Om det magiske synet på livet

I denne teksten av tradisjonalisten, filosofen og esoterikeren Julius Evola (1898 – 1974), gis  inspirasjon til gjennom selvovervinnelse å trenge bortenfor begrepene, det som navngir og dermed endrer vår oppfattelse av tingenes tilstand og iboende potensial.  For slik å se verden som den er samtidig som du gjennom det magiske perspektiv kan blikke mot hva den kan være til forskjell fra hva du ønsker den skal være, uavhengig av andres premisser.   

Fra Introduzione alla Magia quale scienza dell’Io, publisert av Gruppo di Ur og Julius Evola (1971), publisert på engelsk som Introduction to Magic (2001), oversatt av Jo Hammerstad. 

« Noe som vil falle er også følelsen av streben, vanen med å løpe rundt, av å gjøre, den smertefulle seriøsiteten og avhengigheten, den tragiske livsfølelsen og det titaniske båndet: med andre ord den store sykdommen selv, nemlig den menneskelige livsfølelsen. En overlegen ro vil følge.»

Skrevet av Ea:

Tittelen på det følgende essayet bør ikke lede leseren til å tro at ideene her gjelder universelt. Dette er heller «sannheter» som skal antas i en gitt fase av utviklingen, med sikte på en preliminær frigjørelse og renselse av sjelen. Utviklingen kan ta en form som dette særlig i «krigerens vei» – for kshatriyaen, for å bruke den hinduistiske betegnelsen. Idet fruktene av en slik disiplin er høstet, kan ulike perspektiver endres og den sanne transcendente realiseringens perspektiv bli tilgjengelig.

Selvovervinnelse er, bortsett fra å være et mål for riter, knyttet til en fornyet, heroisert persepsjon av verden og av livet, ikke som et abstrakt mentalt konsept, men som noe som pulserer i rytmen av ens eget blod. Det er en følelse av verden som makt, eller en følelse av verden som en offerhandling. En stor frihet, med handling som eneste lov. Overalt vesener av styrke, og, samtidig, et kosmisk åndedrett, en følelse av høyde, av luft.

Handlingen må frigjøres. Desinfisert fra mental feber, rensket fra hat og begjær må den realiseres i seg selv. Følgende sannheter må gjennomtrenge sjelen: det er ikke noe sted å dra, ingenting å spørre om, ingenting å håpe på, ingenting å frykte. Verden er fri: Mål og grunner, «evolusjon», skjebne eller forsyn – alt dette er røyk, oppfunnet av skapninger som enda ikke visste hvordan de skulle gå på egenhånd og trengte krykker og støtter. Nå vil du overlates til deg selv. Du må se deg selv som et senter av styrke og kjenne handlingen som ikke lenger er diktert av det eller det objektet, men for sin egen del. Du vil ikke lenger beveges: Uavhengig vil du bevege. Objektene rundt deg vil slutte å være begjærsobjekter for deg – de vil bli handlingsobjekter. Graviterende rundt ting som ikke lenger eksisterer vil impulsene fra et irrasjonelt liv endelig slukkes ut: Noe som vil falle er også følelsen av streben, vanen med å løpe rundt, av å gjøre, den smertefulle seriøsiteten og avhengigheten, den tragiske livsfølelsen og det titaniske båndet: med andre ord den store sykdommen selv, nemlig den menneskelige livsfølelsen. En overlegen ro vil følge. Fra denne vil det komme handling, ren og renskende handling: det er en handling rede til når som helst, hvilket som helst sted, å ta en hvilken som helst retning. Det er en fleksibel handling, fri mot seg selv, overlegen seier og tap, suksess eller fiasko, selviskhet og altruisme, glede og misnøye; handling befridd fra bånd, fra identifikasjon, fra avhengighet.

I slik handling vil du bli i stand til å finne renselse, siden individet i følge den ikke  lenger teller og fordi det tar deg hinsides både abstrakt viten og de lavere kreftenes irrasjonelle impulser. Ikke spøkelser av konsepter, ideer og «verdier» – men heller en visjon uten referansepunkter, som har som sitt eneste direkte objekt virkeligheten selv. Handling vekket som noe elementært, enkelt, utvunget. Makt til å kommandere og makt til å adlyde: Absolutt makt, som konsentreres i evokasjoner og identifikasjoner, som benyttes i de umiddelbare, immaterielle møtene med “tilstedeværelser”, hvor noen kan stige opp og forsvinne, mektige og usynlige, mens andre kondenseres inn i legemlige former.

