En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

De tradisjonelle konservative dyder som har i det politiske liv for lengst kapitulert til sosialdemokrati og liberalistiske overlappninger. Den konservative tankegangen om bevaring av umistelige verdier er likevel mer aktuell enn noensinne i en grenseoverskridende global virkelighet. I dypøkologien finner den både mening og misjon.   

Av A. Viken, skribent KULTURVERK.

«Forskjellen mellom det konservative sinnelaget og det liberale, er at den konservative tar ansvaret på alvor – erkjenner det og gjør det til en dyd å handle i samsvar med ansvaret som hverken er abstrakt eller ideologisk teoretisk begrunnet.»

 

Konservativ kapitulasjon

I samtidens politiske begrepsapparat støter man stadig på begrepet konservativ, men oftest mer som en merkelapp på partitilhørighet enn noe som benevner et faktisk innhold. Forenklet kan man si at slik sosialdemokratiet og markedet har spist opp det marxistiske potensial, har global markedsøkonomi og et liberalt egalitært menneskesyn spist opp det konservative potensial.

Skal begrepet konservativ fylles med meningsbærende innhold behøves en nyorientering og omvurdering av samtidens og fortidens konservative ideal – en kur mot konservativ impotens.

Det begynner å bli veldig lenge siden den verden som skapte Burkes konservatisme eksisterte, og selv om mange av prinsippene fortsatt har sin gyldighet på et teoretisk plan har de samfunnsinstitusjoner konservatismen skulle beskytte opphørt å eksistere.  Det norske og vestlige samfunn i 2012 er for lengst sekularisert, individualisert og markedstilpasset kollektivisert. Politikken har vanskelig for å formulere en felles vilje i et stadig mer oppsplittet samfunn, hvor tiltroen til et fellesskap er betydelig mindre enn manges ønske om tilhørighet.

Samtidens konservative protagonister har stort sett henvist seg selv til den økonomiske sfæren i kamp om rollefordeling (les: posisjoner) og resirkulering av makt; som for eksempel diskusjonene omkring privat og statlig helsetjeneste, som i prinsipp skal tilby og tjene det samme formål.  Det er vanskelig å skille en liberalist fra en liberalkonservativ, de flyter over i hverandre som lyseblå, skummet melk.  Den tradisjonalistiske konservatismen er tømt for innhold i den forstand at den politisk har gitt opp sine fundamentale forutsetninger med unntak av stadig bevaring av de sterkeste private eierinteresser i samfunnslivet, interesser og eierskap som stadig skifter hender i en global markedssfære. Det hellige er forlatt.

Man kan med rette snakke om en konservativ kapitulasjon, slik Andreas Winsnes overbevisende gjorde i en tidligere artikkel på Minervanett, men er det ensbetydende med at den konservative grunnidé er gått ut på dato?

 

Umistelige verdier

Fremfor å liste opp konservatismens pantheon av tenkere og åndshøvdinger, kan det være vel verdt å se på det konservative prinsipp som bevaring av umistelige verdier i et samfunn. Det vil si samfunnsverdier som transcenderer det hverdagslige og omskiftelige i politikken, som rollefordeling innen en maktstruktur og interessekamp.

Naturen er den mest åpenbare umistelige verdi for ethvert samfunn, ja, for ethvert liv, og transcenderer politikken som virkefelt for fordeling av materielle goder og byrder. I naturen finnes ikke bare mening som en mulighet, uten den levende naturen opphører mening for alt menneskelig liv overhodet.  Der miljøvern har blitt et utvannet og abstrakt uttrykk for politikeres gode intensjoner er naturvern det konkrete vernet om det levende både lokalt, nasjonalt og globalt.

Men den konservative grunnholdning som et ethos og innstilling, mer enn et ideologisk eller partipolitisk prinsipp, lever i beste velgående selv om det ikke er ideologisk formulert. I naturvernbevegelsen og naturforvaltningen finnes mange slike konservative personligheter. Forfatteren Bredo Berntsen og tidligere leder for naturvernforbundet Erik Solheim er slike personligheter. Den konservative tenkeren Roger Scruton har selv lansert verket How to Think Seriously about the Planet: The Case for an Environmental Conservatism, hvor han tar til orde for et lokalt forankret natursyn og naturvern som en motsetning til det statlige som fratar mennesket ansvar for sitt miljø og nærnaturen, og dermed også den organiske forbindelsen mellom natur og menneske.

Med naturvern menes her ikke klimapolitikere og miljøpolitruker som hjemsøker internasjonale konferanser, men en konkret vilje til å ta vare på nærnaturen og biologisk mangfold, livet som faktisk er og som trues av forbruksvekst og forurensning i et lokalt og globalt perspektiv. Man kan kalle det klassisk naturvern.  Men for at en slik holdning skal ha vesentlig vekt behøves et større, helhetsperspektiv som går utover det personlige, lokale engasjement.

 

Dypøkologien som konservativ rettesnor

Det finnes mange som har formulert tanker omkring menneske, naturvern og økologi, ikke minst filosofen Petter Wessel Zappfe, men klarest formulert kommer det til uttrykk i Arne Næss dypøkologiske plattform. I anledning hans 100 års jubileum kan det være vel verdt å se på hans tanker om dypøkologi igjen.  Kort fortalt tar den utgangspunkt i naturen som en helhet av liv og livgivende systemer hvor ingen enkelt del ideelt sett har forrang fremfor noe annet. Naturen blir slik hellig, sakralisert, uten at synet på noen måte forutsetter et religiøst grunnsyn.  Plattformen har blitt formulert i flere varianter, men klarest kommer den fram i denne som Arne Næss utviklet sammen med George Sessions i anledning bursdagen til naturvernpioneren John Muir (1838-1914):

1. Utfoldelsen av og velferden til alt menneskelig og ikke-menneskelig liv på jorden har verdi i seg selv. Disse verdiene er uavhengige av den nytteverdi den ikke-menneskelige delen av naturen kan ha for menneskelige formål.

