

Howard Roark er slik jeg ser det, endepunktet i den kognitive terapien. Roark har et tankemønster som er blottet for skyld, nær blottet for skam og katastrofetanker. Slik sett blir han en abnorm karakter, fordi et fullendt menneske er en abnorm idé. Vi snakker her om en mann som ikke kan såres.

Den slappe, onde formløse massen

De briljante karakterer er ikke uvanlige i litteraturen (skjønt de sjelden er like fullendte som Roark.). Om enn de ikke er likt tegnet opp vil du vite hvem de er – det er de overlegne. De fleste bøker vil kun ha én eller null virkelig briljante karakterer.

Du ser det i læremester og svenn-bøkene, i Kurt Aust fabelaktige kriminalromaner fra 1700-tallet om Petter Hortten og Thomas af Boueberg, i William fra Baskervilles fra Ecos Rosens navn, i Doyles Sherlock Holmes og i Agatha Christies romaner om Poirot og Hastings. De er fulgt av det menneskelige i form av læregutten, slik at vi klossete lesere skal ha noen å forholdes oss til. Du vil finne det briljante i Henry fra Den hemmelige historien av Donna Tartt og i virkelighetens verden vil du gjenkjenne dem i det som aldri blir deg. De fleste forfattere ser i nåde til sine lesere. De lager de opphøyde som vi kan strekke oss etter, og det menneskelige til å identifisere oss med. Ayn Rand er av annet materiale, noe forordet vel allerede har gitt oss en pekepinn om.

Det finnes to typer mennesker i Rands verden: Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse. La meg igjen sitere fra Ayn Rands forord:

For eksempel kommer en av de mest virkningsfulle replikker i Kildens utspring på slutten av del II, når Roark, som svar på Tooheys spørsmål: ‘Hvorfor kan De ikke fortelle meg hvilke tanker De gjør Dem om meg?’ sier: ‘Men jeg gjør meg ingen tanker om Dem.’

Her finner du også svaret på Roarks ubestridde briljanse: Roark er fri. Han hater ikke det motbydelige. Han har ingen tanker eller følelser for det. De motbydelige er ham revnende likegyldig. Roark er syntesen av Rands ideelle egoistiske menneske.

Egoisme som det gode, altruisme som det onde

I Rands filosofi er egoisme av det gode og altruisme er av det onde.

Rands naive forhold til egoisme-begrepet kan best illustreres med et sitat fra De som beveger verden. Konteksten er en samtale mellom ekteparet Rearden. Fru Rearden har visst lenge at Herr Rearden er utro mot henne, men hun virker ikke nevneverdig plaget av dette. Snarere lett triumferende faktisk. Når hun i ettertid oppdager hvem han er utro med, blir hun – for Henry Rearden – overraskende nok nærmere hysterisk. Det er altså forretningsmannen Henry Rearden som sier disse bevingede ord:

Han sa stille, med trett forbauselse: ‘Jeg trodde du ville bli glad for å finne sannheten. Jeg trodde du ville foretrekke å vite – på bakgrunn av den kjærlighet eller respekt du følte for meg – at om jeg bedro deg, var det ikke for noe billig og tilfeldig, det var ikke for noen sparkepike, men for den reneste og mest alvorlige følelsen i mitt liv.’

På dette tidspunkt satt jeg og lo høyt mens jeg leste. O lykkelige idealistiske menneske! Hvilken kvinne ville vel ikke bli beroliget av at mannens sidesprang slett ikke er noe billig ludder, men istedet gir ham “den reneste og mest alvorlige følelsen” i hans liv?

Nå skal det sies at det er mye ved Rands egoistdefinisjon jeg finner både relevant og interessant. Jeg har mer problemer med at hun trekker inn altruisme som en motsats enn at hun velger å feire egoisme. Du forstår, jeg har ikke tall på hvor mange krangler jeg har kommet opp i når det gjelder min egen språklige bruk av “egoisme”.

Min bruk av ordet springer ut av en noe som skjedde meg for mange, mange år siden, og en bok som heter Dydens opprinnelse av Matt Ridley. Det var på den tiden studielånet kom 2 ganger i året, jeg reiste omkring i verden med pensumbøkene i ryggsekken. Som annen lektyre hadde jeg også med megDydens opprinnelse.

Ridley skriver om dydens opprinnelse og diskuterer egoisme i (blant annet) et biologisk lys. Genuin altruisme vil etter all sannsynlighet ikke eksistere, selv om såkalte uselviske gjerninger eventuelt eksisterer. Jeg følte det som hard kost. De fleste tyveåringer har faktisk blødende hjerter.

På denne reisen bodde jeg noen uker på et sted med (relativt) mye vold. Turister ble drept for småpenger, tyver ble skutt av politiet for veskenapping og rundt på alle lyktestolper hang det triste, blafrende lapper med kornete bilder av unge jenter og desperate bønner om å ringe hvis noen hadde sett dem.

En natt prøvde noen å bryte seg inn i den lille hytten jeg bodde i, og mens dørhåndtaket gikk opp og ned hvisket mannen der ute at han hadde en pistol og kom til å drepe meg hvis jeg ikke åpnet.

Da det ble lyst samlet jeg jernstenger. Og mursteiner. Jeg satte en hårspray og en lighter lett tilgjengelig, det fortonet seg vagt i hodet mitt at det skulle være mulig å lage en slags brannbombe ut av dette, jeg mente bestemt å ha sett det i en eller annen actionfilm.

Jeg tenkte: Om jeg skal bli drept i dette landet, skal jeg i det minste kjempe tilbake, og det siste jeg gjør skal være å plante en murstein i hodet på den som angriper meg og klore ut øynene hans om jeg skal dø for det.