I dagliglivet er det nødvendig å følge en disiplin hvor nytteløsheten ved all sentimentalitet og alle emosjonelle komplikasjoner er forstått. I deres sted et klart blikk og en hensiktsmessig handling. Som for en kirurg, en operasjon som løser problemet i stedet for medlidenhet og nåde. Som for en kriger eller atlet, den umiddelbare beslutningen til å gjøre det som er i ens makt, i stedet for frykt eller irrasjonell agitasjon i møte med fare. Nåde, frykt, håp, utålmodighet, angst – dette er alle åndelige fall som nærer okkulte og vampyriske negasjonskrefter. Ta medlidenhet, for eksempel: Den eliminerer ikke noe fra den andres ulykke, men tillater at din ånd rokkes. Hvis du kan så handler du: Ta ansvar for den andre og gi ham din styrke. Hvis ikke så gjør deg selv uavhengig. Det er det samme med hat: Når du hater degraderer du deg selv. Hvis du ønsker, hvis din sans for rettferdighet krever det, riv ned og kutt, uten å la din ånd rokkes. Videre, husk at ved å hate krymper du. Hat forvrenger og det forhindrer deg i å kontrollere din motstanders innflytelse; verre er det at du i tillegg åpner deg for hans innflytelse, som du i stedet kan kjenne og paralysere, hvis du holder deg rolig, uten å reagere. Den som ønsker det gode og ondes viten og makt må slakte sin «lidenskap» for «godt» og for «ondt». De må være i stand til å gi som en ren handling, som en absolutt gave, ikke for den fornøyelige følelsen av sympati eller nåde; de må være i stand til å slå ned uten å hate.

«Jeg er i de sterke den styrken som er fri fra begjær og lidenskap» – balam balvatâm asmi kâmarâgavivarjitam – dette er hva Krishna sier om seg selv som den kraften og renheten som intet har makt over, som selv loven om aksjon og reaksjon ikke lenger kan få noe grep på. Så snart feberen, instinktets mørke kraft av begjær og aversjon fjerner en fra denne sentrale indre disposisjonen, står selv den sterkeste gud for fall.

Uavhengighet, stillhet, ensomhet – dette er det som forbereder befrielsen av dette synet på livet og verden.

Distanse mellom mennesker. Ikke å gjenkjenne seg selv i andre: aldri føle seg overlegen, lik, eller underlegen dem. I denne verden er vesener alene, uten lover, uten fluktmuligheter, uten unnskyldninger, kun ikledd sin egen styrke eller svakhet: topper, steiner, sand. Dette er den første befrielsen av livsanskuelsen. Å overkomme den broderlige forurensingen, trangen til å elske og bli elsket, føle seg sammen, å føle seg lik og sammensluttet med andre. Rensk deg selv for dette. Fra et visst punkt vil du ikke føle deg forent med noen på grunn av blod, affeksjoner, land, eller menneskelig skjebne. Du vil føle deg knyttet kun til de som er på samme vei som deg, som ikke er noen menneskelig vei, som ikke tar noe hensyn til menneskelige veier.

Når du ser deg rundt, forsøk å se stemmen til det som ikke er levende.

«Hvor vakre de er, disse frie kreftene som enda ikke er blitt besudlet av ånd!»

Nietzsche

Ikke si at disse kreftene «ikke enda» er, men heller «ikke lenger» er besudlet av «ånd», og forstå at med ånd menes her det som «ikke er reelt». Med andre ord alt som mennesket, med sine følelser, tanker, redsler og håp har projisert inn i naturen for å gjøre den mer intim, eller for å få den til å tale samme språk. Gi avkall på alt dette og forsøk å forstå tingenes stemmer, særlig hvor de fremtrer fremmede, nakne, stumme –

hvor de ikke har noen sjel fordi de er noe større enn «sjel». Dette er første skritt mot verdensanskuelsens befrielse. På magiens plan vil du kjenne en verden som har returnert til den frie, intensive og essensielle tilstanden, til en tilstand hvor naturen ikke er natur, eller ånden «ånd»; hvor det ikke er noen ting, menn, spekulasjoner om «guder», men heller krefter og livet er en heroisk affære hvert øyeblikk, skapt av symboler, illuminasjoner, kommandoer, ritualer, og offerhandlinger.

