What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Barbari var overskrift på forsiden av Dagbladet da bilder av liket til USAs ambassadør, Christopher Stevens, ble slepet rundt i den libyske byen Benghazi. En representant fra Vesten har blitt drept, de offisielle følelsesutbruddene løper tilsynelatende høyt, mens tusener som mistet livet som følge av opprøret som ble støttet av vestlige er anonyme ofre, som om de aldri har eksistert for det vestlige øye.

Av A. Viken, skribent KULTURVERK 

«Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, barbariet behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv.»

For de som fulgte med konflikten og de voldsomme demonstrasjonene som grep om seg med et realistisk blikk i Libya, var den utvikling vi ser nå klar fra begynnelsen av etter at USA og Vesten bestemte seg for å oppløse staten Libya. Nærmest total ødeleggelse av infrastruktur og en krig uten ende på økonomisk, religiøst og etnisk grunnlag. Den arabiske våren som mer ligner et virus som sprer død, elendighet og krig i sitt kjølvann, går nå inn i sin høst. Gnisten som satte fyr på sinnet denne gangen var en anti-islamsk film Innocence of Muslims som gjentar islamofobe forestillinger om Muhammed som pedofil morderisk svindler, et klassisk eksempel på blasfemi.

Filmen er i enhver forstand en åndssvak, latterlig og nærmest pornografisk fremstilling av islam, men sikkert virkningsfull for enklere konstruerte sinn. Den er i bestefall en kalkun av en propagandafilm, pinlig i enhver forstand, og ville neppe fått oppmerksomhet om ikke det var slik at man søker provokasjonen for å igangsette en brann. Hatet har gode vilkår i Midtøsten, uansett side. Noe både muslimske demonstranter og imbesile islamhatere preges av. Etter at den først angivelig ukjente jødisk filmskaperen Sam Bacile lansert en trailer til filmen på youtube, ser det nå ut til at det er en koptisk aktivist bosatt i California som står bak makkverket. Skuespillerne har nå forståelig nok lite lyst til å bli assosiert med filmen.

Sjokket til vestlige ledere i møtet med det raseriet som nå utfolder seg, er grunnfalskt. President Obama gikk først ut og støttet de voldsomme demonstrasjonene i Egypt som han tidligere har gjort i Benghazi, for siden å snu 180° da konsekvensene av destabiliseringspolitikken rammet en av deres egne. Støtten ga han først for å sikre støtten han har blant sunnimuslimske islamister med base i Saudi-Arabia. Det er viktig for USAs geostrategi at sunnier fortsatt skal kjempe for å rive ned den syriske stat og være en spydspiss i et kommende oppgjør med sjiamuslimene i Iran. Men åpenbaringen av dobbeltspillet mellom å samarbeide med de som i ene øyeblikket kalles terrorister i andre øyeblikk demokratiforkjempere, er en blunder som kan koste ham valget.

Borgerkrigen som raser i Libya er kjent av alle ledende politikere innen utenrikspolitikken, ikke minst Norges egne geopolitiske sjakkspiller, Jonas Gahr Støre, som opparbeidet seg mye offisiell forferdelse i pressen i konkurranse med de andre norske politiske papegøyene.

Volden og grusomheten som nå herjer i Libya og som med samme forente utviklingshjelp fra Saudi-Arabia, USA og vestlige følgesvenner nå herjer i Syria, er vel kjent. Det er en pris man har vært villig til å betale for å knuse de egenrådige statene i Midtøsten og deres strategiske faktor, for å kontrollere og beskytte olje- og gassressurser. De som tror at Vesten ville bruke enorme ressurser for å krige under dekke av demokrati og menneskerettigheter om ikke disse områdene hadde en strategisk geopolitisk betydning, mht. gass og olje, behøver en seriøs reality check. Norge er på pletten både i Irak og Libya for å gjøre sine hoser oljesorte og gassblå. Blod for olje, en side av oljeeventyret som ikke fortelles i klartekst, men ikke er vanskelig å lese.

