Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Fra San Fransisco til Sault Ste. Marie, Canada II

  • Skyformasjoner ved Scottsbluff, Nebraska Skyformasjoner ved Scottsbluff, Nebraska
  • Grand Canyon, Arizona Grand Canyon, Arizona
  • Skogbrann ved Fort Collins, Colorado Skogbrann ved Fort Collins, Colorado
  • Et ekorn på Cosimas sykkel Et ekorn på Cosimas sykkel
  • Cosima i Redwood tre Cosima i Redwood tre
  • Cosima og Arne ved Grand Canyon Cosima og Arne ved Grand Canyon
  • Trail Ridge Road, Rocky Mountain National Park, Colorado Trail Ridge Road, Rocky Mountain National Park, Colorado
  • Arne leser i solen Arne leser i solen
  • Mount Rushmore Mount Rushmore
  • Norsk Museum i Rapid City, South Dakota Norsk Museum i Rapid City, South Dakota
  • Etter stormen, Ironwood, Michigan Etter stormen, Ironwood, Michigan
  • Chapel in the Hills, en replika av Borgund stavkirke i Rapid City, South Dakota Chapel in the Hills, en replika av Borgund stavkirke i Rapid City, South Dakota

Femte del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans kjæreste Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. I denne delen reiser de gjennom USAs uvirkelige virkelighet. Vi får oppleve bl.a.et fremmendgjørende møte med amerikansk konsumisme og hverdag, en refleksjon over Sioux-høvdingen Crazy Horse, Guds vilje og hva som driver et menneske og litt om Cosima.  (første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev, fjerde reisebrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

« Er det dette som er toppunktet og endepunktet av sivilisasjonen? Tenker jeg bittert, er det dette vi har ofret og ofrer mennesker og dyr og natur for? For at vi skal dytte rundt på disse jævlige handlevognene? Jeg kjøper meg en flaske vin og så sykler vi avgårde, det er noen få kilometer til campingen.»

Vi fortsetter sørover, mot Grand Canyon, det er hett og tørt som et bakeri i helvete, og stigningen opp mot canyonen forårsaker en vårflom på våre kropper; men herregud, det å få komme opp til dette landskapet, det å sykle langs dette landskapet, denne enorme naturkraften, det er igjen en virkelighetsopplevelse som rister oss, som skjelver gjennom oss, vi går ut på utkiktspunkter, kjenner hvordan størelsene og dybdene i dette landskapet drar tak i oss, en lengsel etter å falle, hive seg ut i dette canyonrommet, sveve og fly som en ørn i voldsomme kast mot dette dypet; elven langt der nede, skyggene og lyset i landskapet, farger som roper høyere og galere enn Munch noengang kunne male farger og rop, en skapelsesakt så galen og voldsom, så fyllt av tidsspenn, så kaotisk og allikevel fullstendig samlet og ordnet, et kunstverk signert jorden, signert med en langsomhet og tålmodighet vi ikke kan makte å gripe, vi står her som et blafrende sekund, en hastig blodets hvisken gjennom oss,  to mennesker bøyd mot en kraft som heter jorden, som heter universet, som heter Gud; er det vakkert? Nei, dette går utover det vi så lettvint benevner som vakkert, dette er en tordnende urkraft, dette er rått og hardt og vondt, det er som om en guds engel har slått og slått sitt brennende sverd her, og som all mystikk er det uoversettelig, men det etterlater et sviende, glødende merke i min kropp, en smerte og en lengsel, en slags blødende lengsel etter å erfare mer, erfare dypere, erfare klarere hva denne verden, hva dette livet er.

Sats nr. 3 : Walmart-halleljua. Og en påkjørsel.

