Er naturen fascistisk?

Etter en debatt hos Minerva hvor skjellsordet «grønn fascist» dukket opp i kjølvannet av en kritikk av kjøpesentre som eksponent for en naturfiendtlig konsumkult, har jeg reflektert over denne reaksjonen.  Grunnlaget bortsett fra et ønske om å sette meningsmotstanderen i et dårlig lys synes å ligge i naturens uvillighet og absolutte likegyldighet til å kompromisse eller rette seg etter abstrakte forestillinger som  mange nå utlegger som «universelle menneskerettigheter» som står over naturen.  I naturen finnes ikke demokrati. 

Av A. Viken, skribent KULTURVERK 

«I naturen finnes ikke demokrati. Ingen likestilling, ingen rettigheter for homofile, ingen abortlover, ingen minstelønn, ingen sosial utjevning, ingen velferd; ingen menneskelige rettigheter overhodet annet enn overlevelse på de premisser som naturen forutsetter. Enten vi velger å ødelegge den eller tilstrebe en balanse.»

Miljø snakkes det og skrives mye om, men naturen og naturvern vies ikke like stor oppmerksomhet i dypere forstand. Den skal betraktes som et titteskap for opplevelser av sol, vær, vind, strender, høye fjell, dype daler og trange fjorder, for å nevne noe. Den skal betraktes og forstås på avstand, menneskenes virkelighet utledes som en annen enn naturens. Det moderne menneskelige frihetsbegrep er løsrevet fra en dypere naturforståelse hvor menneske inngår i en økologisk helhet, noe vi gjør enten vi vil eller ikke. Det menneskelige sivilisasjonsprosjekt handler mye om å holde naturen på avstand, bygge en buffer, skape trygghet for det uforutsigbare i naturen, men også om å utvikle den rent menneskelige mekanistiske naturen, som ikke er levende, men som mange mennesker lever for, av og med.

Kultur- og naturvesenet

I og med vår evne til abstrakt tenkning frem og tilbake i tid, så er mennesket et historisk vesen, det eneste kulturvesenet, og befinner seg i kraft av sine evner på den ene siden på toppen av næringspyramiden, på den andre siden utenfor naturens iboende mysterie av instinkt og livskraft. En gang levde vi dog i tett forbindelse med det levende som fantes omkring oss, symbiotisk, naturen var både en del av oss, et mysterium og en helligdom som objekt for religiøs tilbedelse. Samtidig var vær og rovdyr trusler som skapte en vilje til å hegne om det menneskelige fysisk, bygge et forsvar mot det uforutsigbare, naturens luner. Men naturfrykten overgikk likevel ikke naturtilbedelsen i lang tid før man etterhvert skilte natur og menneskenatur fra Gud og sjel.  Slik ble ytterligere avstand mellom oss og naturen bygget.

Med modernitet og opplysningstid kom en vilje til å forstå naturen som et fysisk objekt, som noe man skulle kunne rasjonalisere og kontrollere og tøyle gjennom naturvitenskapen og en begynnende etikk som mente at det forelå universelle rettigheter knyttet til frihet for mennesket. Spranget ble ikke langt til den industrielle revolusjon hvor naturen ikke en gang lenger var fryktet som noe nærmest irrasjonelt og voldsomt, men derimot kun var et verktøy og material for menneskelig velferd. Liv og arter ble som følge av modernitetens fremelsking av det menneskelige primat og desakralisering av naturen utryddet i enormt antall sammenlignet med tidligere århundrer. Ikke bare etikk, men teknikk muliggjorde det. Så etterhvert som en motreaksjon kom det kritiske røster og bevegelser, i forskjellige former, men med det felles at naturens artsmangfold og ressursrikdom grunnet menneskets enestående potensial for destruksjon behøvde menneskets beskyttelse mot mennesket selv. Naturen var og er ikke et overflødighetshorn med ubegrensede ressurser. Naturens essens er ubegrenset i den forstand at dens potensial til liv alltid ligger der om forholdene ligger til rette, men dens utfoldelse slik vi opplever den på jorden er begrenset – og unik.  Der menneskelig grenseløshet er konstruert frihet, er naturen en grense for menneskets innbilte frihet fra konsekvenser.

Forbruksvesenet og naturens fremmedhet

Vår samtids globale mantra er forbruk, og gjennom vårt forbruk forgjør vi og utrydder vi enorme mengder med liv og biomasse. En sivilisasjon er i et perspektiv en forgjører av natur, et gigantisk utryddelsesmaskineri som transformerer liv til gjenstander og siden søppel. Men mennesket er selv liv og har som alt levende en like stor rett til å ta liv og bruke det til egennytte som alle andre arter, men grunnet at mennesket er et historisk vesen med et historisk minne, så har mennesket som det eneste kjente vesen et ansvar for sine handlinger. I en tid hvor individuell selvrealisering er siste steg for modernitetens mennesketype før den utopiske frigjøring fra alle tradisjonelle bånd som binder individet til ansvar utover respekten for andres rett til frihet, føles og oppleves dette ansvaret som ligger der langt under i bakhodet urettferdig. Vi kan betrakte en geirfugl med en slags sorg og sympati over den skjebne som endelig utryddet  på midten av 1800-tallet, men de fleste trekker ingen videre konklusjoner fordi ingen setter noen grenser derfor virker det individuelle ansvaret for naturen meningsløst.  Avmakt kan mange føle i forhold til ødeleggelsene av artsmangfold og ressursgrunnlag som mennesket selv er skyld i, avmakt og dårlig samvittighet.

Parhester som i et menneskesinn kan føre til likegyldighet og i noen tilfeller destruktivt raseri, eller i en mildere form moralsk indignasjon på vegne av menneskets rett. Som med døden vekselvis forbanner, frykter og fornekter det moderne mennesket naturen, slik blir det og fremmedgjort fra sin egen tilhørighet til dette store som vi er skapt av, som vi er en del av og som vi aldri fullt ut kan forstå. For bak ethvert svar, ruger et nytt spørsmål – jo flere svar jo fjernere synes en løsning på naturens fundamentale mysterium for oss mennesker å være. Derfor kan vi i betraktningen av naturens fragmenter kjenne en sikkerhet og forståelse av de mange delers oppbygging, utvikling og sammenhenger, men endelige svar på naturens væren, vesen og helhet får vi ikke. Men vi kan ane, fornemme, endog erkjenne – og teoretisere, men aldri fullt ut vite.  Enten vi betrakter natur som summen av alle deler eller som en helhet som ikke kan forstås annet som en helhet av liv og død i en syklisk prosess, så unndrar den seg noe definitivt svar for menneskets del. For mennesket kan dette utenforskapet være tungt å bære, vi står utenfor den dyriske, ubevisste enheten med altet.  Uvitenhet er ofte et godt grunnlag for frykt. Fremmedheten og avstanden gir mulighet til mennesket å fornekte naturen, ja, forbruke den, ødelegge den, manipulere den, mot vitende og bedre vilje.

«Grønn fascisme»

Flere filosofer har forsøkt å bygge bro mellom menneske og natur, andre har sett en avgrunn de helst vil vende seg bort fra. Arne Næss har forsøkt å formidle noen egentlig enkle, lett forståelige prinsipper for at mennesket skal kunne nærme seg en balanse til det levende som omgir oss og som vi er en likeverdig del av, prinsipper de fleste ved første øyekast kan se riktigheten av, men som er vanskeligere å etterleve. Fordi de tross sin tilgjengelige  form i sin realisering vil sette grenser for menneskelig frihet slik samtidsmennesket opplever frihet som evne og mulighet til å forbruke ubegrenset, en frihet gjennom kjøp og salg. En konstitusjonell dypøkologi ville innebære et paradigmeskifte og et radikalt annerledes samfunn. Hvordan det kunne arte seg, kan være en interessant diskusjon, men dette føler de som ser samtiden som ideell som en trussel. Det gjør de med rette. Konsumkulten kan ikke kombineres med et dypøkologisk syn på naturen, eller overhode et syn som ser artsmangfold og en i størst mulig grad ren og levende natur i all uoverskuelig fremtid som et gode og en umistelig verdi som må fremmes aktivt gjennom tilpasning.  Det avstedkommer utrykk som «grønn fascisme».

«Fascismen brukt som skjellsord skal forstumme meningsmotstanderen og får ham/henne på vikende front som menneskefiende grunnet de historiske konnotasjoner som gjør seg gjeldende post 1945 under modernitetens globale liberale hegemoni som streber mot universell absolutisme.»

Men fascismen i denne sammenhengen har liten ideologisk relevans om den ikke knyttes til en korporativ stat, førerdyrkelse, vold som politisk maktmiddel og den totalitære stat, avskaffelse av demokrati, for å nevne noe. Fascismen brukt som skjellsord skal forstumme meningsmotstanderen og får ham/henne på vikende front som menneskefiende grunnet de historiske konnotasjoner som gjør seg gjeldende post 1945 under modernitetens globale liberale hegemoni som streber mot universell absolutisme.

Noen ganger virker det, men stadig oftere lyder det hult og selvavslørende i mangel på tyngre argumentasjon. Litt som barnets sinte reaksjon når det blir minnet på sin umodenhet og uvitenhet, hvor det insisterer på retten og likeverdigheten til denne uvitenheten.  Men egentlig er det ikke naturverneren som oppfattes som fascistisk, det er naturens ubønnhørlighet selv som oppfattes som «fascisten» og som konsekvens dennes representant i form av naturverneren som minner om den virkelighet moderniteten forsøker å omgå. Tradisjonelle autoriteter er modernitetens fiende, derfor er den nærmest totalitær i sin klappjakt på historisk hevdvunne autoriteter, og derfor kommer moderniteten i konflikt med den autoritet som ikke lar seg rive ned uten at man selv forgår  – naturen.

Er det slik at om virkeligheten ikke samsvarer med idealene om det globale grenseløse markedet, så er virkligheten fascistisk og derfor må virkeligheten vike?

Som jeg skrev til Kjell Madsen, fast skribent for Minerva, etter at han slang ut «grønn fascisme» med en overfladisk tirade om Arne Næss og dypøkologien:

Av det jeg ved ettertanke kan dechiffrere av ditt utsagn om fascisme, så er det vel heller naturen enn meg du stempler som fascistisk, siden den ikke kan parlamenteres med, og er likegyldig til begrep som demokrati og menneskerettigheter, og fordi den ikke lar seg reforhandle. Det er vanskelig for mange å akseptere at naturen er så resolutt og bastant at den ikke vil kompromisse om ikke-fornybare ressurser og artsmangfold som dør ut eller trues. Det finnes ingen second chance.

I naturen finnes ikke demokrati.  Ingen likestilling, ingen rettigheter for homofile, ingen abortlover, ingen minstelønn, ingen sosial utjevning, ingen velferd; ingen menneskelige rettigheter overhodet annet enn overlevelse på de premisser som naturen forutsetter. Enten vi velger å ødelegge den eller tilstrebe en balanse.  Noen vil nå kanskje slutte «aha, han snakker om den sterkestes rett, sosialdarwinisme» og kjenner en brun stank stige opp i sitt egalitære indre. Nei, den strømning som forsøkte å forsvare utbytting og utplyndring av andre mennesker som i samsvar med naturen står like langt fra en sann naturforståelse som de som hevder egalitære universelle rettigheter som naturens primat. Naturen sier ikke diktatur mer enn den sier demokrati, det er mennesket som sier, det er vi som har valget, det er vi som er de eneste moralske vesen. Det kan som tenåring være morsomt å lese Ragnar Redbeards Might is Right, men for et voksent sinn uansett alder blir forestillingen om at menneskets og naturens essens er brutalitet, grsikhet, krig og utnyttelse, et vulgært filosofisk påskudd for egen manglende innsikt. En forvrengning av Darwins begrep survival of the fittest. En forakt for menneskelivet er og en forakt for natur. Det finnes naturlov, men mennesket introduserte ulov.

Ja, mennesket kan være et brutalt morderisk vesen, vold og krig kan ha sin hensikt og er en del av det menneskelige uten at man behøver å fremelske det som mål i seg selv, men det kan og være mye mer som natur- og kulturvesen i kraft av sin vilje. Vilje til å skape kultur og samfunn, og dermed en rettferdighet i lov og norm for mennesket i den grad samfunnet definerer kriteriene for rettferdigheten på relativt grunnlag som objektiv norm så lenge de er gyldige og kan etterleve dette i praksis til andre normer og verdier overtar.

Den tilpasningsdyktige vinner

Naturen handler kontinuerlig om tilpasning, den tilpasningsdyktige og tilpassede er vinneren i det evolusjonære løp. Mange er de rovdyr som har dødd ut, tross sin tilsynelatende styrke, grunnet manglende evne til evolusjonær tilpasning og/eller endrede forutsetninger. Naturen gir alle sine arter mulighet til å fungere på sine naturgitte premisser, også mennesket. Tross brutalitet og plutselig død, så er livet i naturen òg rike, møysommelige prosesser som bygger det vi opplever nærmest som mirakel i sin enestående skjønnhet, bare vi tar oss tid. Naturen er ikke perfekt, men den etterstrever i sin biologiske utfoldelse perfeksjon og balansering av krefter, et evig virke uten synlig ende. Noen ganger er arter i konkurranse, andre ganger i symbiose, i et samspill som er så sinnrikt at kun en liten del av det fremstår som en liten uendelighet av myldrende liv i en syklus om vi tar oss tiden til å se dypt og lenge.

Rovdyr kaster kun unntaksvis bort sine krefter på det mennesket oppfatter som voldelige utbrudd, det sparer energi og jakter for føden og unngår kamp der det ikke er nødvendig.  Tross noen menneskers frykt holder for eksempel bjørnen tross sin overlegne fysiske styrke, selv avstand, kanskje dens instinkt forteller den at menneskelig frykt er en trussel; uansett, i naturen er konfrontasjoner kostbart. Et konstant hjul av liv og død, like mye samspill og livskraft som konfrontasjon og død. Om man behandler naturen med respekt og ydmykhet, og bygger samfunn som erkjenner at menneske og natur er uadskillelige og i sin opprinnelse ett, så er naturen rik på gaver, noe menneskets historie i både strev og slit, men og glede og kulturell skaperkraft, viser.  Naturens fremmedhet ovenfor oss mennesker, nærmest som et syndefall, kan kanskje aldri overvinnes helt i vår unike væren, men mennesket kan nærme seg å føle tilhørighet og enhet i erkjennelsen av vår vesenhet og delaktighet i mysteriet.

Frihet til ugjenkallelig undergang

Mennesket har en svært god evne til tilpasning, men òg en evne til overlevelse grunnet sin teknikk og evne til å lagre og forbruke energi/materie.  Dette sammen med et potensiale til å ødelegge forutsetninger for både andre arters liv – og eget. Vi har evnen til total utslettelse av det meste av liv vi kjenner til, det forplikter.  Mennesket kjenner ikke lenger sine grenser uten gjennom lov og sosial og kulturell norm, derfor kan ikke forpliktelsen overfor liv uten videre overlates til den enkeltes valg, det er likevel ikke det samme som diktatur om ikke man anser enhver lov i et samfunn som en krenkelse. Man kan spørre med hvilken rett har et individ lov til å utfolde seg slik at han begrenser senere generasjoners livskvalitet og opplevelse av livsmangfold i naturen? Den liberale frihet til å utrydde arter, naturressurser og livsgrunnlag, hensynsløst, synes å passe bedre i det stereotype forenklede bilde av fascisme som benyttes som ammunisjon der man har gått tom for argumentasjon. Frihet kan og være frihet til ugjenkallelig undergang.