I ettertid syntes jeg Dydens opprinnelse og denne erkjennelsen av mitt ego, på et vis smeltet sammen. Fra barndommen av lærer man ofte at “ego” er et skjellsord, og det er sjelden at man bruker “egoist” som noe positivt. Erkjennelsen av at jeg var villig til å kjempe for mitt eget liv og angripe den som angrep meg, var, når man plukket vekk den verste paranoiaen det medførte, en sunn erkjennelse av et ego.

Jeg tenker at det meste av det vi gjør på godt og ondt er drevet av egoisme. Du reiser deg for eldre på bussen fordi du føler deg dårlig når du ikke gjør det. Du er vennlig mot kollegaen din fordi du føler deg bra når hun liker deg. Du er med i hundre verv og sliter deg ut – ikke fordi du er “for snill”, men fordi du ønsker å bli likt, fordi det er ubehagelig å si nei, og du søker det du tenker gir minst ubehag og mest behag.

Dette har jeg lært er en veldig provoserende måte å tenke på for mange. Og jeg stiller meg lagelig til for hugg, for motargumentet: “det er ondt”, er selvsagt vås, det er verre hvis man trekker frem tautologi og begraver meg i annen filsosofisk retorikk.

Uansett. Teorien har sine svakheter, men praktisk sett synes jeg det er en ansvarliggjørende tankegang. Hvis man greier å følge en slik tankegang kan man fjerne 90% av “jeg er et offer for andre”-tankegang. Da er man først og fremst et offer for seg selv, og det er det i hvert fall mulig å gjøre noe med. Det hadde virkelig vært verre sånn jevnt over å være en nikkedokke i onde menneskers vold, et offer uten vilje som igjen og igjen opplever katastrofer det ikke er mulig å avverge.

Jeg synes med andre ord at Ayn Rand har en rekke gode poenger (og noen dårlige) når det gjelder egoisme. Når det gjelder altruisme synes jeg hun er sær.

Objektivisme

Etter å ha lest ferdig bøkene gikk jeg inn på FSOs hjemmeside, og under “spørsmål og svar”-delen var dette det første punktet som ble drøftet. Spørsmålet lød:

Er det ikke slik at alle egentlig er egoister – alle gjør jo det de ønsker å gjøre? I Ayn Rands filosofi er distinksjonen mellom egoisme og altruisme svært fremtredende. Dette innebærer at det finnes egoistiske og altruistiske handlinger. Spørsmålet mitt er følgende: Hvordan kan man hevde at en handling er altruistisk?

Dersom et individ utfører en handling, er dette en konsekvens av de fordelene og ulempene som individet knytter til handlingen. Dermed vil en handling som for andre tilsynelatende virker altruistisk motivert egentlig være en avveining av fordeler og ulemper, hvor den handlende aktør velger det alternativet som gir størst nytte. Betyr ikke dette at altruistiske handlinger derfor i virkeligheten ikke eksisterer?

Et meget relevant spørsmål! Alle Rands skurker er nemlig hva hun kaller altruister, men for oss som ikke er objektivister, men som fortsatt leser bøkene hennes, viser de lite tegn på altruisme. FSO gir et svar på spørsmålet, de kommer med et eksempel (hvor jeg er helt uenig med definisjonene de bruker), før de kommer med et svar hvor de rett og slett lager sine egne definisjoner av ord, uten å si at de gjør det:

Det er riktig som du sier at alle handlinger er MOTIVERTE – alle handlinger blir gjort for at den handlende skal oppnå en fordel – men ikke nødvendigvis en fordel for den handlende selv. En handling har alltid en benefisient (= den som har fordel av handlingen). Altruisme sier at andre mennesker ska være benefisient, pietisme sier at Gud skal være benefisient, nihilisme sier at ingen skal være benefisient, egoisme sier at den handlende selv skal være benefisient.

Rasjonell egoisme sier altså at du bør handle slik som du selv virkelig vil tjene på, og på lang sikt. (Og det som setter deg istand til å foreta de valg du selv virkelig vil tjene på på lang sikt er den Objektivistiske etikken.) Altruisme sier altså at du bør handle slik at andre mennesker tjene på det. En altruistisk handling er således aldri egoistisk, og en egoistisk handling er aldri altruistisk. Men det er slik at alle virkelig vil tjene på at vedkommende selv og alle andre mennesker er rasjonelle egoister.

Eksempel på altruistisk handling: en kristen som gir alle sine penger til de fattige. Han selv vil ikke tjene på dette, og dette er derfor altruistisk. (Det er mulig at han TROR at han vil tjene på det (komme til himmelen etter døden), og at han derved tror at handlingen er egoistisk, men dette er en tro som er feil – handlingen gir tap for ham, og er derfor egentlig altruistisk.)

Et av hovedproblemene med objektivismen som blir forespeilet oss i disse skjønnlitterære romanene er, slik jeg ser det, at Ayn Rand er en fanatisk idealist. Rand tror på det hun kaller fornuft, og hun tror at denne fornuften vil seire. Ayn Rand er uten tvil elitist, samtidig tror hun at markedet (gjennom massene) borger for kvalitet, og for meg ligger det en skurring der, men det er muligens fordi jeg er kynisk.

Rand dyrker menneskene som beveger verden og tror at mennesket erfornuftig, og mennesket er selvsagt fornuftig, men det er også irrasjonelt og i det hele tatt er ikke verden så svart hvit.

