Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Den globale kapitalismens økologiske sammenbrudd diskuteres nå ikke som et om, men som et når og hvordan, noe Terje Bongard med flere i programserien Verdibørsen hos NRK P2 setter sterkt søkelys på. Illusjonen om reelle politiske alternativ og de begrensede muligheter for endring innen rådende system berøres samtidig som mulige alternativ diskuteres. 

Av Kjell Brevik, arkeolog

«Mennesket fortsetter å ødelegge miljøet. Skyldes det den eldgamle menneskenaturen? Det finnes ingen eksempler på at kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, ikke har ekspandert over bærekraftig grense – og kollapset.»

NRK – Verdibørsen

Under en samtale for en ukes tid siden, trakk kompisen inn et radioprogram han hadde funnet veldig tankevekkende og engasjerende. Jeg fattet umiddelbart interesse og fant fort de aktuelle podcastene for selv å kunne lytte og tenke. Programmet det her handler om ble sendt i Verdibørsen, radiokanalen P2s magasin om etikk og livssyn, og problemstillingen er som følger: Hva er forholdet mellom vekstøkonomi, menneskebiologi og miljøkrisen? For å få et svar på dette berettigede spørsmålet hadde Verdibørsens redaksjon bedt inn tre personer som nærer et glødende engasjement for emnet, om enn med ulike innfallsvinkler: Master i generell økologi, Lise Tingstad, forfatter og samfunnsdebattant Pål Steigan og humanbiologen Terje Bongard, dr.scient. i adferdsøkologi, som til daglig er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hverken Pål Steigan eller Terje Bongard skulle være ukjente størrelser for KULTURVERKs faste leserskare. Serien er et forum for Steigans og Bongards egne analyser, hhv. Sammenbruddet fra 2011 (les: Kjetil Svanemyrs anmeldelse av boka) og Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, utgitt i 2010 (les: forfatterne Bongard & Eivin Røskafts kronikk Pengefølelsen).

Serien tar utgangspunkt i at rovdriften på naturressursene fortsetter å øke i omfang og vokser til monstrøse dimensjoner over hele verden til tross for den moderne miljøbevegelsens «tanning» gjennom mye av etterkrigstiden om at alt kommer til å gå skeis hvis ikke kursen endres sporenstreks. Og når alt tyder på at industrivekstsamfunnet faktisk er en trussel mot natur og menneske og de mange symptomene på en skjellsettende og kritisk ubalanse i både økosystem og samfunn, – «krisene», – virker selvforsterkende, velger likevel majoriteten å ignorere dette til fordel for en sivilisasjon som står som selve antitesen til nøysomhet og et samfunn i samklang med natur og kultur.

Bongards innstilling til dette paradokset begrunnes ut ifra hans evolusjonære perspektiv på menneskeøkologien som kort og godt innebærer at vår hjerne, uavhengig av tidsepoke, geografi, teknologisk tilpasning, arvestoff og kultur, ikke er tilpasset en endelig verden, men et uendelig rom med uante muligheter for ekspansjon og nye jaktmarker. Han fastholder at vi nå har nådd «verdensveggen» og at denne naturgitte sløsementaliteten fra menneskehetens barndom kun kan stogges ved at det uoversiktlige og ansvarsløse massesamfunnet (utgruppa) fragmenteres til betydelig mindre bestanddeler eller «stammer», såkalte inngrupper, som vil ta alle avgjørelser ut ifra en sterk omsorg for sine omgivelser. Slike småskalasamfunn vil føre til ekte demokrati (inngruppedemokrati), økologisk bærekraft og dermed et nært og ansvarsbevisst forhold til natur og ressurser der vi bor.

«Til neste år skal vi stemme på Erna eller Jens, og det er knekkende likegyldig»

Terje Bongard

Tilbake til røttene, kan man si, med dyrekjøpte erfaringer fra en moderne global sivilisasjon og et masse-«demokrati» på sammenbruddets rand. I den sammenheng trekker Bongard inn begrepet «allmenningens tragedie», der fellesverdiene settes på spill fordi prinsippet om allmenningen i en økonomi som vektlegger eksponentiell vekst både materielt og i form av symbolpenger kun fører til en overhøsting og tilintetgjørelse av denne felleseiendommen. Tillitsforholdet til de øvrige «bruksberettigede» kan ikke opprettholdes i en ansiktsløs vekstøkonomi.

Navnet Pål Steigan var for meg kjent først og fremst gjennom Svanemyrs omtale her på KV. Og uavhengig av den aktuelle bokomtalen, vil også jeg si at Steigan gir inntrykk av å forvalte sterke og viktige kunnskaper om emnet han har fordypet seg mest i de senere årene, – nemlig tegnene på en forestående kollaps både i økonomi og økologi. Hans politiske ambisjoner er nokså nedtonet i Verdibørsen, til fordel for fanesaken, altså det vi kan kalle en redningsaksjon for natur og menneske. Avslutningsvis henviser han til sitt forslag om en ny egalitær samfunnsstruktur kalt Kommunisme 5.0 som han hevder vil være den eneste fornuftige løsningen for å unngå en rekke sammenbrudd som vil sette sivilisasjonens fortsatte opprettholdelse i fare. Steigan stiller seg tilsynelatende bak Bongards ideer, men er fast bestemt på at forbindelsen til stammesamfunnet for lengst er brutt og uoppnåelig på en klode med 7 milliarder mennesker.

Når kapitalismen omsider er fullstendig brakklagt vil en ny fordelingspolitikk med lokal forankring og intim kontakt med produksjonen representere menneskehetens livsbejaende fremtid. At en tilbakevendelse til den enkeltes inngruppe vil kunne by på utfordringer er det ingen tvil om, men kanskje bør vi ta oss i akt for å avskjedige tanken om «stammens gjenkomst»? En lang rekke skjellsettende miljø- og samfunnsomveltninger kan fort lede mennesket inn i mer naturlige og overkommelige samfunnsorganisasjoner som etter hvert vil skylle vekk restene av vår tids nihilistiske individualisme. Hvorvidt disse vil fremstå som egalitære eller ei får fremtiden dømme.

Økologen Lise Tingstad utgjør en viktig ingrediens i programmene. Hun utfyller og bekrefter argumentene til de to bokforfatterne med dagsaktuelle eksempler fra utarmede fiskebestander uten krefter til gjenoppbygging og nedbygging av Lillehammers «indrefilet», den de facto uerstattelige matjorda som Norge ikke lenger synes å ha bruk for, hverken nå eller i en overskuelig fremtid.

For de av oss som av ymse årsaker ikke har studert bøkene til Bongard og Steigan er Verdibørsens nå avsluttede serie i tre deler gull verdt som et innblikk i deres oppfatninger og ikke minst (og kanskje viktigere) deres forslag til endringsprosesser som vil gagne både natur og menneske. Sånn sett er dette en helt elementær drøfting som alle bør ta del i, uavhengig ballast. I et KULTURVERK-perspektiv (Demokrati-eller-folkestyre-har-vi-noe-valg?)er Bongards etterlysning av politiske alternativer viktige: Reelle sådanne og ikke skinnvalget mellom en blå regjering eller en rødgrønn som begge på de mest kreative måter vil skakk-kjøre og fremmedgjøre både naturgrunnlag og kultur. For å avslutte med Bongards egne ord:

«Til neste år skal vi stemme på Erna eller Jens, og det er knekkende likegyldig»

Lytt til programmene her

Del 1: Fører den gamle menneskenaturen til miljøkrise?

Del 2: Matmangel, vannmangel, energimangel og klimaendringer kan i 2030 bli en «perfekt storm»

Del 3: Kjenn deg selv: Vårt evolverte behov for forbruk og sløsing

 

Relatert

Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

  • Ola

    Da tilværelsen var mindre trygg i forhold til å greie seg materielt enn den nå er, var det vanlig ( å trygge seg) med flere barn for en familie og et samfunn. Vi ser det også blant familier som kommer hit fra andre områder der høyere barnekull er vanlig; antall barn går ned. Man fyller ikke livet med mere slit enn det som er nødvendig, og vi oppdager at livet kan ha et større mangfold av gleder enn å få barn.

    Jeg tror noe av det samme skjer med vårt oppskrudde materielle forbruk, hvis det penge- økonomiske systemet vi bruker hadde gitt oss trygghet gjennom en ny forståelse for hva det er som skaper trygghet og velstand i et samfunn.
    Hvis vi så forskjell på fiktiver, penger, og virkelige verdier, -at penger kun er byttemidler . Et verktøy (tall) der spesialister verdisetter og bytter arbeidsinnsats med andre spesialister (oss alle).
    Et system som gav oss forutsigbarhet og trygghet ved at renter (tall av tall) kun ble brukt til å holde byttemiddelverdien lik over tid, ved indeksregulering.

