Fornektelsens historie – Del I

Vår fetisjering av vekst er det største problemet vi står overfor som art i kampen mot klimaendringene. Så lenge reklamen fortsetter sin nådeløse nedbryting av det tenkende menneskets motstandskraft, vil vi gli lenger og lenger inn i en huxleysks vidunderlig ny verden, hvor umiddelbar nytelse og konsum dominerer oss. Vi gjennomlever en fornektelsens historie, hvor tidligere tiders viktige «protokoller» drukner i vår tids angst etter ikke å henge med på tidens hedonistiske tredemølle, hvor vi løper fortere og fortere for å flykte fra en voksende utilfredsstillelse (les del II her).

Andrew P. Kroglund; er skribent og debattant. Jobber p.t. som Informasjons- og Politikksjef i Utviklingsfondet og er Styreleder i paraplyorganisasjonen ForUM for Miljø og Utvikling. 

«Vi skaper paradis på jord, og penger er det globale glidemiddelet. Å sette spørsmålstegn ved verdipremisset eller målsettingen bak dette verdensbildet er nesten ensbetydende med å være bakstreversk, umoderne og med ønske om å returnere til et liv i steinalderen»

I landet Kaos skrev de små bjørnene menneskenes historie. Det var heroiske epos om den hvite manns byrde og flid, gudfryktighet og stolt krigshistorie. Men virkeligheten viste seg å romme kjettere og kjetterske tanker, som nektet å la seg kue av systematisk undertrykking og vold. Det var i 1973 den siste boken i det som blir trilogien Bestialitetens historie [i] ble publisert, hvor Jens Bjørneboes hovedperson, en rettstjener, går systematisk til verks, gjennom sine såkalte protokoller, for å avsløre verdens egentlige vesen. De små bjørnene beskrives nærmest som å være i en tilstand som kan karakteriseres som våken bevisstløshet. Det er derfor rettstjeneren jobber så intenst med sine mange protokoller, sine bøker, viet ulike skyggesider av menneskehistorien, for å korrigere verdensbildet. Og for å bygge en ny visjon.

Det var også ambisjonen til den FN-oppnevnte Brundtland-kommisjonen, som i år feirer 25-årsjubileum for den rapporten og boken som forandret språkbruken vår, men ikke vanene våre. Den ledet også til Rio-prosessen, med verdens største toppmøte til da rundt temaet miljø og utvikling i Rio de Janeiro sommeren 1992. I juni i 2012 er det 20-årsjubileum, med et nytt toppmøte; Rio+20.

Hadde Bjørneboe levd i dag, er min påstand at han ville ha skrevet en ny «protokoll», som sitt bidrag til de tankeprosesser vi trenger som globalt fellesskap, og han ville ha kalt den Fornektelsens historie. Dette ville vært sagaen om menneskeskapte klimaendringer. Og i sann bjørnebosk ånd, ville forfatteren ha pekt på at mens den gamle verdens målestokk på nasjoners storhet var antall frelste for Gud ved landnåm, via Kirken, er det nyes målestokk økt BNP ved vekst, via markedet.

Det er størrelsen det kommer an på. En nasjon uten potens er en nasjon med minkende BNP. For de mest vitale nasjonene innenfor «Premier League of Nations», blir det å falle utenfor de 20 rikeste, som et nedrykk å betrakte. Derfor venter vi alle spente på veksttallene, hvert kvartal. Og det er deilige ritualer; med kommentariatets kjente, kjære og kjølige analyser. Og opposisjonspolitikeres pirrende piskeslag.

Denne fetisjeringen av et objekt; økonomien vår, BNP-et vårt, er tidens mantra. Det er nesten religiøst i tonen på metanivå, akkumulert i form av materielle gjenstander og forbruk på personlig nivå. Vi skaper paradis på jord, og penger er det globale glidemiddelet. Å sette spørsmålstegn ved verdipremisset eller målsettingen bak dette verdensbildet er nesten ensbetydende med å være bakstreversk, umoderne og med ønske om å returnere til et liv i steinalderen. Og de rike 10 prosentene av klodens borgere synes å ikke å plages nevneverdig av blygsel i sine bestrebelser for å få tilgang til enda mer, minst tilslørt er dette i USA gjennom Tea Party-bevegelsen. Og de bryr seg lite om protestbevegelsen Occupy Wall Street.

«Hvem bryr seg en dritt om imbesile», som milliardær Berndard Marcus så poetisk uttykte det.[ii]

Da det hvite hus i 2001 ble spurt om de ville råde amerikanerne til å kutte ned på energibruken sin, svarte presidentenes talsmann Ari Fleicher nærmest i religiøse termer:

«That’s a big no. The President believes that it’s an American way of life, and that it should be the goal of policy makers to protect the American way of life. The American way of life is a blessed one. And we have a bounty of resources in this country.» [iii]

En oppdatert versjon av dette finner vi hos klimaskeptiker og Tea Party-medlem Larry Bell:

«Understand that the real impetus behind the cooked numbers and doomspeak of the global warmers has little to do with the state of the environment and much to do with shackling capitalism and transforming the American way of life in the inter­ests of global wealth redistribution (social justice).» [iv]

Også vi når det blir krevet

Også vi i Norge hegner om vår way of life. LO-leder Roar Flåthen ba oss i desember 2011 om å gå ut og handle en julegave ekstra, for å gi vårt bidrag til økonomien, for å opprettholde veksten. Og noen samfunnsøkonomer er også klare i sin konklusjon om hvorvidt vi skal velge klima slik vi nå kjenner det, eller fortsatt økonomisk vekt (med klimaendringer som del av kostnaden). I en artikkel kalt «Klimasirkuset i Durban» på nettstedet E 24 skriver professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson:

«Det sier seg selv at å kutte disse utslippene med 80 prosent ville endre vår levestandard og livsstil til det ugjenkjennelige. Det store flertall av mennesker i den rike verden ville aldri finne seg i noe slikt, og de demokratisk valgte regjeringer som prøvde å få det til ville bli satt på døren.»