Vi sykler gjennom Navajo-og Hopiland, Navajo indianerne møtte sin skjebne i Kit Carson, han jagde de ut fra sitt hellige sted Canyon de Chelly, og han brente deres frukttrær, mange tusen, noe han den dag i dag er hatet for, Hopi indianerne har mer lidd under interne stridigheter og splittelser, og de har gang på gang vært utsatt for brutale raid fra Navajoene. Vi sykler gjennom Tuba City og Kayenta, ut på de uendelige ørkenslettene, husene er spredte,, vi ser noen hester, noen kuer som rauter trist mot den hetedirrende horisonten, vi sykler mot Four Corners, der fire stater møter hverandre, der spiser og drikker vi i skyggen av et tre, en rød bil kommer humpende og rykende, stopper under treet, det er navajoen John, bilen hans koker, han setter seg ned med oss, han er på vei til Ute indianerne for å se en Bear dance, han forteller om hvordan han prøver å bevare det tradisjonelle livet, hvordan han sanker urter høyt til fjells og bruker de til ‘god medisin’, han forteller om sine dyr, sine barn, og han snakker trist om alkoholisme og vold på reservatet, og om den ustoppelige korrupsjonen blant de indianske lederne. Cosima vil ta et bilde av han, og da sier han smilende og lett sarkastisk: Can I smile? Can I look happy? Han er en hyggelig kar, men han har også en tung tristhet over seg, og da jeg spør om de unge er opptatt av å bevare gamle tradisjoner, da ser han ned i bakken og rister på hodet, de er bare interessert i tekstmeldinger og internett, sier han tungt, men så retter han seg opp, tar oss i hånden og kjører avgårde.

Vi må handle litt på Walmart rett utenfor Durango, jeg hater kjøpesentre, de gir meg sjelelige og legemlige utslett, men jeg må ha noen underbukser og sokker, Cosima går først inn, jeg venter litt, jeg har fått øye på en kar som sliter litt; i bilen sitter en masete kone og i baksetet er det to barn som griner og krangler, selv stabler han matvarer i bagasjen, men han skjelver nå, han er rett og slett på bristepunktet. Jeg lurer meg litt nærmere, ser hvordan svetten renner av ham, og nå kaster han varene ned i bagasjen, konen roper, barna skriker, og så klikker han: han gir fra seg et skrik, tar tak i handlevognen, løfter den over hodet og slenger den med full kraft ned i et blomsterbed, smeller bagasjelokket igjen, hopper inn i bilen og spinner avgårde. Fy faen, tenker jeg, dette er sivilisasjon, det er slik vi har det, dette er livet slik det gjentar seg dag etter dag, jeg grøsser og går mot inngangen, der står det en stor kar i hvit dress og med svart hatt, han er i femtiårene, et slitt og hardt ansikt, en halvrøkt sigar i munnen, han brøler inn i en mobiltelefon han holder: I need that money now! , etterfulgt av noen  meget grove gloser, jeg nesten lister meg forbi, går inn og prøver å puste rolig, konsentrer deg, tenker jeg, finn underbukser først. Jeg finner ingen underbukser, men noen bøker, jeg står på knærne og blar i dem da  en handlevogn kjører tungt og hardt inn i hælen min, jeg slipper fra meg et lite skrik, hun som holder vognen er diger, hun er kolossal, hun unnskylder seg, jeg gir henne noen stygge norske ord, og hun smalner til rundt munnen, snøfter og triller tungt avgårde. Jeg hinker mot mitt ukjente underbuksested da en smørblid stemme roper etter meg: How are you, sir! Jeg rygger tilbake, jeg ser en renvasket og nypusset ansatt i trettiårene, han gløder av en posivitisme et kurs nettopp må ha lært ham, I am confused, svarer jeg, but how are you? Og nå får han bruk for det han har lært; han tar skikkelig sats, blåser seg opp i en slags posivitismens ekstase og roper mot meg: I AM GREAT!

