10 teser for en sultfri verden

Nylig var verdens matsikkerhetsdag. I følge de siste tallene fra FAO (oktober 2012) sulter i dag 870 millioner mennesker i verden. Det er uverdig, særlig med all den kunnskapen vi besitter. Men å utrydde sulten er ikke så veldig vanskelig; egentlig.

Andrew P. Kroglund; er skribent og debattant. Jobber p.t. som Informasjons- og Politikksjef i Utviklingsfondet og er Styreleder i paraplyorganisasjonen ForUM for Miljø og Utvikling. (Opprinnelig publisert på Nye Meninger 16. oktober i anledninge verdens matsikkerhetsdag).

Våre ti teser ut av uføret er derfor som følger:

1. Utryddelse av sult og feilernæring og retten til mat må bli en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk.

2. Norsk bistand til bærekraftig landbruk må økes betydelig, fra ca 3 % i 2011 til minst 10 % av bistandsbudsjettet.

3. Norsk landbruksbistand må vris mot agroøkolgiske og andre former for bærekraftig småskala landbruk, i tråd med anbefalingene fra FNs spesialrapportør for retten til mat. (Agroøkologi er et jordbrukssystem som baserer seg på de ressursene som allerede finnes i naturen for å bekjempe skadedyr. Selv om den baserer seg på økologiske teknikker, utelukker den ikke bruk av kunstgjødsel i moderate mengder).

4. Norge må arbeide for at ledere i utviklingsland selv prioriterer bærekraftig matproduksjon og har som mål at minimum 10 % av deres egne budsjett øremerkes landbruksutvikling, slik afrikanske statsledere faktisk vedtok som målsetting i 2003.

5. Norge må støtte prinsippet om matsuverenitet, som bl.a. betyr sikring av bønders rettigheter og at ethvert land har rett til å føre den politikken som er nødvendig for å fø sin egen befolkning så lenge dette ikke hindrer andre i å gjøre det samme.

6. Norge må innføre en egen skatt på finanstransaksjoner som øremerkes til det internasjonale arbeidet med matsikkerhet og klimatilpasning i fattige land.

7. Norge må arbeide mot oppkjøp av matjord og landran i utviklingsland, det være seg fra multinasjonale selskap eller stater. Norge må heller gå inn for landreformer til fordel for småbrukere.

8. Multinasjonale selskap ønsker økt monopol over matkjeden. Men Norge må ikke la seg presse fra storselskap til å godkjenne genmodifiserte planter og dyr.

9. Vår oljebaserte økonomi er en trussel for både klima og biologisk mangfold. Vi må alle arbeide for at politikere og andre fremmer en debatt om en ny og grønn økonomi.

10. Vårt daglige forbruk av kjøtt basert på soyaimport og kraftfôr er ikke bærekraftig. Dyr avlet opp på gress og i utmark er mer bærekraftig. Vi må derfor kutte ned på antallet middager basert på ikke-bærekraftig kjøttproduksjon.

Tidligere av samme skribent: Fornektelsens historie, del I og II

Studie som viser at Afrika selv har tilstrekkelig med ressurser til å takle sultproblematikken gjennom prioritering av eget landbruk.


Relatert 
FN – rapport konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%

Permakultur – Levedyktig kultur for fremtiden

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Beretningen om et varslet sammenbrudd

WWF: Jorden er ikke stor nok

Forbrukskulturen kan gi økologisk kollaps advarer World Watch Institute

Fellesskap nytter – Markens grøde kommer ikke fra butikken

Biodynamisk jordbruk og respekten for naturen – En dansk film

Mens vi venter på et bondeopprør

  • Ola

    11. Alle land må dyrke nok mat til sin egen befolkning. Og eventuelt redusere befolkningen etter mat-tilgang.
    (mat- varebytte kan selvfølgelig gjøres for smaksforandringens skyld.)
    Da forsvinner også dette idiotiske “verdensproblemet” “overbefolkning”.

    1 2. De som selger mat fra eget land der befolkningen sulter og de som importerer mat fra land der befolkningen sulter, bør stilles for sivil domstol og straffes.

  • Kjell

    En interessant liste, Andrew! Det står mye vettugt der som jeg bifaller, men annet stusser jeg litt på. Dette er heller ikke mitt “felt”. Jeg fant dette punktet forfriskende:

    “5. Norge må støtte prinsippet om matsuverenitet, som bl.a. betyr sikring av bønders rettigheter og at ethvert land har rett til å føre den politikken som er nødvendig for å fø sin egen befolkning så lenge dette ikke hindrer andre i å gjøre det samme.”

    Er jeg på gyngende grunn nå eller vil dette punktet, – hvis gjennomført i praksis, – implisere sikring av suverenitet også på andre “politiske områder” for det respektive land? Det er ihvertfall unaturlig for meg å se matsuverenitet som en adskilt størrelse fra suverenitetsprinsippet slik det tillegges nasjoner eller samfunn. Jeg antar at også du gjennom ditt daglige virke i Utviklingsfondet stadig blir konfrontert med anliggender som favner mange politiske realiteter i et såkalt utviklingsland. Slik jeg oppfatter det står dermed et lands matsuverenitet, – hvis jeg forstår begrepsinnholdet rett, – i et sterkt motsetningsforhold til de markedsliberale kreftene (enkelt sagt!) som nå styrer de flestes hverdag på så mange områder og som jeg ser på som en form for imperialisme som ikke er negativ kun for “de andre” i fjerne land, men i like stor grad er en enorm trussel for den del av verden hvor dette nærsagt selvoppholdende utbyttingssystemet fant sin endelige og ufyselige form.

    Ola: De supplerende punktene dine hører også med. Iallfall pkt. 11 bør kunne bli en konsekvens av pkt. 5 i de land som måtte velge slike tiltak. Problemet med pkt. 12 er vel bl.a. at slike foretak er så og si “ansiktsløse”. Landgrabbing foregår f.eks. sjelden som et privatinitiativ, selv om det forekommer (slik det kom frem i en veldig lærerik og sørgelig fransk dokumentar om emnet der en indisk spekulant i dette øyeblikk “kultiverer” store savanneområder i Kenya for å dyrke noe så matnyttig som roser). Jeg tror problemet ligger i at det gjerne er “stater” og multinasjonale selskaper som står bak disse såkalte utviklingsprogrammene. Ingen av oss har mage eller ressurser til å føre en sak mot et slikt monstrum. Man får håkkåslæpp og blir ganske motløs bare av tanken på det. Sivile domstoler og straff vanker foreløpig kun for krigsforbrytere som i all sin bestialitet neppe har ødelagt grunnlaget for en befolknings levebrød i uoverskuelig fremtid. Tenker jeg avrunder her.