2. De ulike livsformenes rikdom og mangfold bidrar til å virkeliggjøre disse verdiene, og har også verdi i seg selv.

3. Mennesker har ingen rett til å redusere dette rike mangfoldet med mindre det gjøres for å tilfredsstille livsviktige behov.

4. Utfoldelsen av menneskelige liv og kulturer er forenlig med en betydelig mindre menneskelig befolkning. Utfoldelsen av ikke-menneskelige liv krever på lang sikt (i et tidsperspektiv på flere hundre år) en betydelig mindre menneskelig befolkning i fremtiden.

5. Nåværende inngrep i den ikke-menneskelige delen av naturen er av altfor stort omfang, og situasjonen forverres hurtig.

6. Politikken må derfor legges om. Aktuelle politikkområder berører grunnleggende økonomiske, teknologiske og ideologiske strukturer. Den resulterende tilstanden vil være dypt forskjellig fra den nåværende.

7. Den ideologiske endringen vil hovedsaklig bestå i en verdsetting av livskvalitet (å dvele ved situasjoner av iboende verdi) snarere enn å holde fast ved en stadig økende materiell levestandard. Folk vil få en dypsindig forståelse av forskjellen på storvoksthet og storhet.

8. De som slutter seg til de foregående punktene har en forpliktelse til å prøve å virkeliggjøre de nødvendige forandringene.

Av disse punktene er det ikke vanskelig å utlede at de kommer i konflikt med en liberalistisk individuell utfoldelse så vel som et generelt sosialdemokratisk materialistisk perspektiv om tilegnelse og respektivt fordeling av materielle goder som det høyeste mål for menneskelig liv.

Essensen i dypøkologien er lik essensen i konservatismen, nemlig grensesetting for individet samtidig som det tjener individet som en del av den helhet som omfatter det konservative rasjonale og beveggrunn. Grensesettinger som ikke krenker individet, men samtidig forplikter individet gjennom deltagelse i og ansvar for helheten.

 

Å sette grenser

Noen frontlinjer gir seg naturlig: forbruksvekst som mål og mening for samfunn og det økonomiske liv er ikke forenelige med et syn som setter jordens biologiske mangfold og natur først.  Det er ikke ensbetydende med motstand mot menneskelig velferd, men at alle menneskers handlinger som samfunn har konsekvenser og at man som samfunn og deltagende menneske i samfunnet, har ansvar for disse konsekvensene. Dette tenderer mot synet på samfunnet som organisk som man gjenfinner i tradisjonalistisk konservatisme.  Her finnes ingen plass for abstrakte frihetsbegreper, her måles frihet i forhold til konkret, erfart virkelighet i kraft av den naturen som omgir oss og som har skapt oss. Friheten defineres i et gjensidig ansvarsforhold mellom natur og menneske.

Den britiske filosofen og senere kritiker av nyliberalisme fra et tilnærmet konservativt perspektiv  John N. Gray formulerer det slik i verket  Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals:

«humans … cannot destroy the Earth, but they can easily wreck the environment that sustains them.»

Slik formulerer han et dypøkologisk prinsipp, mennesket står ikke over naturen og det levende, selv om det kan ødelegge forutsetningene for dette.

Et grenseløst marked og fri ressursutnyttelse, som i fri flyt av mennesker og kapital lar seg ikke kombinere med dypøkologien.  Befolkningseksplosjonen som resultat av massemigrasjon er den tydeligste konsekvens av industrialisering og globalisering og hovedårsak til det massive presset på biomangfoldet, hvor flere arter enn noensinne er truet, og sjeldne arter allerede har dødd ut som følge av menneskelig rovdrift og ekspansjon (man antar minst 1000 arter har blitt utryddet de siste 500 årene i tilegg til kraftig desimering og utryddelse i regioner). Men dette er ikke kun en trussel mot naturen omkring oss, samfunnsgrunnlag og stabilitet henger nært sammen med forvaltning av naturressurser, samfunn har gått under grunnet en gal forvaltning av tilgjengelige naturressurser.  Forurensning, forgiftning og erosjon av jordsmonnet ødelegger ikke minst for mennesket selv. Naturen, den levende, er endelig og begrenset, det finnes ikke et uutømmelig hav av ressurser. Dermed har jorden sin begrensning i forholdet mellom antall mennesker, menneskelig aktivitet og forbruk.

Å snakke om naturvern og begrensning av forbruk og materialisme, gir dagens stereotype liberale borgerlige og sosialdemokrater angstfornemmelser om formynderi, tvang og utrivelig kollektiv skyld. Dessuten vil økonomer advare mot kollaps i en økonomi som er blåst opp av lånefinansiert forbruk og forventingene om økt forbruk. Man har mer enn nok med klimagnålet og CO₂ som det utrettelig mases om uten at man ser nevneverdige resultater eller genuin politisk motivasjon. Dette henger mye sammen med at klimapolitikken både billedlig og bokstavelig talt handler om luft, ikke om konkrete naturverdier og liv.  Man diskuterer politikken omkring klimaet, men ikke formålet, det levende livet på jorden. Slik slipper ansvarlige lett unna mens kommentarfeltene fylles.

