Matstreif – årets matbegivenhet

Igjen var det duket for nasjonalt langbord med det beste av søtt, salt og syrlig fra Norge under årets Matstreif. Matkultur handler om mer en bare sunn mat, den handler om møte mellom mennesker og det å dele matglede i fellesskap med andre.  

Av Oda Omholt og Alexander Viken, skribenter KULTURVERK 

«Mennesker blir ikke bare hva de spiser, mennesker er hvor, hva og med hvem de spiser.»

Tusener tok igjen turen til Rådhusplassen denne høsthelgen i september for å kunne ta del i det nasjonale og lokale matfatet: Her møtes bønder, byfolk og oppfinnsomme produsenter for gjensidig glede og nytt. Det handler om det mest basale for ethvert menneske: mat, men derfor er og mat et av de sterkeste og viktigste kulturuttrykk. Sjømat, kjøtt, grønnsaker, drikker, oljer, oster, mat som er speket, røkt, saltet, dampet, raket, kokt, stekt, modnet, tørket, mørnet, alt samlet på ett og samme sted. Store konvensjonelle og industrielle aktører som Gilde og Tine er og representerte, men heldigvis har de en birolle denne gangen. Det er småskalaprodusentene som har hovedrollen, det er de som tiltrekker folk og gjør Matstreif til en begivenhet. Økologiske matvarer blir det aldri for mye av, men det er positivt å se at så mange i praksis tilbyr økologiske kvalitetsprodukter i en slik sammenheng. Bondens Marked som blir stadig mer populært er tyngst representert med tilbydere fra lengst nord til lengst sør i landet. Mange mennesker er tegn på suksess for et konsept, man kan kanskje føle at det blir vel trangt om plassen her, men om man setter pris på lokal, kortreist mat, så er oppslutningen omkring den lokale matkulturen avgjørende for dens overlevelse. I den forstand er Matstreif et flaggskip for en norsk selvforsyning og landbruksnæring som handler mindre om kvoter og subsidier, men mer om innovasjon, kvalitet, tradisjon, stolthet – og nevnte glede.

Tross trengsel er det likevel ikke vanskelig å finne tid til å slå av en prat med produsentene eller andre som deler matgleden; folk tar seg den tiden som behøves for å svare på spørsmål om sitt produkt, fortellingen og den gode samtalen er viktig og smilene sitter løst. Nytenkningen har heldigvis ikke gått utover autensiteten. Merkevare og identitet er her mer enn kalkulert branding. Badsturøkt kjøtt på namdalsk vis er eksempelvis akkurat dét, herlig passe saltet kjøtt og skinke som smelter i munnen, fra Namdalen, som kontrast til det oversaltede masseproduserte som tilbys folk flest i hverdagen (økologisk er den og!). Det å se oslofolk i lange baner køe for nystekte sveler er en udelt glede for de av oss med hjerte for Vestlandet. God mat har aldri gått av moten, den har bare blitt fortrengt stegvis fra kjøpedisken og fra hjemmet som en gang tok sin egen husholdning på alvor som noe mer enn bare en bigeskjeft.

Selv dro jeg hjem med velfylt sekk, og fangsten innebar bl.a. lammepølser fra Tjore, kålrot fra Toten, namdalskinke, nøtteroser fra Grini hjemmebakeri og ikke minst flerfoldige kilo med saltfiskball fra Smøla og mye mer. I tillegg kommer alt det man la i seg mens man vandret fra bod til bod i eget tempo, befriende fritt for nevrotiske mathysterikere, derimot fullt av smaker som kan engasjere den mest matleies gane.

I matkulturen møtes menneske og natur gjennom den mest opprinnelige foredling, mangfoldet av ulike lokale levesett og tradisjoner setter det i en meningsfull sammenheng. Mennesker blir ikke bare hva de spiser, mennesker er hvor, hva og med hvem de spiser. Man kan håpe at slike arrangement blir stadig mer vanlige i byer og tettsteder, ikke bare som en happening, men som et fast innhold i en stadig rikere matkultur som er i ferd med å finne tilbake til seg selv.  Det er på tide vi tar matglede på alvor.

 

 

Relatert

Matstreif – norsk matfest 2011

Kortreiste berikelser

Norge, det nye matlandet?

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

SPIS SØRLANDET – et skritt mot en bedre matkultur

  • Pluto

    Takk, Oda Omholt, for en nydelig, «velsmakende» reportasje, samt meget appetittvekkende bilder!

    Den, eller de som hevder, at man i Norge ikke har noen genuin matkultur av klasse og ditto variasjon med et bredt sortiment, kan (litt skamfullt?!) lese denne berikende rapporten fra Oda sin hånd angående årets «Matstreif» i Oslo, og få endevendt både eventuelle fordommer og snobbete ganer et par ganger rundt for en klarhetens erkjennelse over en i såfall grusom misforståelse. – Både tekst og bilder forteller oss om en virkelighet; nemlig, at dette landet her nord har et vel av produkter at by på, og – vil jeg tilføye; som mangt et kontinentalt menneske hadde blitt positivt begeistret for, om man hadde gått våre mattradisjoner etter sømmene for en europeisk sammenligning hva gjelder kvalitet, smak og utvalg.