Jeg vakler bakover, jeg føler meg skitten og elendig overfor et slikt fyrverkeri, jeg snubler videre, spør en farget ansatt kvinne i førtiårene hvor underbuksene er, hun er hyggelig på en rolig måte, vi snakker litt, hun forteller meg at hun tjener elleve dollar i timen, men det er ingenting, sier jeg sjokkert, det er det jeg tjener, sier hun, og hadde jeg kunnet bo i bilen min hadde jeg gjort det  legger hun til før hun snur seg mot en kunde. Jeg er svært nær mine underbukser da jeg igjen møter Fru Handlevogn, hun gir meg et meget strengt blikk og ruller tett forbi meg som en veldig frådende dønning, men nå har jeg mine underbukser, sokker får vente, jeg klarer ikke være her lenger, jeg har klaustrofobi, svetten renner av meg. Jeg velger, som vanlig er, feil kø og feil kassadame, hun er tung og gråhåret og så langsom og treg at det nesten blir noe vakkert over det hele, karen foran meg har kjøpt klær, og hun stryker hvert plagg som om hun tar en personlig avskjed med de, men denne ganske tøffe cowboyen har ikke tid til slik, han trommer med fingrene, can you please hurry up, sier han barskt, og kassadamen stopper helt opp, hun stirrer på han en lang stund, you are from Texas! sier hun triumferende, du er den tredje i dag fra Texas! smiler hun blidt og opprømt. Jeg både ser og hører hvordan det knaker i kjevene og tennene til denne karen, men han holder seg rolig – og så er det min tur, jeg gruer meg, jeg orker ikke mer nå, hun stirrer på meg med små museøyne, vi hilser, du er ikke herfra, sier hun, nei, svarer jeg, I am from up the mountains, under the glaciers, just south of the north-pole, hun bøyer seg mot meg, det er der julenissen kommer fra, sier hun lavt og bestemt, jeg hikster til i en hes latter, jeg må ut av dette galehuset, og ute er det en strøm av biler, en strøm av handlevogner på vei mot bagasjerom. Er det dette som er toppunktet og endepunktet av sivilisasjonen? Tenker jeg bittert, er det dette vi har ofret og ofrer mennesker og dyr og natur for? For at vi skal dytte rundt på disse jævlige handlevognene? Jeg kjøper meg en flaske vin og så sykler vi avgårde, det er noen få kilometer til campingen.

Solen står lavt på himmelen, det er en halv kilometer igjen til campingen, jeg er hundre meter foran Cosima, da hører jeg et skrik som skjærer gjennom kroppen, jeg blir med ett iskald, det var som skriket til et dyr i dødskamp, jeg hopper av sykkelen og snur meg; sykkelen til Cosima ligger i bakken, en bil har bråbremset, Cosima ser jeg ikke, jeg slipper sykkelen og løper i full fart nedover, det skjelver redsel gjennom meg, og jeg er vill av sinne, jeg roper og skriker til sjåføren, men der ser jeg Cosima, hun er uskadd fysisk, men skaket og skjelvende, sykkelen har fått vridd styret, bilen har fått en bulk, jeg roer meg helt ned, sjåføren er redd og nervøs, han beklager og beklager, det gikk greit, sier vi, ingen alvorlige skader, vi holder om hverandre en stund, så retter jeg styret og vi legger oss inn på campingen. Vi er helt utkjørt begge to, og glade for at vi fremdeles er to, at vi har hverandre.

« Hva er det som driver et menneske, hva er det som gjør at vi lever slik vi lever? Hva er virkelig frihet, hva er Guds vilje? Guds vilje kan umulig være en handlevogn eller en selvmordsbomber eller et droneangrep som dreper barn og kvinner i Pakistan, utført på ordre av fredsprisvinner og president Obama. Guds vilje? Jeg er livredd mennesker som mener å handle på vegne av Guds vilje. »

Sats nr. 4 : Rocky Mountain, Black Hills og Crazy Horse.

Hva er det som driver et menneske, hva er det som gjør at vi lever slik vi lever? Hva er virkelig frihet, hva er Guds vilje? Guds vilje kan umulig være en handlevogn eller en selvmordsbomber eller et droneangrep som dreper barn og kvinner i Pakistan, utført på ordre av fredsprisvinner og president Obama. Guds vilje? Jeg er livredd mennesker som mener å handle på vegne av Guds vilje.  Men hva er vi da overlatt til? Er Guds vilje selve livet som lever, uttrykker og utfolder seg? Er Guds vilje selve åndedraget som puster seg gjennom oss, vi puster fordi Gud puster og opprettholder oss? Er det slik at vi skapes og gis liv kontinuerlig, at DET er Guds handling og vilje i verden, dette AT vi er? Jeg vet ikke, og av og til kjenner jeg meg fanget i en blind biologisk bevegelse som bare pøser og pøser ut liv i denne verden, et helt besinnelsesløst begjær av liv som eter og eter seg gjennom en het og dyrisk skapelse.