Om du viker så faller du

Men i Ayn Rands bøker er den det. Du er god eller ond, og hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond. Her henger alt sammen, og hvis du viker for noe, så faller du.

Ayn Rands moral er hamret inn i hver setning i boken, seksualmoral, estetikk, det er ikke rom for tvil eller ambivalens for her henger alt sammen, og da mener jeg alt, og liker du f.eks ikke art deco vil du til din undring kjenne at munnvikene dine liksom blir slappe og avskyelige, det kommer noe bløtt og vemmelig over ansiktet ditt, munnen din vil liksom få et litt måpende og dumt uttrykk, og du må rett og slett erkjenne at du er blant de uverdige.

Og det er på dette tidspunktet det passer å komme tilbake til hvorfor jeg tenkte på Prosessen av Kafka, da jeg leste De som beveger verden. For den klaustrofobiske følelsen av å bli motarbeidet og forfulgt i endeløse ganger av mystiske lovverk og du kan liksom ikke nå noen ting, det finner man i mengder.

De drukner Dagny Taggart i meningsløse og tåkete regler som ødelegger alt hun skaper, selv når hun prøver å redde dem. Men i motsetning til den beklemmende usynligheten man finner i Prosessen, er det ingen tvil om hvem som er onde og hva ondskapen deres består av i Rands bøker.

Litterært sett er Ayn Rands bøker på sitt beste når hun er mest ekstrem, og når hun snur våre vante dyder opp-ned. Medlidenhet er for Rand mer eller mindre avskyelig, og på et tidspunkt blir den briljante Roark fra Kildens utspring syk av medlidenhet, en svakhet han ellers sjelden belemres med:

Han hadde aldri følt det slik før – ikke da Henry Cameron falt sammen på kontoret foran føttene hans, ikke da han så Steven Mallory hulke på sengen foran ham. Det hadde vært noe rent over det. Men dette var medlidenhet – denne fullstendige visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes. Følelsen var blandet med skam – hans egen skam fordi han skulle måtte avsi en slik dom over et menneske, fordi han skulle kjenne en følelse som var blottet for den minste antydning av respekt.

Dette er medlidenhet, tenkte han, og så løftet han hodet og undret seg. Han tenkte på at det måtte være noe uhyggelig galt i en verden hvor en så avskyelig følelse ble kalt en dyd.

Og denne er jeg rett og slett nødt til å ta med: Under en togreise møter Dagny Taggart en boms, som forteller om den ulykksalige fabrikken han engang jobbet på. Denne fabrikken gjennomførte “yt etter evne, få etter behov”, den tidligere arbeideren forteller om konsekvensene og det ender så skakt at du må være en helgen for ikke å le høyt:

Så var det en gammel fyr, en enkemann uten familie, som hadde en hobby: grammofonplater. Det var visst alt han fikk ut av livet. I gamle dager pleide han å droppe måltider bare for å kunne kjøpe seg en ny innspilling av klassisk musikk. Vel, de gav ham ingen ‘støtte’ til kjøp av plater – ‘personlig luksus’ kalte de det. Men på det samme møtet ble det stemt for at Millie Bush, en eller annens datter, en slem og stygg liten åtteåring, skulle få en gullbøyle på grunn av hestetennene sine – dette var ‘medisinske behov’, fordi firmaets psykolog hadde sagt at den stakkars jenta kunne utvikle et mindreverdighetskompleks dersom tennene hennes ikke ble rettet opp. Den gamle mannen som elsket musikk, begynte i stedet å drikke. Det ble slik at man ikke lenger noengang så ham ved sine fulle fem. Men det lot til at det var én ting han ikke kunne glemme. En kveld ham [sic] kom sjanglende nedover gaten, så han Millie Bush, svingte med neven og slo ut alle tennene hennes. Hver eneste en.

Én ting skulle jeg ønsket av Ayn Rands bøker. Det var at hun fullt og helt hadde fulgt sine egen estetikk og kuttet ned på det overflødige. De som beveger verden er 1284 sider lang, og det ville uten tvil vært en bedre bok om hun hadde kuttet den ned med kanskje 500 sider. Rands budskap er effektivt formulert i hver setning, i hvert ord, i hver karakter. Og siden hun virkelig tror fornuften vil vinne er det unødvendig langt. Boken ville vært mer glimrende om den hadde vært kortere.

Men lange eller ikke. Bøkene er slående uansett om du er verdig eller uverdig, om du er enig eller uenig, eller kanskje noe midt i mellom. Det er vel lite tvil om at hun karikerer, men enkelte ganger faller på en måte karikaturen sammen med virkeligheten og det hender hun blir treffende og andre ganger mer gyselig og noen ganger kanskje begge deler. Ikke hør på akademikere som hånler når de hører Atlas shrugged eller Ayn RandBegge bøker nevnt her er vel verdt å leses. På sitt beste er de ganske strålende.

I swear by my life and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine.

Eden fra Atlas shrugged

 

Referanselitteratur:

Atlas shrugged av Ayn Rand. (De som beveger verden). Oversatt til norsk av John Erik Bøe Lindgren

The Fountainhead av Ayn Rand. (Kildens utspring). Oversatt til norsk av Johan Hambro

Der Prozess av Franz Kafka. (Prosessen). Oversatt til norsk av Paul Gjesdahl

The Origins of Virtue – Human Instincts and the Evolution of Cooperation av Matt Ridley. (Dydens opprinnelse) Oversatt til norsk av Morten A. Strøksnes.

