Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Fra San Fransisco til Sault Ste. Marie, Canada

  • Avenue of the Giants, Humbold Redwood National Forest, California
  • En liten 'badger' som satt i veikanten, California
  • Avenue of the Giants, Humbold Redwood National Forest, California
  • Doktor Bike med enda en punktering, California
  • Blikk mot Yosemite National Park, California
  • Det ble varmt i ørkenen in Nevada
  • Nevada
  • Canyonland i Utah
  • Sør i Utah, på vei mot Lake Powell
  • Arne sykler med et lite bibliothek

Fjerde del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans kjæreste Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. I denne delen reiser de gjennom USAs uvirkelige virkelighet og vi blir blant annet kjent med Everett Reuss, som i liv og i sin mystiske død lot seg oppsluke av den natur han elsket høyere enn seg selv (første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

«…da vil vi ha oppfylt vår tids demoniske lære som besvergende lærer oss at den levende, sanselige og livgivende omverden ikke er annet enn gjenstander som kan og skal veksles inn i klingende mynt, at vår livsoppgave ikke er annet enn å være lydige og lønnsomme forbrukere, og at vi selv ikke er annet og mer enn en grotesk appetitt.»

Innledende sats : Uvirkelighetens demoni.

Å lære å være mennesker må være å våge å møte hele virkelighetens sanselige nærvær, erkjenne dette nærværets helt nødvendige betingelse for våre liv, en virkelighet som er både ånd og materie i samklang, en nærværets virkelighet som ikke kan reduseres til ensrettende og blind bruk, men som må helliggjøres av vår ånd, vår bevissthets forløsende kraft, av våre henders forvaltende ansvar, et kjærlighetsansvar, et ansvar som står som en motkraft mot vår perverterte bruk av verden, av virkeligheten, og som nettopp tømmer oss for virkelighet, som tømmer oss for en verdensfylde vi ikke kan leve foruten  og  som bereder grunnen for en langsom apokalypse som skyver alt liv  ut av verden, som skyver alt liv inn i en dødsrallende ensomhet vi ikke vil ense og høre før alt er stillhet, en dødens stillhet vi ikke kan kjøpe eller forbruke oss ut av, men som i all sin gru vil vise oss den uvirkelighetens demoni vi har latt erobre våre sinn og hjerter og som har ført oss til verdens ender, ikke som et sted, men som en tilstand, en siste tilstand, og da vil vi ha oppfylt vår tids demoniske lære som besvergende lærer oss at den levende, sanselige og livgivende omverden ikke er annet enn gjenstander som kan og skal veksles inn i klingende mynt, at vår livsoppgave ikke er annet enn å være lydige og lønnsomme forbrukere, og at vi selv ikke er annet og mer enn en grotesk appetitt.

Sats nr. 1: Golden Gate, Stillehaver og Avenue of the giants.

Det skinner i Golden Gate, det skinner som bare et brospenn kan skinne, den er som en hånd, en sterk hånd som vet at trofasthet betyr å holde fast, som vet at det å holde fast er tillit, og at tillit og overgivelse er livets nødvendige grunnmur, en furet og værbitt hånd over havet, en invitasjon til å reise, til å ,bevege seg, og vi ruller ut på broen i vind og morgentåke, store skip passerer under oss, havet er stort og tungt av bølger, San Fransiscobukten har sol, byen gjesper seg våken, strekker sine bygninger til værs i en langsom bevegelse mens vi sykler over denne hånden som holder oss, og jeg tenker at enhver hånd er et bilde på en lengsel, en lengsel som sier i oss: rør ved meg, og jeg blir til, som om en bro er en skapelsesakt, en skapelsesakt som har enhet som klang og formål, en enhet som går gjennom alt og alle, tenker jeg mens vi ruller ut av denne hånden og inn i et landskap med skog og hav og bratte bakker, på vei nordover, vei nr. 1 langs Stillehavet, gjennom små landsbyer som har kaffe og mat til oss, og trivelige hverdagsmennesker som er på jobb og gir våre kropper det de trenger, uten alle disse menneskene ville det ikke vært noen reise, vi er i en avhengighet, vi sykler ved hjelp av den, det vet vi, og det lukter så fantastisk av furutrærne, det blomstrer så vilt og vakkert og frodig, solen kommer, den gjør havet blått og grønt, det store havet, den veldige horisonten, og det er min far jeg ser, min far som døde 24. mai i fjor, fjorten dager etter sin 85 års dag, sjømannen, han som seilte og seilte fra horisont til horisont , jeg ser han nå, han står i potetåkeren på Borre, han er elleve eller tolv år, om få år skal han mønstre på sin første båt, jeg ser hvordan han retter ryggen og ser utover Oslofjorden, min far, og jeg er eldre enn han nå, og jeg vil alltid se han slik, speidende utover Oslofjorden, med en dirring i sitt hjerte, en lengsel i sin unge kropp, en lengsel etter hele den store uoppdagede verden, og jeg kjenner en veldig ømhet når jeg ser han slik, så ung og lyslugget – og slik går det et hav, en dønning gjennom slekten, en dirrende eventyrstreng; min nest eldste bror, Nils, seilte ut som telegrafist, onkler seilte avgårde og dro på lange reiser, og jeg spør: hva er det slekten gir oss som vi skal ivareta?