Men nei, naturen lar seg ikke rokke av våre forestillinger om rettigheter og rettferdighet, disse forblir sammen med andre ideologier i menneskets særegne domene. Naturen forholder seg taus til dette, og selv om vi kan manipulere og destruere den, så er dens essens alltid den samme, og kan aldri beseires. Men mennesket selv velger om den skal se seieren i å være en del av dette å kunne betrakte hele underverket med et bevisst sinn i åpenhet og takknemlighet for livet –  eller kjenne en avgrunn av avmakt og nederlag ovenfor prosesser man aldri kan fri seg fra. Vilje til liv ligger i den levende naturens essens. Naturens vilje ligger som en mulighet i mennesket – en visshet, men som det eneste vesen har vi valget mellom å være eller ikke være, både for oss selv og annet liv. Som natur fødes og dør sivilisasjoner, samfunn, kulturer – og mennesker, livet selv og naturen er båndet til mening.  Enhver eksistensiell forståelse og filosofi som ikke erkjenner mennesket som naturvesen om enn også ånds- og kulturvesen, og som ikke har et bevisst forhold til dette, vil alltid være haltende, komme til kort, som en illusjon, en løgn. Men er naturen fascistisk? Nei, naturen den bare er – med eller uten oss på lasset.

 

Relatert

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Frihetens grenser

  • N

    Takk for viktig artikkel.

    • A. Viken

      Glad for å kunne bidra, kjære N!

  • Laila W

    Din artikkel får meg til å tenke på det evige problemet med allmenningens tragedie hvor individuelle egeninteresser ødelegger for felleskapet hvor det totale utfallet gir full gevinst på kort sikt og null gevinst på lang sikt. Da politikkens perspektiver er innrettet mot neste valg gir det dessverre få incentiver til å tenke frem i tid. Hvor er ti, tjue og femtiårsplanene? Har vi beredskapsplaner som kan settes i verk når jorda har gått tom for ressurser?

    Ordet fascisme i seg selv er svært problematisk. Det er verdt å legge merke til at en objektiv og endelig definisjon av begrepet har uteblitt i mangel på konsensus blant historikere så vel som statsvitere, mye på grunn av det historiske arvegodset som følger med begrepet. Det er derimot ikke uvanlig i dag at begrepet knyttes opp mot en revolusjonær form for nasjonalisme. I den betydningen blir det meningsløst i denne sammenhengen å referere til fascisme. Dypøkologien og tanken om at naturen har en iboende egenverdi er global og grenseoverskridende. Menneskets forhold til naturen er en relasjon vi alle er en del av og dermed blir begreper som stat og nasjon (enheter som fascisme vanligvis henspiller til) totalt meningsløse i en slik kontekst. En annen, og kanskje mer plausibel årsak til at Madsen valgte å ty til ordet fascisme kan være hans og alle andre liberalisters frykt for alt som måtte minne om mer aksjons-orienterte og handlingspåkallende appeller som i tillegg er rasjonelt fundert i et koherent tankesett. Dette tankesettet setter oss alle opp mot veggen idet vi ser våre egne liv i et speil hvor naturen og mennesket ikke lenger gjenspeiler hverandre, men hvor asymmetrien har ødelagt det som kunne ha vært et vakkert bilde til fordel for dårlig manipulert graffitikunst.

    Skarpe dikotomier anklages ofte for å skape absolutte verdenssyn og nyansene kan da fort forsvinne. Ingen tvil om at dette har skapt totalitære tankesett opp gjennom historien. Forholdet mellom mennesket og naturen derimot har etterhvert blitt en menneskeskapt unaturlig dikotomi hvor gjensidig respekt og omsorg er i ferd med å forsvinne totalt. Det er vanskelig å forstå at det kan være totalitært på noen som helst måte å ønske å gjenopprette en balanse i forholdet til naturen. Ville det ikke vært bedre om vi spilte på lag istedenfor å behandle vårt livsgrunnlag som en slave og ikke som en verdig velgjører? Er det radikalt å ville gi en god porsjon menneskeverd til menneskets skaper? Det er trenger ikke være ensbetydende med totalt underkastelse, men mer dithen at vår høsting av naturens ressurser må naturlig følges opp med nye såkorn og tålmodighet som gan gi naturen dens sårt tiltrengte rekonvalesens.

  • A. Viken

    Takk for dine gjennomtenkte funderinger, Laila W.

    Konkret: Det finnes beredskapsplaner for å sikre et lands lederskap og overlevelse i forhold til krig etc. som da skal ivareta en stats primære interesser for i en krise, men ikke noen reelle beredskapsplener for et scenario som inneholder økonomisk kollaps globalt, overbefolkning og et knapt ressursgrunnlag i naturen.  Men flere strategiske institutter, ikke minst med tilknytning til forsvar, har allerede trukket opp scenario som kan beskrives som økologiske katastrofer, uten at det har gjort nevneverdige inntrykk på beslutningstagere. Det nærmeste man kan tenke seg er det Globale Frøhvelvet:

    http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/kampanjer/svalbard_global_frohvelv.html?id=462220

    Her en artikkel som viser til NATOs analsyer av matvaresikkerhet som ignoreres i Norge som gjør sitt beste for å kullkaste landbruket, også under den falske miljøvernfanen:

    Matvaresikkerheten truet – NATO advarer

    Et bra tiltak, men og en «last resort», det vil noe som har betydning når det meste er tapt, en form for falsk forsikring som kan føre til ytterligere ansvarsfraskrivelse for samtiden, «vi har jo sikret oss».  Vestlige politikere styrere for her og nå og sin egen karrieres fremme (idealister når ikke til topps i dagens partier (de filtreres bort underveis i partiapparatet under merkelappen «mangel på realisme» eg. mangel på opportunisme») og kjenner ikke ansvar utover sin egen levetid. Hadde de gjort det hadde de tatt konsekvensene av at vekstøkonomier og forbruksvekst er umulige på sikt om man vil opprettholde biologisks mangfold og et i størst mulig grad intakt natur- og ressursgrunnlag i uoverskuelig fremtid.

    For egen del anser jeg enhver naturvernsstrategi som ikke forsøker å motvirke befolkningsvekst og forbruksvekst og vekstøkonomi (dvs. materialisme), som bortkastet tid og ordspill. Om man kaller strategien dypøkologi, naturkonservatisme eller naturvern, er egentlig likegyldig, men jeg liker dypøkologiens enkle prinsipper fordi de er lette forståelig, selv om de for forbruksmennesket synes å være vanskelig, nesten umulige å gjennomføre.

    Noe det selvsagt ikke er, men man må glemme strategien med å forsøke å påvirke samtidens politikere, de lytter ikke, er ikke interessert i fakta (de kjenner fakta fra før, men ignorerer den) eller dialog (noe debatten over er et typisk eksempel på).  De som er ansvarlige for den natur- og menneskefiendtlige politikken kommer med ytterst få unntak ikke til å endre seg. Det er krefter utenfra, oss og andre som ser, som må være pådrivere for endringer, det er ingen andre som kommer til å gjøre det vi selv ikke er villige til å gjøre.

    Det utvannede fascismebegrepet og dettes ideologiske implikasjoner kan være vel verdt å studere og diskutere, men i denne sammenheng («grønn fascisme») hvor det kun blir benyttet som et forsøk på å desavuere en meningsmotstander, så ligger det ingen dypere mening i begrepet, annet enn at det er vanskelig for mennesker som omfavner den ateistiske, grenseløse liberale og globale trosretning, at det finnes grenser som ikke kan flyttes på gjennom ideologiske motivasjon, eller ved å knesette «rettigheter».

    I samtidens liberale moralisme er «fascisme» et ord som skal stemple djevelen, enhver moderne ideologi har sin mytologi, og dualismen går gjerne igjen.  Når det dukker opp er det bare å vise til Godwin’s law, men for å imøtegå slike utbrudd, kan det være en idé å sette seg inn i hva den historiske fascismen faktisk innebar og hva den er som ideologi, selv om de har visse flytende grenseganger i forhold til autoritære regimer, er det likevel mange klare faktorer som avgrenser den. Anbefaler å lese disse edruelige artiklene om den egentlige fascismen av idehistorikeren Carl  Müller Frøland, så får man et inntrykk av hva den er og ikke er:

    http://www.verdidebatt.no/carlmf/

    Du skriver:

    «En annen, og kanskje mer plausibel årsak til at Madsen valgte å ty til ordet fascisme kan være hans og alle andre liberalisters frykt for alt som måtte minne om mer aksjons-orienterte og handlingspåkallende appeller som i tillegg er rasjonelt fundert i et koherent tankesett.»

    Ja, dette er nemlig den radikale innebyrden av dypøkologi, og overhodet et økologiske bevisst helhetlig standpunkt, nemlig avvisning av forestillingen om «at det går nok bra» og at konferanser og ikke-fungerende klimatiltak som satsning på «fornybar» energi som kun mater videre forbruksvekst og dermed problemet, på noen måte kan endre utviklingen. Man foretrekker sirkeldebattene, slik som på Minerva, hvor man peker på det faktiske problem, enten det er multikultur eller kollapsen i EU-økonomien, men ikke fremmer noe koherent alternativ. Dette passer selvsagt beslutningstageren som hånd i hanske, evige debatter uten noen form for press eller trykk mot rådende regime, som samtidig gir inntrykk av en åpen debatt. Dette er ikke begrenset til liberalister, men hele det tillatte politiske spektrum som er presenterte på Stortinget, fra Frp til SV, tross overfladiske forskjeller, så er virkelighetsforståelsen basert på konsensus om at forbrukssamfunnet og vekstøkonomien er eneste farbare vei.

    Mangelen på langsiktighet som preger ikke bare politikere, men største delen av vestlige og egentlig verdens befolkningsgrupper, handler ikke bare om siste tiårs kapitalistiske turboglobalisme, men om at tradisjonelle samfunnsstrukturer som binder folk lokalt og regionalt til samfunnets naturgrunnlag, er oppløst til fordel for globalisme, men og abstrakte store statskonstruksjoner som fremmedgjør mennesket og pulveriserer ansvar.   Økologisk samfunnsansvar må være lokalt forankret for at det skal ha virkning og mening, men kan ikke kun være basert på frivillighet, der beveget Næss seg etter hvert bortover mot ønsketenkning etter før å ha vært ganske klar.  Men det betinger ikke diktatur, tvert om, men det betinger det som i dag styrere samfunnet, lover, men et annet sett av lover, naturen, naturressurser og forvaltningen av disse må være konstitusjonelt beskyttet (i Grunnloven) på en slik utvetydig måte at en generasjon ikke har mulighet til å forspille fremtiden for senere generasjoner.  Dette er ingen utopi, men høyst konkrete virkemidler, men det fordrer en endring i virkelighetsforståelsen bort fra abstrakt rettighetspolitikk og økonomisme, til hva et overlevelsesdyktig samfunn med en samlende identitet innebærer (en global identitet er ikke samlende, men forvirrende, frustrerende  og fremmedgjørende).

