Fornektelsens historie – Del II

Vår fetisjering av vekst er det største problemet vi står overfor som art i kampen mot klimaendringene. Så lenge reklamen fortsetter sin nådeløse nedbryting av det tenkende menneskets motstandskraft, vil vi gli lenger og lenger inn i en huxleysks vidunderlig ny verden, hvor umiddelbar nytelse og konsum dominerer oss. Vi gjennomlever en fornektelsens historie, hvor tidligere tiders viktige «protokoller» drukner i vår tids angst etter ikke å henge med på tidens hedonistiske tredemølle, hvor vi løper fortere og fortere for å flykte fra en voksende utilfredsstillelse (les del I her).

Andrew P. Kroglund; er skribent og debattant. Jobber p.t. som Informasjons- og Politikksjef i Utviklingsfondet og er Styreleder i paraplyorganisasjonen ForUM for Miljø og Utvikling. 

«Ingen av oss unnslipper disse dilemmaene, om vi er LO-organiserte som ønsker at vårt forbund skal bli vinner i årets lønnsoppgjør, om vi er spekulant på børsen som håper på raskt fortjeneste, om vi sitter i den rød-grønne regjeringen og forsøker å få hodet over vannet i den europeiske gjeldskrisen, eller om vi er ufødt liv, som venter på vår tur til å tre om bord på romskipet Jorden, i en våtere, villere, varmere og mer usikker fremtid.»

Arbeiderklassen kopulerer mye mer enn oss

Nå når vi nettopp har bikket en verdensbefolkning på 7 milliarder, kommer også argumentene opp igjen om at det er de store massene i utviklingsland som er det største problemet på kloden.  De forbruker så mye og snart kommer de og bruker opp velferden vår også. Men ulike beregninger viser at i et fotavtrykksperspektiv, er det vår velstand i seg selv som er den viktigste årsaken til ressursutarming. Thomas Malthus’s teori om arbeiderklassens eksessive kopulering holder ikke i et ressursperspektiv, mens derimot middelklassens eksessive konsumering har større forklaringskraft. Og hos oss har jo alle blitt middelklasse nå, inkludert Roar Flåten. Arbeiderklassen er de store masser i utviklingslandene; og vi ber i vårt stille sinn om at de skal vise moralsk ansvar, seksuell avholdenhet, bruke mer prevensjon og inngå sene ekteskap.  Vi er mindre interesserte i egen middelklasses måtehold og kjøpsprevensjon. Vi fnyser lett foraktelig av Erik Dammans gamle protokoller som avstedkom en nasjonal bevegelse, eller stendøde dypøkologer som Arne Næss.

Noen ganger kommer bruddstykker av sannhet og klokskap til oss i form av historier fra konsumsamfunnets høyborg, Hollywood, som også er verdens beste fortellerfabrikk. I beretningen om roboten Wall-E (Walt Disney Pictures 2008); får vi innsikt i fremtidens dystopiske jord, uten vegetasjon, med berg på berg med søppel, og en halvødelagt robot, med menneskelige følelser for organisk liv. Ute i verdensrommet, derimot, finner vi en Disney-variant av Aldous Huxleys bok Brave New World (1932), i form av flygende romstasjoner hvor borgernes lystfølelser belønnes kontinuerlig, slik at kritiske spørsmål blir uaktuelle. (I denne barnevennlige versjonen er fri sex og lyst utelatt, i motsetning til Huxleys bok). Enden på historien er at en grønn plante overlever, Wall-E har tatt vare på den, menneskene våkner fra sin dvale og adskillelsen fra moder jord, tar kontroll over systemet og vender tilbake for å dyrke jorda igjen.

En dypfølt angst for separasjon fra det naturlige miljøet vårt var for øvrig en av flere drivkrefter som fyrte Tolkien i hans beskrivelser av det døde Mordor, av entenes kamp for overlevelse som urtrær og et besjelet univers.  Det er selvsagt langt dit, selv om vi finner grupper, som National Space Society, som har som visjon «People living and working in thriving communities beyond earth».[i] Foreløpig er kanskje en mer jordnær miniversjon av Brave New World nærmere oss, med umiddelbar lystbelønning, med orgasmetrening for ungdom på tv, shopping malls som nærmeste nabo integrert i store boligkompleks og skibakker innendørs i Abu Dabi.

I Wall-E’s verden hadde en hemmelig kontroller, nærmest en orwelliansk Big Brother tatt bolig i teknikken selv og hos oss synes denne ikke-personlige vekstmaskinen også å være selvperpetuerende, med det resultat at folk flest blir rolige konsumenter uten systemmotstand. Vår identitet blir først og fremst som rettighetshavende forbrukere, som glir lenger og lenger unna samfunnets kontrollspaker. Men den økte fremmedgjøringen har likevel frembrakt Occupy Wall Street- bevegelsen, med undergrupper i mange land og med andre navn, som f.eks Los Indignados i Spania. Vi er ikke helt i hverken Big Brothers eller i Brave New World’s verden helt ennå.

Det merkelige er da at kostnadene ved å begrense klimaendringer (og andre beregninger i forhold til naturmangfold) viser oss relativt lave tall. Sir Isaac Stern, på oppdrag fra den britiske regjering, beregnet i 2005 at det ville koste ca 1 prosent av BNP globalt til 2050 om vi gikk inn for tiltak umiddelbart. Venter vi vil det koste et sted mellom 5 og 20 % på sikt. Men også Stern er markedets mann, ett hundre prosent, og ser ikke klimaproblemer som et sosialt og moralsk problem. Han beskriver det heller som  «the greatest market problem the world has ever seen».

På denne måten kan vi si at vi er på full fart inn i Wall-E’s verden: Vi er radikalt separert fra naturen; om natur har en verdi, har den mest verdi for oss ved at den settes inn i monetære rammer. Men Sterns rapport var viktig for debattens del, det tragiske i ettertid er at tradisjonelle økonomer (og politikere) ikke vil gå inn for å stabilisere utslippene av CO2 til atmosfæren til 450 parts per million (ppm), (noe som i følge FNs klimapanel kan muliggjøre å holde fremtidige klimaendringer innenfor 2 grader celsius),men mange sier seg villige til å gå med på et mål om 550 ppm. Men det vil si en temperaturøkning som ligger nærmere fire grader, men med usikre anslag på graden av smelting av is på polene, uoversiktlige ekstraeffekter, såkalte ’feed-back mechanisms’, med uttørking av regnskogsbeltet i Amazonas, og endringer i permafrosten i Sibir med påfølgende metangassutslipp. En uoversiktlig fremtid for mange. (For en mer utførlig debatt om dette, se Clive Hamilton).[ii]

BNP og lykken

Men forskning viser at det er ingen sammenheng over et visst nivå mellom økt BNP og lykke. Mao om vi utsetter en dobling av inntekten vår fra f.eks 2050 til 2060 har det lite å si for lykken (men ville ha mye å si for om vi klarer å holde oss på 450 ppm i stedet for 550 ppm). Dessuten sier BNP lite om ubetalt arbeid og distribusjon, det er bare et begrep for de totale varer og tjenester som produseres. Derfor er et mord godt for økonomien, miljøødeleggelse er også godt for økonomien. Ergo, om vekst bare berøres i liten grad ved tiltak for å begrense utslippene våre, og vekst i rike land har liten ringvirkning på folks lykkefølelse, hva er da problemet?

Da er vi tilbake til utgangspunktet vårt; fetisjeringen av vekst i seg selv. Men bortsett fra KrF og deres Verdikommisjon for noen år siden, er det få rikspolitikere som ønsker å problematiser veksten,  og slike tema drukner uansett i den dagligdagse politiske kampen.

Og modernitet er derfor ensbetydende med høy inntekt gjennom vedvarende vekst. Det er nesten som å påta seg rollen som den lille gutten i H.C. Andersens fabel om Keiserens nye klær, om noen sier at vi kan alle ha rike liv uten å leve som de rike. Da er du ganske passé; ikke minst fordi vekst er råmaterialet som vi konstruer bilde av oss selv rundt, og å be oss om å ta avstand fra det er som å ta avstand fra 300 år med kreasjonen av det nye mennesket som ble skapt gjennom industrialismen, konsumismen og det moderne.

Konsum i gamle dager dreide seg om å imøtekomme grunnbehov, men har i dag utviklet seg videre til konsum som identifikasjonsmarkør. Overgangen fra produksjonssamfunn til konsumsamfunn har endret oss, og denne psykologiseringen gjør indirekte også klimaproblemene vanskelige å løse.

Markedsføringskreativitet har erstattet produksjonseffektivitet som avgjørende for selskaper; masseproduksjon er erstattet av differensiering, og det gjennom en enorm lekenhet og kreativitet. Gammeldags storytelling er nå innbakt del av markedsføring, men med utrolig mange nyskapende tekniske hjelpemidler. Tidligere var pris avgjørende i produksjonen, i dag brukes innsatsvarer mer for å gi varen et ’pre’  – en kvalitet andre ikke har, en identitet, og denne identitetsmarkøren kan for noen produkter koste mer enn selve produktet som sådant, og er noe som ikke gir mer brukerverdi. Et par joggesko til 1400 kroner som koster 120 kroner å produsere i Kina, vil bruke et stort mellomlegg som betaling til Usain Bolt og andre, pluss sponsing av events hvor skoen promoteres. Marketing, inkludert annonsering, var en underordnet del i produksjonssamfunnet, i dagens forbrukssamfunn er marketingavdelingen den dominerende. Annonsering har for lengst sluttet å markedsføre bruksverdien til en gjenstand og bygger heller symbolske assosiasjoner mellom produktet og de psykologiske holdingene og preferansene til den potensielle forbruker.

Annonseringsindustrien skal avdekke lag for lag de komplekse sett av følelser som kan bli assosiert med spesifikke produkter og designe markedskampanjer for å appellere til disse følelsene. Tusener av samfunnets mest kreative sjeler bruker nå livet sitt til å hjelpe globale korporasjoner med å overtale folk til å kjøpe mer av deres brand av biler, såper, eller løpesko på bekostning av et annet selskap som selger de samme produktene, men med annen «emballering». Det er bortimot umulig i dag å kjøpe noe som helst produkt som ikke er «emballert» med noen identifikasjonssymboler.  Realityserien fra NRK «Teenage boss», viser oss på en morsom måte en iscenesettelse av dagens ungdom, med et i utgangspunktet ukritisk forhold til shopping og forbruk, hvor umettelige behov og identitetssøken settes på dagsorden.

Luksus til folket

Til tross for økonomiske nedgangstider i Europa er sannheten at vi markedsfører en form for «luksus- feber». Flere av de store globale selskapene skapte det de kaller «adgangsprodukter», tilgjengelig for alle. Gucci og Armanai ga bort brandet sitt til solbriller som var priset slik at folk som ellers ikke har råd til vesker og accessories fra samme merke, i det minste kunne få solbriller. Det positive er at dette er en form for demokratisering av luksus, det negative er at fokus blir enda mer sentrert rundt forbruk. Bilmerket Mercedes gjorde det samme med sin A-klasse, markedsført av kjendiser.

Du kan til og med få 24 karat gullblader, som du svelger og som fører til at ekskrementene dine skinner og funkler. De ble skapt av New York designer Tobias Young, og presentert som å bety overflod og en måte å øke ditt selv-bilde på, til 799 dollar stykket. [iii] Dette minner om en gammel latinamerikansk graffiti om gull og ekskrement som sa: Om drit ble til gull, ville de fattige bli født uten ræv…

Det er med andre ord ikke bare visse behov vi har, men et utvidet behov for å finne og uttrykke en egen identitet.  Vi kan i dag «skrive» våre egne biografier, vi er ikke født inn i en setting for alltid, vi skaper oss selv, blant annet gjennom twitter, facebook og Wikipedia.. Med mer reality-tv og nettet, finner vi heltene der ute mer enn i nabosamfunnet. Alt skapes der ute, og ergo er det et rom for kreative markedsførere også til å hjelpe oss i å forme våre jeg i denne nye verden. Vi får den moderne belønningen utenfra; i form av penger og materielt forbruk, som gir identitet og synlighet. Flere studier viser også at mennesker med mer materielle målorienteringer oftere konsumerer i et identitetsrelatert mønster. [iv]

Problemet er at vi aldri kan finne en reell identitet i et supermarked eller på Zara. Men det er kanskje akkurat i dette spenningsfeltet det nye næringslivet har sine beste dager; og er så livredde for at vi ikke skal sette nye julerekord i handling hvert år: konsumkapitalismen trenger vår følelse av utilfredshet. Vi trenger en viss type økonomisk vekst globalt for at folks basisbehov skal imøtekommes og slik at vi skal bli tilfredse og lykkeligere, men i våre moderne forbrukssamfunn kan økonomisk vekst bare opprettholdes så lenge folk forblir misfornøyd. Økonomisk vekst i seg selv skaper ikke lenger lykke; og misfornøydhet opprettholder økonomisk vekst. Eller for å sitere George Monibot i en kronikk I Klassekampen den 14. desember 2011, som igjen siterer fra Robinson Crusoe som kom ut i 1719: «Det fikk meg til å reflektere over hvor lite misnøye det ville være blant menneskeheten, i alle livets tilstander, om folk sammenliknet sin tilstand med dem som har det verre, for å være takknemlig, heller enn alltid å sammenlikne seg med dem som har det bedre, for å bidra sine mumlinger og klager».

Spenningsfeltet mellom det vi har og det vi ønsker

Mye av den nåværende vestlige gjeldsboblen ble skapt i spenningsfeltet mellom det vi hadde og det vi ønsket. Det begynte med husboblen i USA, hvor amerikanske forbrukere var villige til å låse store deler av fremtidig inntekt til eskalerende behov på kort sikt. Husene vokste i størrelse samtidig som antall personer i husene falt, ikke ulikt her i Norge, hvor vi samtidig også har hatt en hytte- og båtboom. (Hytter og båter som ofte brukes lite, ettersom folk har det så travelt med å jobbe for å betjene lån og andre behov). I USA har komisk nok innkjøp av «stæsh» for å fylle de nye store husene, blitt tatt igjen av behovet for å leie ekstra lagerplass, for alt det en ikke hadde plass til, for ikke å snakke om egne «psykologer» som hjelper folk (gjerne på direkten på TV) til å takle alt de har innenfor husets fire vegger. Her hjemme har vi nå et årlig fast innslag på nyhetene om alle som kaster flunkende nye ting, noe uåpnet fra jul, og skolebarn som glemmer flott tøy på skolen, og som ingen kommer og henter. Vi kan også spørre om det er noen reell vits med en produktgaranti på fem år; hvilke ungdommer gidder å holde på i-phonen sin så lenge?

I forhold til klimaproblematikken: Om det er slik at vi har skapt oss en moderne personlighet gjennom vårt forbruksmønster, og om konsum er måten vi opprettholder oss selv på i hverdagen, så vil et behov for å endre et slikt livsmønster kreve en endring av jeget. Det kan skape dødsangst hos alle og enhver. Vi er mer redd for endring i forbruk og livsstil, enn for klimaendringer. Kampen mot klimaendringer blir i så fall en kamp mot det vi er.

Vi bruker masse penger på ting vi aldri bruker. Det skaperavfall. Det forbruker ressurser. Det skaper utslipp. Det betenkelige er at til tross for snart 20 år med miljøbevisste holdningskampanjer, så ser det ut til at yngre mennesker konsumerer like mye og mer enn før, men uten å bry seg nevneverdig om konsekvenser. ( Og hvorfor skulle de, om ikke det etablerte bryr seg heller, på ordentlig?).

Dette kan i prinsippet også gjelde for fattige afrikanere, kanskje de heller ikke bryr seg? Men har deres utslipp av CO2 den samme moralske valøren som vår? En afrikansk bondes utslipp i kampen for å fø sin familie, er ikke den samme som for din eller min sin utvidede shopping-tur til London. For ikke da å snakke om utslippene som stammer fra ting vi har kjøpt som vi aldri bruker eller bare kaster etter kort tid. Men da ser vi bort fra den psykiske «fortjenesten» som innkjøpet i første instans skapte. Det vanskelige her blir å forklare den afrikanske bonden det psykiske behovet til kjøperen i nord.

Et uttall nettsteder hjelper nå den bevisste forbruker til å måle sitt økologiske fotavtrykk. Men det er tvilsomt om et grønt forbruk er tilstrekkelig. For det første går det tregt med endring av forbruksmønster, og en del tiltak, slik som karbon kvoter osv, har ikke hatt noen reell effekt på utslippsbaner. Klimaendring er et kollektivt problem som krever kollektive løsninger. Da trenger vi regjeringer på banen. Individualiser vi problemene mister vi av fokus at det også er institusjoner og bedrifter som målbærer og forsterker miljøødeleggelse.  Kanskje kan sosial samvittighet være del av løsningen, men den blir også lett en vare. Og miljøsaken blir avpolitisert; personlig moral blir løsningen, i stedet for politisk og systemisk endring.  Å være en økovennlig forbruker er viktig og riktig, og gir oss også en form for individuell verdi og identitet på markedsplassen; men når det økovennlige blir promotert som løsningen på miljøutfordringene kan de være med på å blokkere for reelle endringer og løsninger.

Hva med en tre dagers arbeidsuke?

I et essay fra 1930, funderer økonomen John Maynard Keynes hvordan livet ville være etter et århundre med økonomisk vekst, en situasjon nå nådd av de fleste rike nasjoner. For første gang, skrev han, ville mennesket være i stand til å velge å leve klokt, behagelig og godt. Det er mulig å se for seg et slikt samfunn som Keynes beskriver, et samfunn hvor vi ikke lenger er besatt ved tanken på konsum og heller kultiverer kunsten å leve godt, i stedet for hele tiden å halse etter ting som bare kan kjøpes for penger. Da må vi forbruke mindre, noe som impliserer at må vi tjene mindre. I det minste må vi utføre mindre betalt arbeid. [v]

Det høres uvergelig sjokkerende ut. Men er ikke dette bare å forfølge den historiske trend vi har sett, nemlig færre timer i arbeid. Det var en periode fagbevegelsens krav å fortsette denne trenden, blant annet gjennom kravet om 6 timers dagen. I følge Øystein Dahle, tidligere styreleder i DNT og leder av Worldwatch Norden, er dette den eneste veien å gå. Samfunnet kan i prinsippet være like teknologisk nyskapende (noe som er nødvendig); forskjellen ville være at vi hadde flere timer til disposisjon for andre aktiviteter enn betalt ar arbeid.  Det kunne inkludere å ta oss av våre gamle, utdannelse, samfunnsgavnlig arbeid, hobbyer, osv. (da ville vi ha tid til å reise på ferie på gammelmåten også, med tog, ettersom vi må kutte ned på noen av flyreisene våre). Fremgang kunne bli ensbetydende med en nedgang i antall timer på jobb. For klimaet, miljøet, psyken og våre etterkommeres skyld.