Men hva med barbariet? Jo, barbariet er ikke ukjent i Midtøsten, og som en forlengelse av klanstruktur og stadige feider mellom de ulike folk der, så er vold ikke noe som ble innført fra Vestens side. Den dominerende religion i regionen islam ble innført med sverd for å si det enkelt, og ekspanderer fortsatt med sverd. Men sverdet retter seg mest mot egne folk og naboer, islam er i krig med seg selv, de er ikke ferdig med sin middelalder og reformasjoner. Sunnier og sjiaer er dødelige fiender, men deres kriger og konflikter får bensin på bålet fra særlig vestlig intervensjon og spill i kulissene. Bålet hadde ikke blitt en eksplosiv brann uten ingrediensen av vestlige innblandinger og økonomiske ambisjoner. Splitt og hersk er som før nevnt spillet som spilles, det spilles godt.

Den sunnimuslimske islamisten er fiende og terrorist én dag, opprører og frihetskjemper en annen. Samme spill spilte man i den årelange krigen mellom Iran og Irak (1980–88), hvor vestlige land og USA ikke så noe positivt i at noen av partene ble sterke nok til å vinne, så man sørget for gjennom ulike kanaler (Iran–Contras-skandalen, var en slik kanal) å forsyne de stridende med tilstrekkelig mengde våpen for å holde det gående uten noen avgjørende seier som kunne endre balansen. Nærmere en million mennesker ble drept i denne krigen. Islamister ble brukt både i Bosnia og Kosovo, side om side med ikke bare amerikanske, men òg norske spesialstyrker. Antallet drepte og skadde i Irak og Afghanistan etter USA og NATOs frigjøringskriger der, er så stort at det forblir kun et tall i en enorm kjøttmaskin som de fleste ikke tar inn over seg annet enn som et kollektivt «huff, så skrekkelig, er det noe gøy på TV i kveld?».

Barbari? Det er ikke noe nytt og barbaren er alltid den fremmede, den hvis raseri, hat og vold vi ser på med avsky og skrekk og som vi trekker en lettelsens sukk over om bomber og granater moser til en kjøttklump. Slik Obama nå med stor fanfare kunngjør at han vil gjøre mot de som for mindre enn ett år siden var hans støttespillere, «frihetsforkjemperne». Fredsprisvinneren har sitt eget syn på fred og krig, og er leder for en stat som sanksjonerer tortur uten at noen nevneverdig i offentligheten og presse fortrekker en mine. Volden er en del av det menneskelige, slik krigen også er, og det besynderlige er at man som pasifistisk imperialist, slik Norge og Vesten synes å praktisere med sin retorikk, blir tvunget til en evig krig for evig fred. En totalitær utopi og et tilsynelatende paradoks både George Orwell og Gore Vidal har skrevet om.

Men denne voldelige naturen er ikke ensbetydende med at man ikke kan begrense kaoset og konfliktomfanget. Det er stor forskjell på klanskonflikter og stammekriger som har herjet Midtøsten, Afrika og en gang også Europa, og den industrielle høyteknologiske krigen. Krigen for fred og kapital, som varer og varer. Den industrielle krigen umenneskeliggjør mennesket, både fiende og allierte muteres til nevnte ansiktsløse kjøttklump; helt i tråd med sekulære forestillinger, om materie og tilfeldighet som alts innerste mening.

Hellig hat og raseri som i selvmordsbomber er avmakten mot en Molok som bare kan ødelegges innenfra. Barbaren er han som står på andre siden av avgrunnen. Barbaren kan kun knuses ved å krysse denne avgrunnen, tenker man. Dermed står man selv som barbaren og all moralsk rett og indignasjon blir relativ og subjektiv.

Slik lever barbariet godt i oss og når Norge trekker hovedstyrken sin ut av Afghanistan og skryter av vel utført jobb som del av verdens mest effektive krigsmaskin, og dermed drapsmaskineri, så bryr det oss ikke. Noe annet med faren til elitesoldaten og offiseren som betalte hele innsatsen han gikk inn i krigen med, seg selv; sønnen er nå borte for all tid. Han bryr seg der vi ikke bryr oss og kan vurdere den sanne verdi og kostnad av krigen. Faren erkjenner at sønnens død ikke hadde noen større heroisk eller historisk mening. Sønnen beskyttet ikke norske interesser, kun et system. Andre i samme situasjon vil klamre seg til at de var en del av noe viktig, mens blodsportene i Afghanistan spilles på høygir videre leter politikere etter nye ofre for vår medmenneskelighet.

Det er ikke vanskelig å kjenne empati, eller snarere et grøss over vår egen sårbarhet når vi betrakter Christopher Stevens tragiske og brutale skjebne der han slepes omkring som et slaktoffer av mennesker han for ikke lenge siden førte samtaler med. Dessuten er det ekstra sterkt for mennesker å se en person som tilhører samme kulturkrets og etnisitet bli rammet av vold, noe media og offentlighetens reaksjoner speiler, medfølelse og empati er rasistisk. De som ikke besitter evnen til dobbelttenkning og selektivt minne, ser parallellen til den samme horden som lemlestet og slepte Gadhaffi omkring med en lattermild Hillary Clinton som vitne og medløper på god avstand, historisk ironi vil noen føye kynisk til. Det er ekkelt å se slike scener, selv i vår tid, fordi barbariet da ikke kun blir en abstrakt fiksjon og døden ingen rask flukt, men for den som rammes en tilsynelatende endeløs lidelse og en avskjed fra livet i det absolutte, ensomme angstfylte mørke. Ingen har lyst til å gå en slik død i møte, men mange møter den i konflikter vårt eget land er dypt involvert i.

En mann hvis navn man en gang ikke skulle nevne, ytret seg slik i sin sluttappell: «Jeg tror at vi alle kan være enige om at 22. juli så skjedde det en barbarisk aksjon. Det som skjedde 22. juli,  regjeringskvartalet og på Utøya, var barbariske handlinger.»

Han erkjente sitt barbari. Barbariet har kommet hjem.

Det vil om vi ikke erkjenner avgrunnen i vårt eget barbari komme igjen – og igjen, i stadig nye og gamle former. Her hjemme kamuflerer vi barbariet, slik at vi kan bære det frem for siden å slippe det løs på god avstand, men det lar seg ikke gjemme. Barbariet har blitt en global eksportvare.

Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, den behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv.

Vi bør spørre, nå som millioner av mennesker hater oss, fremmede, mørke masser som bølger i flimrende bilder og reportasjer, som vi raskt vender oss bort fra, finnes det noen grunn til at barbaren skal elske oss?

 

Christopher Stevens egen introduksjon til Libya

 

Relatert

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

West accepts terrorism when it’s politically expedient – Russian FM — RT

Exclusive: Obama authorizes secret help for Libya rebels

Les kommentaren «Tortur i norsk  innpakning» i Aftenposten

Patrick Hayes: «How the West wrecked Libya»

Daniel Larison: «Libya is still a mess»

Jihadister rekrutteres til Syria, Kamran Bokari fra STRATFOR analyserer situasjonen –  «Jihadist Opportunities in Syria»

  • Dette er knallsterkt! En god avduking av hykleriet rundt de “humanitære” intervensjonene, skrevet med en dugelig mengde patos.

  • Amen Øyvind! Og ikke minst er dette meget MODIG skrevet, der den øvrige norske offentlighet (med noen få unntak) er feig eller/og geopolitisk uskolert

  • Ola

    Akkurat på tide.En svært leseverdig artikkel.

    Og godt med et tilbakeblikk/film av H. Clintens rå oppførsel etter USA sin med virkning til drap på en statsleder.
    Hvorfor reagerer ikke Norge når våre politisk allierte viser sitt sanne ansikt?

    Det er underlig hvor vanskelig det er å se bjelken i sitt eget øye, både nå og for 2000 år siden.

  • A. Viken

    Takk for gode tilbakemeldinger.

    Det som gjør det til tider nesten uutholdelig å være vitne til den styrte norske offentlighet, er dens dårlig skjulte hykleri og som grunnet den intellektuelle latskap og kritikkløshet som regjerer får passere. Fredsretorikken som hele tiden pumper ut pasifistiske fraser som jo er så latterlig falske, at hadde det ikke vært for at folk drepes under freds- og demokratibanneret, ville man kunne ledd av det hele som en absurd vits.

