Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Den globale kapitalismens økologiske sammenbrudd diskuteres nå ikke som et om, men som et når og hvordan, noe Terje Bongard med flere i programserien Verdibørsen hos NRK P2 setter sterkt søkelys på. Illusjonen om reelle politiske alternativ og de begrensede muligheter for endring innen rådende system berøres samtidig som mulige alternativ diskuteres. 

Av Kjell Brevik, arkeolog

«Mennesket fortsetter å ødelegge miljøet. Skyldes det den eldgamle menneskenaturen? Det finnes ingen eksempler på at kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, ikke har ekspandert over bærekraftig grense – og kollapset.»

NRK – Verdibørsen

Under en samtale for en ukes tid siden, trakk kompisen inn et radioprogram han hadde funnet veldig tankevekkende og engasjerende. Jeg fattet umiddelbart interesse og fant fort de aktuelle podcastene for selv å kunne lytte og tenke. Programmet det her handler om ble sendt i Verdibørsen, radiokanalen P2s magasin om etikk og livssyn, og problemstillingen er som følger: Hva er forholdet mellom vekstøkonomi, menneskebiologi og miljøkrisen? For å få et svar på dette berettigede spørsmålet hadde Verdibørsens redaksjon bedt inn tre personer som nærer et glødende engasjement for emnet, om enn med ulike innfallsvinkler: Master i generell økologi, Lise Tingstad, forfatter og samfunnsdebattant Pål Steigan og humanbiologen Terje Bongard, dr.scient. i adferdsøkologi, som til daglig er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hverken Pål Steigan eller Terje Bongard skulle være ukjente størrelser for KULTURVERKs faste leserskare. Serien er et forum for Steigans og Bongards egne analyser, hhv. Sammenbruddet fra 2011 (les: Kjetil Svanemyrs anmeldelse av boka) og Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, utgitt i 2010 (les: forfatterne Bongard & Eivin Røskafts kronikk Pengefølelsen).

Serien tar utgangspunkt i at rovdriften på naturressursene fortsetter å øke i omfang og vokser til monstrøse dimensjoner over hele verden til tross for den moderne miljøbevegelsens «tanning» gjennom mye av etterkrigstiden om at alt kommer til å gå skeis hvis ikke kursen endres sporenstreks. Og når alt tyder på at industrivekstsamfunnet faktisk er en trussel mot natur og menneske og de mange symptomene på en skjellsettende og kritisk ubalanse i både økosystem og samfunn, – «krisene», – virker selvforsterkende, velger likevel majoriteten å ignorere dette til fordel for en sivilisasjon som står som selve antitesen til nøysomhet og et samfunn i samklang med natur og kultur.

Bongards innstilling til dette paradokset begrunnes ut ifra hans evolusjonære perspektiv på menneskeøkologien som kort og godt innebærer at vår hjerne, uavhengig av tidsepoke, geografi, teknologisk tilpasning, arvestoff og kultur, ikke er tilpasset en endelig verden, men et uendelig rom med uante muligheter for ekspansjon og nye jaktmarker. Han fastholder at vi nå har nådd «verdensveggen» og at denne naturgitte sløsementaliteten fra menneskehetens barndom kun kan stogges ved at det uoversiktlige og ansvarsløse massesamfunnet (utgruppa) fragmenteres til betydelig mindre bestanddeler eller «stammer», såkalte inngrupper, som vil ta alle avgjørelser ut ifra en sterk omsorg for sine omgivelser. Slike småskalasamfunn vil føre til ekte demokrati (inngruppedemokrati), økologisk bærekraft og dermed et nært og ansvarsbevisst forhold til natur og ressurser der vi bor.

«Til neste år skal vi stemme på Erna eller Jens, og det er knekkende likegyldig»

Terje Bongard

Tilbake til røttene, kan man si, med dyrekjøpte erfaringer fra en moderne global sivilisasjon og et masse-«demokrati» på sammenbruddets rand. I den sammenheng trekker Bongard inn begrepet «allmenningens tragedie», der fellesverdiene settes på spill fordi prinsippet om allmenningen i en økonomi som vektlegger eksponentiell vekst både materielt og i form av symbolpenger kun fører til en overhøsting og tilintetgjørelse av denne felleseiendommen. Tillitsforholdet til de øvrige «bruksberettigede» kan ikke opprettholdes i en ansiktsløs vekstøkonomi.

Navnet Pål Steigan var for meg kjent først og fremst gjennom Svanemyrs omtale her på KV. Og uavhengig av den aktuelle bokomtalen, vil også jeg si at Steigan gir inntrykk av å forvalte sterke og viktige kunnskaper om emnet han har fordypet seg mest i de senere årene, – nemlig tegnene på en forestående kollaps både i økonomi og økologi. Hans politiske ambisjoner er nokså nedtonet i Verdibørsen, til fordel for fanesaken, altså det vi kan kalle en redningsaksjon for natur og menneske. Avslutningsvis henviser han til sitt forslag om en ny egalitær samfunnsstruktur kalt Kommunisme 5.0 som han hevder vil være den eneste fornuftige løsningen for å unngå en rekke sammenbrudd som vil sette sivilisasjonens fortsatte opprettholdelse i fare. Steigan stiller seg tilsynelatende bak Bongards ideer, men er fast bestemt på at forbindelsen til stammesamfunnet for lengst er brutt og uoppnåelig på en klode med 7 milliarder mennesker.

Når kapitalismen omsider er fullstendig brakklagt vil en ny fordelingspolitikk med lokal forankring og intim kontakt med produksjonen representere menneskehetens livsbejaende fremtid. At en tilbakevendelse til den enkeltes inngruppe vil kunne by på utfordringer er det ingen tvil om, men kanskje bør vi ta oss i akt for å avskjedige tanken om «stammens gjenkomst»? En lang rekke skjellsettende miljø- og samfunnsomveltninger kan fort lede mennesket inn i mer naturlige og overkommelige samfunnsorganisasjoner som etter hvert vil skylle vekk restene av vår tids nihilistiske individualisme. Hvorvidt disse vil fremstå som egalitære eller ei får fremtiden dømme.

Økologen Lise Tingstad utgjør en viktig ingrediens i programmene. Hun utfyller og bekrefter argumentene til de to bokforfatterne med dagsaktuelle eksempler fra utarmede fiskebestander uten krefter til gjenoppbygging og nedbygging av Lillehammers «indrefilet», den de facto uerstattelige matjorda som Norge ikke lenger synes å ha bruk for, hverken nå eller i en overskuelig fremtid.

For de av oss som av ymse årsaker ikke har studert bøkene til Bongard og Steigan er Verdibørsens nå avsluttede serie i tre deler gull verdt som et innblikk i deres oppfatninger og ikke minst (og kanskje viktigere) deres forslag til endringsprosesser som vil gagne både natur og menneske. Sånn sett er dette en helt elementær drøfting som alle bør ta del i, uavhengig ballast. I et KULTURVERK-perspektiv (Demokrati-eller-folkestyre-har-vi-noe-valg?)er Bongards etterlysning av politiske alternativer viktige: Reelle sådanne og ikke skinnvalget mellom en blå regjering eller en rødgrønn som begge på de mest kreative måter vil skakk-kjøre og fremmedgjøre både naturgrunnlag og kultur. For å avslutte med Bongards egne ord:

«Til neste år skal vi stemme på Erna eller Jens, og det er knekkende likegyldig»

Lytt til programmene her

Del 1: Fører den gamle menneskenaturen til miljøkrise?

Del 2: Matmangel, vannmangel, energimangel og klimaendringer kan i 2030 bli en «perfekt storm»

Del 3: Kjenn deg selv: Vårt evolverte behov for forbruk og sløsing

 

Relatert

Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog