Er naturen fascistisk?

Etter en debatt hos Minerva hvor skjellsordet «grønn fascist» dukket opp i kjølvannet av en kritikk av kjøpesentre som eksponent for en naturfiendtlig konsumkult, har jeg reflektert over denne reaksjonen.  Grunnlaget bortsett fra et ønske om å sette meningsmotstanderen i et dårlig lys synes å ligge i naturens uvillighet og absolutte likegyldighet til å kompromisse eller rette seg etter abstrakte forestillinger som  mange nå utlegger som «universelle menneskerettigheter» som står over naturen.  I naturen finnes ikke demokrati. 

Av A. Viken, skribent KULTURVERK 

«I naturen finnes ikke demokrati. Ingen likestilling, ingen rettigheter for homofile, ingen abortlover, ingen minstelønn, ingen sosial utjevning, ingen velferd; ingen menneskelige rettigheter overhodet annet enn overlevelse på de premisser som naturen forutsetter. Enten vi velger å ødelegge den eller tilstrebe en balanse.»

Miljø snakkes det og skrives mye om, men naturen og naturvern vies ikke like stor oppmerksomhet i dypere forstand. Den skal betraktes som et titteskap for opplevelser av sol, vær, vind, strender, høye fjell, dype daler og trange fjorder, for å nevne noe. Den skal betraktes og forstås på avstand, menneskenes virkelighet utledes som en annen enn naturens. Det moderne menneskelige frihetsbegrep er løsrevet fra en dypere naturforståelse hvor menneske inngår i en økologisk helhet, noe vi gjør enten vi vil eller ikke. Det menneskelige sivilisasjonsprosjekt handler mye om å holde naturen på avstand, bygge en buffer, skape trygghet for det uforutsigbare i naturen, men også om å utvikle den rent menneskelige mekanistiske naturen, som ikke er levende, men som mange mennesker lever for, av og med.

Kultur- og naturvesenet

I og med vår evne til abstrakt tenkning frem og tilbake i tid, så er mennesket et historisk vesen, det eneste kulturvesenet, og befinner seg i kraft av sine evner på den ene siden på toppen av næringspyramiden, på den andre siden utenfor naturens iboende mysterie av instinkt og livskraft. En gang levde vi dog i tett forbindelse med det levende som fantes omkring oss, symbiotisk, naturen var både en del av oss, et mysterium og en helligdom som objekt for religiøs tilbedelse. Samtidig var vær og rovdyr trusler som skapte en vilje til å hegne om det menneskelige fysisk, bygge et forsvar mot det uforutsigbare, naturens luner. Men naturfrykten overgikk likevel ikke naturtilbedelsen i lang tid før man etterhvert skilte natur og menneskenatur fra Gud og sjel.  Slik ble ytterligere avstand mellom oss og naturen bygget.

Med modernitet og opplysningstid kom en vilje til å forstå naturen som et fysisk objekt, som noe man skulle kunne rasjonalisere og kontrollere og tøyle gjennom naturvitenskapen og en begynnende etikk som mente at det forelå universelle rettigheter knyttet til frihet for mennesket. Spranget ble ikke langt til den industrielle revolusjon hvor naturen ikke en gang lenger var fryktet som noe nærmest irrasjonelt og voldsomt, men derimot kun var et verktøy og material for menneskelig velferd. Liv og arter ble som følge av modernitetens fremelsking av det menneskelige primat og desakralisering av naturen utryddet i enormt antall sammenlignet med tidligere århundrer. Ikke bare etikk, men teknikk muliggjorde det. Så etterhvert som en motreaksjon kom det kritiske røster og bevegelser, i forskjellige former, men med det felles at naturens artsmangfold og ressursrikdom grunnet menneskets enestående potensial for destruksjon behøvde menneskets beskyttelse mot mennesket selv. Naturen var og er ikke et overflødighetshorn med ubegrensede ressurser. Naturens essens er ubegrenset i den forstand at dens potensial til liv alltid ligger der om forholdene ligger til rette, men dens utfoldelse slik vi opplever den på jorden er begrenset – og unik.  Der menneskelig grenseløshet er konstruert frihet, er naturen en grense for menneskets innbilte frihet fra konsekvenser.

Forbruksvesenet og naturens fremmedhet

Vår samtids globale mantra er forbruk, og gjennom vårt forbruk forgjør vi og utrydder vi enorme mengder med liv og biomasse. En sivilisasjon er i et perspektiv en forgjører av natur, et gigantisk utryddelsesmaskineri som transformerer liv til gjenstander og siden søppel. Men mennesket er selv liv og har som alt levende en like stor rett til å ta liv og bruke det til egennytte som alle andre arter, men grunnet at mennesket er et historisk vesen med et historisk minne, så har mennesket som det eneste kjente vesen et ansvar for sine handlinger. I en tid hvor individuell selvrealisering er siste steg for modernitetens mennesketype før den utopiske frigjøring fra alle tradisjonelle bånd som binder individet til ansvar utover respekten for andres rett til frihet, føles og oppleves dette ansvaret som ligger der langt under i bakhodet urettferdig. Vi kan betrakte en geirfugl med en slags sorg og sympati over den skjebne som endelig utryddet  på midten av 1800-tallet, men de fleste trekker ingen videre konklusjoner fordi ingen setter noen grenser derfor virker det individuelle ansvaret for naturen meningsløst.  Avmakt kan mange føle i forhold til ødeleggelsene av artsmangfold og ressursgrunnlag som mennesket selv er skyld i, avmakt og dårlig samvittighet.

Parhester som i et menneskesinn kan føre til likegyldighet og i noen tilfeller destruktivt raseri, eller i en mildere form moralsk indignasjon på vegne av menneskets rett. Som med døden vekselvis forbanner, frykter og fornekter det moderne mennesket naturen, slik blir det og fremmedgjort fra sin egen tilhørighet til dette store som vi er skapt av, som vi er en del av og som vi aldri fullt ut kan forstå. For bak ethvert svar, ruger et nytt spørsmål – jo flere svar jo fjernere synes en løsning på naturens fundamentale mysterium for oss mennesker å være. Derfor kan vi i betraktningen av naturens fragmenter kjenne en sikkerhet og forståelse av de mange delers oppbygging, utvikling og sammenhenger, men endelige svar på naturens væren, vesen og helhet får vi ikke. Men vi kan ane, fornemme, endog erkjenne – og teoretisere, men aldri fullt ut vite.  Enten vi betrakter natur som summen av alle deler eller som en helhet som ikke kan forstås annet som en helhet av liv og død i en syklisk prosess, så unndrar den seg noe definitivt svar for menneskets del. For mennesket kan dette utenforskapet være tungt å bære, vi står utenfor den dyriske, ubevisste enheten med altet.  Uvitenhet er ofte et godt grunnlag for frykt. Fremmedheten og avstanden gir mulighet til mennesket å fornekte naturen, ja, forbruke den, ødelegge den, manipulere den, mot vitende og bedre vilje.

«Grønn fascisme»

Flere filosofer har forsøkt å bygge bro mellom menneske og natur, andre har sett en avgrunn de helst vil vende seg bort fra. Arne Næss har forsøkt å formidle noen egentlig enkle, lett forståelige prinsipper for at mennesket skal kunne nærme seg en balanse til det levende som omgir oss og som vi er en likeverdig del av, prinsipper de fleste ved første øyekast kan se riktigheten av, men som er vanskeligere å etterleve. Fordi de tross sin tilgjengelige  form i sin realisering vil sette grenser for menneskelig frihet slik samtidsmennesket opplever frihet som evne og mulighet til å forbruke ubegrenset, en frihet gjennom kjøp og salg. En konstitusjonell dypøkologi ville innebære et paradigmeskifte og et radikalt annerledes samfunn. Hvordan det kunne arte seg, kan være en interessant diskusjon, men dette føler de som ser samtiden som ideell som en trussel. Det gjør de med rette. Konsumkulten kan ikke kombineres med et dypøkologisk syn på naturen, eller overhode et syn som ser artsmangfold og en i størst mulig grad ren og levende natur i all uoverskuelig fremtid som et gode og en umistelig verdi som må fremmes aktivt gjennom tilpasning.  Det avstedkommer utrykk som «grønn fascisme».

«Fascismen brukt som skjellsord skal forstumme meningsmotstanderen og får ham/henne på vikende front som menneskefiende grunnet de historiske konnotasjoner som gjør seg gjeldende post 1945 under modernitetens globale liberale hegemoni som streber mot universell absolutisme.»

Men fascismen i denne sammenhengen har liten ideologisk relevans om den ikke knyttes til en korporativ stat, førerdyrkelse, vold som politisk maktmiddel og den totalitære stat, avskaffelse av demokrati, for å nevne noe. Fascismen brukt som skjellsord skal forstumme meningsmotstanderen og får ham/henne på vikende front som menneskefiende grunnet de historiske konnotasjoner som gjør seg gjeldende post 1945 under modernitetens globale liberale hegemoni som streber mot universell absolutisme.

Noen ganger virker det, men stadig oftere lyder det hult og selvavslørende i mangel på tyngre argumentasjon. Litt som barnets sinte reaksjon når det blir minnet på sin umodenhet og uvitenhet, hvor det insisterer på retten og likeverdigheten til denne uvitenheten.  Men egentlig er det ikke naturverneren som oppfattes som fascistisk, det er naturens ubønnhørlighet selv som oppfattes som «fascisten» og som konsekvens dennes representant i form av naturverneren som minner om den virkelighet moderniteten forsøker å omgå. Tradisjonelle autoriteter er modernitetens fiende, derfor er den nærmest totalitær i sin klappjakt på historisk hevdvunne autoriteter, og derfor kommer moderniteten i konflikt med den autoritet som ikke lar seg rive ned uten at man selv forgår  – naturen.

Er det slik at om virkeligheten ikke samsvarer med idealene om det globale grenseløse markedet, så er virkligheten fascistisk og derfor må virkeligheten vike?

Som jeg skrev til Kjell Madsen, fast skribent for Minerva, etter at han slang ut «grønn fascisme» med en overfladisk tirade om Arne Næss og dypøkologien:

Av det jeg ved ettertanke kan dechiffrere av ditt utsagn om fascisme, så er det vel heller naturen enn meg du stempler som fascistisk, siden den ikke kan parlamenteres med, og er likegyldig til begrep som demokrati og menneskerettigheter, og fordi den ikke lar seg reforhandle. Det er vanskelig for mange å akseptere at naturen er så resolutt og bastant at den ikke vil kompromisse om ikke-fornybare ressurser og artsmangfold som dør ut eller trues. Det finnes ingen second chance.

I naturen finnes ikke demokrati.  Ingen likestilling, ingen rettigheter for homofile, ingen abortlover, ingen minstelønn, ingen sosial utjevning, ingen velferd; ingen menneskelige rettigheter overhodet annet enn overlevelse på de premisser som naturen forutsetter. Enten vi velger å ødelegge den eller tilstrebe en balanse.  Noen vil nå kanskje slutte «aha, han snakker om den sterkestes rett, sosialdarwinisme» og kjenner en brun stank stige opp i sitt egalitære indre. Nei, den strømning som forsøkte å forsvare utbytting og utplyndring av andre mennesker som i samsvar med naturen står like langt fra en sann naturforståelse som de som hevder egalitære universelle rettigheter som naturens primat. Naturen sier ikke diktatur mer enn den sier demokrati, det er mennesket som sier, det er vi som har valget, det er vi som er de eneste moralske vesen. Det kan som tenåring være morsomt å lese Ragnar Redbeards Might is Right, men for et voksent sinn uansett alder blir forestillingen om at menneskets og naturens essens er brutalitet, grsikhet, krig og utnyttelse, et vulgært filosofisk påskudd for egen manglende innsikt. En forvrengning av Darwins begrep survival of the fittest. En forakt for menneskelivet er og en forakt for natur. Det finnes naturlov, men mennesket introduserte ulov.

Ja, mennesket kan være et brutalt morderisk vesen, vold og krig kan ha sin hensikt og er en del av det menneskelige uten at man behøver å fremelske det som mål i seg selv, men det kan og være mye mer som natur- og kulturvesen i kraft av sin vilje. Vilje til å skape kultur og samfunn, og dermed en rettferdighet i lov og norm for mennesket i den grad samfunnet definerer kriteriene for rettferdigheten på relativt grunnlag som objektiv norm så lenge de er gyldige og kan etterleve dette i praksis til andre normer og verdier overtar.