    Dette ville føre til at et oppskrudd materielt forbruk, grunnet i utrygghet og status-jakt, ble naturlig dempet.
    Hvis vi visste at arbeidsinnsats man satte tilside (sparte) kunne hentes ut år senere med samme real-verdi, vil sparing være mer interessant enn et slitsomt (over-) forbruk. Vi ville ha tryggheten vi trengte, status ville finne et større mangfold i andre gleder.
    (Få ville nok ta slitet med å bytte ut sofaen hvert år, hvis man alltid kunne hente en ny på lageret, fritt. )

    Men da må vi være trygge på at byttemiddelverdien var stabil i forhold til realverdi uten at vi måtte være “økonomisk smarte”, ved å danse med finansinstitusjoners “spareprodukter”. Der rentene vi ble lokket med, senere ble til inflasjon og tilbaketrekking av verdier. Et økonomisk system vi skjønner at vi ikke skjønner. Men som innbiller oss at penger ( tall ) og renter (tall av tall) er, i like stor eller i større grad , nødvendig for å produsere ønsket velstand.
    At et samfunn med mange ledige arbeidskrefter ( “arbeidsledige”) sitter i en fattigdomsknipe hvis vi ikke har tilgang på de offisielle ( gjerne globale) byttemidlene. Arbeidslyst og livslyst har mindre verdi.

    Vi kan se en bekreftelse på et slikt syn ved å snakke med “eldre” mennesker med oppsparte penger. Lysten til
    unødvendig forbruk som forlanger mer pass og vedlikehold enn det gir glede, er sterkt fallende. Tryggheten er der uansett og statusjaget er av mindre verdi enn tiden man kaster bort på vedlikehold og stell.

  • Jeg vil igjen henvise til Christopher Alexanders “A Pattern Language”, som på en forunderlig måte inkorporerer inngruppa og de positive kreftene til handikapprinsippet i våre fysiske omgivelser. Jeg leste Bongards “Det biologiske mennesket” circa et år etter “A Pattern Language”, og for meg framstod Bongards bok som en uvurderlig fortolkningsnøkkel til Alexanders mesterverk. Min personlige overbevisning er at veien videre ligger i en utvidet bruk av Alexanders “pattern”-teknologi som en integrert del av et samfunn fundamentert i handikapprinsippet og “stammetilhørlighet”. Dette som selve kjernen i framtidig samfunnsbygging.

  • Ola

    Mitt poeng, hvis det ikke kom frem, er at man ikke trenger å være idealist, altruist eller medlemmer “Foreningen for begrenset forbruk” for å spare miljøet.
    Det holder med en avklaring av hva slags hensikt vårt pengesystem egentlig har ( burde ha), og ta diskusjonen om dette i samfunnet. En mentalitetsforandring. og en større naturlig trygghet vedå se hva som skaper velstand.

    ( Eventuelt i tillegg ta denne penge-økonomiske kontrollen og lureriet ut av grepet til en bakenforliggende gruppe (?). Jfr. ” Den som har kontroll over det økonomiske systemet, har kontroll over politikken.”, Hvis så, altså en politisk kamp.)
    Men jeg tror mest det dreier seg om en forståelse og mentalitetsforandring. ( Og ikke idealisme og forsakelse.)

  • Personlig synes jeg det er nyttig å sammenligne handikapprinsippet med Star Wars-terminologi, da det forsåvidt er mer en kraft enn et prinsipp, og styrer våre handlingsmønstre på lik linje med gravitasjonen som styrer himmellegemene. Alt vi gjør munner ut i handikapprinsippet, denne kraften styrer alt fra våre dagligdagse innkjøp til internasjonal politikk. Ingen slipper unna.

    På samme vis som George Lucas snakker om “the dark side of the force” og “the bright side of the force”, der den mørke siden av kraften er i ferd med å vinne herredømme over universet, så også er den mørke siden av handikapprinsippet i ferd med å innsvøpe hele vår sivilisasjon. Det er nok å vise til “suburbia” og Le Corbusiers “the tower in the park”, to typologier som begge dyrker handikapprinsippets mørkeste avgrunner.

    I denne verden trer Terje Bongard fram som en jediridder av høyeste rang, og hans bok lyser like overbevisende som en jediridders sverd. Med denne boka onsker han å rive handikapprinsippet ut av den mørke kraftens hånd, for så å benytte denne kraften til å dyrke fram den lyse siden av handikapprinsippet, som også finnes i menneskets evolverte indre. Vi må nå slippe til den gode siden av kraften, vi må lære oss å beherske denne og la den oversvømme våre samfunn og våre liv. Ellers har vi ingen framtid.

    Bongard er en av de få jedimestere som kjenner den lyse siden av kraften, og han svinger sitt sverd for å vinne verden for de gode kreftene som ligger latent og venter på oss i handikapprinsippet. Det er av avgjørende betydning at vi får flere jedimestere som brenner for å spre den gode siden av denne urkraften i verden, som har styrt hele menneskets evolusjonshistorie.

    Ellers er jeg enig med Bongard at vi i første omgang må nøye oss med å innarbeide de gode kreftene i handikapprinsippet i arbeidslivet, for så å integrere den gode kraften i alle aspekt av samfunnsbyggingen. Jeg kan nevne P2P-Urbanism, Village Towns, New Urbanism og Pocket Neighborhoods, som alle ble dannet med utgangspunkt i “A Pattern Language”. Også hva man kanskje kan kalle verdens første økolandsby, David Holmgrens Crystal Waters Eco-Village i Australia, hadde “A Pattern Language” som modell. Alle initiativ hvor man dyrker fram lokal identitet og integritet og oversiktlige småskalasamfunn, hvor enkeltindividet oppfatter sine umiddelbare omgivelser og medmennesker som en del av inngruppa. Hvor man trigger stammelilhørlighetsinnstinktene våre. Ikke på noen måte som å vende tilbake til steinalderen, men den mest avanserte form for sivilisasjon som tenkes kan.

  • Jeg ønsker å komme med noen kommentarer til del tre av de ovenfor nevnte podkaster hos Verdibørsen.

    1) Pål Steigan hevder at vi i en verden med 7 mrd. mennesker også trenger store produksjonssystemer, noe han har rett i. Men langt de fleste av de storskalasystemene vi har kan og må fragmenteres opp i små enheter, noe som har blitt mulig med moderne informasjonsteknologi. En som er meget opptatt av dette er Michel Bauwens, stifteren av p2p-foundation. De har nylig utgitt ei bok om disse spørsmålene, “Synthetic Overview of the Collaborative Economy”: http://blog.p2pfoundation.net/synthetic-overview-of-the-collaborative-economy-chapter-1-when-the-vertical-meets-the-horizontal/2012/10/15

    Hovedutfordringen er naturligvis et perverst økonomisk system som anser ideer som en knapphetsvare som må beskyttes, og naturen som et overflodshorn som kan utbyttes.

    2) Det snakkes mye om allmenningens tragedie, eller “the tragedy of the commons”. Bongard påpeker at denne tragedien ikke skyldes allmenningen i seg selv, men dennes struktur i dagens globale verden. Allmenningen, eller “The commons”, er tvert imot vår fremtid. Poenget er at allmenningen må ha en fraktal struktur eller skalahierarki, der inngruppa må spille ei sentral rolle.

    I et fraktalhierarki dominerer de små skalaer, og det er denne fordelingsnøkkelen man finner i alle naturlige bærekraftige systemer, også innen bærekraftig arkitektur. Det er mange som har begynt å interessere seg for dette, jeg vil her henvise til Salingaros artikkel om denne fordelingsnøkkelen, som innen arkitekturen ≈ 2,7: http://meandering-through-mathematics.blogspot.no/2012/02/applications-of-golden-mean-to.html

    Salingaros hevder at en tilsvarende fordelingsnøkkel gjelder for alle bærekraftige systemer, selvsagt også for “the commons”.

    Når det gjelder “landgrabbingen” av land som Kina i den tredje verden, er dette i hovedsak land som har vært under allmenningens kontroll. De bønder som har drevet jorda i generasjoner og har sin historiske rett til denne, tvinges nå til å arbeide for kineserne eller flytte til storbyene.

    3) Bongard og Steigan angriper med rette den globale kapitalistiske økonomien. Det de unngår å nevne er at denne i dag er en del av en overordnet ideologi, den modernistiske liberalismen. Derfor må vi bevege oss bortenfor både stat og marked i en ny verdensorden. David Bollier har nylig satt sammen ei ny bok om dette temaet, introduksjonen til boka finnes her:

    – Intro to ‘The Wealth of the Commons: A World Beyond Market and State’, Part I – The Commons as a Transformative State: http://permaculturenews.org/2012/10/03/intro-to-the-wealth-of-the-commons-a-world-beyond-market-and-state-part-i-the-commons-as-a-transformative-state/

    – Intro to ‘The Wealth of the Commons: A World Beyond Market and State’, Part II – Why the Language of the Commons Matters: http://permaculturenews.org/2012/10/03/intro-to-the-wealth-of-the-commons-a-world-beyond-market-and-state-part-ii-why-the-language-of-the-commons-matters/

    Dagens politiske “spektrum” er kun nyanser av den modernistiske liberalismen som overordnet ideologi, derfor spiller det ingen rolle hvilket parti man stemmer på. Rødt, grønt eller blått er bare skuespill, i beste fall står valget mellom svake grånyanser.