    Det er ikke bare politikere og beslutningstagere som har ansvar, store deler av naturvernmiljøet er opphengt i virkelighetsfremmde globalistiske ønskedrømmer om at jordens folk skal stå sammen som ett og at bare hensikten er god og myk nok, så vil det løse seg bare man er positiv nok. Slikt tull som ikke ligger langt unna deler av alternativbevegelsen fremmer passivitet, men fjerner og naturvernbevegelen fra virkelighetsorienterte mennesker som ser sivilisatoriske problemer tårne seg opp uten at alternativer synes å finnes.  Den andre ekstremiteten i naturvernbevegelsen som vi kan forenklet kalle biologismen, er den som kun reduserer natur til materie i et mikroskop, og glemmer at for mennesket er natur identitet, ikke en nøytral masse som om vi var vegeterende dyr.  Genius loci, slik avdøde professor i arkitektur Christian Nordberg-Schulz skrev godt om i boken «Mellom jord og himmel (Pax 1992)»:

    «Den historiske utviklingen endrer stedene, men visse trekk har varighet. Det er dette “vesen” (Genius Loci) kvalitativ stedsanalyse søker å forstå ved å gripe fatt i det som kjennetegner stedets identitet (“stedet selv”). Landskapet har en grunnidentitet som fysisk stedsforming må innordne seg i».

    Du skriver betimelig om den unaturlige dikotomi mellom menneske og natur. Både mange naturvernere og naturødeleggere oppretteholder denne dikotomien, ved å skille mennesket fra naturen.  Naturvernerens som anser menneskenaturen som ond i forhold til naturen og forbruksmennesket som anser at det ikke har ansvar for naturen.   Mennesket er et kulturvesen, det eneste som finnes, og det enste vi kjenner til i universet; det er i vår natur å bygge og skape kultur, manifestere oss selv, vi er skapt til mer enn bare å vegetere, så primitivistiske fantasier som enkelte ekstreme naturvernere henfaller til har lite for seg. Ganske enkelt fordi selv om sivilisasjonene skulle kollapse helt, så vil den så lenge menneskeheten består oppstå igjen i en eller annen form. Derfor må vi bestrebe oss på at kultur møter natur, slik du fremholder, og at naturen som er der konstant ikke blir den fremmede, slik den er for mennesker flest, gjerne et mysterium, men et mysterium vi erkjenner.

    Ansvar for natur betinger derfor stedlig identitet, både gjennom kulturuttrykk og symboler; mennesket søker og manifesterer mening. Til forskjell fra alt annet levende vi kjenner, er vi de eneste meningsbærende vesen, overlevelse var aldri nok.  Men dypøkologien bygges innenfra og utover, den begynner med lokalt ansvar for stedet som forplanter seg utover globalt.

  • Kjell

    Nok et mesterverk av et tilskudd her på KULTURVERK, kjære Viken. Ved første gjennomlesning for et par dager siden var ikke haue helt i godlage og jeg hang dermed ikke med i svingene, rettere sagt setningene. Men en gjennomlesning nå endret radikalt på dette. Jeg synes du skriver veldig godt om et emne som det ofte kan være ubegripelig vanskelig å handtere i en “normal” samtale. Her er det bare å velge og plukke, men nå sent um kveld, vil jeg kun vektlegge et vesentlig moment, – et aspekt ved anklager om grønn fascisme som du tar på kornet:

    “Den liberale frihet til å utrydde arter, naturressurser og livsgrunnlag, hensynsløst, synes å passe bedre i det stereotype forenklede bilde av fascisme som benyttes som ammunisjon der man har gått tom for argumentasjon. Frihet kan og være frihet til ugjenkallelig undergang.”

    Slå den, dere. Stort klarere kan det ikke sies.

    • A. Viken

      Takk Kjell, jeg forsøker å fundere helt åpent omkring semantikk og ontologi på et helt primært nivå, uten å ty til andre referanser enn undring, observasjon og refleksjon.

      Forholdet mellom begrepenes betydning, innhold og virkelighet er viktig å klargjøre, fordi offentlighetens inkonsekventhet, doble standarder, uvitenhet og direkte manipulasjon, i lag på lag, spinner et nett av uvirkelighet og illusjon omkring virkeligheten.

      Vår oppgave er å nærme oss sannhet bortenfor intensjoner, begrepsforvirring og maskeringer.

  • Laila W

    Jeg leser en rettmessig kritikk av blant annet norsk miljøbevegelse mellom linjene i din kommentar hvor du betimelig påpeker hvilke vanskelige, men uungåelige grep som må til: “For egen del anser jeg enhver naturvernsstrategi som ikke forsøker å motvirke befolkningsvekst og forbruksvekst og vekstøkonomi (dvs. materialisme), som bortkastet tid og ordspill”. Hvis flere hadde tenkt slik kunne det kanskje blitt fart på sakene.