Den tilpasningsdyktige vinner

Naturen handler kontinuerlig om tilpasning, den tilpasningsdyktige og tilpassede er vinneren i det evolusjonære løp. Mange er de rovdyr som har dødd ut, tross sin tilsynelatende styrke, grunnet manglende evne til evolusjonær tilpasning og/eller endrede forutsetninger. Naturen gir alle sine arter mulighet til å fungere på sine naturgitte premisser, også mennesket. Tross brutalitet og plutselig død, så er livet i naturen òg rike, møysommelige prosesser som bygger det vi opplever nærmest som mirakel i sin enestående skjønnhet, bare vi tar oss tid. Naturen er ikke perfekt, men den etterstrever i sin biologiske utfoldelse perfeksjon og balansering av krefter, et evig virke uten synlig ende. Noen ganger er arter i konkurranse, andre ganger i symbiose, i et samspill som er så sinnrikt at kun en liten del av det fremstår som en liten uendelighet av myldrende liv i en syklus om vi tar oss tiden til å se dypt og lenge.

Rovdyr kaster kun unntaksvis bort sine krefter på det mennesket oppfatter som voldelige utbrudd, det sparer energi og jakter for føden og unngår kamp der det ikke er nødvendig.  Tross noen menneskers frykt holder for eksempel bjørnen tross sin overlegne fysiske styrke, selv avstand, kanskje dens instinkt forteller den at menneskelig frykt er en trussel; uansett, i naturen er konfrontasjoner kostbart. Et konstant hjul av liv og død, like mye samspill og livskraft som konfrontasjon og død. Om man behandler naturen med respekt og ydmykhet, og bygger samfunn som erkjenner at menneske og natur er uadskillelige og i sin opprinnelse ett, så er naturen rik på gaver, noe menneskets historie i både strev og slit, men og glede og kulturell skaperkraft, viser.  Naturens fremmedhet ovenfor oss mennesker, nærmest som et syndefall, kan kanskje aldri overvinnes helt i vår unike væren, men mennesket kan nærme seg å føle tilhørighet og enhet i erkjennelsen av vår vesenhet og delaktighet i mysteriet.

Frihet til ugjenkallelig undergang

Mennesket har en svært god evne til tilpasning, men òg en evne til overlevelse grunnet sin teknikk og evne til å lagre og forbruke energi/materie.  Dette sammen med et potensiale til å ødelegge forutsetninger for både andre arters liv – og eget. Vi har evnen til total utslettelse av det meste av liv vi kjenner til, det forplikter.  Mennesket kjenner ikke lenger sine grenser uten gjennom lov og sosial og kulturell norm, derfor kan ikke forpliktelsen overfor liv uten videre overlates til den enkeltes valg, det er likevel ikke det samme som diktatur om ikke man anser enhver lov i et samfunn som en krenkelse. Man kan spørre med hvilken rett har et individ lov til å utfolde seg slik at han begrenser senere generasjoners livskvalitet og opplevelse av livsmangfold i naturen? Den liberale frihet til å utrydde arter, naturressurser og livsgrunnlag, hensynsløst, synes å passe bedre i det stereotype forenklede bilde av fascisme som benyttes som ammunisjon der man har gått tom for argumentasjon. Frihet kan og være frihet til ugjenkallelig undergang.

Men nei, naturen lar seg ikke rokke av våre forestillinger om rettigheter og rettferdighet, disse forblir sammen med andre ideologier i menneskets særegne domene. Naturen forholder seg taus til dette, og selv om vi kan manipulere og destruere den, så er dens essens alltid den samme, og kan aldri beseires. Men mennesket selv velger om den skal se seieren i å være en del av dette å kunne betrakte hele underverket med et bevisst sinn i åpenhet og takknemlighet for livet –  eller kjenne en avgrunn av avmakt og nederlag ovenfor prosesser man aldri kan fri seg fra. Vilje til liv ligger i den levende naturens essens. Naturens vilje ligger som en mulighet i mennesket – en visshet, men som det eneste vesen har vi valget mellom å være eller ikke være, både for oss selv og annet liv. Som natur fødes og dør sivilisasjoner, samfunn, kulturer – og mennesker, livet selv og naturen er båndet til mening.  Enhver eksistensiell forståelse og filosofi som ikke erkjenner mennesket som naturvesen om enn også ånds- og kulturvesen, og som ikke har et bevisst forhold til dette, vil alltid være haltende, komme til kort, som en illusjon, en løgn. Men er naturen fascistisk? Nei, naturen den bare er – med eller uten oss på lasset.

 

Relatert

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Frihetens grenser