Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Dommen har falt over Behring Breivik, men han vil leve videre i kraft av sin brutalitet og mennesker som vil bruke denne ekstraordinære hendelsen som medium for selvhevdelse. Mange er allerede de analyser som søker å se feil i akronymet ABBs ståsted og hans feilslutninger som følge av disse. Hensikten til de fleste kommentatorer er å påvise at vi bor i verdens beste samfunn, og radikal kritikk av dette er i seg selv en form for tankeforbrytelse. Slik unngår de å måtte konfrontere det faktum at det er dette samfunnet som har frembragt Anders Behring Breivik, og at han er det forvrengte speilbildet av et samfunn som må konfrontere seg selv om man i det hele tatt skal lære noe av grusomhetene 22. juli. 

Av A. Viken, skribent KULTURVERK

«Døden er det eneste man ikke kan prate seg bort fra, den siste virkelighet som man iherdig forsøker å holde på avstand fordi nihilismen i en sivilisasjon uten annen høyere mening enn vareutbytte vil spre seg som en epidemi sett i relasjon til døden og den svært begrensede tid mennesket egentlig har til rådighet. Døden blir på mange måter det siste hellige, det uforståelige og for mange uakseptable. Det å kunne sette seg over andres liv og død, blir derfor den eneste virkelig potente transgresjonen som er igjen, den eneste autentiske maktdemonstrasjon.»

Med få unntak, har de fleste kommentatorer i forkant og etterkant av dommen mot ABB forsøkt å finne årsak og indirekte ansvar for massemordet 22. juli 2011 hos marginale grupper og i hissige kommentarfelt. For de av oss som ikke er ideologisk motivert i forsøk på å lese årsakene til ABB, slik mange av de selvutnevnte eksperter er, fremstår dette som misvisende og manipulerende.

 

Dommen

At media nærmest ukritisk hyller dette som en modig dom og en seier for rettferdighet, er en fallitt og tapserklæring for det norske rettsvesen og domstol som en uavhengig pilar i statsmakten og nok et argument for pressen som den fjerde illegitime statsmakt. Breivik kan derfor fortsatt glise godt, fornøyd som han er med dommen, han er ikke dummere enn at han forstår at masken er falt og at mange ser at norsk rettsvesen ikke er uhildet, men sterkt påvirket av politiske faktorer og media. Man har erkjent at media fikk endret premissene for dommen, og med unntak av advokat Morten Furuholmen, har man jublet over seieren som skal ligge i at Breivik ikke ble erklært som utilregnelig. Slik har de vist det mange av oss har ment i mange år, at gjeldende praksis, hvor mordere slipper dom og blir sendt til behandling for siden etter kort tid kunne vandre ute i frihet, mens ofre lever i frykt, er en form for ansvarsunndragelse med potensielt dødelige konsekvenser (les: Trikkedrapsmannen). Det primære behovet for vern av sakesløse unndras til fordel for en misforstått humanisme som lever i troen på at mennesket er en suppetallerken som alltid kan vaskes ren og fylles med nytt innhold, et vesen som alltid kan forbedres/rehabiliteres uavhengig av medfødte egenskaper og avvik.

Men like fullt, selv om man forfekter denne kritikken mot gjeldende rettspraksis, slik vi gjør her, så skal enhver dømmes etter den gjeldende rettspraksis, og ikke etter lover eller praksiser med tilbakevirkende kraft, og absolutt ikke som følge av påvirkning utenfra domstolen (dette har vært kommentert tidligere her på KULTURVERK). Underveis har man og fått den såkalte «Lex Breivik», som en hastesak, og som ligger veldig nær lover med tilbakevirkende kraft. Dette er en lov som gir mulighet for en lege, uten at forbrytelse eller ugjerning er begått, til ikke å bare tvangsinnlegge slik man kan i dag, men isolere en person basert på en enkelt fagvurdering, uten noen form for ekstern instans, i en høyrisikoenhet på ubestemt tid. Denne loven ble vedtatt som en hastesak i fall ABB skulle bli ansett som utilregnelig av domstolen. At en slik forordning kan misbrukes av en stat er åpenbart for mennesker med litt innsikt i menneskets mangslungne historie av overgrep mot enkeltmennesket.