Vi sykler opp i fjellene, inn i ren og frisk luft, vi sykler over Wolf Creek Pass på 3309 meter, vi sykler til Poncha Springs og til byen Leadville som ligger på tre tusen meter, denne byen var en av de rikeste gruvebyene i verden på slutten av atten hundre tallet, hit strømmet det en broget skare av mennesker, banditter og eventyrere, og også Oscar Wilde fant veien hit. Byen har fremdeles et sus av forgangen storhet over seg, en bred hovedgate med store bygninger, bla. en stor opera, utsikten er en horisont av fjell, snøkledde fjell, og menneskene er vennlige, trivelige og hjelpsomme, som vi så ofte opplever mennesker her i USA.

Vi sykler over to høye pass til og så ned til Dillon, der er det en ivrig sportskar som vil løfte på min sykkel, han tar tak og skriker til; det smalt i ryggen hans og han får nesten ikke rettet seg opp, og senere, på en bensinstasjon, kommer Sally Joe løpende mot oss, hun løper bort til Cosima og roper: power! Womenpower! Hun har, forteller hun oss, vært svært deprimert i over et år nå, hun orker ingenting lenger, men etter å ha møtt Cosima og hørt om vår sykling, så skal hun skjerpe seg, sier hun, nå skal det bli andre og nye boller! Hun er lettere hysterisk, hun er morsom, hun er rett og slett helt herlig. Hun klemmer og velsigner oss og vi vinker farvel til enda et menneske, et lite møte, men varmt, godt.

Opp og inn i selve hjertet, fjellhjertet, opp til Rocky Mountain N. Park, det er lang og bratt stigning, vi ser elg og elk, det er snøflekker, og det blir etterhvert store utsyn til fjell og daler og vann, det er fint, veldig fint, men det er allikevel noe temmet og kontrollert over naturen i dette landet, store deler av naturen er rett og slett sivilisert ihjel, alt er regulert til minste bokstav, men joda, det er morsomt  og sprekt å sykle opp til 3713 meter, en glede, men det eneste virkelig ukontrollerte naturfenomen i dette landet er været og brannene, og brenner gjør det til gangs i Colorado, ned fra Estes Park og mot Loveland kommer vi inn i røyken fra en storbrann, det svir i hals og øyne, og om kvelden ser vi røyken fra brannen bak oss, som om en krig utspiller seg der, det er uhyggelig, og flere branner skal brenne seg store de neste dagene, men da er vi på vei gjennom Nebraska, på vei over prærien.

Black Hills. Lakota indianerne kalte dette området for The heart of all things. Dette var hellig grunn, et axis mundi. Men de var ikke de første indianerne i dette området, andre var her før, de ble trengt bort eller nedkjempet, ingenting er statisk, blod og vold følger mennesket, og vi sykler endelig opp og inn i dette grønne og frodige landskapet, det er en velsignelse å få komme til trær og gress og elver og vann etter lange dager over tørr og vindfull prærie, dette området er som en oase, vi forstår så inderlig vel at lakota indianerne æret dette området, at det var selve søylen i deres liv, og at de kjempet med det de hadde av makt og kraft for å bevare denne hellige grunn mot den hvite manns inntrengen.

«Og presidentene som glaner mot oss fra fjellet? Vel, jeg begriper ikke hva de har her å gjøre, de har ikke noe her å gjøre, men selvfølgelig, dette er alltid seierherrenes rett; retten til å skjende, retten til  å plassere seg selv der de måtte ønske det, og aldri har jeg vel sett en slik maktdemonstrasjon, et slikt overgrep mot et helligsted. »

Vi spiser en langsom og fortreffelig frokost i Custer, vi sykler forbi monumentet av Crazy Horse, et veldig monument som ennå er underveis mot sin endelige form – og vi sykler mot Mount Rushmore, til de fire presidenter. Det er en slik strålende dag, naturen er så rykende fersk og vakker, lukten av nyvåknede trær og blomster fyller oss, og fjellene, de underlige fjellformasjonene som strutter kraftfullt og stolt tl værs, som om jorden har et helt spessielt seksuelt forhold til himmelen her. Men så runder vi en sving og kommer til de fire presidenter, og jeg blir slått helt i bakken, full av avsky roper jeg bakover til Cosima: se på den dritten her!  Se på dette jævlige sølet! For det første jeg ser er noen helt ubegripelige store og stygge parkeringshus, de dominerer området, og hele stedet er allerede fullt av biler som skiter seg inn og ut, jeg er rystet, jeg har sjelden sett en slik blasfemi, en slik skjending av et naturområde. Og presidentene som glaner mot oss fra fjellet? Vel, jeg begriper ikke hva de har her å gjøre, de har ikke noe her å gjøre, men selvfølgelig, dette er alltid seierherrenes rett; retten til å skjende, retten til  å plassere seg selv der de måtte ønske det, og aldri har jeg vel sett en slik maktdemonstrasjon, et slikt overgrep mot et helligsted. Stedet er innviet og døpt på nytt, en ny religion har plassert seg her, de fire presidenter er dåpsvannet amerikanerne skal dukke seg ned i, for å stige opp igjen til en ny patriotisk selvbevissthet. Ja, historien og menneskene oppfører seg slik, det er det vi alltid har gjort. Vi må bort herfra! roper jeg, og mens vi sykler hardt og fort mot Rapid City prøver jeg å finne ut av hvem Crazy Horse var.