Men er det realistisk? I 1983 brukte amerikanske selskap 100 millioner dollar på markedsføring rettet mot barn. I dag er det 17 milliarder dollar. Hvert barn fra to til elleve ser mer enn 25.000 reklamer. Produktplassering florerer. Barn gjenkjenner brands fra 6 måneders alder. En britisk studie sier at ett barn av fire sitt første ord er et brand. [vi] Lykke er gjennom konsum og vi foreldre trekker på skulderen og tenker at det er bra at barna våre blir flinke til å klare seg på markedsplassen. Men merkevarer og memer blir knyttet sammen på måter vi knapt forstår, og slik er forhåndspregning a la Brave New World nærmere oss enn vi liker å tro. [vii]

Kina, kommunistpartiet og hjernesuging

Men går konsumenter og system i utviklingsland helt klar av en slik problemstilling?  Utviklede land står for 75 % av de menneskeskapte klimagassene i atmosfæren. Hva da med Kina, som står for ca 20 % av klodens samlede utslipp, marginalt mer enn USA. Det vil selvsagt ennå gå mange år før utviklingsland når en brøkdel av vårt utslipp per person og dessuten, som vi har vært inne på, består mye av vårt eget utslipp av luksusforbruk. Men fordi de akkumulerte utslippene blir så høye, blir det vanskelig å komme unna det politiske ansvaret også ledere, næringsliv og intellektuelle i China, Brasil og India har. Kanskje særlig Kina, ettersom hver femte globale borger er kineser.

Mye av Kinas utslipp er grunnet rike lands import av billige kinesiske varer. Frem til 2005 var ca 1/3 av landets CO2 utslipp knyttet til eksportproduksjon. Men mer og mer konsumeres nasjonalt.  Beregninger viser at selv om Kina fra og med nå klarte å installere karbonfangst og lagring på all nye kullfyrte kraftverk, og ergo kutte utslipp med 85 %, så vil likevel nasjonens karbonutslipp fortsatt øke med ca 80 % innen 2030.[viii]

Vi kan derfor spørre oss om ikke det allestedsnærværende kommunistpartiet har ofret det gamle, konfusianske nøysomhetsidealet, så lenge del av kinesisk sivilisasjon. Forbruk og økt vekst er nå del av regimets legitimitet, som holder underliggende misnøye med ettbarnspolitikk, korrupsjon og dårlig miljø i byene i sjakk. Overgangen fra kamerat- til konsumentsamfunn har gått ekstremt mye raskere enn i vesten. Kjøpesentra skyter opp i voldsom fart, luksusforbruket eksploderer, og det siste nye er etterspørselen etter det gamle britiske overklassefenomenet butler. [ix] Den kinesiske middelklassen vokser også raskt, og i 2005 sto de for 12 % av det globale luksuskjøpet, ikke så langt bak USA med 17 %.

Det interessante og det foruroligende er hvor fort vi mennesker ser ut til å internalisere forbrukssamfunnets indre logikk. Vi blir ofre for det George Monibot kaller «hjernesuging». Hvor blir da kraften til å skape visjoner og veikart for bærekraftig endring?

Ingen av oss unnslipper disse dilemmaene, om vi er LO-organiserte som ønsker at vårt forbund skal bli vinner i årets lønnsoppgjør, om vi er spekulant på børsen som håper på raskt fortjeneste, om vi sitter i den rød-grønne regjeringen og forsøker å få hodet over vannet i den europeiske gjeldskrisen, eller om vi er ufødt liv, som venter på vår tur til å tre om bord på romskipet Jorden, i en våtere, villere, varmere og mer usikker fremtid. Uansett vil disse ufødte livene se tilbake på 2012 som et viktig år, da klima, grønn økonomi og drivkraften bak forbruksveksten ble debattert under et stort globalt toppmøte i Rio de Janeiro i juni det året, 25 år etter Brundtlandkommisjonens rapport. Det var også året da Norges kom med sin klimamelding. Om den blir del av Fornektelsens historie, er litt for tidlig å si. Men i debatten som fulgte meldingen i april i år, peker mange på at regjeringens tiltak ikke holder for å oppfylle det inngåtte klimaforliket mellom regjeringen og opposisjonen (minus FrP), inngått 17. januar 2008.  Saksordfører Nikolai Astrup mener det er urealistisk at målene nås.

Vi risikerer fortsatt en stund fremover å måtte føle oss som bjørneboeske rettstjenere som forsøker å få orden på et utall protokoller for å skrive fornektelsens historie.

Les del I her

 

Relatert

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Frihetens grenser

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Naturvern er som fred

WWF: Jorden er ikke stor nok

Forbrukskulturen kan gi økologisk kollaps advarer World Watch Institute

 

Fotnoter

[ii]  Hamilton, s. 51 – 56

[v]  Hamilton, s. 86

[vi]  Hamilton, s. 87

[viii]  Hamilton, s. 90

[ix]  Aftenposten, mandag 2. januar

 

  • Ola

    Nå er det jo helt rimelig at vi vil ha det trygt & passende utfordrende, morsomt og komfortabelt.
    Nå, når flesteparten av oss ikke ser mot døden & en himmel som stedet der vi kan nyte vår gode tilstedeværelse.

    1.
    Men vi har for få diskusjoner om hva som er et godt liv i det samfunnet vi lever i.
    Hvert samfunn burde ha dette. Og hvert samfunn burde ut fra sin geografi, natur og lynne finne SIN vei. Da ville selvfølgelig også verden bli et mer forskjellig og spennende sted også.

    Har vi ikke hatt slike diskusjoner i lang tid?
    Jo, men da politisk og/eller moralsk fundert. Og plassert oss i grupper og oppkonstruert motsetninger.
    Det er viktig at vi finner ut hvordan vi vil ha det, – på øverste hylle. Om kanskje kun som en visjon, ikke et mål, noe av det.
    Og ikke utfra et ståsted der forbruk gav status eller plassering i samfunnet.

    2.
    For vi lever i en tid, for første gang i historien, der hvert menneske lett kan produsere flere ganger sitt ønskede forbruk- med en brøkdelen av dagens plikt-arbeidstid.

    3. Men en forutsetning for ønsket vekst er at vi benytter økonomer og et system som skiller mellom penger/fiktiver og virkelige produkter som gir velstand.
    Nå blir det “krise” når stabburene begynner å bli fulle, og vi blir lært opp til en kunstig samling av velstand, penger og diamanter.
    Det er ikke velstand vi søker. Det er en konkurranse. Og det er en frykt, midt i velstanden, fordi vi ikke ser at det er alltid hoder & hender som skaper velstand. Penger er kun tall/byttemidler.
    Så lenge vi har ledige arbeidskrefter og den teknikken/teknologien vi har, vil vi ikke mangle noe. Noen av oss. Hvis vi vil. Vi trenger ikke lengre slave. Vår teknologi er våre slaver. åre kriser i dag er “kriser”, mentalitetskriser.

    Og teknologien gjør i tillegg at vi kan forbruke, til glede, uten at det går utover knappe resurser eller skape søppelberg.
    Jfr. Digital-bøker & skrifter i stedet for papirproduksjon og kjemikalier, frakt og søppelberg. Våre digitale muligheter og gleder står foran en start, kun.

    4.
    MEN: vi må se forskjellen på penger/tall som et byttemiddel og virkelige verdier. Dette er faktisk det første og det viktigste, – og vanskeligste.
    Det vanskeligste også fordi de som sitter med makt i verdensøkonomien i dag, ikke ønsker å se ting på en annen måte, eller vil gi fra seg den makten de har.

    5.
    Det er klart at når folk blir trygge materielt og får nok av fritid og frihet, så blir man naturlig materielt mett på et punkt. Det er når vi savner vi tror vi er umettelige.
    Men folk må vite at det er deres krefter som gir velstand. Det økonomiske penge-systemet vi nå benytter gir kun forvirring og utrygghet. -Og kontrollen til andre, da løper vi etter kompensasjon.
    Men kongelivet er mulig å nå., for alle, hvis vi ikke forveksler en virkelig kalv med gullkalver. – Virkelighet mot fiktiver.
    Da kan vi ta diskusjonen om hva vi vil nå.- Og bevege oss i den retningen.