 

Relatert

Om åndsdverger og det grimbergske

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

Penetrer ditt hjerte

DET NAKNE MENNESKET

ESSAY: Sjakkmeditasjoner

  • Ola

    Ja, det er jo forskjell på å være egoistisk og å være selvsentrert.
    Min egoisme har lært meg at det å samhandle , i et samfunn, er egoistisk- altså nyttig for meg.
    Hvis man er selvsentrert, ser man antagelig ikke slikt så lett.

    Det å ville at alle skal greie seg sjøl, men allikevel ha en lyst til å hjelpe de man møter -som trenger en hjelp man sjøl tror man kan gi, er en god holdning , mener jeg.
    Det å ønske at noen , litt underbevisst (?) , skal trenge ens hjelp, er å være egoistisk på en negativ måte. Mer liknende på å være selvsentrert.
    Og å organisere samfunnet slik at det deles opp i hjelpere og de som hjelper, er noe av det samme synes jeg.
    I det minste, når man/samfunnet egentlig ikke har gjort ferdig diskusjonen om hvem som er bidrags-ytere og hvem som er -mottakere i et samfunn. Da blir det makt, politikk eller uverdig. Men ihvertfall ikke altruisme.

  • Fin tekst.

    Godt å lese en balansert tekst om Objektivismen (det staves sånn på norsk, det er et egennavn), framfor den rene og skjære løgnen om filosofien og filosofen vi kan lese på mange andre steder.

    Jeg er ikke så opptatt av å definere meg som objektivist selv, men jeg vil i så fall kanskje være den eneste (?) som ikke har lest noen verker av Ayn Rand. Jeg tror ikke jeg behøver heller, for jeg har, etter det jeg kan forstå, skjønt innholdet i filosofien – selv uten mye eksponering for Rands polemikk.

    Jeg har prøvd å sammenfatte de viktigste elementene i Objektivismen i en kort artikkel på nettsiden min. Kan Norunn Ottersen Seip for eksempel lese den og vurdere hvorvidt det som står der stemmer overens med det inntrykket hun har fått gjennom skjønnlitteraturen?

    http://liberalismen.no/hva-er-objektivismen/

    Når det gjelder spørsmål om etikk og rasjonell egoisme, kan jeg på det aller varmeste anbefale boka “Loving Life” av Craig Biddle. Den forklarer veldig godt hvorfor egeninteresse er det naturlige og beste for mennesker (det virkelighetsorienterte = objektive), mens subjektivisme/altruisme av ulike former er negativt (religion, samfunnet, hedonisme, irrasjonell egoisme).

    • AbNull

      Rand forsøker seg på det umulige: med liberalismen som grunnlag vil hun skape et livsmiljø som er optimalt for oppalingen av heroiske, moralske og rasjonelle mennesker. Problemet er at liberalismens menneskesyn bygger på en ansamling av abstraksjoner som forholder seg til hvordan man vil at mennesker skal være, ikke hvordan mennesket faktisk er.

      Liberalismens antropologi kan derfor utgjøre et slags fundament kun for en liten klikk av hovedsaklig vestlig ressurssterk middelklasse, hvor forestilingen om det atomistiske individet utropes til ideal – løsrevet fra natur, kultur og tradisjon og definert gjennom sine individuelle nykker slik de kommer til uttrykk i forbruk og livsstilskonsum.

      Rands romantiske kunstsyn, heroisk-metafysiske egoisme og aristoteliske rasjonalisme er derfor simpelthen umulige å realisere i et storskala samfunn. Det objektivistene mangler (liten o, nå skriver vi på norsk) er en funksjonell antropologi – og da hjelper det lite at den politiske strategien går ut på å vinne over de intellektuelle utfra forestillingen om at det er filosofi og ideer som styrer verden.

      Objektivismen er et forsøk på å realisere en utopisk liberalisme – hvor frie selvstendige atom-individer sirkulerer fredlig omkring på det globale markedet mens de inngår frivillige kontrakter seg i mellom. I dette ærlige kjøpmannsparadiset er volden borte – og menneskets natur, dets inn- og utgruppe bias, dets evolusjonære, kognitive, emosjonelle og sosiokulturelle mekanismer er abstrahert vekk fra likningen. Menneskets kreative, rasjonelle og produktive potensiale er dermed frigjort: homo est deus in aeternus.

      Men i virkelighetens verden, i den empiriske og konkrete og praktiske verden hvor mennesket faktisk lever, sanser, erfarer og handler – der faller det abstrakte pyramidespillet sammen. Du kan oppstille fem tusen idealistiske objektivister på den ene siden av banen. På den andre siden holder det med én pragmatisk Machiavelli for å underminere hele det idealistiske spillet. Enhver filosofi og enhver politisk ideologi som erstatter det reelle med det abstrakte er derfor dømt til å mislykkes: enten det er marxismens sosiokulturelle eksperimenter eller liberalismens tro på det rasjonelle, suverene og frie individet.

      Dette betyr ikke at man ikke skal ha idealer eller at man ikke skal forsøke å realisere dem. Det betyr ikke at man ikke skal forsøke å forandre eller forbedre et samfunn. En rendyrket realpolitisk maktutøvelse er lite tilfredsstillende – og den bygger verken kultur eller sivilisasjon alene. Men i spennet mellom ideal og praksis må broen man bygger ta hensyn til hvordan mennesket faktisk er og hvordan menneskelig adferd faktisk manifesteres. Og HER feiler liberalismen.

  • Norunn Ottersen Seips korstog mot Ayn Rand
    av Vegard Martinsen

    Som tidligere formann i FSO, som Norunn Ottersen Seip såvidt avlegger et besøk i sin artikkel «De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten», http://www.kulturverk.com/2012/10/30/de-briljante-ayn-rand-og-korstoget-mot-medlidenheten/ vil jeg gjerne be om plass til å korrigere noen av de misforståelsene som finnes i artikkelen.