    Den liberaldemokratiske selvbilde er så tynt fundert at tross den moraliserende selvforherligelsen, så ville den ikke tåle å måtte konfronteres av en aktiv og kritisk offentlighet, sett i lys av den store diskrepansen mellom retoriske intensjoner og faktiske konsekvenser.

    Norge selger seg globalt som fredsnasjon, men eksporterer gjerne våpen og teknologi til Midtøstens mest tilbakestående og udemokratiske stat, nemlig Saudi-Arabia, en stat pumpet opp av oljedollars og vestlige våpen, oljelandenes bananrepublikk, som foruten oljeeksporten òg er største eksportør av den terror Vesten, USA, og NATO hevder å bekjempe.

    http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/noreg-har-selt-krigsmateriell-for-ein-halv-milliard-til-saudiarabia-3582287.html

    Wahabister og salafister, (“Al Qaeda”) som er omreisende islamistiske jihadister, fra Bosnia og Kososvo til Libya og Syria, ville ikke overlevd uten innprøytningene fra saudiene – og indirekte Vesten.

    Premissene for krig er grusomhet i system, og det kan jeg i gitte situasjoner akseptere. Men denne evige krigen under mottoet av evig fred, som har skapt en form for global totalitarisme hvor alle skal falle på kne for det liberaldemokratiske forbruksmennesket som er for feigt til å innrømme sine grusomheter iverksatt i dets navn, har jeg ingen toleranse overfor.

    De tidligere i offentligheten så tallrike norske pasifistene, var “relative” pasifister, de ville ikke øve krig mot regimer de støttet, nå som det handler om kriger angivelig for å kjempe for deres sekulære og universalistiske ideologier og moralisme, så er bomber og granater i skjønneste orden. Argumenter som “for homofiles rettigheter” og “for at jenter skal kunne gå på skole”, har jeg møtt på flere ganger fra mediamenere som aldri hadde våget en lilletå for sine holdninger.

    De kunne jo spørre de kvinnene som nylig døde under et NATO-angrep i Afghanistan, om de følte at de ofret seg for likestillingen.

    PS. I det ukritiske mediasurret finnes en edruelig stemme som ikke er styrt av snevre ideologiske interesser eller andre preferanser, men som leverer realistiske og nøkterne analyser, Helge Lurås:

    – Men om Sunde skal ha rett i at oppdraget har vært en suksess, er det fordi Norge har klart å bevare forholdet til USA intakt og bidratt til NATOs fortsatte relevans, sier han og understreker at dette nok har vært hovedmålsettingen.

    – Strengt tatt er det «mission accomplished», men ikke på den måten Sunde sier. Det har ikke lykkes å stabilisere Afghanistan, og det snakker de ikke så høyt om, mener Lurås som leder Senter for internasjonal og strategisk analyse.

    – Det viktigste for Norge har ikke vært å skape fred. Det viktigste har vært å få aksept i den norske opinionen for å forlenge oppdraget, og der er resultatet usedvanlig positivt for regjeringen sammenlignet med andre land, sier han.

    – Om det skulle ha lykkes å oppnå fred, ville det vært en heldig bonus. Rette adressat for spørsmålet om det har lyktes, er Washington, sier han.

    http://www.dagsavisen.no/verden/afghanistan-oppdrag-ikke-fullfort/
    http://www.nrk.no/video/helge_luras_om_opptoyene_i_egypt_og_libya/D3EEF7E412DC9023/

  • Bente

    Hva med det at Islam fortsatt lever etter Koranen, og vil, som den Kristne lære sier, gå ut og gjør alle til mine disipler eller noe sånt. Jeg mener at dette aspektet burde belyses på et eller annet vis. Det er snakk om veldig mange, i veldig mange land etter hvert. Jeg ser ikke at det er spesielt politiskt aktive, for eksmpel, som det her “reddes”, for å si det sånn. Er det ikke først og fremst de som tjener på barbariet, som burde etterforskes.