Crazy Horse, et nærmest manende og besvergende navn. Han ble antagelig født tidlig på 1840-tallet, han vokste opp i årene da den hvite mann ustoppelig trengte seg vestover; Oregon Trail ble åpnet, gull og mineraler ble funnet på indianernes land, avtaler ble undertegnet og brutt i rasende fart, verden, den gamle verdenen til indianerne forandret seg ubønnhørlig.

Som alle indianere lærte Crazy Horse seg kunsten å jakte og krige, men han var også annerledes, på grunn av en visjon, en drøm, så ble han kalt en Thunder Dreamer, og en Thunder Dreamer ofret sitt eget ego for fellesskapets beste, han var en som skulle oppføre seg annerledes, en som handlet og gikk motstrøms. Og han ble en stor kriger, en uvanlig fryktløs og tapper kriger, en kriger og mann som gjennom eksempelets makt fikk menn med seg. Den såkalte Fettermann massakren, da åtti soldater ble drept – og særdeles stygt maltraktert – ble en indiansk suksess mye på grunn av motet og sluheten til Crazy Horse. Men han snakket ikke om sine seire, og krigsbytte beholdt han aldri selv; han delte det ut til de som trengte det mer. Og han var, sammen med Sitting Bull, en avgjørende faktor for å samle krigere, og lede dem, i det store slaget som ble kalt Battle of the Rosebud. Noen dager senere var han med i det slaget som er blitt det mest berømte slag av alle mellom indianer og hvit, Battle of the Little Bighorn.

Men samme hvor mange soldater og farmere de maktet å drepe, de hvite var tallrike som gresshoppesvermer, de ulike grupperingene av Sioux indianere overgav seg til reservatene. Og en annen tragedie er hvor lett indianerne ble ‘smittet’ av den hvite manns liv, hans ting, og hvordan de strebet etter å posisjonere seg overfor hverandre på reservatene. Crazy Horse måtte også til slutt oppgi sitt frie liv, men han fikk ikke leve lenge, han ble drept på grunn av sjalusi og misunnelse fra andre indianske ledere, bla. Red Cloud.

Crazy Horse var unektelig en underlig og stor skikkelse, men det å presentere ham som en slags indiansk Jesus figur, som forfatteren Joseph M. Marshall tenderer å gjøre i sin bok The Journey Of Crazy Horse, blir å gå for langt. Journalisten S. C. Gwynne skriver i sin bok Empire of the summer moon følgende: «Crazy Horse was undoubtedly heroic in battle and remarkably charitable in life. But as an Oglala Sioux he was also a raider, and raiding meant certain very specific things, including the abuse of captives. His great popularity – a giant stone image of him is being carved from a mountain in South Dakota – may have a great deal to do with the fact that very little is known about his early life. He is free to be the hero we want him to be.»

Sats nr. 5: Om hverdager og hverdagsmennesker, en thunderstorm og om Cosima.