I denne verdenen er det ikke lenger et «her» eller et «der», eller avhengighet; alt er uendelig likt og uendelig ulikt, og handlingen springer ut av seg selv, ren og skjult. «Vinden», «Pusten» (Pusten til den hermetiske «Store grønne») bærer alt som et offer, en offerhandling, et lysende og vidunderlig ritual, blant soner av aktivitet så rolig som den dypeste søvn, og ubevegelighet intens som i den kraftigste tornado.

Det som er «menneskelig» smelter her vekk som et mørkt minne om elendighet, som et spøkelse fra et langt mareritt. Engelen våkner, den Antikke Is: Ubevegelighet og et svimlende rolig tempo løser hver spenning; dette er terskelen og transfigurasjonen; hinsides den ligger det eviges verden.

 

Relatert

Kunnskap om vannene

ORION, or the Heroes’ Conspiracy

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Vårofferet

  • Oberon

    Det er meg en glede å se at kulturverk har publisert denne artikkelen. Jeg sier takk, og vil sitere
    forfatteren Henry David Thoreau:

    “Hvor mange forskjellige og fjerne vesener i det store Univers betrakter ikke dette nu den samme stjernen! Naturen og menneskelivet er likså mangfoldige som vi selv er ulike. Hvem kan si hvilke fremtidsutsikter livet har å by et annet menneske? Kunne det hende oss et større mirakel enn om vi en stund ble istand til å se med hverandres øyne? På en time ville vi gjennomleve alle verdens tidsaldre, ja alle verdener helt fra tidenes morgen. Historie, diktning, mytologi! Jeg vet ikke om noe studium av andres erfaringer som ville være så vekkende og lærerikt som dette”.

    Hvem kan si hvor lenge en slik time ville vare, hvis hvert og et menneske gransket seg selv, og ikke andre? Hvem kan si hvor lenge en slik time ville vare, hvis hvert og et menneske gikk den smertefulle vei, og innså hvor mange feilgrep det hadde gjort i sitt liv, og bevisst ville endre på sine vaner? Hvem kan si hvor lenge en slik time ville vare, hvis hvert eneste menneske innså at det finnes potensielt kun en eneste fiende for oss mennesker: vårt eget ego.

  • Redaksjon

    Takk for en fin og utfyllende kommentar. Undringen over ikke bare menneske og univers, men menneskets egne iboende potensiale til å være virksom som del av naturens krefter fremfor en fremmed gjest, som titter forundret inn. Der ligger det magiske potensiale. La verden gripe deg, slik du griper realiteter og muligheter bortenfor det du tror eller vet er mulig. I urmysteriet ligger ikke et spørsmål, men erkjennelser som ikke kan beskrives i ord. Naturen er mer enn summen av de observerte detaljer og prosesser som vi navngir. Vi har et kart over naturen, men vårt vitenskapelige kart kan aldri bli naturen.

  • Oberon

    Jeg beklager at jeg ikke så redaksjonens svar før nå. Jeg gjenga helt unødvendig nylig Thoreau`s sitat i en annen artikkel her på kulturverk.

    Verdien og kraften som ligger i å bli “opplyst”, eller som andre kaller det: “Å være spirituell”, er ikke forbeholdt noen. Dette er noe alle kan oppnå, med ulike teknikker. Veien mot dette er for mange av vestens innbyggere smertefull. Vi moraliserer oss selv og andre, for vår materialisme. Vi dømmer oss selv, like hardt som vi dømmer tilbydere av: “Tingenes illusoriske verdi”.
    For å finne veien mot vår åndelige kraft, kan vi forsøke å avlære oss alt man har innabords av intellektualitet, og forsøke å lære seg “ikke-intellektualiserende-verdier”.