    La meg først innledningsvis si at det er en relativt ofte forekommende feil å uten videre tar en forfatter til inntekt for synspunkter som hans eller hennes romanfigurer gir uttrykk for. Men Rand er annerledes enn de fleste andre. Hennes hovedpersoner er talerør for hennes ideer, men de er allikevel mennesker (dog mer i slekt med de som finnes hos Corneille og Racine enn de som finnes hos Kafka og Beckett og Joyce og Fo), og dette innebærer at når man skal forstå det de sier så må man huske at de uttaler seg i en bestemt situasjon som reaksjon på noe som akkurat har skjedd i romanens handling. Derfor må man være forsiktig med å ta et sitat, rive det løs fra denne sammenhengen, og så si at dette er dekkende fremstilling av forfatterens syn.

    Seip trekker frem Roarks syn på medlidenhet og sier at han betrakter dette som en «avskyelig følelse». Men dette er Roarks reaksjon der og da på noe bestemt har har erfart, nemlig (som Seip også faktisk gjengir i sitatet) en «fullstendig visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes».

    Jeg synes det er helt riktig å oppfatte denne følelsen – vissheten om at det finnes mennesker uten verdi eller håp – som forferdelig, som noe sterkt negativt. Seips hovedpoeng ser åpenbart ut til å være at dette og kun dette er «medlidenhet», og at vissheten om at det finnes mennesker uten verdi eller håp er en positiv holdning.

    La oss ta utgangspunkt i en standard definisjon (www.definitions.net) av «medlidenhet»/ «compassion»: «a feeling of deep sympathy and sorrow for someone struck by misfortune, accompanied by a desire to alleviate the suffering; mercy.»

    Dette er noe helt annet enn det Roark reagerer negativt på. Roark viser også medlidenhet – ekte, positiv medlidenhet – en rekke andre steder i boken, både overfor Cameron og overfor Steven Mallory, og faktisk også overfor Keating når han på et vis innser at han ved å adlyde andre (moren, Toohey, opinionen) og ved ikke å følge sine egne interesser og å dyrke sitt eget talent (som kunstmaler) har kastet bort sitt liv.

    Videre er det også tilfeller av ekte positiv medlidenhet i Altas Shrugged, f,eks viser Dagny medlidenhet overfor bomsen på toget, Rearden viser medlidenhet overfor Gwen Ives, etc.

    Seip snakker om Rands – ikke Roarks – korstog mot medlidenheten, men da burde hun også ha undersøkt om Rand selv har sagt noe om dette. Og det har hun: «I regard compassion as proper only toward those who are innocent victims, but not toward those who are morally guilty. If one feels compassion for the victims of a concentration camp, one cannot feel it for the torturers. If one does feel compassion for the torturers, it is an act of moral treason toward the victims.»

    Dette er et lett tilgjengelig sitat (finnes på http://www.aynrandlexicon.com), men Seip har av grunner som jeg ikke skal spekulere om ignorert dette.

    Så et par andre ting. Seip trekker frem personenes utseende og sier at «Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens». Det er ikke uvanlig at store forfattere bruker en persons fysiske karakteristika for å gjøre personligheten tydelig for leseren; Shakespeares Richard III er vel et av de mest kjente eksempler. At også Rand gjør dette er ikke kritikkverdig. Men også her gjengir Seip Rand feil; det er ikke slik at alle positive personer hos Rand er pene og alle negativ personer er stygge eller uelegante: Toohey er slank og distingvert, Guy Francon vet hvordan man skal matche sokker og slips, Keating er så kjekk at han i studietiden jobbet på si som fotomodell, etc.

    «Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler» sier Seip. Nei, Roark tviler ikke, og poenget med boken er ikke å vise tvil, poenget er å vise hvordan Roark, som altså har et ifølge Rand korrekt utgangspunkt, utvikler seg og får større innsikt gjennom det han opplever i boken, en utvikling fra innledningsvis å ikke forstå «the principle behind the dean» til å forstå dette fullt ut, noe Roark viser at han har gjort i og med talen i den siste rettssaken. I Atlas Shrugged derimot inngår tvil; både Dagny Taggart og Hank Rearden tviler seg igjennom mesteparten av boken.

    Seip påstår også at Objektivismen (stor forbokstav fordi det er et egennavn) bruker feil definisjoner (selv om hun formulerer det noe annerledes, hun sier hun er uenig i definisjonene).

    Jeg vil formulere egoisme slik: Egoisme er et etisk prinsipp som sier at man skal handle slik at man selv virkelig vil tjene på det på lang sikt. Vanligvis er «egoist» oppfattet som «hensynsløs bølle», men det blir for dumt å basere seg på noe slikt i en seriøs diskusjon om etikk. Rand er dog klar over de konnotasjoner «egoisme» har, og derfor ga hun sin bok om etikk denne tittelen: «The Virtue of Selfishness: A New Concept of Egoism».

    Rands bruk av «egoisme» og «altruisme» er ikke i strid med vanlig bruk av disse begrepene, f.eks. definerer det leksikon jeg tilfeldigvis har (Kunnskapsforlaget/Bokklubben 1982) disse begrepene slik: «altruisme: den etiske grunnsetning at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme», og «egoisme: …(filos.) Den oppfatning at egeninteressen alene kan og bør være motivet for våre handlinger.» «Motsatt: altruisme».