Hva er det vi skal og må bryte oss ut av? Og hvor lenge skal en lengsel og drøm følges? «If you follow every dream, you might get lost» synger Neil Young, men når vet vi når det blir en drøm for mye , når vet vi at en lengsel er ufruktbar, oppbrukt og død? Og er ikke det motsatte verre, dette at vi overhodet ikke våger å drømme, at vi ikke tør realisere vår fulle lengselskraft, at  vårt potensiale blir kvalt i trygghetens klamme favntak? I både stort og smått, lokalt og globalt, er vi en mulighet til blomstring, en grokraft som kan levendegjøre nye veier.

Ethvert tre og enhver skog kjenner til følgende ordtak: da øksebladet kom inn i skogen sa trærne til hverandre: skaftet er en av oss. De digre redwoodtrærne har også fått merke øksen, og sagen; en gang var det et belte av denne skogen som strakte seg fra det sørlige California og nesten opp til Canada, vi sykler inn i skogen som er igjen, inn i Avenue of the giants, det er et møte med en virkelighet som er så majestetisk og kraftfull at vi stilner helt inn, i ærefrykt, i beundring, i en takknemmelighet, det eneste jeg klarer å si er: fy faen, fy faen!, de strutter som katedraler, de er alle Yggdrasil, verdenstreet Yggdrasil, de eldste stod her da Platon skrev sine dialoger, de holdt jord og himmel fast da Jesus skrev sine ord i sanden, de åndet og pustet sin dype livsbærende pust da Columbus steg i land, de var alle livets trær, kunnskapens trær, en skogsteologi uten amputerende dogmer, en i sannhet hellig teologi med røtter og grener og krone, og vi sykler gjennom dette litani av jord og bark og vind og vann, det gyser gjennom meg, det gråter en glede i hjertet  som når opp til øynene, det er så uoversettelig stort og vakkert, og vi legger våre hender på disse stammene, vi lytter til stillheten de holder i seg, en stillhet som stoler på seg selv, som vet sin plass i verden, som er slik den er ment å være, åh, disse trær som er seg selv fullt og helt! , disse trær som vet at alt er av jord og himmel, disse trær som er en erfaring som ikke skal forklares, men nettopp en erfaring som skal erfares, slik all sann teologi og religiøsitet er en erfaring, ord som møter det ordløse, det ordløse som forløser et menneske i en erfaring av Jeg og Du, et Du som venter på gjenkjennelse i alle ting, som lever og er i alle ting, og  det er som om vi sykler inn i et lys, et lys som inntar oss, som løfter oss inn til et nærvær hvor virkeligheten er så virkelig og sanselig at det nesten ikke er til å utholde – og brått og brutalt er vi på hovedveien igjen, der hvor bilene jager tiden og seg selv, og det hele blir med ett så trist og skittent, en depresjon over å være ute av det som er livsfylde og mening, men det er bare å sykle videre, opp til Eureka, inn i landet, mennesker stopper og gir oss vann og epler, vi overnatter hos Virginia, en eldre engelsk dame som er eksentrisk og klok og morsom, hun viser oss menneskets skjønnhet, så enkelt og liketil, og noen morgener er det så tindrende vakkert i denne staten, rene elver og busker som står i full vårblomstring, vi er på veien, livet  utfolder seg omkring oss, fuglene synger dagen inn , vi camper i høyfjellet, vi har passert Lake Tahoe og Yosemite, fjellene har lite snø på seg, det har vært en slik mild vinter, men elvene lever allikevel, og det er så godt å sovne til lyden av en elv, våkne opp til elvelyd, men nå skal vi inn i ørkenen, gjennpm Nevada.