    Oda avslutter sine ord fra den store Matfesten fra Rådhusplassen i Oslo således;

    – «…I matkulturen møtes menneske og natur gjennom den mest opprinnelige foredling, mangfoldet av ulike lokale levesett og tradisjoner setter det i en meningsfull sammenheng. Mennesker blir ikke bare hva de spiser, mennesker er hvor, hva og med hvem de spiser. Man kan håpe at slike arrangement blir stadig mer vanlige i byer og tettsteder, ikke bare som en happening, men som et fast innhold i en stadig rikere matkultur som er i ferd med å finne tilbake til seg selv. Det er på tide vi tar matglede på alvor.» –

    Og kulturskribenten Oda har så rett med sine siterte visdomsord her over. Og jeg vil understrekende tilføye;

    Bondens Marked er vårt alles marked. Norsk matkultur inneholder både en genuin smak av norsk natur og rike tradisjoner; opparbeidet, kultivert og vedlikehold ved foredling fra slektsledd til slektsledd. Og resultatet på vår rene- og foredlete matkultur er oppsiktsvekkende internasjonalt; Norge troner faktisk på topp, hva gjelder kvalitet, foredling og dyrehelse. «Norsk Rødt Fe slår knockout på EU-kuene» kunne man lese her om dagen, og Bondebladet slo fast; «Norge på verdenstoppen i dyrehelse».

    Så hva klager vi på, egentlig? Ingenting, i denne kontekst! –

    Norsk kulturlandskap må bevares og videreutvikles, og norsk selvforsyning må gradvis prioriteres i en verden, som synes mere og mere utrygg og uforutsigbar. Vår genuine norske folkekarakter og vår kulturelle bagasje fra generasjoners virke videreformidles ved fortsatt kultiverende næringsvirksomhet hva gjelder skog og landbruk. En offensiv distriktspolitikk hører med, slik at hele landet tas i bruk, slik vår forfedre dyrket vår jord og sikret sine verdier; og lot dem gå i arv til oss. Dette forplikter. Takk til Kulturverk og dens redaksjon for meget opplysende- og særs gode artikler. Her eksisterer man ikke bare, man lever og lives opp ved lesning. –

    Så: Vil du ha norsk husmannskost i pose – eller norsk matkultur i sekk?! Ja Takk, begge deler!

    Pluto

  • Oda

    Ja Pluto, mer og mer ser man at det er en stor vilje til å fortsette å foredle norsk matkultur og å kunne tilby nordmenn mat som har sjel og rot i deres egne hjemtrakter, og at rik matkultur med fantastiske smaker ikke bare finnes “der nede” på kontinentet som du nevner. Stor takk for gode ord! Matkulturen handler på ingen måte bare om mat, å spise for å livnære seg, og du understreker definitivt dette i din kommentar. Jeg gleder meg over den gode utviklingen på matfronten i Norge, og ser frem til å kunne oppleve mer og mer av det Norge selv har å tilby i det daglige, ikke bare som en hendelse i ny og ne. Matkultur er det som skjer hver eneste dag på spisebordet, kjøkkenet, i butikken og på bondens jorde – og i våre sinn, hjerter og maver. Som du skriver så godt, så forplikter våre forfedres slit for å dyrke marken og skape unike verdier i form av tradisjon og arv. Alle i Norge har et ansvar for å videreføre dette på best mulig vis, og jeg ønsker å bidra med min bit!

  • Kjell

    Kjempefin sak du serverer her, Oda! Jeg blir oppriktig glad av å lese dette. Og svoltijn. Mange gode og viktige refleksjoner omkring mat og kultur. Denne dynamiske billedlinja som red. har innført gjør virkelig nytte for seg. Flere av bildene dine får ihvertfall tennene mine til å løpe i vann. De der pølsene… Du skriver så godt, ikke minst i kommentaren ovenfor. Jeg tror ikke alle tenker over hvor grunnleggende kulturelt matproduksjon og -stell egentlig er og hvor mye dette former både vår helse og mentalitet. Hvis denne reportasjen (blant de mange flotte mat- og matkultursaker her på KULTURVERK) ikke gir den oppmerksomme leser en påminnelse om hvilke verdier som ligger i det å ta vare på, gjenopplive og videreforedle en norsk og nordisk matkultur er det sannelig ikke skribentens feil. Vi burde alle hive oss over råvarene som råtner i uhøstede hager istedenfor å tulle vekk tiden på å diskutere tollmurer og subsidier. Dette gjelder også underskrevne som daglig ser bugnende frukthager som snart vil bli inntatt av eple-elskende elger. For all del. Jeg unner dem noen epler (hvis ikke går jo alt mandelpilkrattet og all alm en dyster tid i møte), men til og med ei elgvom må ha sine begrensninger. Vi har alle et ansvar.