    At altruismen i dag er nærmest enerådende er opplagt: her er noen sitater som viser dette: Mitt Romey uttalte nylig på et valgmøte at «It is in our nature to live for somtething bigger than ourselves», og han fikk stor applaus; Barack Obama sier gjerne at «I believe we´re our brothers keeper». Og for å ta med et par filosofer: Comte: «we are born under a load of obligations of every kind, to our predescessors, to our successors, to our contemporaries. After our birth, those obligations increase ….». Filosofiprofessor E. J. Bond: «[altruism is] always denying oneself for the sake of others», filosofiprofessor Burton Porter: «[Altruism is] the position that one should always act for the welfare of others».

    Det er dette Rand er imot. Hvorfor? Altruismen kan ikke gi oppskrift på et godt liv, den fører til at man etter hvert vil oppfatte moral som en fiende og dette har som effekt at man blir mer umoralsk på alle moralens områder, den fører til at folk får dårlig samvittighet fordi den (altruismen) ikke kan praktiseres fullt ut, og den fører til at folk blir lette å styre; alle maktmennesker preker altruisme: «den selvoppofrende viljen til å gi sitt personlige arbeid, og hvis nødvendig sitt liv, for andre, er mest utviklet hos medlemmene av den ariske rase» (Hitler). (Mer om dette viktige poenget kan man finne i den Objektivistiske litteraturen.)

    «Det finnes to typer mennesker i Rands verden» påstår Seip. «Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse». At dette er direkte galt vet enhver som har lest Rands bøker med en smule oppmerksomhet, noe Seip neppe har gjort; og dette vises i hennes mange misforståelser og i hennes ønske om at boken skulle ha vært 500 sider kortere.

    Seip påstår at « …hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond». Dette kan ikke være alvorlig ment; det er uansett helt galt.

    La meg stoppe mine kommentarer til Seips artikkel her, men avslutningsvis si følgende: Vi har ett liv, og det Objektivismen sier er at man bør leve det godt. Dette gjør man ved å være rasjonell, ærlig, produktiv, ved å vise integritet og uavhengighet, ved å være velvillig, og ved å ikke initiere tvang overfor andre. Man bør også hele tiden gjøre sitt beste for å forbedre seg. Dett er en egoistisk etikk.

    For at man skal kunne leve slik trenger man full individuell frihet. Samfunn bør derfor organiseres i samsvar med prinsippene for laissez-faire-kapitalisme. De aller fleste er i dag tilhenger av ulike former for selvoppofrelse/altruisme, og dette utgangspunktets politiske implikasjon: sosialisme/velferdsstat. Men velferdsstaten er et umulig prosjekt, den vil i stadig større grad straffe de produktive og belønne de mindre produktive, og derfor vil velferdsstaten nødvendigvis medføre den utvikling man i dag ser i Hellas og Spania (og etter hvert vil se i alle andre velferdsstater). Men denne politikken, en politikk som vil føre til at generasjoner fremover vil leve i stor fattigdom, er vel et uttrykk for den type medlidenhet Seip er tilhenger av.

    (Noe mer om dagens politikk og mitt syn på den er å finne i et tilsvar til en svært løgnaktig artikkel om Ayn Rand som ble publisert i Klassekampen tidlig i sommer: http://vegmar.wordpress.com/2012/05/22/ayn-rand-monbiot-og-klassekampen-2/ )

  • Ingen fredelige mennesker trenger å være sinte på Ayn Rand. Essensen i hennes prosjekt er at individet må få bestemme over seg selv. Av en eller annen grunn mener kvinner at de ikke trenger å administreres av menn – at de må få lov å bestemme over seg selv. Av en eller annen grunn mener liberalister at de ikke trenger å administreres av noen – at de må få lov å bestemme over seg selv. Hvorfor er det ene naturlig og det andre rart? Reell kvinnefrigjøring(ikke feminisme) er som liberalisme, bare at liberalismen er MYE større – den omfatter ethvert menneske i hele verden, uansett kjønn, etnisitet, seksualitet, alder, handicap eller hudfarge. Diskriminer så mye du ønsker på privaten, slik alle allerede gjør på mange områder, der de hver dag foretar valg(diskriminerer), men under loven skal alle være like. Kvinner kan legge ned det ensidige frigjøringsprosjektet sitt som bare omfatter dem selv og heller bli med liberalister som ønsker å inkludere alle i retten til å bestemme over sin egen kropp, sin egen tid og sine egne eiendeler. De som må bekjempes er alle disse menneskene som av en eller annen grunn elsker å kontrollere andre mennesker. Det er psykopatens oppgave å forsøke å kontrollere andre, ikke alle oss andre sin oppgave.

    Mvh Sindre Rudshaug

  • På en forbilledlig måte illustrererer tidligere FSO-leder Vegard Martinsen i sin kommentar over, Rands ekstremdualisme. Uverdig eller verdig? Ond eller god? Som en relativt apolitisk leser av Rands verker, kan det synes som om denne anmelderen har havnet i de uverdiges sirkel.

    Martinsen bruker min tekst som et springbrett for å utdype sitt eget verdenssyn, og tillegger meg i den prosessen en lesning jeg ikke har utført. Det er ikke veldig god skikk. Jeg setter likevel stor retorisk pris på avslutningen hvor det blir avslørt (dog litt uklart hvordan dette kom frem) at undertegnede ønsker horder av nye generasjoner inn i fattigdom. Det er alltid stas å bli avslørt som en korsfarer for destruktiv medlidenhet og ødelegger av verdener.

    Om Martinsen en dag skulle trenge en fem minutters tøyepause for å strekke ut armene, som virkelig må være utslitte etter stråmennsfekting, kan han lese litt om hva anmelderen tenker om etikk og estetikk i kunst her:

    http://bibliotekeroglabyrinter.wordpress.com/2011/03/17/om-det-politiske/

  • @ Norunn

    Jeg synes du utviste mye fin tvil rundt tolkningen din av Rand. For en som lever i det norske paradigmet er du overraskende åpen for sterkt kritiske ideer. Noen liberalister krever umiddelbar underkastelse, men det tar tid og mot å avvise et paradigme man lever godt i, bare for prinsippet om alles rett til å bestemme over seg selv.

    Mvh Sindre

  • Bare kort til ett av poengene i Norunns korte tilsvar: Hun sier: ” Jeg setter likevel stor retorisk pris på avslutningen hvor det blir avslørt (dog litt uklart hvordan dette kom frem) at undertegnede ønsker horder av nye generasjoner inn i fattigdom. Det er alltid stas å bli avslørt som en korsfarer for destruktiv medlidenhet og ødelegger av verdener. ”

    Jeg har aldri sagt eller ment at Norunn og henns mange meningfeller ØNSKER dette; poenget er at dette blir resultatet.

  • Ja, det er problemet med religioner som kommunismen, nazismen, islamismen, sosialdemokratiet og kristendommen, m.fl – intensjon og sterk, ren overbevisning er ikke nok. Milliarder dør og lider fordi noen anser seg selv som guder som ikke bare vet bedre enn andre, men som også tror de har gudens rett til å herske over andres liv; via proxy selvsagt, så de slipper å få skitnet til egne fingre. De løper ikke over gaten og raner naboen hver gang de ser en trengende, de får andre til å gjøre jobben for seg.

    Mvh Sindre

  • kathrine

    Egoisme. Å fokusere på seg selv. Ikke blande seg inn i hodene til andre. Ikke mene noe om andre. Ikke mene noe om hva de gjør eller ikke gjør hva de tenker hva de vil og ønsker. Ikke bry seg med hva andre er eller ikke er. Fokusere på hva man selv vil gjøre. Hva man selv er.
    Ha gjerne omsorg for andre. og vær egoist.

  • René J. Bakke

    Det finnes et eget norsk ord for egoisme. Det er egenkjærlighet.

    Det gjør alt mer forståelig. Når man er i stand til å gi noe godt til seg selv, så er man også i stand til å gi noe godt til andre.

    Åpenbart er det umulig å gi noe godt til noen andre under tvang. Det “gode” er da ikke godt i det hele tatt. Ikke for den som gir, og ikke for den som tar i mot.

    Når du har fylt opp ditt eget glass fullt av kjærlighet (egenkjærlighet) så renner det over, og det blir et overskudd av kjærlighet som du gir bort til andre. Kjærlighet betyr ikke her at du skal elske noen andre, men er i stand til å ville noen andre noe godt og gjøre det du kan for dem i din situasjon.

  • “Antireligions are at least as common among civil religions as they are among theist faiths. The civil religion of Americanism, for example, has as its antireligion the devout and richly detailed claim, common among American radicals of all stripes, that the United States is uniquely evil among the world’s nations. This creed, or anticreed, simply inverts the standard notions of American exceptionalism without changing them in any other way. In the same way, Communism has its antireligion, which was founded by the Russian expatriate Ayn Rand and has become the central faith of much of America’s current pseudoconservative movement. There is of course nothing actually conservative about Rand’s Objectivism; it’s simply what you get when you accept the presuppositions of Marxism—atheism, materialism, class warfare, and the rest of it—but say “Evil, be thou my good” to all its value judgments. If you’ve ever wondered why so many American pseudoconservatives sound as though they’re trying to imitate the cackling capitalist villains of traditional Communist demonology, now you know.” – John Michael Greer

    http://www.resilience.org/stories/2013-04-04/the-fate-of-civil-religion

  • Samme fyren sier:

    “Thou shalt have no other gods before me,” was as central to Communism as to Judaism, Christianity, or Islam; the sole difference in practice was that, since Communist civil religion directed its reverence toward a hypothetical set of abstract historical processes rather than a personal deity, its version of the commandment required the faithful to have no gods at all.

    Ayn Rand ville ha sagt: Du kan ha hvilken gud du vil eller tro på hva du vil, bare la andre få ha sine guder og sin tro i fred. Hennes og vår(fredselskeres) kamp er mot alle former for initiering av tvang og vold. Rand var selv ikke-troende, men ville aldri hatt lover som ville ha forbudt fredelig utøving av selv de mest absurde ideer. Hennes ideal var rasjonalitet, men som selveste eksempelet på ekte toleranse ville hun aldri ha tvunget noen med på sitt ideal. Det eneste hun og vi ønsker å påtvinge alle andre er å la alle få bestemme over seg selv, akkurat som vi har forstått at kvinner og sorte må få bestemme over seg selv, uansett om kvinner har mer følelser enn menn og sorte har generelt lavere IQ(noen få poeng). Vi ønsker å tvinge folk til å la være å tvinge andre. Ha lover mot alle former for tvang mot fredelige mennesker.

    “There is of course nothing actually conservative about Rand’s Objectivism; it’s simply what you get when you accept the presuppositions of Marxism—atheism, materialism, class warfare, and the rest of it—but say “Evil, be thou my good” to all its value judgments.”