Sats nr. 2: Ørken, canyonland og om Everett Ruess

«I am drunk with a searing intoxication that liquor could never bring – drunk with the fiery elixir of beauty, the destroying draught of power, and the soul-piercing inevitability of music. Often I am tortured to think that what I so deeply feel must always remain, for the most, unshared, uncommunicated. Yet, at least I have felt, have heard and seen and known, beauty that is inconceivable, that no words and no creative medium are able to convey.»

Everett Ruess

Det er varmt, det er jævlig varmt, det er sand og vind og klapperslanger, det er fjell og uendelige sletter som fortaper seg i en disig horisont, det er over tre hundre kilometer til neste by, og vi har bunkret vann, over tyve liter hver, syklene er uhyggelig tunge, vi tråkker inn i et landskap som er postapokalyptisk, det er nesten ingen trafikk, det er vinden og sanden og en veldig horisont, men om kvelden senker det seg en fantastisk stillhet over landskapet, solnedgangen gir fra seg et lys som glir inn i tingene, et langsomt lys som gjør alt gjennomskinnelig, vi spiser vår enkle mat i dette lyset, mat som Cosima har kokt, vi venter på stjernene, vi sover til solen kommer, vi saler på våre tråhester og tråkker dagen i gang, solen griller oss, det er tungt å puste og vannet i flaskene er så varmt at det nesten ikke er drikkenes, og vi punkterer, selvfølgelig punkterer vi, og jeg tar på meg opperasjonshanskene, jeg er doktor Bike nå, jeg tar av hjulet, skifter slange og pumper så svetten flommer av meg, det er gøy og spennende å være her, sier jeg, det er en intensitet i dette å være utsatt, tyngden av det som kan skje ligger på oss, legger jeg til og tørker svette, Cosima ser på meg, gurgler i seg vann, ja, sier hun, jeg koser meg skikkelig nå, ha-ha, og vi sykler inn i en ny kveld, sover til en ny morgen våkner oss, og sent på dagen når vi Ely, vi stuper inni en restaurant, lemper i oss mat og drikke, det er som om vi har gjennoppdaget hva virkelig sult og tørste er, det er en dyp tilfredsstillelse å være i en slik virkelighetserfaring, kroppen og veien som læremestre.

Vi ruller inn i Utah, sykler til Beaver, opp og over et flott pass på 3200 meter, vi tar inn på vei nr. 12 , veien som går mot Escalante og Bryce canyon, vi kommer inn i et aldeles egenartet og storslagent landskap, et canyonlandskap som stråler mot oss i røde og gule farger, en elv går i dypet, en elv som gir fra seg et tynt belte av grønne trær og saftig gress, det er store revner og rifter som skjærer seg vei, det hele er svimlende, vi er i en jordisk mystikk, en skjønnhet som gir fra seg en slik maktfull materialitet at ordene ikke får tilgang, det er et landskap til å bli borte i, et landskap som kan forsvinne et menneske, sluke det opp i seg for alltid, og her starter og ender historien om Everett Ruess, han forsvant på tredve-tallet, ble siste gang sett i Escalante, på vei inn i dette landskapet han elsket så inderlig, Everett Ruess, en vagabond for beauty, nå skal hans historie fortelles, i korte drag.

Jeg ble kjent med Everett Ruess da jeg i 2004 landet i Anchorage, Alaska, for å sykle sørover, en av bøkene jeg bunkret inn var boken Into the Wild av John Krakauer, i den boken dukker Everetts navn opp, men boken om han fikk jeg ikke tak i før jeg hadde tråkket meg ned til Moab i Utah, men der fant jeg altså boken, boken med den vidunderlige tittelen: Everett Ruess – a vagabond for beauty. Og det var bare å begynne å lese. Everett ble født 28 mars 1914 i Los Angeles, den yngste av to brødre, hans mor Stella var en sann romantiker, hun skrev dikt og malte, og hans far Christopher var en meget godt utdannet mann, han var en praktiker og en filosof, familiens motto var: Glorify The Hour, og det var eksakt det unge Everett gjorde, seksten år gammel dro han på sin første reise, opp langs Stillehavet og inn i Sierra Nevada fjellene, han malte og tegnet, han skrev dikt, essays og brev, og han besøkte kjente kunstnere, som den berømte fotografen Edward Weston. Everett var i det hele tatt fryktløs, både overfor mennesker, natur og eventyr, forfatteren av boken om han, W. L. Rusho, skriver følgende: «Probably the most intriguing paradox in Everetts personality was the balance between the inwardly-directed, intensely-sensitiv visionary and the outgoing, courageous adventurer».