  • Richard Hode

    Fred, fred, Fred Flintstone. Humanistene babler om fred og innser ikke at menneskehetens naturlige tilstand er krig, med perioder av ikke-krig innimellom som brukes til å ruste opp til den neste krigen. Jeg skjønner ikke i det hele tatt hvor dere har disse fredsfantasiene fra. Allerede romerne, og sannsynligvis folkene før dem, innså sannheten av si pacem vis, para bellum – hvis du vil ha fred forbered deg på krig. Her er et par nettsider som illustrerer det ufattelige antall kriger i historien, i verden og i Europa. Dette er virkeligheten – resten er bare fantasier:

    Deaths in War
    European wars

    Væpnet kamp har personlig mening, men når de norske soldatene står sammen og roper “Til Valhall!” så gjør humanistene i buksa og mener at soldatene burde gå i kamp med bøyde hoder som tegn på den hvite arvesynden. Faktum er at mange unge menn finner det spennende å bli trent i våpenbruk og delta i krig. Det vanlige gangsynet er at krig er noe fryktelig og at enhver som søker det er en psykopat. Men mannens psyke har ikke endret seg veldig mye fra uralderen. Mange unge menn liker å slåss, og hvor bedre kan du få gjort det enn i krig? Hvor andre steder enn i det militære kan du avfyre en 155-mm kanon og lære å bruke alle slagsi våpen? Mange unge menn er tiltrukket av våpen og disiplin, og dette handler ikke om stakkarer som er oppkalt, men frivillige som vil gå til Afghanistan og krige. Mange unge menn undrer seg på “hvordan vil jeg oppføre meg når noen virkelig skyter på meg?” Dette er jo fryktinngytende og enormt spennende, og soldaten vet at han kan bli drept, elle verre, påført varig mén. Men til tross for risikoen, kanskje på grunn av den, trosser han faren og blir en veteran, en mann som har blitt skutt på, en mann som har slåss for livet og overlevd. Dette gjør deg forskjellig fra alle andre som ikke har opplevd det – we few, we small band of brothers. Heraklit sa “Krigen er alle tings far.” Men dette er noe som ordhelter som “A. Viken, skribent KULTURVERK” ikke fatter.

  • A. Viken

    Bente, det å skulle gå til krig på et teologisk grunnlag fører til kriger uten ende, ettersom folks trosgrunnlag henger sammen med deres kultur og virkelighetsforståelse. Hva du her i Norge måtte mene om muslimers levesett i dere egne hjemland burde være like likegyldig for dem som hva de måtte mene om ditt levesett for deg. Europa befant seg i en tilsynelatende evig krigstilsstand som følge av religionskrig, og jeg finner ingen mening eller positive mål for å forsøke å påtvinge andre meneseker med bomber og granater et sekulært vestlig levesett. Som vi ser fører det kun til mer vold, mer terror – og ikke minst mer hat og kaos.

    Landene i Midtøsten er nå slagfelt for globale maktinteresser, jeg unner dem å finne sin egen vei, slik man kunne utvikle Europa gjennom århundrer med krig og fred på egne premisser.

  • A. Viken

    Richard Hode, du ser ikke ut til å lese nevneverdig nøye det du kritiserer.

    Jeg kjenner til beruselsens av kamp og vold, hvor alle livets trivialiteter, bekymringer, usikkerhet og eksistensielle grublerier oppløses til fordel for en stund hvor absolutt alt som har verdi er i den stunden av absolutt fare og spenning. Men det er en stund som ikke vedvarer, og da må man ta i akt realitetene som omgir kamparenaen. Jeg er på ingen måte noen pasifist (artig å bli beskyldt for det, den var ny), som jeg skrev over:

    Premissene for krig er grusomhet i system, og det kan jeg i gitte situasjoner akseptere. Men denne evige krigen under mottoet av evig fred, som har skapt en form for global totalitarisme hvor alle skal falle på kne for det liberaldemokratiske forbruksmennesket som er for feigt til å innrømme sine grusomheter iverksatt i dets navn, har jeg ingen toleranse overfor.