    Objektivisme er ideen om at virkeligheten er det primære og at alle konsepter må peke tilbake på virkeligheten hvis de skal være nyttige for mennesker som ønsker å leve i virkeligheten. Objektivisme avviser ideen om intersubjektivisme – at sann kunnskap ikke kan finnes, slik at konsensus er det høyeste vi kan oppnå. Objektivismens eneste forutsetning er virkeligheten og at virkeligheten kan beskrives objektivt – intet annet. Intersubjektivisme er sekulariseringen av den gamle religiøse ideen om at verden ikke kan forståes, at guds veier er uransakelige.

    ““Evil, be thou my good” to all its value judgments.”

    Dette sitatet gir ingen som helst mening sammenliknet med Objektivisme. Godet i Objektivisme er langsiktig, rasjonell egeninteresse. Livet som ytterste verdi oppå aksiomet eksistensen eksisterer. Hvis noen er uenige i at livet er ytterste verdi, så kan de jo bare slutte å arbeide for å opprettholde sitt eget liv. Fat chance. Hver eneste dag bekrefter alle vesener på jorda at livet er deres ytterste verdi, deres primære verdi. Sekundet etter snur alle kollektivister seg rundt og ønsker å frata andre vesener den retten de ønsker å ha selv. De er selvmotsigende.

    Mvh Sindre

  • “Rand var selv ikke-troende, men ville aldri hatt lover som ville ha forbudt fredelig utøving av selv de mest absurde ideer.”

    Jo, vi trenger absolutt lover som forbyr de mest absurde ideer, se bare på hva som er i ferd med å skje i Kigali, Rwanda: http://permaculturenews.org/2011/04/28/alien-geometry-invades-kigali-africa/

    Ikke det at det som skjer i vår hovedstad er noe bedre!

    Hva folk gjør i det skjulte får bli deres sak, så lenge de ikke ødelegger min og min datters verden.

    • Det du sier ja til da er enten:

      Akkurat den tvangen du føler er nødvendig mot fredelige mennesker. Da må du bli diktator.

      Eller all den tvangen politikere driver med overalt på jorda mot fredelige mennesker. Vi får aldri supeduperpolitikere som gjør alt riktig, vi vil alltid få den samme dritten som vi har idag eller noe verre.

      Jeg sier nei til all tvang mot fredelige mennesker, selv om noe ikke skulle gå akkurat som jeg ønsker. 0% tvang er bedre enn 100% tvang. 100%, fordi det ikke finnes områder der politikerne sier: “Dette skal vi aldri røre, for dette har vi ingen moralsk rett til å røre”.

      Man kan velge: 1) Ingen tvang, 2) tyranni eller 3) sånn vi har det idag eller verre. Så lenge man innser at man tvinger andre og dermed ber dem om å tvinge deg tilbake og støtter dem uansett hva slags overgrep DE føler er riktig å begå mot deg, så er man ihvertfall ikke en hykler.

      Mvh Sindre

    • Fascinerende at du omtaler verden som din og din datters. Eier du den fordi du ble født i den? Eier du andre menneskers rett til å bestemme over seg selv? Fascinerende. Ofte bare guder som tenker så stort.

      Mvh Sindre

      • Jeg innrømmer at jeg av og til kan tendere til å tenke om Christopher Alexander som en gud, og at jeg knapt nok ser meg verdig til å løse sandalremmen hans. Men om jeg kun sammenligner Alexander med Moses tror jeg at jeg skulle være på den sikre siden. Husk at Alexander er en vitenskapsmann og ikke en ideolog, slik modernismens promotører er det, og det på en slik måte at det bærer preg av kvasireligiøsitet.

        Modernistene har kledd verden, slik at intet menneske i dag bestemmer over seg selv, vi er alle ett med materien. Din gnostiske tilnærming til verden har jeg ingen forståelse for, hvor mennesket kan bestemme over seg selv uavhengig av materien. Din forståelse av frihet som et indre fenomen er en illusjon, denne kan kun avles ut fra en frihetsskapende interaksjon med materien, hvor “the Form Language” og “the Pattern Language” forenes i en høyere enhet. I så måte er modernismen et gigantisk feilgrep, den bryter med alle biologiske systemer og forakter mennesket som en helhet av ånd, kropp og materie. Derfor aksepterer jeg ikke at modernistene ikler, dvs. ødelegger min datters verden. At jeg tok med min verden var forsåvidt dårskap, hva som skjer med meg er ikke så nøye. Men at de ødelegger min datters verden kan jeg ikke akseptere. Derfor har jeg gjort det til min livsoppgave å knuse modernismen, slik denne nå er i ferd med å knuse verden, noe den sannsynligvis vil lykkes med. Men jeg bidrar med det lille jeg kan, og mitt nye slagord er RESILIENCE AFTER MODERNISM: http://blog.p2pfoundation.net/resilience-after-modernism/2013/03/27

  • En meget grundig artikkel av Kjell Aarsund hvor han bl.a. analyserer Ayn Rand og hennes definisjon av objektivismen: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread379927/

  • FinnSeldal

    Atlas Shrugged heter boken og på norsk De som beveger verden.
    Allerede her feiler oversetteren, han, hun forstår ikke hva tittelen betyr. Og det er det mange som ikke gjør. La gå at boken er lang, det er også en roman, ikke bare en avhandling om menneskers vesen.
    Det sies i artikkelen: “Rand dyrker menneskene som beveger verden og tror at mennesket erfornuftig,”
    Rand skriver ikke et ord om mennesker som beveger verden, men hun skriver om mennesker som hopper av verden, i sum blir alle de som hopper av og ikke vil la seg utnytte som Altas. Å riste på skuldrene blir å hoppe av, følgene blir at snyltere får trangere kår, ikke å bevege verden.

  • En svensk tegneserie om Ayn Rand: http://www.galago.se/blogg/ayn-rand