Tull om ostetoll – bøndene skyter seg selv i foten

Den nå etter hvert omtalte «ostetollen» er ment å beskytte norsk landbruksnæring, men skyter seg selv i foten ved å provosere sine nærmeste allierte: matentusiastene. 

Av A. Viken og Oda Omholt, skribenter KULTURVERK

Noe av formålet med tollen som nå omtales som «ostetollen» er høyst forståelig og legitim. Man vil gå bort fra en kronetoll til en prosenttoll for å beskytte utsatte norske landbruksprodukter i tråd med lønns- og prisutvikling. Men toll virker i denne sammenhengen misvisende og mot sin hensikt. Bondelaget uttaler: «Det er kun importregimet for faste oster – som ligner på Norvegia, Jarlsberg og Gulost, som endres» (se Bondelagets uttalelse her). Er det slik at nordmenn ikke kjøper nok norsk gulost? At utenlandsprodusert cheddar, sveitser og emmenthaler snart er i ferd med å ta over? Nei, det vet alle som handler mat i Norge. Det er ingen direkte trussel overhodet. Tvert om, de som handler og er interessert i at mangfold innen matkulturen, og som er de få som kjøper utenlandsprodusert ost, er også de som meste gjerne kjøper norsk ost. Og da også den som ikke er masseprodusert. Der kvalitetsbevisste matentusiastene er nemlig de som er mest opptatt av å opprettholde og videreutvikle en norsk matkultur som i den senere tid har fått oppsving på grunn av deres entusiasme.

Når regjering, landbruksdepartementet og Bondelaget nå går inn for denne tollen, så er det en veldig dårlig form for symbolpolitikk som kun kommer til å tjene som ammunisjon for dem som vil norsk matkultur og primærnæringer mest vondt, de som vil sette hele landbruket ut på anbud og tilpasse det et globalt matmarked. De har nå fått nok et stikk igjennom sinnet til den jevne forbruker som ikke ser noen grunn til at ostene de tross alt kjøper sjeldent nå skal bli svinedyrt å handle i Norge. Disse vil da ta handelen utenlands og ikke minst rett over grensen til Sverige.

Men sinnet burde ikke rettes mot bøndene, de er i en skvis. De er grunnet Norges veldig høye lønnsnivå og manglende vilje til å betale hva norsk mat koster, tvunget til å selge sine produkter til langt under produksjonskostnadene. Samtidig skal supermarkedsmonopolistene ha en stor fortjenestemargin som og setter vår hardt prøvede bondestand i en ytterligere skvis. I tillegg skal det gå an å leve av det å være bonde i Norge, noe det ikke gjør uten tilskudd og overføringer som også holder prisene nede. Så for bonden blir det en Catch 22. Om han tar seg betalt for hva det koster vil han prise seg ut, samtidig tjener han saken til de politiske kreftene som vil legge ned store deler av norsk landbruk og erstatte det med produkter fra lavkostland.

Om bondens velger økt proteksjonisme og tollmurer vil forbrukere og opinionen reagere negativt og støtten omkring opprettholdelsen av norske primærnæringer vil fortsette å forvitre.

Det egentlig bonden og primærnæringene ber om og ønsker er lønnsøkning i tråd med lønnsøkning og prisutvikling ellers i samfunnet. Men velfødde lavpriskjeder og forbrukere er ikke villige til dette om ikke de må. De lever i illusjonen av at man kan ha billig norsk kvalitetsmat produsert av lavt lønnede bønder samtidig som de selv skal heve stadig større fortjenester og øke sin kjøpekraft. Men hva skal bøndene så gjøre? I hvert fall ikke gjøre det vanskeligere for de som støtter mest opp om norsk matkultur, nemlig matentusiastene, gjennom tollbarrierer som ikke på noen måte kommer til endre de negative utviklingstrekkene for norsk landbruk. De må presse opp prisene for sine produkter samlet opp mot de som tjener meste på dem, nemlig de store lavprismonopolene. Samtidig må de tydeliggjøre at subsidiene ikke kun tjener primærnæringene, men forbrukerne ved å holde prisene nede og sikre matkultur og matvaresikkerhet.

For et folk er det fundamentalt for matvaresikkerhet og suverenitet at det grunnleggende kan fø seg selv, og slik det er nå, er Norge med under 40 % selvforsyningsgrad langt unna dette målet.

Matkultur handler om identitet, lokal og nasjonal, her har bøndene sitt sterkeste kort. Deres viktigste oppgave er å synliggjøre denne verdien og at norsk kvalitetsmat ikke er noen selvfølge, men noe vi må betale for. For de av oss som har bodd utenlands så er vanlige melkeprodukter ikke noe å rope hurra for, heller ikke utenlandsk dyrevelferd og matvarerenhet for å nevne noen eksempel. Norsk melk ville blitt savnet, veldig, og norsk kulturlandskap ville opphøre å eksistere slik vi kjenner det.  Ingen jobber gratis og bønder er like lite interessert i å drive veldedighet som andre. Norsk matkultur kan – om den tør – stå sterkt på egne ben, det er ikke mangfold i matkulturen som er fienden, men manglende verdsetting av hva levende norsk matkultur koster.