    4) Programlederen spør retorisk om ikke et inngruppesamfunn vil bli kjedelig? Bongard er hovedsakelig opptatt av å organisere de usynlige strukturene i arbeidslivet etter inngruppemodellen, og han har rett i at det også er her vi må begynne. Men dette alene blir dessverre for kjedelig, vi må arbeide oss inn i de fysiske strukturene. Svaret på det gode liv er kompleksitet, et komplekst liv er et meningsfyllt liv, dvs. det motsatte av et komplisert liv: http://www.metropolismag.com/pov/20120330/science-for-designers-the-meaning-of-complexity

    Derfor må vi organisere ekstremt komplekse samfunn på det fysiske nivå, vi må vekk fra dagens simplistiske samfunnsmodeller, som soneinndelingssystemet. Dette må erstattes av generative koder:

    – Generative Codes. The Path to Building Welcoming, Beautiful, Sustainable Neighborhoods: http://www.livingneighborhoods.org/library/generativecodesv10.pdf

    Forøvrig tema i Christopher Alexanders neste bok.

    Tilslutt vil jeg si meg enig med Steigan i at sammenbruddet er uunngåelig, vi kan ikke unngå å kræsje inn i verdensveggen med full styrke. Vi kan ikke engang håpe på å bremse farten, det beste vi kan håpe er å minske akselrasjonen.

    Det århundret vi har påbegynt kommer til å bli menneskehetens mest dramatiske epoke. For en bedre oversikt vil jeg anbefale å lese Richard Heinbergs, stifteren av The Post Carbon Institute, essay “The fight of the Century”: http://permaculturenews.org/2012/02/22/the-fight-of-the-century/

  • Jeg glemte å nevne at et bærekraftig demokrati også må ha en fraktal fordelingsstruktur, noe dagens politiske system har i mindre og mindre grad. Det er nettopp her genialiteten i Bongards inngruppe-demokrati slår inn, da dette legger grunnlaget for et velfungerende fraktalsamfunn hvor det politiske engasjement er sterkest for de små skalaer. Dagens elitistiske hierarki må erstattes av et fraktalt hierarki, med inngruppe-demokratiet som kjerne!

  • For de som er interressert kan jeg anbefale denne artikkelen om “Pocket Neighborhoods”:

    – Pocket Neighborhoods: Small-Scale Living in a Large-Scale World: http://www.shareable.net/blog/pocket-neighborhoods-small-scale-living-in-a-large-scale-world

    Denne ideen har direkte røtter i Alexanders “Pattern” 37, “House Cluster”, som finnes i sin helhet under denne lenken: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm

    Dette “patternet” er selve inkarnasjonen av inngruppa, og antitesen til “suburbia”. Hvorfor vi i Norge dyrker “suburbia” og den enkeltstående eneboligen som inkarnasjonen av lykke, er meg ei gåte.

  • Takk for gode ord og støtte! Vi jobber med tysk og engelsk oversettelse av boka, det kan gi mer momentum også her hjemme.

    Det er veldig mange der ute som søker etter løsninger, og mange ender i ulike feller (moralisme, survivors, “preppere”, religiøs flukt, “pratefella” osv osv). Det vi må fokusere på er å skissere en bærekraftig, demokratisk kontroll over grunnlaget vi lever av: Mat, transport, urørt natur for livsnødvendig omsetning osv. Det vil si vi må ha kjøtt på bena til inngruppedemokratimodellen. Konkrete forslag til hvordan Hedmark f.eks. blir organisert: Hvordan blir yrker med folk som jobber mye alene osv osv.
    NÅR DETTE GRUNNLAGET ER PÅ PLASS OG GJENNOMFØRT, så kan vi konsentrere oss om og bruke ressurser på meninga med livet: Gode samtaler, kunst og kultur, opplevelser, musikk, religioner osv osv.

    Vi må ha en organisasjon som kan samles om kjernen: Demokratisk styrt produksjon og fordeling. Den må kunne samle katolikker, ateister, permakulturfolk, “preppere”, unge, gamle osv uten at vi blander inn alles “meninger” og kjepphester på arenaer som ikke har med bærekraft å gjøre. “Pick our fight”, det viktigste først. Politikere er det bare å glemme i denne omgang: Prestisje er den seigeste materie som finnes å kjempe mot.
    Det finnes jo mange websteder nå som kunne vært aktuelle å bruke til organisering, men vi forsøker å starte en ny, som har “blanke ark”, http://www.bioman.no. Jeg har ikke penger (…) til å betale det det koster, så det tar tid.

    Idag foreslo Olaf Thommesen Marshallhjelp til EU… det er altså nå slik at redningen er å få opp produksjon, forbruk og kapital for ALLE partier, inkl SV og Rødt.
    Vi har ikke noe valg…

  • Redaksjon

    Terje Bongard, det er interessante og viktige tanker du lufter her. Som du påpeker, det finnes ingen reelle poltiske alternativer til det bestående i Norge 2012 (2013…).

    Det er viktig når det kommer til endringen av politiske strukturer at man forsøker å finne en felles plattform som ikke umuliggjør endring grunnet uløselige divergenser mellom grupper som tross ulikheter har alt å vinne på et samarbeid.

    Samtidig er det vanskelig å samle begeistring og entusiasme omkring et rent rasjonalistisk pragmatisk program. Skal et slikt prosjekt lykkes må man tydelig identifisere motstandere politisk og ideologisk, samt klargjøre hva man er for utvetydig uten å falle i fellen med å forsøke å blidgjøre alle velgergrupper.

    Det at man ønsker en annen samfunnsstruktur som søker å gjenopprette balansen natur – menneske er åpenbart det som er det drivende. Naturen må igjen identifiseres som en integrert del av menneske og kultur, fremfor abstrahert miljøvern, tallknusing med CO2 og toppstyrt klimadebatt. Stedet, naturlandskapet, naturen som umiddelbart omgir oss henger nøye sammen med vår væremåte og kulturelle egenart. Det vil si inngruppens identitet og selvforståelse. Naturvernet må begynne i det lokale ansvaret om det skal ha mulighet til å bli en global fellesnevner – og ansvar.

    Skal man aktivisere ansvarsfølelsen for både det lokale naturbegrepet og det globale, så må natur og kultur uløselig bindes sammen til et hele som utgjør en identitet som ikke er en påstand, men en realitet. Den norske naturen er særpreget og unik, slik også folket her er. Folkestyre og lokalstyre fremfor det utydelige, og ofte misvisende, demokratibegrepet bør være bærebjelke. Sveits’ direktedemokratiske modell kombinert med grunnlovsbeskyttet naturvennlig økologisk bevisst bruk og fordeling av ressurser er modeller verdt å diskutere.

    Vi der frem imot fortsettelsen av dette prosjektet, og imøteser neste tekst/utspill.

    Red.

    • Hei igjen, red.skriver:
      “Skal et slikt prosjekt lykkes må man tydelig identifisere motstandere politisk og ideologisk, samt klargjøre hva man er for utvetydig uten å falle i fellen med å forsøke å blidgjøre alle velgergrupper. ”

      Ved å fokusere på MFM (minste felles multiplum)-politikk vil det være mulig å unngå stråmannkamper. Vi har ikke så mange motstandere når det kommer til stykket, særlig hvis vi ikke blander inn for mange begreper, eller krever engasjement på områder som aldri vil bli allemannseie. Det er viktig å være konkret: Vi må forene urbane Erling Fossener og Hylland Eriksener, som får de store følelsene av storbyer og jazzklubber, med folk som meg, som kan sitte på elgpost i tre timer og bare kose meg. De urbanes inngrupper på deres arbeidsplasser er like avhengige av økobærekraft som alle andre. Men de trenger ikke å måtte gå på skautur hvis de ikke vil: De må bare forstå/lære seg/akseptere at bymiljøet deres må bli bærekraftig, og at det vil innebære store endringer i forbruk og sløsing. I den prosessen vil også disse personene uvegerlig lære om sammenhengene vi alle lever av. Når det gjelder konkret hvordan demokratimodellen skal bygges må det diskuteres grundig, men til slutt overlates til demokratiet (!) hvordan det skal bygges. Lokalkorrupsjon (snøskutere, løyver om utbygginger osv) er ikke bedre enn sentral. Det viktigste med den åpne, hierarkiske demokratimodellen i boka er å passe på korrupsjon, nepotisme og oligarkier. Samarbeid og livskvalitet vil ha alle muligheter til å oppstå av seg selv i inngruppa.
      Sjekk forresten denne, det jobbes med både engelsk og tysk oversettelse av boka:
      http://www.neobooks.com/ebooks-buecher-online-lesen?cat_id=2&genre_id=134
      hilsen Terje

  • Gratulerer med tysk oversettelse! Vennligst si fra når den engelske utgaven er klar, så skal jeg etter hvert prøve å få til en bokanmeldelse for permaculturenews.org, resilience.org og p2pfoundation.net.

    Håper boka selger så bra at dere får råd til å sette opp nettsida deres.