    Det er ikke lett i et samfunn, der det intellektuelle synes å dyrkes for en hver pris. Ja, nærmest som en avgud i enkelte tilfeller. Scientisme og dogmatisme.
    Men ser man bort fra dette, kan man begynne å undres over dette underlige begrepet “kreasjonisme”. Studerer man en kongle, kan man se systematikk i konglens geometri. Og ser man litt større på det, er denne verden virkelig forunderlig, med sin geometriske oppbygning. Likeså er det forunderlig å betrakte alle Jordens skapninger og vekster. Slik som flueblomsten. Hvem kom først: Flueblomsten, eller den ène vepsearten som pollinerer den? Og hvorfor bærer de begge det samme symbol? Eller hva med de skapninger som befinner seg langt der nede, ved havets dyp? De som som avgir elektriske ladninger, og ser ut som romskip, eller skapinger fra en annen planet? Hva med symbolet på ryggen av en kobra? Ble det til ved en tilfeldighet? Hva med symbolet på ryggen av en møll, eller på ryggen av en korsedderkopp? Var det “Darwin”, eller noen andre som skapte dem slik? Det kan være en befrielse å løsrive seg fra evolusjonslæren enkelte ganger. Kanskje heller beskrive naturen slik som de nordamerikanske indianere gjorde: “Elk, bear, eagle, bird, tree, heaven and earth”. Og sette pris på den slik den er, uten å grave seg ned i vitenskapens uendelige forklaringer.

    Disse spirituelle mesterne som visste å leve i pakt med naturen og seg selv.
    De som sørget for at bjørnens ånd skulle nå himmelen, og takket Manitou for Hans gave til dem.
    Takker vi noen andre enn vår arbeidsgiver, for kjøttet vi handler på supermarkedet?

    Den vestlige verden har vært opptatt av filosofi, og av eksistensielle spørsmål. Hvor mange ateistiske filosofer har ikke filosofert seg herfra til evigheten og tilbake, og kommet frem til følgende: “Hverken dyr eller menneske en sjel”. Likevel er vi jo så opptatt av flotte designmøbler eller biler, “som har skjel”.

    Kanskje ateistene hadde glemt “det magiske synet på livet”. Kanskje de heller ikke forsto at magien og mystikken som sto nedtegnet i steintavler fra det urgamle Mesopotamia beskrev: “Endetiden”. Og at endetiden er nå, i 2012? Og hvor mange på Jorden er ikke overbevist om at jorden snart vil bukke under, grunnet menneskets overforbuk, og naturens økologiske kollaps?

    Og hvor få av Jordens mennesker har studert mystikken nærmere, og innsett at “endetiden” innebærer slutten på en gammel verdensordning, der “det magiske synet på livet var tabu”?
    Og hvor mystikken går ut på at det kommer en ny verdensordning, der “det magiske synet på livet” blir en realitet? Og at Henry David Toreau, som var mystiker på 1800- tallet skrev:
    “Hvor mange forskjellige og fjerne vesener i det store Univers betrakter ikke dette nu den samme stjernen!”

    Det ser ikke så bra ut, med Jordens befatning. Biene dør over hele verden. Moder Jord er forurenset og ødelagt, så til de grader. Det kriges ustanselig, makt og korrupjon ser ut til ingen ende å ta. Da kan det likevel være oppløftende å åpne øynene for “det magiske syn på livet”, og fundere over: Hvis ikke Darwin`s evolusjonslære er riktig; Hvem skapte så mennesket, og alle de forunderlige skapninger, som mennesket har beundret i så lang tid?
    Var det bevisst stjernestøv? Det tviler jeg på. Jeg undres over om sumererne hadde rett i sine profetier, om at “de” som skapte oss, faktisk kommer tilbake. Det er jo litt av en magisk og forlystende tanke. Og om dette skulle være basert på sludder, så er det jo likevel et hyggelig eventyr :-)
    Om eventyret er sant eller ikke, får vi jo likevel greie på i dette året.
    Vi er inne i astronomiske begivenheter, som kan få oss alle til å drømme om en bedre verden.
    Og denne drømmen bør aldri slukkes, enten om Darwin hadde rett, eller ei.