Bønder må kreve sin del av fortjenesten i fremtiden, men da må de klare å skille venn fra fiende og tull fra toll.

Munkebyosten – eksempel på ny norsk matkultur

Relatert

Ost er samfunnsutvikling

– Norsk mat er ingen selvfølge, bøndene varsler matstreik

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Matstreif – årets matbegivenhet

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

  • Kjell Lier

    Hva er da løsningen? Landbruksprodukter er idag i stor grad kvoterregulert og pris fastsettes av myndighetene, ikke bøndene. Jeg ser mange gode argumenter i artikelen, men ingen gode løsninger på problemet. Bøndene må få betalt for sine produkter, men skal prisen gjenspeile produksjonskostnadene, vil forbrukerne steile og av den grunn dra over grensen til Sverige. Det er desverre et sterkt mindretall her i landet som kan kalles “matentusiaster”, de fleste handler det som er billigst og da vil norske produkter tape i kampen mot billige utenlandske produkter, hvis disse kommer over grensen uten toll.
    Hva skal gjøres for å redde den norske bonde?

  • Ola

    Vi har god natur og store forutsetninger for å holde oss med god mat i Norge.
    5 millioner mennesker; 2 millioner voksne/familier bruker 50 000 gårdsbruk for å dekke 50% av vårt matbehov.
    100 000 mennesker inkludert fiskere er altså antagelig nok til å selvberge oss helt .

    Vi har god kyst med fin fisk, store vidder og utmarksbeiter med muligheter for kvalitets-kjøttproduksjon av frigangs-sau, geit, sau, villsvin, hjort, elg, rådyr, reinsdyr og fugl.
    Vi har dårlig forutsetninger for å dyrke hvete, men kan dekke vårt behov for sunnere kornslag som havre, rug og bygg. Raps og grassproduksjon til melkekyr dekker vårt behov for gode oljer.

    Ved bruk av kun 5% av vår arbeidsstyrke, ( 5% av vår arbeidstid) kunne vi altså være egenprodusenter av kvalitetsmat istedet for å gå ut å hente fra verdens matfat. – Samtidig som vi frykter “overbefolkning i verden”.

    Vi kunne hedre bøndene og fiskerne, hjelpe til å skryte av det flotte kulturlandskapet denne matproduksjonen gir, og bygge opp en god kulturforståelse av “by og land, hand i hand”, som Arbeidepartiet tok fra nasjonalsosialistene i mellomkrigstiden.
    I stedet sutrer vi fordi osten koster en slant mindre i Sverige?

    5 av hundre er nok til å holde oss med GOD mat.
    Hvor få mennesker ville vi bruke på denne viktige og morsomme samfunns-produksjonen før vi var fornøyd?
    Det burde ikke være vanskelig å finne andre områder i samfunnet som helt greit burde klare seg med færre folk.
    Finans og forsikring er mitt forslag. Men det finnes nok mange.

    • A. Viken & Oda Omholt

      Ja, Ola, vi har alle forutsetninger for å ha stor grad av selvforsyning i Norge, ikke minst fordi vi fortsatt er et lite folk (noe massiv immigrasjon er i ferd med å endre), men det står på både politisk og folkelig vilje. Politikken domineres i offentligheten av enkeltsakspolitikk og partier som i det store og hele er like, mens de viktig sakene som avgjøre fremtiden for landet aldri tas opp under valg. Vi får høre om skole, eldre, skatt, helse i hver eneste valgkamp. Mens saker som: hvem skal fø oss i fremtiden om landbruket fortsatt legges ned, og hvordan vil det påvirke oss i en global krisesituasjon, er ikke valgkampspørsmål. Det samme gjelder andre viktig spørsmål som Norges fremtidige befolkningsutvikling, naturvern og naturgrunnlag, forvaltning og eierskap til naturressurser, internasjonale avtaler, ja overhodet hvordan skal Norges fremtid se ut +++

  • A. Viken & Oda Omholt

    Kjell Lier, du har rett, vi presenterte ingen løsning, kommentaren identifiserte noen av problemstillingene som gjør at bonden er fanget mellom barken og veden, det vil si mellom marked og stat.

    Men sentralt er det at bonden må få den reallønnsvekst som resten av Norge har fått gjennom en enorm kjøpekraft, som påvirker prisveksten. Om man ønsker norsk selvforsyning, et norsk landbruk og levende norske bygder og kulturlandskap, ja da må vi betale bonden det han og hun faktisk er verdt. Enten gjennom økte subsidier som har som klart formal å støtte norsk matproduksjon og holde prisene nede, eller at prisene på produktene settes opp slik at de tilsvarer og dekker produksjonskostnadene. Evt. en kombinasjon av dette.