    Det er hykleriet jeg angriper og det å skulle påtvinge mennesker med vold et fremmed levesett, såkalte demokratiske frihets- og fredsidealer. Pasifistisk imperialisme? Spiller ingen rolle om norske leiesoldater, som de faktisk er, roper “til Valhall”, når de ikke står for denne norrøne krigerethosen jeg respekterer, men kun er spydspiss for et anonymt industrielt militærkompleks. De kjemper med en overmakt så stor at man kan undre seg over at Afghanere med sine beskjedne midler faktisk står opp å kjemper der i Afghanistan med livet som innsats. Jo du, jeg kjenner til Heraklit og jeg kjenner den historiske ærefrykt for de store slag og kamper mine europeiske forfedre har utkjempet, men det er noe ganske annet å se sin fiende i øyne, møte ham ansikt til ansikt i kamp enn å skyte på ham med gevær eller 155 mm, eller ennå mer typisk for en norsk spesialsoldat, plotte mål og kalle inn air strike/droner/missiler for angrep på avstand.

    Jeg har full forståelse for at norske gutter og unge menn gjerne vil kjenne og lære krigerkunst, det er en del av det å være mann, men å være mann stikker dypere enn som så. Det handler om å stå for det du gjør uten omskrivninger. Og krigen i Afghanistan med forsvarsjef Sundes patetiske uttalelse om at oppdraget er fullført, er en eneste stor omskriving av realitetene. De du med rette foraktelig kaller “humanister”, er de som har iverksatt krigen, det er de som bifaller og bevilger den, enten de sitter i Washington eller på Stortinget.

    Spesialsoldatene fortjener sitt navn operatører, tross sin dyktighet og fysiske styrke, er de ikke heroiske for meg, for de ofrer seg ikke for noe annet enn sin spenningslyst og profesjonelle utfordring, mens deres motstandere, uansett hva man måtte mene om deres kultur og levesett, de har ingen mulighet til å dra hjem etter noen måneder, de går inn i det med hele seg og sine familier og folk som innsats. Det er deres folk som lider. For dem er krigen total, for norske soldater er den kun et godt betalt intervall fra en drepende kjedelig sosialdemokratisk hverdag med minimal risiko for å miste livet eller bli såret.

    Tar man den norske offiseren Trond Bolle som mistet livet så er han et typisk eksempel,. Han plottet bombemål og hjalp muslimske terrorister i UCK fra Kosovo i krigen mot Serbia, der deltok og mange jihadister som siden dro til Afghanistan. Da dro Bolle & co med samme iver å kjempet mot sine tidligere allierte der. Nå er han død, han var nok fornøyd med soldatlivet han levde, men jeg kjenner ingen beundring for det slik jeg kjenner beundring for de menn – og kvinner, som kjempet i den siste totale krigen som Europa var med i. Disse har jeg møtt og kjent flere av, de hadde prinsipper de aldri ga opp, hvilket ga dem en verdighet og karakter som man nesten aldri møter i dag.

    For dem var det heller ingen vei tilbake, sjansen for at du skulle dø eller bli alvorlig såret, eller miste noen av dine nære var overhengende, og du kjempet ikke bare for deg selv, men for idealer større enn deg selv. Jeg kan ikke beundre mennesker som stiller seg til rådighet for en hvilken som helst makt uten prinsipper, det er det prinsippløse jeg kjemper mot.

    Siden du er inne på historie, jeg får ærefrykt når jeg leser om spartanernes kamp for Thermopylene, men kjenner ingen ærefrykt når en solbrun nordmann kommer hjem som nok en norsk puddel for å tjene forbrukssamfunnet med nakken bøyd i politisk korrekt positur, enten det er ovenfor kvinnelig partner eller samfunnet ellers, med lommeboken full etter å ha lekt kriger i en periode.