Det er ved sin første reise til ørkenen og canyonlandskapet i Utah og Arizona at Everett møter det landskapet og den naturen som bergtar ham fullstendig, han vandrer rundt med et esel han har kjøpt, han skriver til sin venn Bill:« Music has been in my heart all the time, and poetry in my thougths. Alone on the open desert, I have made up songs of wild, poignant rejoicing and transcendent melancholy. The world has seemed more beautiful to me than ever before. I have loved the red rocks, the twisted trees, the red sand blowing in the wind, the slow, sunny clouds crossing the sky, the shafts of moonlight on my bed at night. I have seemed to be at one with the world. I have rejoiced to set out, to be going somewhere, and I have felt a still sublimity, lokking deep into the coals of my campfires, and seeing far beyond them. I have been happy in my work, and I have exulted in my play. I have really lived». Og senere på året skriver han til sin bror Waldo, brevets avsluttning peker skjebnesvangert frem mot det som skal skje tre år senere:« I must pack my short life full of interesting events and creative activity. Philosophy and aesthetic contemplation are not enough. I intend to do everything possible to broaden my experiences and allow myself to reach the fullest development. Then, and before physical deterioration obtrudes, I shall go on some last wilderness trip, to a place I have known and loved. I shall not return».

I både 1932 og 1933 er Everett på mange måneder lange reiser i canyonlandskapet, området han beveger seg i spenner fra Monument Valley i nord og Grand Canyon og Flagstaff i sør, hele tiden maler og tegner han, han selger sine raderinger, og han skriver, mer og mer uttrykker han seg gjennom ordene, og brevvekslingen med sin familie vitner om en ualminnelig nær og dyp kontakt.

I et brev fra desember 1933 stiller han sin far atten filosofiske, eksistensielle spørsmål, faren besvarer de alle godt, det siste spørsmålet og det siste svaret er slik:« Is passage from the sensual to the intellectual to the spiritual a correct progression of growth, and if so, should that growth be hastened ? » Og faren svarer:« Why not live in all three at the same time? Why such sharp demarcations? A house has a foundation, a first story, and a second story. Why not all three at the same time?  Nor flesh helps spirit more now than spirit flesh, or the like, is a saying of Brownings. The Greeks separated flesh and spirit. We modern tend not to do so, but to respect all parts of creation, each in its place. Now you tell me, where did you get all these mind-twisters anyway? Love, Father.»

Brevene fra 1934 blir de siste brevene fra Everett, han er på reiser mesteparten av året, brevene han skriver er nå mer intense – og de har også en mer desperat tone i seg, han skriver følgende til en venn: «I am drunk with a searing intoxication that liquor could never bring – drunk with the fiery elixir of beauty, the destroying draught of power, and the soul-piercing inevitability of music. Often I am tortured to think that what I so deeply feel must always remain, for the most, unshared, uncommunicated. Yet, at least I have felt, have heard and seen and known, beauty that is inconceivable, that no words and no creative medium are able to convey.»

Og lenger ned i brevet skriver han dette:«I am condemned to feel the withering fire of beauty pouring into me. I am condemned to the need of putting this fire outside myself and spreading it somewhere, somehow, and I am torn by the knowledge that what I have felt cannot be given to another. I cannot bear to contain these rending flames, and I am helpless to let them out. So I wonder how I can go on living and being causal as one must.»

Everett holder seg mest med Navajo indianerne når han søker til mennesker, de hvite handelsmennene liker han overhodet ikke, de tenker kun på penger, skriver han indignert, og han sier også: «Beauty has always been my God; it has meant more than people to me.»