    Viktig også at du stresser at hovedfokus i første omgang må være å få til en demokratisk og bærekraftig kontroll over ressursgrunnlaget, så får vi ta alle de andre tingene derfra når dette er på plass.

    Selv har jeg fått en lei uvane av å våkne ved firetida om morgenen og gruble meg grønn over framtida til min ettårige datter, slik at jeg er nesten utslitt når dagen tar til. Jeg håper hun kan få leve i en eller annen form for natursamfunn. Men hva hjelper det med små enklaver av entusiastiske natursamfunn hvis ikke hele verden blir et stort natursamfunn?

    Kom også på en liten artikkel jeg leste nylig om hvordan ulikhet oppstod når vi forlot inngruppa og ble et “massesamfunn”.

    – The Historical Origins of Inequality: http://blog.p2pfoundation.net/the-historical-origins-of-inequality/2012/10/28

    • Oversettelser er ikke i boks ennå, Øyvind…
      Du grep meg med kommentaren din over.

      Jeg blir lei meg og sint over å måtte se at ressurssterke, engasjerte folk ikke har noe alternativ å gå for, og bekymrer seg søvnløse, mens slik som dagens “innsikt” i Aftenposten (jeg finner den ikke på nett) kan publiseres.
      Sendte svarkommentar idag, den kommer neppe inn likevel:

      På parti med den nære framtida?
      Terje Bongard, Norsk Inst. for Naturforskning
      Menneskets forbruk av den totale fotosyntesen på jorda er beregnet til mellom 30 og 50 % [1]. Det fører til at de fleste arter utenom mais, hvete, ris og en håndfull andre lever på lånt tid. Det ser ut til at forbruket av global planteproduksjon vil nå 100 % på 40 år. Det er imidlertid umulig. Da er det ikke noe mat igjen til andre arter enn oss, og vi vil dø ut fordi omsetningen i naturen vil bryte sammen. I løpet av denne tiden vil vi være flere milliarder mennesker mer, og olje og gassforbruket ha økt. Klimaendringene vil ha uante, men negative effekter på for eksempel plankton i havet. På denne bakgrunn publiserer Aftenposten 6.11.2012 en «innsikt»-artikkel som forteller at ved å gange lakseoppdrett og sjømatfangst med seks kan «verdiene» økes fra 90 til 550 milliarder. En industri som er avhengig av olje, og bruker mer mat til fór enn det kommer ut, anbefales å vokse til den skaller hodet i ressursveggen. Hvordan kan det være mulig å publisere denne oppdrettsreklamen som «innsikt»? Svaret er fordi det produseres penger. Politikere, forskningsråd og gründertiltak er enige om at verdiskaping er basert på lønnsomhet, det vil si produksjon av penger. Vi har skrevet flere kronikker om økonomi og ressurser, provosert fram av finanskomiteens leder Torgeir Micaelsens utsagn i TV for noen år siden: «Nå har vi så mye penger at vi kan leve av dem til evig tid» (http://www.sabima.no/sabima/vedlegg/Terje-Bongard-pengefolelsen-kronikk.pdf). Dagens økonomi og kapitaleiere jobber i et vakuum, frikoblet fra virkelighetens matproduksjon, ressursmengder, arters resirkuleringer og livsviktig abiotisk gjendannelse av luft og vann. Framtidens mat, fiber, vann, fisk og kjøtt kan imidlertid verken måles i eller byttes i dagens penger. Det vi skal leve av må rett og slett finnes til stede i framtida. Nå tømmes disse ressursene i en ufattelig hastighet, og omdannes til harddisker med pengedata som vi pensjonister og våre barnebarn skal ete om noen tiår. Dette er et pyramidespill hvor alle vil tape. Det hjelper ikke å salte ned familieformuer i kunst eller eiendom: Når det blir tomt for det grunnleggende er det ingen som bytter Munch mot mat.
      Å forholde seg til slike perspektiver er et daglig ubehag for stadig flere, ikke bare biologer. Svært få journalister har våknet, merkelig nok. Vi har i boken «Det biologiske mennesket» (Akademika 2010) beskrevet denne galskapens bakgrunn i menneskeatferd og hvorfor den kan gå sin gang, og samtidig pekt på en demokratisk organisasjonsmodell som kan være en mulig udramatisk vei ut av hva som venter oss de neste tiårene. Neste høst skal det stemmes, men ingen partier har forstått alvoret. Venstresida er nesten borte, og de verdikonservative som er antikapitalister har heller ingen å stemme på. Det er på tide å danne et nytt parti nå.

      1. Vitousek, P.M., et al., Human domination of Earth’s ecosystems. Science, 1997. 277(5325): p. 494-499.

  • A. Viken

    Terje B: Strålende at boken deres nå spres til andre, da dette er aktuell tenkning uansett hvor og hvem du er.

    Samtidig har jeg vanskelig for å følge deg videre i ditt resonnement i kommentaren over. Du skriver:

    « Vi må forene urbane Erling Fossener og Hylland Eriksener, som får de store følelsene av storbyer og jazzklubber, med folk som meg, som kan sitte på elgpost i tre timer og bare kose meg. De urbanes inngrupper på deres arbeidsplasser er like avhengige av økobærekraft som alle andre.»

    På dem måten motsier jo du egentlig dine egne argumenter for nødvendigheten av et inngruppedemokrati, om det er slik at hele nasjonen slik den nå er med sine mange motsetninger, ulike interesser og interessefellesskap skal samles til et hele, eller en inngruppe om du vil.

    I konsekvens betyr jo det å få akkurat den kontur- og identitetsløse suppen som man har nå, hvor folk med rette kan kjenner ansvarsløshet ovenfor et system som pulveriserer ansvar og ikke minst fremmedgjør. Det er jo fremmedgjøringen og abstraksjonen (som i kapital, men og i form av universelle verdier) som umuliggjør individuelt ansvar ovenfor en inngruppe.

    Å finne en felles plattform betyr jo ikke at de uforenelig skal søke sammen til en ullen grå grøt, slik norsk partiflora er. De du nevner er jo typiske eksponenter for det fremmedgjorte, Hylland – Eriksen med sine grenseløse og etnomasochistiske visjoner og Fossen med sin infantile egentlig latterlige hyperurbanisme.

    Det vi trenger er et alternativ som samler det vi kan kalle det forente alternativ som ikke fanges opp i rådende partier og organisasjoner. Det er der og kun der potensialet ligger. Som et eksempel på et latterlig forsøk på politisk og ideologisk «fornyelse» har du Borten Moes «agrarliberalisme», som er et nytt navn på typisk borgerlig liberal høyrepolitikk pakket inn i noen svulstige setninger. Politikken uten egenskaper.

    Det som må forenes er ikke musikkpreferanser med elgjakt, men naturverneren med bonden som vil opprettholde et selvstendig lokalsamfunn, den fellesskapsorienterte og økologisk bevisste byboeren med den bygdebosatte bykritiske.

    Det handler om å forene de ulike gode kreftene som har det til felles at de mener at nasjonal og lokalt felleseie, natur- og ressursforvaltning og suverenitet skal håndheves gjennom utstrakt bruk av folkestyre og gjensidig forpliktende fellesskapsløsninger. Å bruke tid på dem du nevner og lignende personer som allerede har megafon til media, er å invitere til nok en prateforening som kun vil knesette den fremmedgjøringen som oppleves av mange tverrpolitisk.

    Motsetningene må som redaksjonen over uttrykte gjør tydelig for slik tidligere leder for Naturvernforbundet Erik Solheim uttrykte:

    «Vi må arbeide for større og meir synlege konfliktar i politikken, som sovnar utan opprivande strid.»

    Ja, vi sovner av debattene som liksom føres omkring overfladiske spørsmål som på ingen måte er avgjørende for utviklingen, mens de store spørsmålene avgjøres utenfor valgperiodene.

    For de reelle motsetningene finnes selv om de ikke diskuteres og de stikker dypere enn de evinnelige barnehage-eldre-helse-diskusjonene foran hvert valg. Et parti kan om det vil ha noe gjennomslag ikke bare være en nøytral velgerstruktur uten innhold.

    Som eksempel noen få områder som mange nordmenn er enig om tverrpolitisk (det vil si uavhengig av det illusoriske skillet «borgerlig-sosialistisk»), og som ikke finnes som alternativer kan være utgangspunkt:

     Folkestyre skal gjenspeiles i alle politiske beslutninger og utvikles på lokalplan så vel som nasjonalt med utstrakt mulighet til folkeavstemninger omkring viktige samfunnsspørsmål og muligheter for folk å reise opp politiske spørsmål til referendum/folkeavstemning.

     Nasjonalt og lokalt eierskap til naturressurser og fellesgoder skal grunnlovsfestes.

     Beskyttelse av norsk biomangfold og det norske naturgrunnlaget skal grunnlovsfestes.

     Naturvern begynner med vern av nærnaturen og sprer seg som konsentriske sirkler – Norske naturressurser, naturlandskap og natur generelt skal forvaltes uten å true biomangfold, unike naturområder og fremtidige generasjoners opplevelse og bruk av naturressurser.