    Trist at aktører som blant annet Naturvernforbundet ikke innser dette da de ser ut til å holde fast på troen om at miljøvern, derav utslippsreduksjon av CO2 og andre klimagasser, helt fint kan gjennomføres innenfor dagens system. Jeg beundrer deres optimisme, men dagens situasjon tilsier at det skal mer til enn symbolsk kvotehandel, regnskogfinansiering og biodiesel for i det hele tatt å snu den negative trenden. Selv de mest ihuga miljøvernerne ser til tider ut til å overse det faktum at klimaendringene er menneskeskapte idet de klamrer seg til en løs teknologioptimise som fort kan vise seg å være en illusjon som bedøver heller enn å vekke.

    Flott at Naturvernforbundet og andre ønsker å påvirke norske politikere til å bli mer handlingsvillige, men hva hjelper det om økonomisk vekst og økt kjøpekraft fortsetter å være det styrende prinsipp? Det ser dessverre ut til å være få/ingen(?) miljøvernorganisasjoner som belyser de underliggende og reelle årsakene til vår tids forurensing og klimaproblemer. Kan det være apati og motløshet i møte med de mange innholdsløse, tanketomme og handlingslammede klimakonferansene som korrumperer, eller er det faktisk slik at et stort flertall av verdens miljøaktivister genuint tror at natur og vekst er kompatible størrelser?

  • A. Viken

    Ja, Laila, da leser du rett.

    Jeg kritiserer ikke de mange oppegående, bevisste og aktive naturvernere som er med i de største organisasjonene, men toppstyringen av disse. Naturvernforbundet er stort i antall og gjør mye bra lokalt, men som organisasjon så passiviserer den de meste av medlemmene sine i drøvtygg omkring klimapolitikk fremfor å trekke frem fundamental årsakssammenhenger.

    Slått på Ryghsetra, eksempel på lokalt engasjement for nærnatur og naturkultur:

    http://www.kulturverk.com/2011/07/20/slattekurs-pa-ryghsetra-bevaring-av-biologisk-mangfold-og-kulturlandskap-i-praksis/

    Disse årsakssammenhengene som handler om befolkningsvekst, forbruksvekst, vekstøkonomier, globalisme og et grenseløst ansvarsløst marked er nødvendige å ta med i regnestykket om man reelt sett vil endre utviklingen til fordel for biologisk mangfold. Samtidig så har organisasjonen som er hjemsøkt av politruker i ledelsen latt seg inkorporere som en uformell del av det politiske og økonomiske maktapparat de er ment å stå i opposisjon til.

    Mange i ledelsen i Natur og Ungdom og Naturvernforbundet har fartstid innen Zero (http://www.zero.no/annonser), som er en organisasjon støttet og sponset av noen de største forurenserne i Norge og verden som Statoil og Exxon, under foregivende av å fremme fornybar energi. Denne fornybare energien erstatter ikke fossile brensler, men mater eksisterende forbruksvekst ytterligere. Som konsekvens ofres den lokale, regionbale og nasjonale naturlandskapet på altret til en kapitalhungrig energi industri som både vil profitere på «miljøenergi» og naturfiendtlig fossil energi.

    To interessante ulike perspektiv på hvordan klimapolitikken får følger for naturvernet her på KULTURVERK:

    Ta farvel med klimasaken

    og

    Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

    I tillegg er det globale perspektivet som hele tiden fremmes på bekostning av unike naturlandskap og stedsfølelse fremmedgjørende og abstraherer hva naturvern handler om til tørr vitenskapelig biologi, når menneskets tilknytning til natur og dypest og historisk sett handler om kultur – og identitet.

    Slik passiviserer man de som potensielt ville engasjert seg for naturvern, ved å skape avmakt og maktesløshet i forhold til den globale situasjonen og klimaet som synes å være utenfor kontroll.

    Les om Hardangeraksjonee her, som et eksempel på lokal kamp for naturlandskapet, som Naturvernforbundet støttet halvhjertet da de uttalte at de ikke la noen verdi i kulturlandskap:

    http://www.kulturverk.com/2011/08/12/i-kamp-mot-monstermaster-paa-tur-med-hardangeraksjonen/

    og

    http://www.kulturverk.com/2011/10/03/portrettet-synnove-kvamme-jeg-kan-ikke-sitte-stille-a-se-pa-maktovergrep/

    At flere av broilerne siden jobber som konsulenter for næringslivet viser at ideelle organisasjoner for mange nå kun er en karrierevei, og ikke et ektefølt engasjement som handler om umistelige verdier fremfor selvpromotering. Da fremstår Synnøve Kvamme og Anita Aalvik og de andre unge, fremfor alt kvinner, i Hardangeraksjonene i et helt annet lys, der de uselvisk kjemper for det som er dem kjært, nærnaturen de selv lever med og har vokst opp med.

    Har det alltid vært sånn? Nei. Naturvernorganisasjonene fikk sin styrke som protestbevegelser ofte i radikal opposisjon til markedsøkonomi, forbruksvekst og grådig utnyttelse av naturen til energiutnyttelse. Gjennom aksjoner som Mardøla og kampen om Altavassdraget, så var det den konkrete og unike naturen slik den utfolder seg i det stedlige som en del av folks identitet og særegne økosystemer og landskap som skulle vernes og beskyttes. Et naturvern som ikke fanges opp av uforpliktende tåkeprat om klimakvoter og det upresise begrepet «miljøvern». Pionerer innen naturvernbevegelsen som kjempet frem naturverns som en sak i Norge og verden, var drevet av kjærlighet til naturen. Tidligere leder for Naturvernforbundet Erik Solheim skriver her på KULTURVERK  om hvordan samtidens «miljøvernere» går på parti med naturødeleggerne:

    «Men dei som forsvarer naturen, fekk med ein gong Natur og Ungdom, Bellona og Zero, særleg dei, i mot seg. Hadde årsaka til protestane vore planar om atomkraftverk, ville desse organisasjonane truleg ha jubla over motstanden.  I vindkraftsaka har klimareddarane alliert seg med den motsette sida, med utbyggjarane, og begge har brukt klimatrugsmålet for mykje meir enn det er verdt til å skaffe seg kjensleladd velvilje, i politikken og i delar av opinionen.  Dei har oppnådd at alle partia lettvint kan halde praten gåande om fornyeleg energi i staden for å gjere noko med saka dreiar seg om, det fossile bålet.  Klimaorganisasjonane har vore nyttige for utbyggjarane og politikarane.  På atmosfæren kan ingen vente noko utslag av deira logrande spel.»

    Les hans viktige essay som tar opp naturvernets historie i norsk kontekst, hvilke verdier det handler om med et kritisk blikk på utviklinga i det norske naturvernet:

    Del I og II

    http://www.kulturverk.com/2011/12/05/naturvern-er-som-fred/

    http://www.kulturverk.com/2011/12/12/naturvern-er-som-fred-ii/

    De senere generasjoner ønsker ingen konfrontasjoner, men å sitte ved de mektiges bord på konferanser for slik å føle seg mektige selv under illusjonen av at« mye skjer» som er følelsen man lette får nå man deltar i mange møter og har timeplanene fulle. Men resultatene uteblir, flere og flere arter rødlistes, og forbruksveksten når stadig nye høyder uten at noen med makt bak ordene sier: STOPP!

    Les: Hav og fjell – norsk identitet

    Så skal man sette seg ned passivt å si at det ikke nytter? Nei, det handler om å engasjere seg i verne av nærnaturen, slik Hardangeraksjonen gjorde, delta i lokalt og regionalt arbeid, men da hele tiden ha en klar linje på at det er naturvern man bedriver, ikke «miljøvern» eller klimapolitikk, og at naturvern som ikke er systemkritisk ikke har noen verdi.  Snakker man med mennesker om dette synet er det svært mange som er enige, fordi de føler selv maktesløsheten og tåpeligheten når kyr og norsk landbruk blir fremstilt som global miljøsynder, mens bilisme, industriell forurensning og kjøp og slag av skrot øker med milliarder hvert eneste år uten at det fører til protester annet enn en og annen kommentar på veien til neste kjøpesenter.  Det handler om helhet, sirkelen natur – kultur – identitet – menneske. Alle de elementene må være tilstede om man skal ha naturvern som ikke kun er en hobby og fint ord å smykkes seg med for spesielt interesserte, men som en integrert del av vårt levesett og samfunn.

    Først må man stille de rette spørsmålene, slik du gjør Laila, så vil man se hvilke svar og alternativer som har noe for seg.  I første omgang må vi spre bevissthet og kunnskap, igjen og igjen, i ord og handling.

    Vi lever i det feige smilets tidsalder, hvor de fleste politikere og ledende organisasjonspaver smiler påtatt i møtet med alvoret de ikke tar på alvor. Men det er et smil som etter hvert vil sette seg fast i halsen.

    Jeg lar Erik Solheim avslutte med disse megetsigende ord:

    «Vi må arbeide for større og meir synlege konfliktar i politikken, som sovnar utan opprivande strid.  Vi veit at politikken verkar berre i konkrete saker, ikkje i storstila forlik.  Klimaforliket øydela klimadebatten.  Mardøla og Alta endra praksis i norsk kraftutbygging.  Eit etisk kritikk av praksis i konkrete saker, og ikkje berre kritikk med etisk bakgrunn, kan bli kraftigare nå.  Mange handlingar som har fått etiketten brotsverk mot menneskja, har mindre konsekvensar enn utpininga av naturen. »  

  • Kjell

    Jeg følger deres meningsutveksling med stor interesse, Laila W. og Viken. I den siste kommentaren koker du det igjen ned til hovedutfordringene våre. Det er et sørgelig faktum at NNV sentralt for somme fungerer mer som et karrieresteg enn en kamp for natur- og kulturverdier. Jeg synes dette virker som et nokså nytt fenomen. Et tegn i tiden. Meningene er nok delte også innad i forbundet. Og jeg håper det etterhvert vil skje en “naturlig seleksjon” som ikke grunngis i vekstøkonomisk tilpasningsdyktighet, men i det diametralt motsatte. Håper, sier jeg. Det blir vel for naivt og optimistisk. Men jeg setter stor pris på at du vektlegger dette med lokale natur- og miljøverne hvis uegennyttige innsats vi ikke kunne vært foruten.

    “Det handler om helhet, sirkelen natur – kultur – identitet – menneske. Alle de elementene må være tilstede om man skal ha naturvern som ikke kun er en hobby og fint ord å smykkes seg med for spesielt interesserte, men som en integrert del av vårt levesett og samfunn.”

    Der fikk du med alt. Er naturen, både den anorganiske og organiske, og mennesket virkelig tjent med et mer eller mindre systemimmanent natur- og miljøvern som helst unngår opprivende konflikt med styresmakter og natur- og kulturfiendtlige selskaper (som jo gjerne deler seng)? Det siste sitatet av Solheim er intet mindre dynamitt.