    Problemet er da som nevnt at politikere vil bruke økte subsidier mot bøndene slik og forbrukeren vil klage høylydt om prisen på norske matvarer går opp.

    Nå er politikken famlende fordi bonden er i den uheldige situasjon at det ikke finnes noen organisert politisk kraft som støtter opp om dem eller den struktureklehelhet som er avgjørende for at norsk selvforsyning skal bli en realitet. Senterpartiet er en usikker støttespiller og har blitt mer og mer utydelig i virkemidler og målet om levende bygder. De har fulgt opp sentraliseringen ute større protester og lar landbruksnæringen gå på sparebluss.

    Ser man den pågående lederstriden i Sp i lys av dette ser det dårlig ut for næringen med Borten Moes naturfiendtlige energipolitikk paret med hans ønske om sentralisering og markedseffektivitet som i klartekst betyr at det industrielle og konvensjonelle naturbelastende landbruket skal prioriteres på bekostning av mindre og mer innovative bruksformer. Den andre fløyen ar ikke evne til nytenkning og følger med på lasset til Ap. Den tredje veien som vil ta det hele lengre og omdefinere ikke bare distriktspolitikk men målene for poltikken overhodet, for en naturkonservativ desentralisering og suverenitet, representert ved Lundteigen har støtte på grasrota, men liten støtte blant karrierepolitikerne som tenker posisjon fremfor representasjon (det vil si oppgavens som velgernes representant og ombudsmann).

    Det er derfor opp til oss, folket, forbrukene å klart støtte opp om landbruksnæringen om vi ønsker at norsk matkultur, kulturlandskap, levende bygder og ikke minst selvråderett skal bestå. Fordi selvforsyning handler grunnleggende sett om akkurat dette, uavhengighet og suverenitet for et folk. Globalistene på både høyre- og venstreside er tjent med å bygge ned tollmurer og norsk landbruk for slik å gjøre oss avhengige av andres primærnæringer. Det er både farlig i forhold til en krisesituasjon og vil kunne gjøre oss som folk veldig sårbart for ytre påvirkning og press. I tillegg usolidarisk der vi forbruker andre fattige lands matproduksjon hvor ofte lokale bønder er skviset ut til fordel for gigantiske industrielle farmer eid av globale selskaper kun drevet av profitthunger.


    Så hva kan gjøres ideelt sett? Her er noen korte forslag til hva vi tenker:

    • Tine bør opprettholdes for å ivareta nasjonal distribusjon, men bør desentraliseres og dereguleres til regionale enheter med regionalt særpreg og mindre byråkrati.

    • Foredling og matvareproduksjon i mindre regionale sammenslutninger prioriteres fremfor ren industriell råvareproduksjon (les: matkultur).

    • Prisene justeres opp til faktiske produksjonskostnader.

    • Toll reguleres i forhold til det norske prisnivået og norske produksjonskostnader, prisdumping blir ulovlig.

    • Butikkjedene tvinges av en samlet landbruksnæring til å senkes sine profittmarginer, eller oppleve leveringsstopp samtidig som import av erstatningsvarer ikke tillates.

    • Alternativt bygger landbruksnæringen ut regionale butikkjeder som er de eneste som mottar norske landbruksprodukter.

    Dette er radikalt, men det er kun radikale tiltak som vil redde stumpene av det norske landbruket.

    Det vesentlige her er at bøndene før de blir en ennå mindre maktfaktor setter makt bak kravene og viser at norsk mat ikke er noen selvfølge og at den koster. Mat er mer verdt enn noen annen produksjon overhodet. De må aksjonere, men Ikke med tåpelige brødstjelingsaksjoner, men med en blanding av positive tiltak som f.eks. å tilby varer solgt direkte fra bøndene til kostpris (eller den pris forbrukeren selv vil gi, dette er et godt PR-poeng) samtidig som man har leveringsstopp til supermarkedsmonopolistene.

    Samtidig så må bønder og norsk matprodusenter ikke se små nisjeprodukter fra utlandet som er en del av det europeiske matmangfoldet som en trussel, men heller fokusere på de produkter vi er best på og nye produkter vi kan bli best på. Bonden må igjen tenke matkultur fremfor ren råvaretankegang. Norsk landbruk har i teorien alle forutsetninger for å lykkes, det enste som mangler er politisk vilje. Nordmenn ønsker primært norsk mat. Om bøndene ønsker å vinne denne kampen, så må de ikke inngå flere kompromiss eller la seg sakte brenne ut mens de holdes på sparebluss. De må våge nå, tenke helhet, mens de fortsatt har noe av styrken igjen, ellers vil norsk landbruksnæring snart kun bli noe for spesielt interesserte.

    Positive nøkkelord: matkultur, identitet, stolthet!

    Ostetollen er slik sett en Pyrrhosseier for bøndene, som er nødt til å tenke alt – eller ingenting, fremfor flikking på et system som ikke fungerer.

    A. Viken & Oda Omholt