     Fornybar energi skal ikke utvikles på bekostning av unike naturområder og naturlandskap.

     Norge skal i størst mulig grad være selvforsynt med primære landbruksprodukter, energi og fødevarer, matsuverenitet skal være et grunnleggende prinsipp for befolkningens uavhengighet.

     Forbruksvekst og økonomisk vekst skal ikke lenger være primært politisk mål og erstattes med et mål om økologisk bevisst balanse mellom forbruk og tilgjengelighet for slik å realisere det bærekraftige samfunnet.

     Norges økonomi skal gå bort fra å være basert i olje og ikke-fornybare ressurser og en stor del av pengene om kommer derfra skal gå til å realisere et bærekraftig samfunn etter oljeøkonomien med bruk av fornybare ressurser og metoder som ikke ødelegger fremtidens naturgrunnlag.

     Norsk økonomi skal utvikles i samsvar og balanse mellom naturgrunnlag, ressursutvikling og reelle behov. Alternative måter for distribusjon og betaling i tråd med varers reelle verdier skal utvikles i samsvar med lokale systemer.

     Alliansefrihet/Nei til nye NATO – Norge skal ikke delta i aggressive allianser som fører angrepskriger og som skaper flere konflikter enn det løser (en politisk organisasjon uten utenrikspolitikk er dødfødt, og nærmere halvparten av alle nordmenn er kritiske til dagens krigerske utenrikspolitikk).

     Nei til EØS – Norske ressurser og økonomi skal forvaltes suverent (EØS er ikke populært hos store deler av det norske folk, fra høyre til venstre).

     Full stopp for norsk befolkningsvekst gjennom innvandring – Det er innvandringen som har ført til den store befolkningsveksten i Norge. Befolkningsveksten truer både fremtidig samfunnsstabilitet, inngruppesolidaritet og ikke minst naturgrunnlaget både nasjonalt og globalt. (For mer om dette viser jeg til Bredo Berntsens tekst her: http://www.kulturverk.com/2011/05/28/befolkningspolitikken-og-vekstens-grenser-det-glemte-aspektet-av-bredo-berntsen/)

     Utviklingshjelp til andre land skal ikke fremme undertrykkende regimer, sosiale forskjeller, forbruksvekst eller vekstøkonomier, men være konkret hjelp til selvhjelp med fokus på primærnæringer og evne til selvforsyning.

     Alle internasjonale avtaler som Norge inngår skal først godkjennes gjennom folkeavstemning, Avgivelse av suverenitet politisk, økonomisk og kulturelt, er grunnlovsstridig.

     Eiendomsretten skal respekteres og holdes i hevd i balanse med den grunnlovsfestede forvaltningen av naturgrunnlaget i forhold til en bærekraftig utvikling for fremtidige generasjoner.

    Dette er noen få enkle punkter jeg nå rablet ned, som er radikale, men som og er felles for mange ulike kritiske røster til dagens rådende samfunnsstruktur.

    I tillegg slipper man mange krangler omkring typiske verdispørsmål knyttet til symbolpolitikk, fordi det er primære punkter. Noe stort gjennomslag i snar fremtid ville det neppe fått, men ville aksentuere tydelig fundamental samfunnskritikk og være samlende for mennesker som ønsker reelle endringer i samfunnsstrukturen uten å bekjenne seg til avlegse ideologiske systemer på historiens skraphaug. Det er også tilstrekkelig kontroversielt for å kunne tiltrekke seg oppmerksomhet – og vokse med tiden, for vi trenger noe som bryter med den tilsynelatende politiske konsensus som ikke er en realitet.

    Et godt utviklet program langs disse linjene, med godt lederskap og profesjonell og tiltalende presentasjon med fokus på nære verdier (norsk natur, kulturlandskap, lokalsamfunn) tror jeg bestemt ville ha fremtiden for seg som alternativ til rådende partier.

    Viser ellers til mine kritiske tanker omkring den rådende praktisering av parlamentarismen:

    http://www.kulturverk.com/2011/09/11/demokrati-eller-folkestyre-har-vi-noe-valg/

    Imøteser en kommentar til dette, Bongard.

    //AV

  • Hei A. Viken
    jaja, så er vi i gang med stråmennene likevel…;-)
    Sitat Viken: Samtidig har jeg vanskelig for å følge deg videre i ditt resonnement i kommentaren over: « Vi må forene urbane Erling Fossener og Hylland Eriksener med folk som meg osv.»
    På dem måten motsier jo du egentlig dine egne argumenter for nødvendigheten av et inngruppedemokrati, om det er slik at hele nasjonen slik den nå er med sine mange motsetninger, ulike interesser og interessefellesskap skal samles til et hele, eller en inngruppe om du vil.
    Terje sier: Du har nok ikke lest boka vår skikkelig: Se på demokratifiguren på s. 299 (den er for øvrig feil… rette tall er nå lagt inn i siste utgave). Det er to poenger som er i fokus, nevnt i boka:
    1. Demokratiet må bygges rundt arbeidsplassen: Det er første inngruppenivå for kontroll og administrasjon av inngruppa selv.
    2. Det betyr at andre interesser, «meninger», religion, musikk, kulturaktiviteter osv osv kan legges til side: Dermed oppnås konsensus om det viktigste: Bærekraft. Her altså mitt mislykkede forsøk på saqmmenligning m de urbane…: På jobben tas ikke slike diskusjoner.

    Sitat Viken: I konsekvens betyr jo det å få akkurat den kontur- og identitetsløse suppen som man har nå, hvor folk med rette kan kjenner ansvarsløshet ovenfor et system som pulveriserer ansvar og ikke minst fremmedgjør. Det er jo fremmedgjøringen og abstraksjonen (som i kapital, men og i form av universelle verdier) som umuliggjør individuelt ansvar ovenfor en inngruppe.
    Terje sier: Resultatet er akkurat motsatt: Nå må du være med og bestemme, ellers bestemmer de andre rundt deg. Du må være med og sende til neste nivå den som har mest tillit hos dere. Det blir akkurat motsatt av det du sier her.
    Viken sier: Å finne en felles plattform betyr jo ikke at de uforenelig skal søke sammen til en ullen grå grøt, ssslik norsk partiflora er.
    Terje sier: Det blir det motsatte: Engasjementet vil øke, fordi hver og en plutselig har betydning.
    Viken sier: De du nevner er jo typiske eksponenter for det fremmedgjorte, Hylland – Eriksen med sine grenseløse og etnomasochistiske visjoner og Fossen med sin infantile egentlig latterlige hyperurbanisme.
    Terje sier:… og det kan de få surre med så mye de vil, så lenge de går inn for et bærekraftig demokrati, som kan forsyne dem med det bærekraftig akseptable antall cappucinoer og satse på kultur i alle former som gir livskvalitet.
    Viken sier: Det som må forenes er ikke musikkpreferanser med elgjakt, men naturverneren med bonden som vil opprettholde et selvstendig lokalsamfunn, den fellesskapsorienterte og økologisk bevisste byboeren med den bygdebosatte bykritiske.
    Terje sier: Vi kan ikke la noe stå og falle på å forene meninger (da blir det vel «grøten» du snakker om..?). Da blir det aldri noe av noenting. Igjen: Ny politikk må henge på det fysiske grunnlaget: Alle må ha mat og klær, og etter det må kampen om kultursatsinga tas i demokratiet.
    Viken sier: Å bruke tid på dem du nevner og lignende personer som allerede har megafon til media, er å invitere til nok en prateforening som kun vil knesette den fremmedgjøringen som oppleves av mange tverrpolitisk.
    Terje sier: Jeg vil nettopp ikke bruke tid på dem. Det er hele poenget. Beklager at jeg uttrykker meg så uklart.
    Viken sier:  Folkestyre skal gjenspeiles i alle politiske beslutninger og utvikles på lokalplan så vel som nasjonalt med utstrakt mulighet til folkeavstemninger omkring viktige samfunnsspørsmål og muligheter for folk å reise opp politiske spørsmål til referendum/folkeavstemning. Dette er noen få enkle punkter jeg nå rablet ned, som er radikale, men som og er felles for mange ulike kritiske røster til dagens rådende samfunnsstruktur.
    Terje sier: Ja, det er dette vi har laget en modell over: Hvordan alle dine punkter, og enda flere, må bringes under demokratisk kontroll. Det er bare vi som kan bestemme!
    Viken sier: Et godt utviklet program langs disse linjene, med godt lederskap og profesjonell og tiltalende presentasjon med fokus på nære verdier (norsk natur, kulturlandskap, lokalsamfunn) tror jeg bestemt ville ha fremtiden for seg som alternativ til rådende partier.
    Terje sier: Uten et alternativ til markedsøkonomi/kapitalisme; et positivt alternativ, er jeg redd det bare blir en liten gruppe utav det. Husk at livet går sin vante gang.
    Jeg må runde av diskusjonene her foreløpig, jeg må få på plass et essay sjøl. Vi snakkes!
    hilsen Terje

  • Kjell Lier

    Jeg personlig tror at Miljøpartiet De Grønne kan være et godt alternativ til dagens etablerte partier. Oppfordrer alle til å lese deres program, det er faktisk veldig radikalt. Dessuten er partiet på mange måter i støpeskjeen her i Norge, ungt og nytenkende som det er. Derfor burde alle krefter som jobber for et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse jobbe inn mot dette partiet.

    • Vi fikk et eksempel på MDGs politikk i dagens Adresseavis: Jan Bojer Vindheim foreslår å nekte kjøtt en dag i uka for institusjonskjøkken, gamlehjem osv. Vi trenger ikke denne formen for moralisme, den er ingen samlende, endrende kraft. Det blir bare for en liten sekt med rettroende. FIVH har vist oss at denne veien å gå ikke er mulig i utgrupper; menneskesamfunn. MDG må i tilfelle kuppes.

      • Har du tenkt på et passende navn for et nytt parti som kjemper for en ny demokratimodell basert på inngruppe-demokrati? Det må vel ha et navn, selv om det har som målsetning å “eliminere” seg selv.

        Du har så sørgelig rett, mennesker søker å identifisere seg selv gjennom inngrupper, og gjør dette best gjennom å identifisere motpoler eller utgrupper med et mest mulig motsatt virkelighetssyn. Om man maksimaliserer eller minimaliserer forbruk , eller den positive kontra negative siden av handikapprinsippet, er underordnet. Det viktigste er gruppetilhørlighet og å synes, for slik å sikre sin egen posisjon og et best mulig reproduksjonspotensial. Når alt kommer til alt er det urhjernen som styrer våre handlinger.

        • Litt grovt kan man si at FrP representerer atlaskgartnerfuglen mens MDG representerer araberskriketrosten, eller den positive kontra den negative siden av handikapprinsippet. Mennesket er en underlig art, ettersom vi, i motsetning til andre dyr, kan gjøre oss full nytte av begge disse strategiene.

          Man bør også tenke over at mens FrP i stor grad tiltrekker seg de med lavere utdannelse er MDG mer tiltrekkende for de høyt utdannede. Det sier seg selv at for en akademiker med høystatusgrad er det mye enklere å spille på den positive siden av handikapprinsippet for å synes. En lavt utdannet mann har selvsagt i langt mindre grad denne muligheten, og vil ha mer å tjene på en prangende og utagerende livsstil, jfr. rånere.

      • Kjell Lier

        Terje Bongard: Jeg har akkurat kjøpt boken din “Det biologiske mennesket” og er i gang med lesningen. Jeg hørte deg på P2s Verdibørsen og fattet sterk interesse for det du sa og det du skriver om. Jeg bør vel ikke legge skjul på at jeg er aktiv i MDG og prøver gjennom dette arbeidet å jobbe for et samfunn som kan være mer medmenneskelig og økologisk bærekraftig.
        Ut fra det jeg har hørt av deg og lest så langt er jeg ofte svært enig i din fremstilling av verden/samfunnet, og prøver med stor iver å se ditt forslag til løsning. Det har seg nemlig slik at det pr idag (så vidt meg bekjent) ikke eksisterer en “løsning for alt” eller en “perfekt politikk” som ville gjøre alle glade, vernet om naturen og løste alle kriser/konflikter i verden.
        Jeg er derfor åpen for nye tanker og idèer som kan redde mennekeheten fra det uføre vi har satt oss selv i. Jeg håper å kunne ta dine tanker og idèer med meg videre i mitt politiske virke.

        Jeg håper jeg har forstått deg rett i at du selv ser din teori som ufullstendig og at den trenger ytterligere forbedring i fremtiden. Jeg er nemlig svært interesert i hvordan du har tenkt å implementere dine tanker om inn-gruppen inn i den virkelige verden. Som jeg ser det må det skje ved politisk handling på ett eller annet nivå. Jeg tviler sterkt på at en slik organisering vil springe ut fra enkeltmennesket/smågrupper av seg selv.

        Nettopp derfor mener jeg at intelligente mennesker med nye idèer må i større grad gjøre seg lekre for politiske partier som ennå ikke har låst seg til en -isme men som fremdeles ser etter løsninger på de enorme utfordringer verden står ovenfor med mer åpne øyne.

        At enkeltmennesker eller partier kommer med utspill av overnevnte karakter (moralisme) er ikke til å unngå. Jeg regner med at du selv moraliserer en del, om ikke annet i tanke. Noe annet ville vært nærmest “umenneskelig”. Å finne en enkeltsak som ikke faller i smak er ikke grunn god nok til ikke å prøve å påvirke/dytte politikere i riktig retning. Man trenger ikke å kuppe et parti, det holder med gode argumenter, de har du nok av.

        Jeg har ikke lest ferdig boken din, og den bør vel som du skriver, helst leses to ganger. Kanskje jeg blir klokere når den prosessen er over, og jeg kommer til å anbefale den til de jeg mener har nytte av å lese den. Lykke til med videre arbeid!

        • Hei Kjell
          Du berører kjernepunktet: Det virker som om det er riktig å kjempe for de små endringene. I det evolverte hodet vårt har liv-lære en medfødt plass. De som sa en ting og gjorde noe annet ble avslørt som ikke troverdige, av de som evolverte mistenksomhet mot bløffere. Dette spillet gjennomsyrer politikk. Jeg har i og for seg ingen egen “teori” om dette, jeg bare refererer og setter i sammenheng hoveddelene av atferdsforskninga. Den er entydig, dessverre.

          Ut av den kommer paradoksene på rekke og rad:
          -Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Dette er ubehagelig, jeg liker dårlig å ta motet fra folk, men vi må forstå hvorfor det føles nettopp som håpløshet å bli konfrontert med at det ikke er mulig å lage “snille” samfunn frivillig: Det er fryktelig ubehagelig å gå mot medfødte følelser slik, for poenget er IKKE å ta motet fra alle oss som er engasjerte: Poenget er å peke på hva som kan endre samfunnet: Når vi innser hvorfor er det det motsatte som kan bli resultatet! Jeg er ingen utgammel mann, men har vært med så lenge at jeg har overlevd mange sekter ala FIVH. Engasjerte, ressurssterke folk, flinke formidlere, som har vaset rundt i diskusjoner om egen bilbruk, yoghurtbegre med mye plast, cola, ikke spise kjøtt osv osv.
          -Vi må avsløre den medfødte liv-lærefella. SVs “to tanker i hodet” er jo brukt som begrep før, men altså: Ja, i et bærekraftig samfunn vil det i alle fall den nærmeste generasjonen sikkert være nødvendig å spise mindre kjøtt, men det skal i så fall bestemmes demokratisk, gjennomføres samtidig for alle, og ikke være et pålegg fra andre enn oss selv. Den avgjørelsen skal tas på et grunnlag som viser hvor mye ressurser som er tilgjengelige, hvor mye natur går tapt osv osv.
          -I inngruppedemokratiet (se modellen i boka) kan kranglene og diskusjonene få en demokratisk behandling, jfr representativitet osv slik vi er vant til fra org.livet ellers. Når dette systemet tar over produksjonen i samfunnet, og fjerner kapitalfella, vil det bli svært stabilt. >Det er HER vi trenger folk til å utrede konkrete beskrivelser: Industriproduksjonens organisering er den enkleste å se for seg, men hva med alle de som jobber alene, uføre osv. Jeg dro det ikke lenger i boka, jeg trodde i min naivitet at dette ville eksplodere av seg selv. Hvordan kan noen være imot det ultimate demokrati? Å erstatte den mekanismen som skaper urett, overforbruk og farlig framtid med et komplett demokrati?
          -Veien dit går gjennom folk som dere i dette forumet: Se poengene, lag eksempler ved å strukturere samfunnet ut fra selvstyrt demokrati. Vis at det da er mulig å holde oss innenfor trygge grenser for forbruk fordi urett ikke lenger er drivkraft; at vi selv bestemmer at meninga med livet (natur, kultur, musikk, opplevelser) kan satses på osv osv. I årene som kommer kan vi smi og forme, om ikke den perfekte løsningen, så i hvert fall et utgangspunkt for et samfunn som kontinuerlig kan takle problemer når de dukker opp, bestemme demokratisk på hvilket av de fem nivåene avgjørelser skal tas o.l. Det geniale i dette er at vi spiller på lag med oss selv: Den egoistiske selvnyteren holdes i sjakk av Handikapprinsippets medfødte behov for å vise raushet og samarbeid NÅR DU ER SYNLIG…
          Og nei, jeg har ikke noe forslag til navn på partiet/bevegelsen. Vi må nok først få noe kjøtt på bena…;-)

          • “Den egoistiske selvnyteren holdes i sjakk av Handikapprinsippets medfødte behov for å vise raushet og samarbeid NÅR DU ER SYNLIG…”

            Det er vel nettopp derfor mange også vil kjenne frykt for det ultimate (inngruppe)-demokratiet, fordi man blir synlig i inngruppa. I et individualistisk samfunn slipper man dette ubehaget, og man kan dyrke synlighet uten ansvar, den negative siden (kraften) av handikapprinsippet. Hvor man kun dyrker synlighet gjennom statussymboler (ting), men også inkludert “statussymboler” som karriere, skjønnhet og penger.

            Individualismen dyrker således synlighet uten ansvar (atlaskgartnerfuglen), mens inngruppesamfunnet bygger på synlighet under ansvar til inngruppa (araberskriketrosten).

            Sett i lys av den angsten mange nok føler på over muligheten til å miste individualismens ansvarsløse eller ansvarsfraskrivende synlighet (“frihet” til å dyrke den mørke siden av kraften uhemmet), må jeg si meg enig i at det var noe naivt av deg å tro at folk i vår ekstremindividualistiske tidsalder ville omfavne dine ideer uten videre.

            Vi må få folk til å forstå at handikapp-prinsippet er det viktigste prinsipp som finnes, og at vi gjennom organiseringen av samfunnet enten dyrker den mørke eller den lyse siden av dette prinsippet (kraften).

            Derfor må målet være at all samfunnsorganisering; måten vi bygger opp demokratiet på, måten vi organiserer arbeidet på, måten vi bygger opp våre boligområder, måten vi organiserer økonomien, etc., etc., ALLTID har som overordnet mål å dyrke fram de gode kreftene som ligger latent i handikapprinsippet.

            Inngruppe-organisering er her helt sentralt i alle ledd.

            Jeg har stor tro på det arbeidet du har satt i gang, og gleder meg til å se bioman.no oppe å gå. Selv kommer jeg nok til å konsentrere meg mest om hvordan man kan benytte “pattern language”-teknologien til Christopher Alexander for å bygge et inngruppe-fokusert samfunn, da min overbevisning er at denne kan være til stor hjelp.

            Denne er ikke kun benyttet til planlegging og arkitektur, men også til organisasjonsstyring og software. F.eks. er “softwaren” i iPhone bygd opp etter et “pattern-language”-programeringssystem.

            Håper du også vil vurdere disse mulighetene, og ta med denne teknologien i verktøykassa for inngruppesamfunnet og det ultimate demokratiet.

            Veien mot inngruppesamfunnet er den eneste farbare vei til et bærekraftig samfunn, og jeg vil takke fordi du har penset meg innpå dette sporet. Nå som vi har målet i sikte gjelder det å finne veien fram!

  • Ola

    Et nytt parti, en gruppe som skal rettlede og lære andre hvordan livet skal leves?

    Hvorfor ikke heller ta i bruk enklere politiske og økonomiske systemer som gir større makt til de som kun vil styre sitt eget og ikke leve på, eller styre, andre sitt liv?

    I dag bruker vi et pengeøkonomisk system som forveksler fiktiver og virkelige verdier. Et system der “produserte” penger ( tall) og renter (tall av tall) sidestilles eller styrer mer enn annen virkelig produksjon.
    Der den materielle sikkerheten/tryggheten styres av finans og politikere som har sin egen agenda.
    Der vi må løpe om kapp med faan og leke med (det utlagte åtet “spareprodukter) for å kunne sette til side innsats og sikre familiens materielle trygghet.
    Materiell (over-)samling og frykt for å bli fattig er en naturlig reaksjon under et slikt system.
    Kampen mot naturens skiftinger, som var de store kreftene tidligere, er for ingenting mot en allmektig og uforståelig stat og en økonomi få skjønner noe av.

    Gi folk tilbake makt over eget liv, – og ikke til en ny redningsgruppe/parti. Folk er egoister nok til å se hva som er best for sin egen situasjon, samfunnet lokalt og verden globalt.

  • A. Viken

    Terje B. , takker for  utfyllende svar!

    Vil først understreke at jeg ikke angrep deg eller noen «stråmenn», men ønsket ganske enkelt en klargjøring rundt din kommentar og problematiserte og reflekterte over denne. Dessuten kommenterer jeg nå først og fremst det du skriver her, som en dialog.

    Godt å lese at vi er enige om vesentlige punkter som beskrevet over, det inspirerer til noen videre refleksjoner. For å lykkes som et alternativ holder det ikke å ha «rett», man må overbevise om at man har rett. Tydelighet er et nøkkelbegrep om man skal nå ut, programmet må i det vesentlige kunne forstås av alle uten forklarende kompendium for å trenge gjennom den mediale lydmuren.

    Samtidig må ikke et program legges frem som et regnestykke: skal folk vekkes må de kjenne begeistring og entusiasme. Mange har liten interesse over å ta kontroll over egne liv, bare de har det de behøver materielt, så demokratisk forpliktende ansvarliggjøring av den enkelte må være et alternativ som både gir mening, men og vekker entusiasme og engasjement. Det er drivstoffet for ethvert varig konstruktivt samfunnsengasjement.

    Folks tilknytning til arbeid og virke kan og i samtiden være sterk, men ikke sterk nok til å bygge et sam-funn (mennesker som finner sammen).  Laugsvesen, korporasjoner og klasser var gode modeller i forhold til inngruppers fellesinteresser historisk, men det er interesser som nå ofte er fluktuerende og lite helhetlige. Folk flyter mellom ulike jobber og virksomheter, og kjenner liten lojalitet der som andre steder (primærnæringene er betegnende nok unntak, hvor folk mot alle odds forsøker å klamre seg til en livsstil som motarbeides).

    Mennesker leter etter helhet og sammenheng i tilknytnings til sin identitet og selvforståelse som også er immateriell, derav det kraftfulle sitatet fra filmen Fight Club:

    «You’re not your job. You’re not how much money you have in the bank. You’re not the car you drive. You’re not the contents of your wallet. You’re not your fucking khakis. You’re the all-singing, all-dancing crap of the world.»

    Derimot ser jeg samfunnet, mennesker som finner sammen på bakgrunn av flere faktorer som geografi, kultur, bakgrunn, historie – og virksomhet/arbeid, i en helhet, som det beste grunnlag for en inngruppe.

    Inngruppen er samfunnet, de som finner sammen av vilje og omstendighet. Stedet og stedstilhørighet er den faktoren som binder folk sammen tross alle vinder som blåser, fordi  Stedet og det stedsegne (genius loci) ikke bare som geografi, men som Historie, Kultur, Identitet – og vilje, binder individet sammen til et fellesskap, et superindivid, samtidig som det bekrefter individets unikhet i forhold til det stedegne. (Historie er her ikke forstått om kronologi/historie men som en størrelse som omhandler et steds og samfunns tolkning av fortiden i relasjon til samtid og fremtid).

    Stedet og det stedegne gir en Historisk identitet som transcenderer individets begrensede virkefelt i tid og rom, som inngir varighet og ansvarsfølelse ovenfor ikke bare samtiden og den egne begrensede levetiden, men i forlengelsen av det Historiske, de og det som var før og forpliktelsen ovenfor fremtiden som bærer av denne identiteten. Lokalsamfunnet er slik sett et politisk, kulturelt og historisk økosystem, og med fokus på det lokale som inngruppens kjerne oppnår man en helhet og et ansvar som forplikter over tid.

    Lokalsamfunnet går over generasjoner, det er fysisk, men og immaterielt, det har klare mekanismer i forhold til tilhørighet, inkludering og eksklusjon.

    Det har en praktisk og oversiktelig størrelse for folkestyre (direktedemokrati, med en ledelse som står til personlig ansvar ovenfor sine sambygdinger og likemenn (Island er et godt eksempel på et samfunn hvor inngruppe identiteten tross globalisme, økende sosiale forskjeller, konflikter og rivninger er sterk).

    Fordeling av goder og byrder i en lokal samfunnsøkonomi som erstatter den globale markedsøkonomien (økonomismen), men likevel har plass til det private initiativ og eiendomsrett, vil være oversiktelig og praktisk gjennomførbar i lokalsamfunnet.

    Man kan forenklet si at det globale markedet erstattes av den lokale markedsplassen.   For å konkludere, en inngruppe er en gruppe mennesker som har funnet sammen, derav sam-funn.   Skal det ha en mening i større sammenheng og ikke minst i forhold til økologiske ambisjoner som et politisk økosystem, så må eksistensberettigelsen til samfunnet strekke seg utover i uoverskuelig tid, fremtid og skiftende interesser: det må ha varig verdi, det stedegne i både tid og rom, det vil si både som Historie og en geografisk økologisk størrelse.

    Men først må mennesker inspireres til å finne sammen igjen.  I mange bygder finnes det allerede sterke, konstruktive bånd og eksisterende samfunn som gjerne vil ta ansvaret for egen fremtid og dermed fortolkningen av samtiden.  En ny bevegelse som ser samfunnet i samfunnet som en positiv kraft, desentralisert innenfor en føderativ/nasjonal helhet som setter grenser for og ansvarliggjør lokalsamfunnene i en dypere økologisk sammenheng, mener jeg har fremtiden for seg – i en tid hvor individet er atomisert og anonymisert, hvor det å eksistere ikke lenger er en selvfølgelighet, men et ontologisk problem.

