17. mai er passert og sanger om landet som stiger frem, furet og værbitt over vannet er sunget. Sommeren har meldt sin ankomst, hundretusener kommer til å valfarte til den norske fjellheimen, i flokk og følge for å oppleve noe unikt, man vil ta bilder, man vil knipse seg selv og venner kledd i festlige selvlysende, selvgode farger med store glis, for å vise «se, jeg er et sunt friluftsmenneske sammen med andre sunne friluftsmennesker, se jeg er lykkelig, se på meg, se!».

Av A. Viken, skribent KULTURVERK

«Jeg kjenner sorg og sinne over alle de som utbryter hvert eneste år store ord om den norske naturs skjønnhet og deres ferdsel høyt, lavt, vidt og bredt, for riktig å bevise at de er sunne, gode og naturelskende nordmenn. Men av disse tusener ser jeg bare en liten, liten skare som viser takknemlighet (…)»

Jeg tenker tilbake på en sommernatt i fjor i Hardanger oppe i Ålvikfjella, hvor jeg tilbrakte tid med mennesker som ikke samlet sine naturopplevelser som skuebrød på en hylle for andre. De var der av kjærlighet og takknemlighet til Hardangerlandskapet, formet av natur over lang tid, og hvor de menneskelige spor ikke forsøker å konkurrere med det som er større enn mennesket selv, naturen. Natten hadde senket seg etter en dyst mot mennesker og maskiner, de andre hadde gått til ro, jeg fant ikke roen. Jeg så ut over nattlandskapet, det blåste tilstrekkelig til at skyene fikk liv, bak meg svant en strime av sol som ga et svakt gjenskinn i det store, veldige grå over meg. Jeg kjente sorg og sinne over at det jeg så nå der jeg lå på magen snart ville være tapt, til en tid hvor naturen bryter ned de dumdristige og frekke forsøkene på å konkurrere med det som aldri kan overvinnes uten at vi da beseirer oss selv.

Jeg så noen små prikker av det begynnende hærverket som en liten antydning om hvor dolkestøtene i Hardangerryggen kommer, som vil ligge som en kjetting omkring det en gang fri landskapet og konstant minne de som ferdes der siden på menneskets dårskap og uvilje mot å la det som er godt nok være, i den tro at brå forandring og ekstatisk bevegelse for bevegelsens skyld skal kunne være noe mer enn jag etter tomhet og vind. Natur er endring, men den vil endring over tid, som vokser seg langsomt til myriader av livsformer og levende landskap. Den haster ikke fordi den ikke skal et annet sted; det som er, er stort nok.

«Hva er et landskap om ikke summen av alle de minner og opplevelser alt levende har delt og deler over det som for et lite fnugg av et enestående, men likevel forgjengelig liv, fortoner seg som et stykke av evigheten, den tiden vi ikke kan se eller måle våre egne liv mot.»

Der vi mennesker i frykt for døden og livets begrensninger, lar oss forblinde av egen litenhet fremfor å ta inn over seg det store som og lever i det små der vi møter med åpent sinn fremfor å vende oss bort i angst og avmakt. Hva er et landskap om ikke summen av alle de minner og opplevelser alt levende har delt og deler over det som for et lite fnugg av et enestående, men likevel forgjengelig liv, fortoner seg som et stykke av evigheten, den tiden vi ikke kan se eller måle våre egne liv mot. Landskapet viser liv som lever og har levd, med sine arr, furer og blomstrende grønne øyer. Jeg kjenner sorg og sinne over alle de som utbryter hvert eneste år store ord om den norske naturs skjønnhet og deres ferdsel høyt, lavt, vidt og bredt, for riktig å bevise at de er sunne, gode og naturelskende nordmenn. Men av disse tusener ser jeg bare en liten, liten skare som viser takknemlighet, som ikke kaster naturen og landskapet fra seg som postkort, men som i takknemlighet ikke vil vike der andre rasjonaliserer seg frem til feighet og svik. Ja, de mange som hevder å elske den norske naturen, men aldri vil kjempe for den kjærlighet de så høylydt proklamerer, de sviker, de vet hva som skjer her i Hardanger, de vet hva som skjer med skoger, vann, elver i det ganske land mens de sitter overmette i sine tusen hjem. De lar det skje, med et unnskyldende smil «det nytter jo ikke», nei, når man ikke prøver er alt umulig. De vil vandre i år, og neste år, ja nå, i Hardanger, de utakknemlige mange. Natten henger lenge over Hardanger, det er ingen saganatt som senker drømmer, men metallglinsende mareritt som reiser seg på vår jord.  Jeg så deg Hardanger som du var og jeg ser deg kanskje aldri igjen.

Hardangeraksjonen fortsetter nå kampen der mange ga opp Hardanger på forskudd. Fjorårets aksjoner viste at få kan få til mye, og om mange nok stiller opp så kan vi igjen synge oppriktig at vi vant vår rett, vår naturs rett.

Hardangeraksjonen

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Relatert

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Mann og Natur: Naturlandskap og Wimbachtal

Masteferd i Hardanger – Et kvad

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?