Hadde retten virkelig vært modig og sitt ansvar og plikt bevisst, ville den fulgt aktors påstand med påfølgende anke, ganske enkelt fordi man da gjennom en høyere rettsinstans ville få belyst denne i norsk målestokk unike saken ytterligere og dermed lagt grunnlaget for en gjennomtenkt dom og rettslig prosess. Nå har man oppnådd det paradoksale og sjeldne at både domfelte og fornærmede er tilfredse med dommen, og Breivik smiler nok bredest. Ikke minst når han nå kan observere de mange røster som roper på mer kontroll og overvåkning, noe som er et klassisk mål for terrorisme i Vesten, nemlig gjennom voldelige aksjoner fremtvinge repressive tiltak fra stat og myndigheter og slik legge grunnen for misnøye og opprør hos befolkningen. Breivik – Norske rettsstat = 1 – 0  i første omgang.

Terror

Den ensomstående morderen og terroristen, er akkurat dét, ensom. Og i ABBs tilfelle så var den etter hvert så karikerte tempelridderordenen et typeeksempel på det man på godt norsk ville kalle sinnsforvirrede forestillinger. Uavhengig av diagnoser og tilregnelighet i forhold til skyld og ansvar, så er det åpenbart at Behring Breivik lider av en personlighetsforstyrrelse. Et uttrykk for isolasjon, fremmedhet og dypest sett ensomhet i sin forbindelse til omverdenen, ikke bare ideologisk, men òg menneskelig. Enten gjennom egen avvisning av det omkringliggende hegemoni og samfunn, eller ved at dette samfunnet avviser det, eller òg som i mange tilfeller gjennom gjensidig avvisning. Når ABB sammenlignes med større grupper som benytter terror som verktøy, så er dette å tilsløre realitetene, selv om noen av effektene og konsekvensene er de samme.

Separatistiske grupper som ETA og IRA, har i sine aksjoner lite til felles med Breivik eller andre massemordere i nyere tid, som med mer eller mindre utviklede manifester, forsøker å hevde seg selv på bekostning av ukjente ofre. All krig er terror, kan man si, fordi den gjennom vold skal fremtvinge underkastelse, men da faller og norsk deltagelse i krig som i Afghanistan og Libya under terrorisme. Men skal man bruke begrep så de gir mening gjennom avgrensinger, så er terrorisme eller motstandskamp (alt etter perspektiv, en motstandsmann er for noen en legitim opprører – for andre en terrorist) tradisjonelt knyttet til en gruppe, ikke en enkeltaksjon, men flere aksjoner, kontinuerlig som del av en langvarig og målrettet strategi som ikke har utspring i en persons psyke.  Dette vet ABB, og derfor for ikke å virke som den stereotype crackpot loner, har han forsøkt å fremstille seg selv på en infantil måte som en del av et stort nettverk. IRA som ofte fikk ganske positiv omtale i norsk presse, men som nå nevnes sjeldent etter at terror har blitt den nye djevelen vi skal beskytte oss mot, har tross grusomme bombeaksjoner aldri gjort noe lignende som ABB. Grunnen er åpenbar, ikke bare er slike grusomheter som på Utøya ødeleggende for sakens mål, men de er nærmest umulig å gjennomføre i praksis, fordi mennesker med normal mental utrustning (ja, selv mennesker som tilhører terrorgrupper kan ha en helt normal mental utrustning), i fredstid, ikke klarer å drepe mengder med mennesker, rolig ansikt til ansikt på eget initiativ.