    Derfor gjentar jeg igjen, at om bærekraft, økologisk balanse og samfunnssuverenitet og ansvar er avgjørende for en ny politisk vilje og bevegelse så må grenseganger tydelig til å begynne med markeres langs aksene lokal – global, grense – grenseløs, historie/varighet – samtid/kortvarig, lokalkultur – sivilisasjon, økologisk – økonomisk.

    Vi behøver fellesskap, men og frontlinjer for å avklare fellesskapets grenser og retning.  Vi må tilbake til utgangspunktet og begynne med viljesfellesskapet hvor viljen til mening og kjærlighet til det levende binder sammen.

     

    Oppgaven er å bygge en plattform som muliggjør dette.

     

    Anbefaler som et appendiks denne aktuelle kronikken i Aftenposten fra to professorer ved NTNU  om mangelen på begeistring og entusiasme i sosialdemokratiet, hvor middelmådighet, materialisme og systemtrohet hersker:

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kunnskapsarbeid-7040586.html

    Utdrag:

     

    « Pengene reduseres til å ha en eneste hensikt: å sette pris på det som ikke har noen verdi. Men det finnes en rikdom av verdier som uberørt natur, frisk luft, rent vann, vennskap og kjærlighet. Når slike verdier skal materialiseres og tvangsprises blir de ødelagt og verdien forsvinner.»

     

  • Ola

    Gi folk et verktøy som kan brukes for å bygge opp trygghet i eget liv, da reduseres også overforbruket i nødvendig grad.
    Hovedhensikten med et økonomisk verktøy er å være et byttemiddelsystem til felles bruk, og til utvikling av et samfunn.

    Vi bør avsløre og skifte det ut når dette blir gjort om til et komplisert finansielt hokuspokus som forvirrer vanlige brukere og mister sin egentlige funksjon og fokus.

    Da trengs ingen “ny bevegelse”, da ser vi at nødvendig kraft er til stede, – i folks sunne naturlige egoisme.

  • René J. Bakke

    Hvordan har det gått fra boklanseringen og fram til i dag? Jeg ser at Bongard skriver: “(…) jeg trodde i min naivitet at dette ville eksplodere av seg selv. Hvordan kan noen være imot det ultimate demokrati? Å erstatte den mekanismen som skaper urett, overforbruk og farlig framtid med et komplett demokrati?”

    Jeg tror at i ethvert samfunn er det en liten andel mennesker som vil gjøre det gode for det gode, å gjøre en endring i livene sine for å oppnå det høyestes felles beste. Resten av menneskene vil kun flytte seg fra punkt A til B når smerten ved å oppholde seg i A er betydelig større enn smerten ved å flytte seg til punkt B. Man går altså for smerten uansett.

    Det er kjent at det er fullt mulig å beskrive løsningen på alle verdens problemer som alle vil være enige i, og trykke det i alle aviser så alle kan se det, og allikevel vil ingen endring skje.

    For meg betyr det at løsningen befinner seg utenfor demokratiet. Vi må gjøre det selv.

  • Ola

    “så alle kan se det, og allikevel vil ingen endring skje.”

    Kanskje fordi så mange (heldigvis) har motstand mot å la en gruppe ( ofte egendefinert som elite) bestemme veien. – – Og at vandringen skal skje i et bestemt tempo?

    Jeg tror at hvis man lager enkle (ikke- hierarkistiske) gjennomsiktige systemer i et samfunn,så vil og kan folk leve sitt eget liv på en god måte både for dem selv og for landet & kloden.- Med en (liten) administrasjon/stat som tjener, – ikke som herre.
    Dette gjelder spesielt for det økonomiske systemet, byttemiddel-verktøyet vi bruker.
    ” den som har hånd om økonomien har hånd om politikken, – og kan styre folks liv”.

  • René J. Bakke

    Sitat:
    “Kanskje fordi så mange (heldigvis) har motstand mot å la en gruppe ( ofte egendefinert som elite) bestemme veien. – – Og at vandringen skal skje i et bestemt tempo?”

    Eller kanskje fordi:

    Sitat:
    ” ” den som har hånd om økonomien har hånd om politikken, – og kan styre folks liv”.”

    Vi lever i et hiearkisk system hvor pengeflyten bestemmer hva som foregår, hva folk gjør. Tannhjulene i maskineriet vil ikke slutte å gå bare fordi det finnes noe bedre.

    Det å lage en ikke-hierarkisk ordning med et pengesystem som er ikke-svindel kan ikke skje gjennom et hierarkisk system. Diktatoren kan ikke få forklart hvorfor han skal slutte å være diktatorisk.

  • Ola

    Nei, men svindelsystemer som hindrer en god utvikling og holder folk i slaveri, bør avsløres.
    Når et system er gjennomskuet nedenfra kan det ikke benyttes mer ovenfra.
    De som arbeider for å bruke renter ( ut over indeksreguleing) bør avsløres. Dette er etter mitt syn det viktigste.

  • René J. Bakke

    En forlokkende tankegang. Jeg var der før, men er ikke der nå lenger. Kanskje jeg kommer tilbake dit en dag. Hvem vet.

    Blir ikke historien om pengesystemet den samme som historien om naturen og miljøvernet? Vi kan lære at det er forferdelig det vi gjør, vi vet at vi brenner opp vårt eget hus, men vi fortsetter som før.

    Pengesystemet kunne kanskje vært lettere å gå løs på enn det å ikke ødelegge naturen. Folk vil kunne reagere mer på å skjønne at arbeidsinnsatsen deres blir stjålet.

    Men hvordan få folk til å skjønne at et system vi har levd med ganske lenge, og som mange vil se på som bare et gode, faktisk bare er svindel? En naturlig reaksjon hos vanlige mennesker vil faktisk være som hos slaver flest; man reagerer med å beskytte systemet som slavebinder en, og gå løs på de som vil rive det ned og frigjøre dem Det vil for dem føles som trygghet å tilhøre dette systemet.

    Hvordan skal vi unngå at kampen mot pengesystemet, blir nok et stykke politisk valgflesk som noen velger å slå mynt på der oppe i de øvre sirkler? Sånn som de har gjort det med miljøvern.

    Min medisin er at vi må flytte til skogs eller kjøpe dyrkbar mark, etablere selvberging, bli gjeldfrie ved å bygge naturhus av lokale materialer, og etablere en bytteøkonomi grender og stammer i mellom. Vi går veien utenom systemet og kortslutter det. Det er lettere og raskere å bare skape uten motstand, enn å måtte rive ned først og slåss mot folk som ikke vil at vi skal rive ned.

    • René J. Bakke

      Jeg tror eksemplets makt gjør mest. Ved å vise det nye, så vil det lettere å begripe hva som er gammelt og feil. Jeg tenker meg at min påvirkning på samfunnet, min mulighet til å nå fram med et budskap, vil være større hvis jeg begynner som selvberger og samtidig messer et budskap, enn hvis jeg bare messer et teoretisk budskap. Det er nok av folk som gjør det.

  • Ola

    Et land kan passe på selvberging, og sin handelsbalanse med utlandet. Så kan vi lettere være herre i eget hus.
    ( Og bytte overskuddsproduksjon med andre land sin overskuddsproduksjon. I tillit og med gjensidig nytte .)
    Men innad i et samfunn får vi større velferd ved å gå bort fra selvberging . Penger skal jo være samfunnets byttemidler; der spesialister verdisetter innsats og verdier og bytter med andre spesialister (oss alle).
    Forankret i tillit, ikke gull. Jo mere vi effektiviserer og rasjonaliserer, jo billigere ( i arbeidstid &pris) blir de produserte verdiene. Målet må jo være materiell frihet, med så lav arbeidsinnsats som mulig. ( og priser ned mot 0,-) Vi har teknikk og teknologi til å være godt på vei.
    Ønsket materiell trygghet og glede er et gode menneskene har ønsket seg lenge. Men vi har gått oss bort i forvekslingen mellom hva som er fiktiver og hva som er virkelige verdier. ( Ref. historien om gullkalven som folk forvekslet med en virkelig levende kalv. Det er ikke materiell glede som er galt. der blir vi naturlig mette. Penger – hvis vi tar feil her, blir vi aldri mette på. bare forvirret.)
    Med trygghet og forutsigbarhet vil et “unødvendig idiotisk overforbruk” automatisk bli redusert til et akseptabelt nivå.
    Og lysten og gleden ved å arbeide , – og være med i fellesskap-innsatsen, komme naturlig.

  • René J. Bakke

    Det er alt sammen teoretisk sant i seg selv og ønskelig.

  • I sammenheng med Pål Steigan si bok om den forestående kollapsen, ble jeg nettopp klar over at den store amerikanske “kollapsforfatteren” Dmitry Orlov nettopp har kommet med ei ny bok om temaet.

    – The Five Stages Of Collapse, By Dmitry Orlov – Book Review: http://www.resilience.org/stories/2013-04-11/the-five-stages-of-collapse-by-dmitry-orlov-book-review

  • Gammel artikkel av Bongard i ny form!

    – Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv: https://afordweb.wordpress.com/2016/11/13/det-menneskelige-grunnfjell-folelser-som-tilpasninger-til-et-forhistorisk-liv/