Det som viser seg å bli det siste brevet noen mottar fra Everett er datert ellevte november, fra Escalante, det er til hans bror Waldo, Everett skriver:«Even from your scant description, I know that I could not bear the routine and humdrum of the life you are forced to lead. I don’t think I could ever settle down. I have known too much of the depths of life already, and I would prefer anything to an anticlimax. That is one reason why I do not wish to return to the cities. I have been in them before and returned to them before, and I know what they contain. There would have to be some stronger incentive than any I know now to make me want to return to the old ways.» Og han fortsetter slik:«Often as I wander, there are dream-like tinges when life seems impossibly strange and unreal. I think it is, too, only most people have so dulled their senses that they do not realize it.»

Ingen hørte noe mer fra Everett, en leteaksjon ble organisert i februar 1935, de fant hans to eseler, tykke og sunne, beitende i saftig gress, og de fant noe annet; på en klippevegg var det tegnet inn NEMO 1934, Everetts far tolket dette som et ‘ekko’ av Jules Verne’s bok TwentyThousand Leagues Under The Sea, hvor nettopp kaptein Nemo prøver å unnslippe fra en sivilisasjon han ikke utholder – var det det Everett også hadde gjort? Hadde han frivillig forsvunnet? Eller var han død på grunn av en ulykke? Hans kropp ble aldri funnet, men en annen teori ble også lansert: han var blitt drept og hans kropp var enten blitt gravlagt eller kastet i en elv, til støtte for den teorien er utsagnene fra en kriminell indianer og en kriminell hvit mann, de hevdet begge, i beruset tilstand på barer, at de hadde drept Everett, men også disse utsagnene er tvilsomme.

Ingen vet, rett og slett, men ut i fra hva han skrev mot slutten så virket han mer og mer desperat – og nærmest fanget i sin skjønnhetserfaring av verden, av naturen, og innkapslet i en større og større ensomhet. Jeg velger å se for meg Everetts endelikt på en annen måte; jeg tror han brast, jeg tror han brast langsomt inn i sin skjønnhet, inn i vinden og sanden og klippene og fargene, som en siste musikk, som toner som går inn i en større klang, en musisk død, forårsaket av en skjønnhetserfaring han ikke evnet å utholde, som når strengene på en fiolin ryker, slik brast han, Everett Ruess, en vagabond for beauty, en bror jeg aldri fikk møte.

Del to av brevet fra Nord-Amerika følger i nær fremtid

Første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev

 

Relatert 

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

  • Kjell

    Et nydelig reisebrev. Og jeg ser selvfølgelig frem til andre del. Soga um Everett Ruess var et originalt og kjærkomment innslag. Det finnes kanskje en liten minoritet av nordmenn som kjenner til Ruess og hans skjebne, men inntil nå var jeg ikke en av disse heldige. Ellers må jeg si at historien om Ruess fikk meg til å tenke på en annen ødemarkens og det nådeløse canyonlandets sønn, nemlig Edward Abbey (1927-1989). Selv har jeg fremdeles til gode å lese hans mest populære bøker, men kanskje er også Abbey representert i syklistens portable bibliothek? Skriv hjem, herr Pettersen!

  • Pingback: Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Fra San Fransisco til Sault Ste. Marie, Canada II : KULTURVERK()

  • Siri Merete Malerbakken

    Dette, er for meg det hittil vakreste reisebrevet fra Arne og Cosima, ved siden av brevet der dere forteller om at dere fikk sukkertøy av en jente som etterpå raskt for avgårde! Det var vakkert! Hvorfor dette er det vakreste? Jeg spør meg om det er fordi jeg kjenner meg igjen i naturbeskrivelsene i det. Slik er vi mennesker, vi blir glade og varme innvendig når vi fylles av gjenkjennelse, når vi deler opplevelser? Jeg var selv engang på reise i Utah , i bil med soltak! :-) og opplevet de krokete trærne og det røde, monumentale landskapet. Et landskap som har satt seg sterkt i minnet. Vi var unge damer på tur, og vi lekte at vi var Thelma og Lovise. Og vi var nesten det. Nesten, for vi tok ikke livet av noen på turen så vidt jeg vet! Nei, jeg vet hva som gjør dette brevet vakkert. Det er Arnes egne tanker på slutten av brevet om hvordan han tror den unge Everett Ruess brast inn i sin egen ensomhet og jeg føler sterkt på at Arne i Everett har en sjelefrende i forhold til å oppleve naturen svært sterkt. Og jeg kjenner lykke over at Arne deler sine opplevelser med Cosima. Også en sjelevenn og når det trengs; et muntert-ironisk reisefølge.