Terror har også som formål å skape frykt for at en aksjon skal ramme igjen, når som helst og hvor som helst. ABBs éndagsaksjon virker ikke å ha skremt vanlige mennesker i den forstand at man forventer flere aksjoner vil følge etter hans mønster, de fleste «vet» at han er slik sett et enkelttilfelle løsrevet fra noen organisert langsiktig strategi. Derimot virker deler av den politiske elite og politiske krefter som tidligere klaget på overvåking veldig oppsatt på å beskytte seg selv for fremtiden mot potensielle ensomme ulver og meningsmotstandere, noe som vil kreve totalitære virkemidler i form av overvåking.

Noen vil kalle det feigt og inkonsekvent å drepe mange med en bombe på avstand. Ja, det er absolutt en logikk i det at det er mye enklere å trykke på en knapp, slippe en bombe, og så drepe og lemleste et utall antall mennesker, slik for eksempel norske flygere gjorde i Libya, og at det er en form for distanse til konsekvens og ansvar som gjør drapene mulig. Men likevel skal man se det positive i at mennesker flest faktisk har en innebygd sperre mot å drepe barn og unge vilkårlig ansikt til ansikt, uansett motivasjon. Men det forteller og at ABB ikke er normal i dypere forstand og forsøkene som politisk motiverte eksperter å bortforklare dette med å tillegge marginale grupper og anonyme kommentatorer et kollektivt ansvar for å ha beredt grunnen for ugjerningene, er intellektuelt og politisk uredelige.

Den senmoderne individualismen

Man forsøker å fjerne søkelyset fra det faktum at det er kun dette samfunnet som kan produsere en som i fredstid massakrerer sine egne ut fra en like glassklar som gal logikk, om at transgresjon er nødvendig for å nå frem med sitt budskap over tid, sin selvhevdelse i form av en imaginær enmannsarmé og ridderorden, en forvridd variant av den frimurerorden han selv var medlem av, og som var det eneste organiserte fellesskap han faktisk var medlem av.

Skolemassakre, kinomassakre, ja ensomme massemordere som er ute på killing spree, de har blitt ikke eksepsjonelle, men tidstypiske fenomen. De tilhører mediamytologien og lever sine liv gjennom og på grunn av mediamytene.

Handlingene til Behring Breivik er like mye en dom over Norge og samtiden, som dommen i tingretten er en dom over ham. Hans handlinger og det samfunnet dømmer ham for er vold, og det er vold som skapte ham.

Det senmoderne samfunnet er en individuell arena hvor alle moralske autoriteter er oppløst, religiøse og kulturelle, til fordel for en postmoderne konstruksjon av individet, som hele tiden skal kunne konfigurere og omskape seg selv i forhold til hva det finner subjektivt formålstjenelig. I filosofien er for lengst positivismen tilbakelagt, mens man stadig mer desperat klynger seg til den i det politiske og offentlige liv, slik det presenteres i samtidspropagandaen. Fremtidstro og lykke, er sentral i forestillingene på glanset papir, men blir utydelig og lite overbevisende bare man skraper forsiktig på overflaten. Som en sovjetisk kommisær har man humanisten Steven Pinker som reiser Vesten rundt for å overbevise oss om at vi lever i verdens lykkeligste tidsalder. Fraværet av en samlende mening for mennesker og samfunn, kan han ikke svare for, men bruker humanioras mest brukte verktøy, statistikker for slik å forklare hvorfor vi skal være så lykkelige i vår vidunderlige nye verden.

Men om man ser bort fra det egalitære vissvasset som ofte pene photoshoppede mennesker forteller om – betydningen av indre verdier og at det ytre betyr lite – så vet alle som vokser opp i vår tid, at det ytre er vesentlig og avgjørende. Ikke bare den personlige fysiske, men selvpresentasjonen. Er man ikke blant de med medfødt glansbilde, så er det viktig å opptre i sammenheng med glansbildene, eller opparbeide seg en mediestatus som gir en kraft til å tilegne seg glansbilders tilbedelse og beundring. Synes du ikke, så er du ikke.

Skaver man bort det øverste laget i det visuelle rotteracet, som enhver med middels intelligens klarer, og til og med noen av de under, så finner man en absolutt tomhet. Det vil si om man ikke tror på det foranderlige ytre og det overfladiske meningsløses mening, så vil man fort kunne se nihilismens bunnløse avgrunner åpenbare seg.

Å kreve at man skal være snill og god, bare for å være snill og god, samtidig som man avskaffer moralske autoriteter, kulturelle identiteter, familiestruktur, kollektive samfunnsforpliktelser, samtidig som man ser egoisme, selvhevdelse og destruktivitet bre om seg, er umenneskelig. Slik også Behring Breiviks gjerninger er et resultat av en umenneskelighet. Likevel klarer flertallet det enn så lenge. Man forsøker å koke en sekulær moraliserende suppe på smulene fra kristendommen, kalt humanisme, en godhetsretorikk, men suppen er næringsfattig og metter ikke. Tomrommet vokser. Fredelig sameksistens og materiell overflod er limet, middel og mål som skal holde det sammen, men mennesket har dypere bunn enn som så, selv om det ikke alltid erkjenner det.

Volden i samtiden

Samfunnsretorikken er pasifistisk, vold er ondskap, men de fleste kulturuttrykk i samtiden, det vil si underholdningskulturen, fremmer vold og transgresjon. Vi lærer på skolen at vold ikke er noen løsning, men volden er der alltid, som eskapisme, flukt og endelig løsning i film- eller spillmytologien, eller som unevnelig konkret trussel, ofte fra fremmede. Mens man observerer at Norges styresmakter ukritisk støtter opp om å bruke vold for å løse konflikter som USAs nærmeste, hvor USA kan benytte vold og tortur uten nevneverdig protester fra de samme moraltantene som aldri blir trette av å fortelle om tortur og forbrytelser mot menneskeheten begått i historien. I nyhetsbildet forstår man at volden behersker verden, både psykisk og fysisk, det er i kraft av sin voldsbruk og voldspotensiale og streben etter voldsmonopol at USA som verdens overlegent største militærmakt behersker verden. De fleste av oss aksepterer denne statsvolden som utøves daglig som tause medløpere, de fleste aksepterer drap på tusener av mennesker og lidelse for mange ganger flere uten protest på bakgrunn av abstrakte påstander om «demokrati og menneskerettigheter» (les: Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»). Statlig voldsbruk i stort omfang er internalisert og akseptert, så lenge den finnes på distanse og rammer andre. Den er en del av bakgrunnsstøyen i den hverdagslige turen i hamsterhjulet.

Samtidskunsten har for lengst erkjent nihilismen tross sin tidvise pseudorebelliske moralisme langs opptråkkede stier, og har transgresjonen som eneste gjenværende virkemiddel; et virkemiddel som blir stadig mindre potent, ettersom virkeligheten og normene for lengst har sprengt grensene som kunsten etter beste evne forsøker å late som eksisterer. Den umotiverte volden i gatene blir man stadig minnet på, voldtekter, ran, forbrytelser, overgrep, transgresjoner igjen, dagligdagse hendelser, mediaunderholdning.

Kjenner man engasjement eller opprørthet, går den raskt over til avmakt, man tillates ikke å reagere konkret, myndigheter og etablerte offentlighet snakker det bort, forvansker, omformulerer, relativiserer og dekonstruerer. Derfor gråter man ikke når man leser nyhetene, man leser om katastrofer og elendighet fordi det er «spennende», og fordi det er noe brutalt som minner om liv og død, og fyller tiden og det meningsløse tomrommet som individualismen feirer med sensasjon og kort opprørthet/henrykkelse, alt ettersom. Ingen kan unngå denne volden i offentlighet og kultur om man ikke velger fullstendig isolasjon, volden er overalt er overalt, men nesten alltid på distanse, som en fantasi, en mulighet. Kontrasten til det tilsynelatende fredelig, langsomme og trivielle livet de fleste lever, gjør volden attraktiv, fordi den puster av liv og eksistens uten distanse.

Man skjønner instinktivt at om man ikke er i stand til å utøve vold, som i å forsvare seg eller sette seg i respekt, er man prisgitt andres potensielle voldsutøvelse og voldsmonopol. Når man føler seg utrygg og/eller kjenner manglende selvrespekt, eller endog blir tråkket på og håndgripelig truet – så underkaster man seg volden og frykten.  Eller man vender den tilbake mot overgripere/angripere – eller lar den gå utover andre. Politi, forsvar og rettsvesen er ment å ivareta det fundamentale voldsmonopolet og voldskravet som faktisk ligger i ethvert samfunn, men når et menneske likevel føler utrygghet, eller føler fremmedhet ovenfor den legale beskytters legitimitet og autoritet, så åpner man for individuelt voldspotensiale.

Familie, slektsbånd og kulturell og religiøs identitet er oppløst, familieoppløsningen, kjønnskampen mellom far og mor, er en form for vold mot barnet og setter varige spor, uansett hvor trivielt og hverdagslig dette har blitt. Barn lærer at voksne ikke følger annet enn individuelle forpliktelser og at enhver ting man lover og en avtale kan brytes ut fra relative subjektive standpunkt og beveggrunner, når som helst. Ingenting er hellig, alt kan spottes og spyttes på bortsett fra moraliseringen om dette systemets iboende gode vilje, hvor destruktivitet er en konsekvens av at man ikke har underkastet seg denne gode viljen.

I tillegg kommer volden mot naturen. Ødeleggelsen av natur og livsgrunnlag, til tross for retorikk gjennom flere årtier omkring «miljøvern», så forbruker man og ødelegger naturressurser og unike økosystemer i stadig større omfang. Nærmest proporsjonalt med forsettene og konferansene om å redde den (les: Fornektelsens historie). Overraskende nok for noen så har Breivik et eget avsnitt som omhandler hvordan man skal stoppe verdens globale miljøproblemer, han har plukket de store sakene i samtiden og presenterer sin endelige løsning på dem.

Samfunnsavviklingen 

Et slikt «samfunn» som samtidens er mer en mekanisme enn et reelt samfunn. I et reelt samfunn finner mennesker sammen for reell sameksistens på felles verdigrunnlag og gjensidig ansvar og forpliktelse. En sivilisasjonsstruktur som går på tomgang og strukturelle vaner, ikke et system hvor mennesker finner sammen og deler et fundamentalt verdigrunnlag, men en mekanisme som gjennom å tilfredsstille og stimulere materielle behov, lykkes til en viss grad å døyve den eksistensielle smerten, fremmedgjøringen og isolasjonen. Frigjøring er det som har legitimert samfunnsavviklingen de siste 100 år til fordel for – ja til fordel for hva da? Svaret som uteblir, er spørsmålet som Breivik og andre som hverken deler hans manifest eller handlinger, men som deler hans fremmedgjorthet og nummenhet, stiller. Virkeligheten virker ubetydelig, som et venterom mellom det store intet før fødselen til det store intet etter døden. I fraværet av virkelige utfordringer, plikter, misjon og mening. Mannen som er født med en oppgave er for lengst død. Breivik grep an dette med et rasjonale i sin galskap få vil se i øynene: der hvor ingen transcendent autoritet, sakralitet eller maskulin livsoppgave eksisterer, der er vold likestilt med enhver annen handling, fordi ingenting annet enn individets relative ståsted har virkelig autoritet. Enhver moralnorm blir logisk relativisert.

Til forskjell fra tradisjonelle samfunnsstrukturer som erkjenner vold som en del av en større sammenheng, et nødvendig onde i kollektiv forstand, blir volden et medium for selvhevdelse og egenpresentasjon, et uttrykk for både makt og avmakt. Nummenheten som den kulturelle volden har påført en gjennom distanse blir brutt når man bokstavelig talt har blod på hendene. Og denne nummenheten som støyen av det moderne (les: Støyen i det moderne) og voldsfantasiene som gror i skyggens av den retoriske pasifismen, krever sterkere virkemidler,  mer ekstrem vold både i fantasi og virkelighet, for at noen skal våkne til å la seg berøre – eller opprøre.

De evige debatter som går i sirkel og ordene som mange føler ikke når frem, får plutselig en dødelig betydning og et dødelig alvor. For i et gudløst samfunn er frykten for døden større. Døden er det eneste man ikke kan prate seg bort fra, den siste virkelighet som man iherdig forsøker å holde på avstand fordi nihilismen i en sivilisasjon uten annen høyere mening enn vareutbytte vil spre seg som en epidemi sett i relasjon til døden og den svært begrensede tid mennesket egentlig har til rådighet. Døden blir på mange måter det siste hellige, det uforståelige og for mange uakseptable. Det å kunne sette seg over andres liv og død, blir derfor den eneste virkelig potente transgresjonen som er igjen, den eneste autentiske maktdemonstrasjon.

For Breivik som så dobbeltkommunikasjonen og fraværet av mening i den formente frihet fra alle autoriteter som han som mange andre føler ikke er valgt, men påført, var det ikke tilstrekkelig å bygge en individuell vilje til mening. For han visste at kun den mening som blir hørt høyt og tydelig, den mening som synes, som en sensasjon, tillegges verdi. Ingen som utsettes for vold forblir uberørt. Breivik har tross sine forsøk på å fremstille sin oppvekst som vanlig og harmonisk, opplevd disharmoni og vanskjøtsel som barn, som er en mental vold det er umulig for et barn å forsvare seg mot, uansett hvor vanlig og allmenn den er. At han i tillegg sannsynligvis har en medfødt personlighetsforstyrrelse kan man anta forsterket omfanget av dette.

Men uansett hvilke faktorer man peker på, det vil ikke finnes en utfyllende og forklarende enkeltårsak på hvorfor Brevik gjorde det han gjorde. Ingen nøkkel som i positivistisk rasjonalistisk ånd, kan stille det hele i bero, slik mange så gjerne vil tro. Det finnes ingen psykoanalytiske løsninger som en form for drømmetydning gir alle svar som utslag av et hemmet sinn, der freudianske klisjeer hoper seg opp. Han har skapt sin egen referanseramme, samtidig som hans voldelige angrep og massemord er et angrep på moderniteten, springer hans mord og tenkemåte ut fra moderniteten og avmakten overfor denne. Avmakten som ligger i abstraksjonen av den en gang selvfølgelige og organiske, og forvisningen av det tradisjonelle moralspekteret til fiksjonen, er grobunn for hat og aggresjon. Denne avmakten har en både psykisk dimensjon og politisk dimensjon.

Mordet på ånden, ekstremindividualisme og transgresjon

Men man finner som forventet ingen metafysikk hos ham, ingen åndelig bestrebelse hvilket samsvarer med hans mord og mordvilje som synes uten grenser og potensielt slik han selv uttrykker det kunne omfatte mange tusen ganger flere, uten at det hadde spilt noen rolle. For i likhet med den modernitet han hater er han selv også uten senter og kjerne (les: Å ha et senter – Frithjof Schuon), og kun negasjoner og negativ identifikasjon er igjen som ruiner fra et historisk mangfoldig kulturelt landskap. Hans kristendom er kun utilitaristisk, uten dypere trosgrunnlag.

Hans religiøse tilløp er overfladiske, et banner som bæres slik amerikansk hurrapatriotisme og forestilling om god’s-own-country benyttes, som sjåvinistisk legitimering, men uten noen form for ydmykhet, erkjennelse eller innsikt som enhver åndelig streben tilsier. Han har i tråd med postmoderne idealer laget sin egen tro, sin egen overbevisning og sin individuelle løsning, og betegnende nok en organisasjon som består kun av ham selv. Han er superindividualismen i sin mest ekstreme form, hvor han gjennom sin transgresjon har søkt å transformere ikke bare seg selv eller skape et øyeblikks sensasjon, men gå så langt og være så ekstrem i sine handlinger at denne transgresjonen skal gi et ekko for ettertiden og sette et eksempel for andre. Gjennom hans eksempel må neste mann som vil sette sitt merke i tiden, gå ennå lengre for å bryte gjennom lydmuren og dermed oppfylle bevisst eller ubevisst fortsettelsen på hans ensomme revolusjon. En revolusjon som nærmest er en desperat protest mot egen forgjengelighet og forglemmelighet.

Medias og vår kulturs lengsel etter vold og det grenseoverskridende som det eneste som kan vekke gnisten av liv, vil sikre Breivik et langt liv utenfor murene. I nær fremtid får teaterstykket Manifest 2083 premiere i Norge til tross for protester fra pårørende, og mange er de som vil skynde seg før ABB blir gammelt nytt å utnytte materialet for å fremme en egen agenda som eksepsjonell selvpromotering for å synes og høres i media. De drømmer om at hans drap skal virke som en katalysator for deres egen fremdrift ut av det betydningsløse og anonyme (les: Pseudorebellenes hyklerkor ).

Grusomheten er som den eneste aksepterte uomtvistelige realitet og en faktor som kan fylle et av mengdene med «grenseoverskridende» kunstverk med islett av autensitet og meningsinnhold. Men skuffende nok for disse epigoner er det til tross for postmoderne fremstøt originalen de fleste vil ha fremfor kopiene. Slik pornoen for lengts her erstattet erotisk skjønnhet og antydning, er det virkeligheten publikum vil ha, men helst på god avstand.

ABB et produkt av moderniteten 

Breivik er derfor ingen antitese til moderniteten eller senmoderniteten, han virker på dens premisser, representerer ingen alternativ til dens grunnlag, kun en ny rollefordeling, en omrokering, men aksepterer like fullt dens rasjonelle fundament. ABB omfavner eksplisitt i sitt manifest den logiske rasjonalismen, arven fra opplysningstiden og positivismen som fundamentalt samfunnsgrunnlag i sitt manifest. Han kritiserer islam/muslimer universelt og tilegger dem mange av de betegnelser som hans selv blir tillagt bokstavelig, som fascister, forbrytere mot menneskeheten og folkemordere.  Muslimers forbrytelse er at de er primitive og ikke deler den rasjonelle fornuft som han mener hans samfunnssyn bygger på. Han trivielle hverdagspersonlighet og interesser blir fusjonert med et endimensjonalt spillverdensnarrativ.

Mange kritiske punkter han gjengir i sitt manifest og mange av de forhold han finner kritikkverdige, er forhold som de med konservative verdier og sinnelag kjenner seg igjen i, men lik en utopisk marxist er det revolusjon som en form for endelig løsning som skal legge grunnlaget for paradiset universelt på jord. Lik både de liberalistiske sekulære revolusjoner og de marxistiske revolusjoner er det i ABBs utopi vold som skal føde et nytt samfunn, slik de moderne samfunnsparadigmer ble knesatt med vold. Breiviks galskap springer ut fra de foregående 200 års galskap og ekstremisme som resultat av revolusjoner for abstrakte idéer og verdenskriger med disse revolusjonene som bakteppe. Massemyrderier for å finne et evig lykkeland gjennom brutale brudd i historien, en utålmodighet overfor historiens gang i forhold til forsøk på å fremtvinge den en løsning som skal utelukke alle andre motstridende faktorer – fremfor menneske, samfunn og natur som symbiotisk utvikler seg organisk over tid.

Før og under rettsaken etter 22. juli 2011, har man fra myndighets hold skrevet og snakket om kjærlighet og åpenhet, men en forutsetning for dette er oppriktighet og evne til å lytte. Åpenheten har man byttet ut med krav om økt overvåking og kontroll, samtidig som villigheten til å lytte til alternative røster er minst like liten som før. Skal man oppnå en form for erkjennelse er selvransakelse en forutsetning. Hittil har man bare ransaket gamle syndebukker med meninger som avviker fra det politisk korrekte i den tro at bare de divergerende meningene endres og utryddes, vil volden aldri komme tilbake og man vil være nærmere den harmoniske multikulturelle utopi med det universelle forbruksmennesket som ideal. At volden springer ut fra moderniteten og samtiden selv, er det ingen som er villig til å gå inn på, derfor vil den ensomme volden komme igjen – og igjen. Der ordene ikke gis mening, konsekvens, rom eller ansvar, der vil volden alltid snakke høyest.

Breiviks enestående ugjerning ligger kun i antall døde og skadeomfang, men han er ikke enestående eller unik som fenomen, men ett av flere sykdomstegn på en livstrett senmodernitet som lever på sin overfladiske glans så lenge den skinner. En sivilisasjon som den dagen den materielle overflod ikke lenger kan subsidieres gjennom rovdrift på naturgrunnlaget vårt, vil kollapse. Som med de fleste andre samfunnssystemer i historien er det vi lever under uten evne til fundamental selvkorreksjon og vil derfor med tiden gå under, uansett hva som måtte komme siden som avløsning. Selvfølgelig finnes det alltid en potensiell mulighet til positiv reform og endringer, men det krever en særegen ydmykhet ovenfor historien og væren, som er sjelden i menneskehetens historie, og sannsynligvis sjeldnere nå enn noensinne tidligere. Tar man ikke hint fra tragedier i samtiden, viser historien seg som en brutal og nådeløs læremester.

Anders Behring Brevik er en del av dommen over oss selv og samfunnets vold vi opprettholder på distanse. En vold som kun berører oss når den rammer oss selv eller noe i vår nærhet, men ellers er like uvirkelig når den rammer andre i likhet med den fiksjonsvold vi har opphøyd til kultur. En fiksjon som Breivik levde ut til ytterste konsekvens og som muliggjorde drap på kloss hold på barn og unge og som muliggjør vold dag ut og dag inn uten at noen virkelig reagerer.

 

Relatert 

Å ha et senter – Frithjof Schuon

Besatt av Behring Breivik

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Den mørkeste dagen og lyset vi strever etter

  • Artikkelen om ABB-saken i Kulturverk er den første jeg har lest om temaet på svært lang tid, da jeg nesten med en gang kjente på en stor kvalme over den underliggende selvforherligelsen av den liberalistiske modernismen dagens norske samfunn bygger på, og ABB som et motstykke til dette, ikke som en konsekvens av senmoderniteten. Hvor de som ikke støtter denne selvforherligelsen blir satt i bås med ABB, som om vi også var samfunnsfiender, selv om samfunnet av i dag har blitt sin egen verste fiende. Det er vel derfor de synes det er så “betryggende” med en som ABB, slik at de kan lenke de som grunnleggende kritiserer systemet til ham.

    Dere satte ord på alt det jeg har følt på, og den enorme avskyen over opphøyelsen av vårt vidunderlige “multikulturelle” (hvor det kulturelle aspektet ikke tillates å framstå som annet enn glansbilder uten dypere grunn, lik versjoner av vareutvalget på et kjøpesenter) og individualistiske samfunn.

    En spesiell takk til A. Viken som forfattet artikkelen.