    I en tidligere artikkel skrev jeg dette:

    Krig kan være legitimt

    Mitt utgangspunkt er ikke pasifisme. Krig kan være legitimt og er en del av det menneskelige kompleks, som forsvar for egen suverenitet og integritet, enten det handler om kultur, religion, eller ideologi, enten i form av opprør, forsvar mot en angriper, eller et angrep mot en makt som truer. Dog skal man skal være spesielt på vakt når noen påstår at de går til krig med hensikt å skape fred. Krig kan faktisk òg om man ser gjennom historien uten samtidens moralisme, fremme positive trekk og egenskaper i et samfunn, som offervilje, og det å overvinne egen frykt og egoisme for å forsvare noe større som et fellesskap. Krig har og vært en avgjørende motor for samfunnsendringer på godt og ondt. Men hele tiden må bruken av vold vurderes i forhold til målsetning og det faktum at den første og den største menneskerettigheten for ethvert menneske universelt er å beholde livet lengst mulig. Ja, å gå i døden for idealer større en det egne livet kan være nobelt, men å ta andres liv for siden å hevde at de døde mot egen vilje for en nobel sak de ikke delte, er ikke nobelt, det er en forbrytelse. Både mot individet – og menneskeheten, fordi det utviser en fullkommen forakt for menneskelig egenverd. Å ofre seg selv er en ting, å ofre andre er noe annet – derfor den stort sett allmenne avsky for drap på sivile ikke-stridende i krig.

    Jeg anbefaler deg å lese resten av artikkelen som forklarer litt om bakmennene i den krigen du åpenbart støtter: http://www.kulturverk.com/2012/03/28/ikke-min-krig-norges-delaktighet-i-angrepskriger-og-det-tvilsomme-vi/

    Det er merkelig at du som har et romantisk forhold til krig kan kjenne beundring for kriger som ledes av mus, ikke menn. Så hyklerske at de ikke en gang kan kalle en krig for krig, men en fredsoperasjon, en slags forlengelse av utviklingshjelpen Norge har gjort seg til så store moralister på. Tror du internasjonal oljebaroner give a rats ass over de mange liv som har gått med for å tjene deres interesser? Ser du dem med tårer i øyekroken noe sted når sårede kommer hjem? Det som dreper flest amerikanske soldater nå er selvmord, du kan jo reflektere på hvorfor krigere kjenner det slik.

    Skulle jeg følge dine uttalelser logisk burde du kjenne respekt og beundring for jihadistene, de hellige krigerne, som ikke hykler om sin krig og kaller den fred, men kjemper mot verdens sterkeste militærmakt, men jeg har en følelse av at du ikke gjør det.

    I så måte uttrykker colonel Kurz fra filmen Apocalypse Now godt hva jeg tenker om norske og andre soldater som lar seg prinsippløst bruke av NATO:

    Kurtz: Did they say why, Willard, why they want to terminate my command?
    Willard: I was sent on a classified mission, sir.
    Kurtz: It’s no longer classified, is it? Did they tell you?
    Willard: They told me that you had gone totally insane, and that your methods were unsound.
    Kurtz: Are my methods unsound?
    Willard: I don’t see any method at all, sir.
    Kurtz: I expected someone like you. What did you expect? Are you an assassin?
    Willard: I’m a soldier.
    Kurtz: You’re neither. You’re an errand boy, sent by grocery clerks, to collect a bill.

    Jeg vurderer en soldats innsatsverdi på de ledere og den sak han kjemper for, og den sak norsk forsvar nå vier seg til i okkupasjon og intervensjon av fremmede land for å påtvinge dem et styresette de åpenbart ikke vil ha, kan jeg ikke støtte på noen måte. Deres ledere fortjener ingen respekt eller offer. Min tekst over handler om hykleriet i å kalle en motstander og folk man selv har oppviglet, provosert og støttet med våpen for barbarer. Barbariet sådde vi selv, og i fremtiden kommer Europa til å høste de bitre fruktene av dette. Det blir ikke noe romantisk gutteeventyr, dessverre.

    Jag lar Kurtz avslutte:

    Kurtz: I worry that my son might not understand what I’ve tried to be. And if I were to be killed, Willard, I would want someone to go to my home and tell my son everything. Everything I did, everything you saw, because there’s nothing that I detest more than the stench of lies. And if you understand me, Willard, you will do this for me.

    • ripss 2

      Ja, hva kan man si til eieren av denne teksten annet enn en stille, men inderlig Takk.

  • Arjun

    Bravo, Viken! Simpelthen bravo!

    • A. Viken

      Jeg bukker og kjenner en glede over at teksten ga deg noe.