Men samtidig som disse «små bjørnene», for å holde oss til Bjørneboes termer, i desember 2011 foreleste «løp og kjøp» og «jeg velger meg økonomien», hadde verden allerede forbrukt mer av klodens biokapasitet enn den klarer å reprodusere. Dette fenomenet er omtalt som årets økologiske gjeldsdag, som har blitt mer et fenomen enn en tilfeldig hendelse. I 2011 ble den satt til å være den 27.september. [v]

Denne dagen har kommet tidligere og tidligere siden «ideologienes død» etter 1989 – da markedet ble den nye store globale motoren for alle utviklingsbestrebelser. Generelt har det blitt slappere fiskale regler, økt vekt på aksjemarkeder og fri verdenshandel. Men også økt vekst. Slik verden også økte sin vekst betraktelig da sølvet fosset til Spania fra Potosì.

Og det er nettopp denne higen etter økonomisk vekst som hindrer konsensus rundt både realiteten i global oppvarming, og i alle fall rundt virkemidler for å bekjempe denne. Og det er en gammel kamp, verdig flere protokoller à la Bjørneboes rettstjener. Første protokoll i vår historie ville i så fall være Rachel Carsons Silent Spring [vi] fra 1962, hvor den milde amerikanerinne beskrev de dokumenterte resultatene av giftige plantevernmidler på dyrelivet i det rurale Amerika. Responsen fra den kjemiske industrien, og «establishment», var kjapp og bitende. Carson hadde tillatt seg å konfrontere det kapitalistiske Amerikas teknologiske hybris.  Dette «hysteriske kvinnemennesket» ble sett på som undergravende. Vekst var av det gode, teknologien er vår tjener og økonomien og systemet vårt er tuftet på disse kjensgjerninger.

Bare ti år etter kom en ny gruppe kjettere, for å bruke rettstjenerens begrep. Roma-klubben og deres bok Limits to growth [vii], en rekke projeksjoner rundt fremtidig befolkningsvekst, bruk av ressurser osv. Den ble massivt kritisert av konservative, og ble kanskje best oppsummert av President Ronald Reagan: «There are no great limits to growth when men and women are free to follow their dreams.» [viii] Underforstått; miljøvern er en trussel mot det frie markedet fordi det fordrer at mennesker handler kollektivt for å bremse andres egosentrerte handlinger. I Norge får vi samme år en egen protokoll spunnet rundt samme tema, i form av Erik Dammans bok Framtiden i våre hender.

Det disse «protokollene» gjorde var å sette et stort spørsmålstegn ved Vestens inngrodde idé om at jordens ressurser er uuttømmelige og at vi mennesker har retten på vår side til å utnytte dem. Akkurat som Bjørneboes bloddryppende beskrivelser av hvordan Pizarro og Cortéz i sin tid frelste villmenn i Latin-Amerika fra seg selv og sin hedningedom, mens de samtidig tømte landet for ressurser. «With God on their side», som en annen protokollør har sagt det, med musikk til.

Men verden går da tross alt fremover, tenk bare på hvor forurenset London var i gamle dager med sin famøse smog. Den såkalte Kusznets-kurven indikerer også at jo rikere vi blir jo mer vil vi forurense i starten, for så å investere i miljøvern på sikt, for å rydde opp. Grunnpremisset i den nevnte Brundtlandkommisjonen er det samme; vi må bekjempe fattigdommen først. Dette er til forveksling likt miljøskeptikeren Bjørn Lomborgs grunnsyn, og en av grunnene til ikke å bruke for mange ressurser på å hindre klimaendringer nå. Dessuten vil karbonfangst og lagring snart løse problemet. Det er en del av rasjonalet i fornektelsens historie.

Les del II her

 

Relatert

Utvikling for alle penga – Reisebrev fra Rio+20

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Beretningen om et varslet sammenbrudd

WWF: Jorden er ikke stor nok

Forbrukskulturen kan gi økologisk kollaps advarer World Watch Institute

 

Fotnoter


[i]  Bjørneboe, Jens; Frihetens Øyeblikk, Kruttårnet, Stillheten; Den norske Bokklubben, 1982

[ii]  Uttalt til Bloomberg News i desember 2011, referert i Klassekampen, s. 16, 4. januar 2012

[iii]  http://dccc.org/blog/entry/the_american_way_of_life/

[iv]  Bell, Larry;  Climate of corruption, , Greenleaf Book Group Press, 2011

[v]  http://www.footprintnetwork.org/en/index.php/GFN/page/earth_overshoot_day/

[vi] Carson, Rachel, Silent Spring, Houghton Miffin, 1962

[vii] Limits to growth, Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers, William W. Behrens III; Universe Books, 1972

[viii]  Sitert fra Hamilton, Clive; Requiem for a species, Earth Scan, 2010

  • Ola

    Det viktigste er at /om vi skiller mellom fiktiver/penger/tall og virkelige skapte velstands-verdier.
    Da blir det ikke en ulempe , men et pre å ha fulle stabbur.
    Da blir det ikke en ulempe, men et pre for et samfunn å ha ledige kompetente arbeidskrefter ( “arbeidssløse”)
    Hvis ikke overlater vi makt og utviklingen til de som ar hånd om pengene (tall) og rentesettingen ( tall av tall)

    Og til de som proklamerer kriser for å så usikkerhet og tafatthet. ( Enten det gjelder klima- eller økonomi- “krise”)