I Rapid City ser vi på en kopi av Borgund stavkirke, en kopi er en kopi, men den har ørnespennet i seg, vi snakker med ivrige mennesker,vi sykler til Pierre som ligger ved bredden av elven Missouri, derfra kommer vi nesten ikke avgårde; det er en varme og interesse fra menneskene her som gjør oss glade. Vi tråkker og tråkker oss over prærien, det er hetebølge på hetebølge, det er åker med korn og mais dag etter dag, det er små byer hvor det myldrer av folk med norsk slekt, vi er jo i Minnesota, de forteller sine historier, de spør og spør oss med en barnlig begeistring. Og jeg spør tilbake om hva den vanlige amerikaner mener om Obama og helsereformen og andre brennbare ting. Han er kommunist,han ødelegger landet! svarer en, en annen sier at hun er ‘disgusted’ over Obama, og atter et annet menneske gjør ikke annet enn å riste på hodet, ingenting forandrer seg, sier han, det er hele tiden det samme spillet, men med nye spillere, men Romney er jo en analfabet, legger han til, Obama har i det minste et godt intelekt. Og i små butikker på den vindblåste prærien står det gamle koner og enker som vinden har blåst tørre og sure, de er helt uten livssaft, de er som trær som lengter etter det endelige vindkastet. Og dagene glir over i hverandre, det er som om vi har syklet oss fast i dette uendelige åpne landskapet, jeg begynner å kjenne en klaustrofobi, og det å punktere blir nesten en kjærkommen hendelse ( vi har nå 46 punkteringer), men etterhvert blir det mer og mer skog, vi sykler inn i Wisconsin, her kryr det av svensker og finner, på en bar en kveld er det nettopp en med finsk slekt som griper tak i meg. Han er stor, han er full, og han er snill. Han kan ikke begripe at jeg sykler med hvit skjorte og slips i denne varmen, det er jo fjerde juli, sier jeg, Ja! roper han, du skal få øl, masse øl! Vi skåler, han elsker livet i skogene her, sier han, fisking og jakting, det er det eneste han vil, fiske og jakte, men Cosima og jeg må videre, og jeg har ennå ikke fått vite hva en snekker tjener, som tidligere forskalingssnekker vil jeg vite det. Og neste dag spør jeg en gjeng med snekkere som reparerer et tak som en tornado blåste vekk for noen dager siden; tolv dollar, sier de. Tolv dollar? Det er jo barnearbeiderlønn, og da jeg forteller hvilken timelønn jeg hadde, så glaner de bare stumt på meg. Dette landet sliter, det sliter veldig, men vi har fått en stor sympati for menneskene her, alle de tapre og stolte hverdagsmenneskene.

Vi er i Ironwood, Michigan, på en camping. Vi leser i teltet, klokken er elleve på kvelden. Det er så trykkende stille ute, illevarslende stille. Jeg har en uro i meg. Og hør… hva faen er den lyden? Jeg titter ut av teltet, en tung, tung lyd kommer mot oss fra det store mørket. Det høres ut som en rekke av godstog, eller som en veldig plog. Jeg finner ikke ut av det, legger meg tilbake. Men nå er lyden nærmere, og så forstår jeg, det gyser gjennom meg, teltet har begynt å riste. Vi må ut, fort som faen! roper jeg. Vi rasker til oss verdisakene og krabber ut; trær og tunge grener deiser i bakken omkring oss, vi er midt i en storm, vi er midt i et rasende brøl, vi løper ned gjennom det ville regnet til toalettene, inn på vaskerommet, det lyner og tordner infernalskt, dette er værkrefter, jeg titter ut av døren, det smeller og smeller, jeg stirrer fascinert, lytter fascinert til dette helt ukontrollerbare, dette som er ren, vill kraft, en urkraft vi ikke kan temme.  Neste morgen er det en rasert camping vi ser, en stor, tung gren ligger en meter fra vårt telt, store trær ligger strødd, noen campingbiler har såvidt unngått å bli truffet, kommunearbeidere er i full gang med opprydding, flere folk kommer bort til oss og lurer på hvordan vi klarte oss gjennom stormen. Vi kjenner oss rett og slett renset og renvasket, vi kjenner oss oppladet. Frokosten på café smaker bedre enn på lenge. Igjen har vi blitt rystet levende av en sterk, sanselig virkelighet.