Men eksperter og politikere kjenner sannheten, de vet at systemet eksisterer på lånt tid, noe Sir David Attenbourough bekjentgjorde ved lanseringen av rapporten People and the planet utgitt av et ekspertutvalg fra The Royal Society. Her konkluderes det med i tråd med nærmest likelydende rapporter fra WWF og World Watch Institute at mennesket selv og overbefolkning er hovedårsak til naturødeleggelsene.

 

Omvurdering av verdier

Dypøkologien ser på det levende liv konkret som en helhet hvor hver del står i et avhengighetsforhold til den andre, ikke som en abstrakt ressurs som kan bortforhandles med kvoter eller intensjonsavtaler som ikke overholdes. Et dypøkologisk perspektiv innebærer en omvurdering av de verdier som er fundamentale for mennesker flest globalt nå. Disse verdiene er ikke menneskerettigheter som mange i offentligheten vil tro, men retten og muligheten til ubegrenset forbruk. Dagens vesteuropeiske samfunnssystem er nå fundert i forbruksevnen, det er som konsument at mennesket definerer seg selv sosialt og skaper sin identitet, enten det er som hipster eller harry. Der hvor det økonomiske fundamentet for en forbrukskultur uteblir eller reduseres, kommer raskt kravet om systemer og ideologier som kan gi trygghet gjennom underkastelse for diverse forenklede situasjonsbetingede politiske aksiomer.

Forbrukssamfunnet er derfor ikke stabilt og harmonisk, selv om vi i vår del av verden opplever fred og fordragelighet så er dette ikke en permanent tilstand om ikke man sikrer stabil ressursbruk.   Vekstøkonomiene vokser like lite som andre endelige ressurser opp i himmelen, verden er ikke et lukket økonomisk system med likeverdige aktører hvor alle deltagere blir rettledet av Adam Smiths usynlige hånd.    Det er en liberal illusjon at mennesket uansett frigjøring fra forpliktelser er frigjort fra konsekvensene av sine handlinger. Forskjellen mellom det konservative sinnelaget og det liberale, er at den konservative tar ansvaret på alvor – erkjenner det og gjør det til en dyd å handle i samsvar med ansvaret som hverken er abstrakt eller ideologisk teoretisk begrunnet.

For de som frykter statlig overstyring, sier det seg selv at en dypøkologisk revurdering av verdier er umulig å gjennomføre i et langsiktig perspektiv som statstvang og fordrer aktiv deltagelse fra respektive befolkninger. Rent kulturelt vil denne lokale og regionale forankringen meget mulig være noe som motvirker tendensene til fremmedgjøring og atomisering av eksistensielt meningsgrunnlag man ser i den senmoderne samtiden.

Dypøkologien er ingen ideologi med en dogmatisk visjon om et utopisk fremtidssamfunn, men et sett av prinsipper som i sin essens er forståelig for alle og som kan tjene som rettledning for politisk, kollektiv og individuell handling. Det som gjør at en del har vanskelig for å ta dem til seg og helst vil betrakte dem som radikale og ekstreme med uttrykk som «grønn fascisme» som for eksempel Minervas Kjell Madsen formulerte i en debatt nylig, er at dypøkologien forholder seg til en del av virkelighetene som ikke kan avgrenses til den menneskelige sfære, men som samtidig påvirker hele dens fremtid.  Naturen gir ikke noen sjanse nummer to, den har ikke noe forhold til begreper som menneskelig frihet eller rettferdighet, det som utryddes i naturen er utryddet, det som er ødelagt vil aldri bli helt det samme igjen. Naturen endrer seg kontinuerlig, men mennesket manipulerer den og misbruker den for å tjene kortsiktige behov og bidrar til endringer som ødelegger hele økosystemer.  Da kan det være lett å bli fylt med avmakt for så å velge komfortabel likegyldighet og fornektelse, men virkeligheten vil alltid komme i kapp med politisk eskapisme, enten den kommer fra høyre eller venstre.  Forestillingen om at alt er håpløst, er nok en ansvarsfraskrivelse ovenfor det faktum at menneskets handlinger kan styres, og det å sette grenser for menneskets handlinger er en forutsetning for både samfunnsbygging og frihet i en større sammenheng.

For den konservative vil den dypøkologiske realiteten være en fundamental rettesnor for egne handlinger og samfunnets plikter og ansvar, ikke bare i en begrenset tidsepoke, men i all fremtid om man tar forutsetningene på alvor.  Slik kan den konservative igjen bli bærer av mening og samfunnets viktigste fellesverdier, sammenhengene som begrunner samfunnet.  Samtidig som en klar distinksjon mellom liberalistisk kortsiktighet og konservativ langsiktighet i forhold til individuelt ansvar ovenfor samfunnet, blir trukket klart opp. En dypøkologisk fundert konservatisme vil være en vei tilbake til ideell virkelighetsorientering fremfor politisk virkelighetsfornektelse – et svar på fremtidens utfordringer fremfor fortidens utopier.

Opprinnelig publisert på Minervanett.no, som valgte å fjerne kronikken (og andre kommentarer av A. Viken) etter først å ha publisert den uten forvarsel eller saklig begunnelse fremfor å imøtegå den. Hvilket sett i lys av de mange kommentarer om ytringsfrihet hos Minerva virker som et utslag av alvorlig og langt fremskreden dobbelttenkning. Det er beklagelig fordi det bidrar til den intellektuelle skrinnhet som dominerer media og uthuling av seriøs meningsutveksling og engasjement til fordel for ekstremisme, pjatt, resirkulerte debatter uten ende og teatralske forestillinger om ytringsfrihet og dialog uten substans.  //Redaksjonen

 

Relatert

DYPØKOLOGIEN

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

The Tree of Life – En film om Gud, menneske og natur

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Rapporten «People and the Planet Report» fra The Royal Society kan lastes ned her

  • Hvordan kunne Minerva gjøre dette? Hvordan kunne de slette kommentarene? Til og med sitatet av James Kalb om tradisjonenes betydning for unge mennesker. En av verdens viktigste konservative tenkere. Håper du kan få tilbake kommentarene og poste dem på Kulturverk.

    Artikkelen din var da ikke særlig provoserende, skal det virkelig ikke mer til i dagens Norge? Jeg tenker på Salingaros siste essay på det konservative nettstedet New English Review: http://www.newenglishreview.org/custpage.cfm/frm/119633/sec_id/119633

    Denne er langt mer provoserende, og jeg frykter den ikke ville blitt godtatt hos Minerva. Har ikke fulgt med på sida deres, men antar de stort sett serverer nyliberalistisk pjatt i konservativ forkledning.

  • Pluto

    PROLOG: Denne kommentar, som re-produseres her under, hadde undertegnede som en positiv respons på Kulturverk-skribent Alexander Viken sin artikkel på Minervanett. Jeg bringer den i sin helhet, og uten at fjerne min siste setning der, som lød således: «…En takk også til Minervanett, som muliggjør det genuine meningsmangfold, som er ytringsfrihetens kjernefundament.».

    Nå skulle det dog vise seg, at Minerva sin redaksjon slettes ikke målbærer noen genuin ytringsfrihet, eller respekt for andres meninger, eller andres åndsverk for alternativ tenkning og debatt. For A. Vikens eminente kronikk ble etter fem(!) dager plutselig totalt slettet uten noen som helst begrunnelse for oss lesere av Minerva; altså, i beste stalinistisk ånd ble forfatterens velskrevne artikkel bort-retusjert, som om den aldri noensinne skulle stått der. Interessant er det, at hvis man «googler» tittelen; «En dypøkologisk kur mot konservativ impotens» – så ser man konkret dette bisarre fenomen; at Minerva-redaksjonen flagrant manipulerer, sensurere og sletter saklig fremførte innlegg og kommentarer; som forøvrig i denne kontekst ble fremført særs kvalitativt på et høyt nivå og derfor, rent intellektuelt og kunstnerisk – skulle være at betrakte som meget opplysende informativt, om man legger til grunn Minerva-tradisjonen fra tidligere tiders likeframhet og ditto ærlige tale innen akademi og samfunn.

    Hele nitten kommentarer var det på denne Minerva-posten til A. Viken, noe undertegnede eventuelt vil komme tilbake til. – Også gode samfunnsdebattanter som Øyvind Holmstad og Arild Nordby ble fjernet. Deres kommentarer var meget interessante i denne debatt, og som Minerva derfor har vist den dypeste ringakt også for disse samfunnsengasjerte, ved sin håpløse ignoranse og ukultiverte oppførsel!

    Jeg forfattet et brev til redaksjonssjefen i Minerva; Eirik Vatnøy, den 24.09.12, hvor jeg ba ham om noen svar på noen spørsmål, samt en sterk anmodning om, at posten til A. Viken ble gjenopprettet slik den forelå før fjerning. Har pr. dags dato ennu ikke mottatt noe svar, eller noen annen form for respons.

    ********

    Her kommer min egen kommentar til A. Vikens glimrende og høyaktuelle artikkel – som nu (Takk Gud) er re-postet her på Kulturverk, men som opprinnelig var at lese i sin helhet på trykk hos Minervanett fram til den orwellske dato 25.09.12. Min egen positive kommentar til Vikens artikkel ble postet på Minerva den 20.09.12, og lød som følger:

    — «Meget interessant – og ikke minst; berikende og lærerik lesning, A. Viken. Så takk for ditt innlegg her på Minervanett.

    Denne artikkel fra din hånd, burde mange lese, for du framlegger vektige momenter for en i høyeste grad nødvendig nytenkning! For vår arme klode har de siste par tiår blitt både mere kompleks og komplisert hva gjelder det uforutsigbare. Årsak: Mere og mere overnasjonal styring og suverenitetsavståelse grunnet en oss (tvangs)pålagt EØS/Schengen-avtale (Vi sa nei til EU!) og andre internasjonale lover, traktater og forordninger, som ei heller er demokratisk (folkelig) forankret konstitusjonelt. Mange implementerte lovdiktat fra EU- og FN-systemet er altså at anse som folkerettslig illegitime, sett fra et strikt demokratisk ståsted. Organisasjonen «En Verden» er et eksempel på hva verdens-føderalistene så gjerne vil avstedkomme vedrørende deres paradisiske utopi om den nye verdensorden;

    http://www.enverden.no/index.php?option=com_content&task=view&id=19&Itemid=44

    Globalisering og multikulturalisme er de megetsigende ord og styringsverktøy for en kosmopolitisk verdensorden, som i sin innerste kjerne og vesen bærer frøet til et fremtidig kaos og et sluttelig kollaps, siden «det grenseløse postulat» og dets doktrinære (enveiskjørte) budskap ikke på noen måte setter grenser for hverken den akselererende befolkningsøkning eller ditto ressursforbruk, som naturligvis medfølger denne befolkningseksplosjonen, som også generer millioner av ikke-europeiske innvandrere til vårt kontinent. Og politisk-korrekte ledere turbokjører uansvarlig videre, tross folkelige grasrotprotester og betimelige advarsler fra både akademisk- og intellektuelt hold. En framtidig «tikkende bombe» med andre ord, som ingen ansvarlig maktperson hittil har villet forsøke at ta tak i, for en «desarmering»; altså en preventiv, løsnings-orientert politisk diskusjon, mens det ennu er tid og mulighet. –

    Bærekraftighet betinger grenser og grensesetting. Grenser kan fengsle; som i kommunistisk diktatur, eller gi trygghet, vern og sikkerhet, som i et folkestyrt land. Liberalismens grense-tøyning på nær sagt alle plan, med hedonisme og ditto normløshet som følge, for at tilfredsstille en fortsatt egosentrisk, ekstrem-individualistiske uansvarlighet, MÅ nødvendigvis ende med krise lokalt og regionalt, og etterhvert; en global sådan. Med andre ord; en alles kamp mot alle hvor tilslutt kriminalitetens barbari råder for det ultimate primitive fra menneske-dyrets barndom; «den sterkestes rett»;

    http://no.wikipedia.org/wiki/Den_sterkestes_rett

    Skal denne mere og mere overopphetede uansvarlighetsutvikling snus, så må de genuint jordnære «evige» verdier igjen på banen; hvor folk og territorium sikres etter kulturelle og moralske linjer gjennom nasjonalstats- og suverenitetsprinsippet, i samsvar med naturretten og sosial rettferdighet gjennom solidaritets- og gjensidighetsprinsippet. Naturen som Guds skaperverk, er en urkraft vi både må underordne oss og – «samarbeide» med; for homo-sapiens er selv et produkt av denne kosmiske kraft, og ikke omvendt. Bærekraftighet og ansvarliggjøring ligger i dette fundamentale segment, om vi vil oss et fortsatt kultiverende liv i ordnede siviliserte former – som er vårt land og folk verdig.

    Ekte konservatisme er radikal i den forstand at man både går til røttene og tar vare på disse røtter, som jo gir næring; både det sjelelige og det naturgitte, organiske. Kuttes røtter, så dør man (ut). Dette urverk av en livssyklus må ikke tukles med, for selve livets kjerne og det meningsfylte avhenger nettopp der av.

    A. Viken greier å få fram den store sammenheng ved sine tanker og refleksjoner, gitt dagens menneskeskapte «kompleksitet», hvor ulov og uforstand råder i en alt for stor grad, framfor klarsyn og civilkurage. Og denne bedrøvelige tilstand er det mennesket selv som har forårsaket, for i dagens Europa har vi ikke lenger i noen stor grad framsynte, visjonære ledere av format. Hadde undertegnede vært en troende av konspirasjonsteorier, så hadde jeg med styrke hevdet; at noen vil oss denne «kompleksitet av en uoversiktlighet» for at den menige mann og kvinne (folket) ikke skal orke med at «sette seg inn i», eller protestere og/eller reflektere vedrørende teknokratiets disposisjoner og nomenklaturets overnasjonale formynderi gjennom udemokratiske mastodonter som EU og FN. For hvor ofte hører vi ikke fra EU-politikere og andre fra eliten (Thorbjørn Jagland eksempelvis) utbryte forakt for «de enkle løsninger» i «et komplisert samfunn», om noen antagonister drister seg til den opposisjonelle tale vedrørende påpekningen av maktelitens «nakenhetssyndrom» (Keiserens nye klær). –

    Deilig befriende er det derfor, at lese vismanns tale fra A. Viken! Vi trenger å refses, ristes og rystes intellektuelt, slik at vi kommer ut av vår mette, søvndyssende dvaletilstand. Det konserverende grunnelement for det bevaringsverdige er ikke det samme som stivsinn og fastlåsthet, men heller en sunn anti-dogmatisk reaksjon, hvor tradisjon, arv og seder går hånd i hånd med fornuft og skaperglede for det livsbejaende menneske av den gode vilje. –

    Så – A. Viken; skriv gjerne mer, både her og der. Vi trenger mange dype vannhull i dette landet, så ånd, tro og tanke kan gro – og kultivert få sette seg.

    En takk også til Minervanett, som muliggjør det genuine meningsmangfold, som er ytringsfrihetens kjernefundament.

    Pluto» —

    *********

    EPILOG: Siste ord er selvfølgelig ikke sagt i denne saken. Man skal ALDRI la seg undertrykke, eller via andre hersketekniske grep godta knebling av grunnleggende menneskerettigheter. Ytringsfriheten er det mest basale og hellige, som det tenkende åndsmenneske kan ha. En grunnlovsinngitt rettighet for oss nordmenn, som er selve kjernen i vårt folkestyre. Uten denne praktiserende rettighet; så har vi intet demokrati, men et skinndemokrati!

    Pluto

  • A. Viken

    Stor takk til både Pluto og Holmstad, som begge ble sensurert bort fra Minerva, fordi de hadde gjort den forbrytelse å kommentere min kronikk. Ifølge Minerva er dere manipulert av meg til å skrive og kommentere, i likhet med Oda Omholt som også skriver her på KV.

    Det som er uforståelig er at en slik tekst som den over, som tross en radikal kritikk av liberalisme på dypøkologisk grunn burde være ukontroversiell, skal skape slike hysteriske, og egentlig dumme reaksjoner. Hvorfor tok de i det hele tatt bort mitt svar til Madsen, som ikke var en avsporing, men et direkte svar på hans påstander. Jeg skrev om dette direkte til Kjell Madsen, han skrev bl.a. dette til meg:

    «Hallo Alexander!
    Ja, jeg finner det nokså underlig at redaksjonen slettet dette innlegget. Lange kommentarer må være av det gode.»

    Se den lange debatten her med en brå slutt: http://www.minervanett.no/a-bruke-et-shoppingsenter/

    Vi avsluttet vår debatt privat i minnelighet, tross vår fundamentale uenighet, var det så vanskelig for Minervas redaksjon å gjøre det samme? Tydeligvis.

    Det tyder på at det ikke handler om kontroversielle enkeltutsagn for det er lett å imøtegå, men at de ikke ønsker en seriøs diskurs som er kritisk til fundamentale sider ved den liberaldemokratiske samfunnsforståelse og modell. Man er vant til å diskutere på overflaten i samtidens Norge, hvor den begrensede ideologiske rammen for diskusjon går fra SV til Frp, med Ap og H som premissleverandører. Disse partiene lever på illusjonen om store forskjeller, men er langt likere enn hva folk flest liker å tro når man kommer til faktisk politikk, det vil si den som avtegner seg i budsjettforslag og stortingsvedtak – ikke i valgkampretorikk (Aftenpostens Stanghelle skriver i et klarsynt øyeblikk om dette:http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Den-norske-enigheten-6513278.html).

    Når det dukker opp meninger utenfor denne begrensede partipolitiske interessesfæren for tenkning så oppstår lett forvirring og forvirring fører til frykt. Det fører til reaksjoner som denne på Minervanett (se kommentarfeltet under Oda Omholts svar):

    http://www.minervanett.no/misbruket/

    Med en utilsiktet mørk humoristisk vri er denne setningen fra Minerva-redaksjonen under en artikkel hvor deres redaktør Andresen ytrer seg blå til ytringsfrihetens forsvar, mens han elegant under kan avslutte kritikk på denne måten:

    «Denne debatten hører ikke hjemme under denne artikkelen og er avsluttet.»

    Altså en kritisk debatt om ytringsfrihet hører ikke under en debatt om ytringsfrihet. For KV var det selvsagt at Andresen fikk svare på en artikkel han var omtalt i, ikke en gang, men så lenge han følte for å diskutere.

    At Minerva så åpenbart lyver får en ikke bare til å undre over hva de tenker, men hvorfor og hvordan.

    Det får meg til å tenke på O’Briens ”five fingers” fra Orwells 1984. Som en illustrasjon lar jeg et avgjørende fragment fra denne boken avslutte min kommentar:

    As his eyes regained their focus he remembered who he was, and where he was, and recognized the face that was gazing into his own; but somewhere or other there was a large patch of emptiness, as though a piece had been taken out of his brain.
    ‘It will not last,’ said O’Brien. ‘Look me in the eyes. What country is Oceania at war with?’
    Winston thought. He knew what was meant by Oceania and that he himself was a citizen of Oceania. He also remembered Eurasia and Eastasia; but who was at war with whom he did not know. In fact he had not been aware that there was any war.
    ‘I don’t remember.’
    ‘Oceania is at war with Eastasia. Do you remember that now?’
    ‘Yes.’
    ‘Oceania has always been at war with Eastasia. Since the beginning of your life, since the beginning of the Party, since the beginning of history, the war has continued without a break, always the same war. Do you remember that?’
    ‘Yes.’
    ‘Eleven years ago you created a legend about three men who had been condemned to death for treachery. You pretended that you had seen a piece of paper which proved them innocent. No such piece of paper ever existed. You invented it, and later you grew to believe in it. You remember now the very moment at which you first invented it. Do you remember that?’
    ‘Yes.’
    ‘Just now I held up the fingers of my hand to you. You saw five fingers. Do you remember that?’
    ‘Yes.’
    O’Brien held up the fingers of his left hand, with the thumb concealed.
    ‘There are five fingers there. Do you see five fingers?’
    ‘Yes.’
    And he did see them, for a fleeting instant, before the scenery of his mind changed.

    Ordet lever videre her på KV, selv om den konservative impotensen ikke lot seg kurere.

    Takk til dere som bryr dere!

  • A. Viken

    PS. I sakens anledning kan jeg publisere den siste korrespondansen jeg hadde med Minerva fra tidligere i formiddag (etter at de skrev til meg at de hadde slettet kronikken min med vilje og at jeg ikke fikk kommentere mer, det ble altså en “teknisk feil”):

    “T.o. kommer denne til å bli tilgjengelig igjen i vårt arkiv, slik at du kan linke og vise til den, men med sperret kommentarfelt.

    Vi hadde tekniske problemer i går, noe som blant annet har medført at artikkelen, som var plassert i karantene, har forsvunnet. Den vil bli lagt inn igjen når vi får tid. Trolig i ettermiddag eller i morgen. Vi har tekstfilen. Men kommentarene er borte.

    Vår beslutning om at du ikke har tilgang til vårt kommentarfelt står ved lag.”

    Mitt endelige svar:

    “Det er for meg helt uinteressant å ha en artikkel i deres arkiv når kommentarfeltet er stengt og man ikke selv eller andre har mulighet til å kommentere. Hele vitsen var å sette igang en diskusjon omkring, økologi/naturvern og konservatisme, og Minervanett virket som et nettsted som var fruktbart for uførlige diskusjoner i dybden, derfor henvendte jeg meg til Minerva, og derfor engasjerte jeg meg i debatter der.

    Det er diskursen som er interessant, ikke selvrepresentasjon.

    At en nærståendes kommentarer skal være årsak, er det ingen som tror på, ikke minst vises det i deres uttalelser og handlinger før og i denne saken.

    Under de vilkår du/dere skisserer er det for meg ikke bare uakseptabelt, men tullete å publisere en amputert kronikk hos dere. Misbruk av ytringsfrihet, skriver redaktør Andresen om, og misbruker begrepet ytringsfrihet sett i kontekst av denne nærmest tragikomiske håndtering som minner om historier man hørte fra eksilrussere i den senere sovjettiden.

    Ha en god dag, dere behøver det”

  • Kjell Brevik

    Alt dette styret med tullesida til Minerva, hopper jeg glatt over. Andre her har sagt det som bør sies, men i denne saken er det altså tullebukkene som fortjener minst oppmerksomhet. La den gutteklubben segle sin egen sjø og la oss alle håpe at folk vender tilbake til ideene og ikke investerer for mye tid i skinndebatter og “retusjering” som Pluto skriver. For det er nettopp det du gjør i denne fremragende kronikken din. Du fremlegger en forståelig og konkretisert redegjørelse for den uløselige forbindelse mellom et tradisjonelt konservativt sinnelag og de verdier som dypøkologien søker å bevare og beskytte. Kanskje ble det hele for konkret og overførbart til den enkeltes dagligliv? Ikke nok en tekst med skoddepreik om hvordan konservative burde være eller har vært, men en elementær beskrivelse av hvilket ansvar et slikt ståsted eller en slik innstilling innebærer og hvilke følger det vil få hvis vi lever opp til dette ansvaret som et fellesskap. Og heldigvis er vi ikke prisgitt de gørrkjedelige og for min del fullstendig uinteressante preferansene til Minerva-ideologene, men vi har våre egne kanaler. Takk og pris for det. Støtt fellesskapet, bli en aktiv del av det. Kall det “nettbalkanisering” om du vil. Jeg kaller det posisjonering og klar ansvarsbevisst stillingstagen. Noe alle burde unne seg i disse tider.

    Kronikken som skulle vise seg å skape så mye harme setter ord på mange av mine egne sentrale tanker og forhåpninger. De verdier som fremholdes i teksten ovenfor er identiske med de verdier jeg hegner om, mine beveggrunner i livet. Det er herlig å se at noen er i stand til å ordlegge seg så tydelig og skarpt om noe som betyr alt for meg. Da er det ganske tilfredsstillende å vite at alle andre med sammenfallende interesser har tilgang til denne milepælen av en kronikk uten å måtte frykte at lenka dagen etter fører ingensteds bare på grunn av navlebeskuende ignoranse og selvhevdelse. Jeg elsker måten du får bakt inn det klassiske naturvernet og kjærligheten til omgivelsene på og det er utrolig stimulerende å se at tekster jeg har arbeidet for å fremskaffe til KULTURVERK nå blir gjenopplivet og atter aktualisert i en så meningfylt sammenheng som dette (jeg gjør oppmerksom på at “Befolkningseksplosjonen” ikke avler noen lenke).

    Ja, det er “bare” skrevne ord, men Minerva-redaksjonens frykt er berettiget. Etterhvert som flere søkende finner hjem til medier som KULTURVERK vil de virkelige konservative ideer som det her gis uttrykk for fylle stadig flere hjerter. Og de naturkonservative “hærskarer” skal fylle vakuumet. Jeg vil avslutte med et velkjent slagord av den vidsynte Herbert Gruhl (1921-1993) som stadig er like aktuelt i arbeidet for en lysere fremtid for det gjensidige forholdet mellom natur og kulturmenneske:

    „Weder links, noch rechts, sondern vorn“ (da ikke i betydningen eksponentiell vekst!)

  • Et sitat til inspirasjon for A. Viken:

    “What is needed is not a new system built to order, which will never come into being anyway, but new fundamental principles that can work out their implications over time just as liberalism did. It took three hundred years to progress from John Locke to John Rawls. Something similar may be needed for a renewal of tradition.” – James Kalb

    I så måte er ditt bidrag av uvurderlig betydning!

    • A. Viken

      Takk Øyvind, for inspirasjon, ordene til den tradisjonalistiske tenkeren Kalb kan jeg trygt gjøre til mine egne, da jeg har bestrebet meg på å ikke falle for fritelsen til å hengi meg til intrikate ideolgiske programmer som skal beskrive en samfunnsutopi, et kart, som siden samfunnsvirkeligheten skal tvinges inn i, slik særlig universalistiske ideologier med en global agenda henfaller til med ødeleggende konsekvenser for menneske og natur.

      Vi må bygge et nytt samfunn rundt bærende grunnprinsipper, ja, et fundament, så vil samfunnet ellers følge og utvikle seg med det som konstitusjonell rettesnor. Man vil aldri nå helt frem til idealsamfunnet, men det å bestrebe seg på å bli bedre har aldri mennesket hatt vondt av, slik bondens prinsipp alltid har vært å etterlate bruket i bedre stand til neste generasjon tar over.

  • A. Viken

    Takk Kjell for ditt engasjement og inspirerende ord.

    Ja, tullete kan man trygt kalle det, en bekreftelse på det liberaldemokratiske paradokset, viljen til kun å innlemme de som deler meningsplattform  til høyre og venstre. Partiet Rødt får uttale seg der, hvilket bekrefter opprettholdelsen av et dikotomt høyre og venstre, mens alternativer som faller utenfor ikke får ta del i diskusjonsgrunnlaget. Slik uteblir vesentlige bidrag til utvikling av samfunn og fellesskap ettersom virkelighetsforståelsen blir representativt begrenset.  Alle systemer og hegemoner vil nødvendigvis beskytte sin plattform, sin definisjonsmakt og virkelighetsforståelse, og jo mer universell denne plattform er, desto større er den totalitære kimen.  Det pussige i de liberales tilfelle er at de legitimerer sin universelle ideologi og forestilling nettopp med henvisning til retten til fri meningsdannelse, det er det som er det salgbare med deres retorikk, deres selling point. Derfor er det alltid en tilsynelatende merkelig opplevelse at «frihetsforkjemperne» de liberale vil begrense meningsmangfoldet til å gjelde nærstående. Slik skiller de seg ikke fra andre ideologier (libertarianismen er dog mer konsekven t i forhold, da den ikke er moralistisk i sin bedømmelse av meningsfrihet), men ettersom de meningsfrihet legitimerer deres ståsted fremstår de som mer hyklerske enn andre ideologier.

    Det var et forsøk på å åpne opp for nye diskusjonsgrunnlag på konservative holdningsbaserte premisser, men det borgerlig-sosialistiske maskespillet ble vel for tydelig ettersom man ikk godtar deres premiss, slik jeg og kommenterte her tidligere:

    Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

    Forsøket strandet, da er det som du er inne på Kjell, bare å fortsette å bygge videre samtidig som det er greit at frontlinjer trekkes opp der det faktisk er uforenelige motsetninger, tydeligvis ettersom man ikke ønsker dialog.  I fremtiden vil viljen til å søke mening bortenfor det karrierepolitiske apparatet tilta, det handler da om at de som her konstruktive alternativer til forskjelle fra skrikende ekstremister i ulike leire gjør seg gjeldende.

    Men hva angår økologi og naturvern er det forstemmende i den forstand at den samme høyre og venstreside som skifter banehalvdel etter valg, kun diskuterer luftige intensjoner omkring miljø som ikke forplikter annet en at man legger grunnlaget for økt forbruksvekst og en ny industri som heter fornybar energi.  Man nekter å ta inn over seg at naturen ikke er en forhandlingspart, samtidig snevres naturgrunnlaget inn mens menneskeheten vokser og der lokale felleskap som kan ta ansvar forvitrer under trykket av globalismen, den største ideologiske trusselen mot menneske og natur.

    Jeg liker ikke å sette meg selv i noen ideologisk bås, men siden du nevnte Herbert Gruhl en pioner innen den grønne bevegelse i etterkrigstiden , så kan jeg kalle meg naturkonservativ i begrepets egentlige forstand , uten å føle meg forpliktet til døde britiske ideologer  som beksrev en virkelighet de nå ville ha vært fremmed ovenfor.

    Natur og menneske behøver kampånd, ikke diskusjoner uten mål.  

    • For å understreke alvoret i det du framholder vil jeg dele nok et sitat av Kalb:

      “Advanced liberalism believes itself tolerant, but its tolerance is intolerant in somewhat the way the Taliban are intolerant. As prominent spokesmen define the issues, it often seems that we are in the midst of a world struggle between two quasi-totalitarian religious movements: radical Islam and advanced liberalism. Where the Taliban believe themselves called to do away with all social authorities but the Koran and shari’a, today’s liberals believe themselves called to eliminate all authorities other than expertise, rational bureaucracy, and markets.” – James Kalb

  • Som jeg sa i en av mine slettede kommentarer hos Minerva er et sterkt sivilt samfunn kjernen i tradisjonell konservatisme. Dette er uforenlig med liberalismen. Minerva er ikke annet enn et lite påheng for de elitistiske klasser som dominerer mediavirkeligheten, og således definisjonsmakten. Denne meningskonsentrasjonen er i dag, på tross av internettet, sterkere enn noensinne, noe denne mediakonsentrasjonsinfografen viser: http://permaliv.blogspot.no/2012/05/media-concentration-infographic.html

    I moderne liberalisme er posisjon og velstand de eneste gyldige parametre for identitetsbygging. Et sterkt sivilt samfunn kan IKKE eksistere på et så tynt fundament. La oss høre hva Kalb har å si om status quo:

    “To make functional stereotypes and identities the only that matter is to deprive the great majority of any basis for pride in what they are, and to make position and wealth an obsession for the talented and energetic minority. Such a situation deprives the majority of all dignity and makes them defenseless against upper classes who jockey for advancement while denying human ties that would make them responsible for others.

    Why is that a good thing? Its natural consequences are envy, snobbishness, resentment, subservience, self-seeking, apathy, and brutality. A ruling class whose members define themselves by wealth, power, formal education, and bureaucratic position may see “affirmative action” as a necessary attack on irrational bigotry, but the majority, who lack the particular advantages on which their rulers pride themselves, and to whom kinship, gender, ethnicity, religion and the like continue to matter, are necessarily injured by comprehensive programs aimed at destroying the significance of basic aspects of their lives.” – James Kalb

  • Kjell Brevik

    Litt på etterskudd, men jeg kom altså over en relevant kronikk av Sigurd Skirbekk fra 2003 ved navn “Naturvern og konservatisme”: http://www.framtiden.no/medlemsblad/meninger/naturvern-og-konservatisme.html Verdt å lese. Merk dere at det er Framtiden i våre hender som har publisert dette. Ble positivt overrasket.

    • A. Viken

      Takk for tipset, Kjell, Skirbekk er en av få interessante tenkere her i landet, som dessverre får ufortjent lite oppmerksomhet.