Cosima er syklist og vandrer, en pilegrim. Hun er født og oppvokst sør i Tyskland, men har bodd og jobbet i Norge de siste elleve årene, når hun da ikke har vært ute og reist, for hun har reist mye. Hun har vandret på Island og vandret og syklet katedralveiene i Europa, hun har reist gjennom New zealand og Australia og vært underveis i Sør-Afrika. Og hun har bodd og jobbet i et kloster i India et år. Hun er katolikk og har kjent en lengsel etter klosterliv som nonne dra i seg, men hun er altså her ute, i det store jordiske klosteranlegget som Gud holder åpent for oss. Hun er en racer til å strikke, leser meget og spiller sine mange instrumenter. Hun er meget sta og nekter å ikke fullføre ting og prosjekter. Og hun er blitt en meget habil fotograf. Nå var det meningen å intervjue Cosima, men hun befinner seg i en for meg ukjent butikk, en klesbutikk. Jeg får bare legge til at hun går rundt i byen her som en kvitrende fugl, hun er blitt venn med halve byen.

Sats nr. 6 : Standing! 

Standing, hva betyr det? Det betyr å reise seg opp og tale sin mening, tale på vegne av noe eller noen. I denne sammenhengen betyr det å tale på vegne av de som ikke har stemme, de som ikke kommer til orde, jeg snakker om naturen, om bekken og vannet og fuglen og reven og ulven, om treet og blomsten og sommerfuglen. Enhver som har et sted, som har en nær relasjon til en bekk, et fiskevann, et skogsområde, kan reise seg opp og tale på vegne av dette stedet, eller arten og artene som bebor stedet. Et sted som er truet av forurensing eller annen ødeleggelse, trenger en stemme, en lokal stemme. Det er ensbetydende med å ta på seg et virkelighetsansvar, det handler om å utføre en jordtjeneste, en skapelsestjeneste. Jeg snakker ikke om en sur plikt, som fru Solness i Ibsens drama om Byggmester Solness, hun som gjør sin plikt med kaldt hjerte, nei, det er snakk om et kjærlighetsansvar, oppstått gjennom en kjærlighetserfaring til et sted, et område. Og det handler om handling, om å gi ordene fylde, at ordene blir den første etappen i en forandring og forvandling. Vi er jo i ferd med å snakke oss ihjel, dyr og natur forsvinner i et nådeløst tempo, og vi snakker og snakker, feter oss til med fagre ord, maler løgn etter løgn på fandens tavle. Den som reiser seg opp drar andre med seg, han kan bli et eksempel, et eksempel på en henvendelse som taler på vegne av et  Du, altså ikke for å fylle sitt ego, men for å la et Du komme til orde, vi kan gjerne kalle det en hverdagsmystikk, en mystikk vi alle kan bøye oss ned til, fordi det er en mystikk vi alle er. Det forventes noe av oss nå, det forventes at vi reiser oss opp, at vi bærer skapelsen med oss, at vi navngir en ny virkelighet i en skapelsesakt som ikke er annet en kjærlighetsansvar.

Avsluttende sats: Lake Superior.

Vi ruller ned mot byen Marquette og Lake Superior. Det er som å se utover et hav. Et øyeblikk forledes vi til å tro at vi har nådd Middelhavet. Men nei, ingen lukt av tang og tare og salt her. Og i dag ligger sjøen helt stille, uskyldsstille. Det er den sannelig ikke alltid; på en café ser vi et kart over alle båtene som har forlist her siden år 1800, det er mange, veldig mange, denne sjøen er jo den reneste likkisten. En våt og isende kald likkiste.Men på grunnere vann er det bare å svømme avgårde, sandstrendene er mange og vakre og vi stanser flere ganger for å legge legemene i bløt. Det er sommer og ferie, amerikanerne er verdensmestre i grilling, lukten av pølser og kjøtt ligger tung og tett over campingen vi har havnet på, selv svømmer jeg så langt ut jeg kan, ligge og duver der som en liten og blek dupp.

Neste dag ruller vi over broen som spenner seg mellom USA og Canada, den krysser kanalsystemet mellom Lake Superior og Lake Huron, store båter passerer her, trafikken er stor. Mine sykkelvesker er fulle og tunge av tobakk, av snus, jeg er nervøs for å miste min dyrebare last, men en blid dame stempler våre pass og ønsker oss velkommen til Canada. Og her er vi. Nå skal vi igjen fete oss opp litt, gjøre oss klare for etappen til Newfoundland.

Syklet distanse fra Ushuaia: 16202 km

Første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrevfjerde reisebrev

 

Relatert 

Mann og Natur: Naturlandskap og Wimbachtal

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester