– Norsk mat er ingen selvfølge, bøndene varsler matstreik

Som et ekko av lørdagens kommentar her på KULTURVERK, varsler Bondelaget nå matstreik. Hva det vil innebære for den nære fremtid vil tiden vise.

Redaksjonelt

Etter en helg og mandag preget av en uvanlig aksjonsiver fra bondeorganisasjoner så vel som regionale og lokale initiativ varsler Bondelaget at de nå vil trappe opp til matstreik. Bondeoppgjøret er i ferd med å utvikle seg til et bondeopprør, slik A. Viken etterlyste i sin kommentar «Mens vi venter på et bondeopprør» nylig.

– Det er snakk om forsyning av varene vi leverer. Folk flest kommer til å merke det, og regjeringen kommer til å oppfatte det som en klar melding tilbake til seg, uttaler Bondelagets generalsekretær Peter Skorge til Nationen.

– I første omgang holder vi på fram mot 17. mai. Det er en dag vi ikke skal bruke til markeringer. Men også på senere tidspunkt skal det bli tydelig for regjering og osloborgere at det finnes bønder.

Skorge sier videre at bøndene må få lov til å markere standpunktene sine tydelig.

– Aksjonene arrangeres av lokal – og fylkeslag, ikke av den sentrale organisasjonen. Vi skal ikke ha markeringer som skaper farlige eller helt klart ulovlige situasjoner, men det må være rom for å markere standpunkt tydelig, fortsetter han.

Les resten her

Aksjonsiveren er det for tiden ingenting å si på, høyballer, «kidnapping« av lokalpolitikere, sperring av ferdselsårer, utplasserte kyr, melkespann som tømmes ut, og et utall bannere, er noen av de aksjonsformer man har sett til nå.

En effektiv og langvarig matstreik i kombinasjon med positive kampanjer ovenfor publikum, som er mer kreative enn negative som å helle melk ut og sperre for bilister (som neppe vant flere for saken), vil understreke for de fleste hva dette handler om: Norges matfat og i ytterste konsekvens, Norges fremtidige sikkerhet. Hvis mat blir en knapphetsvare har symbolmilliarder ingen verdi, som forskeren Terje Bongard tidligere har skrevet om herpå KV.  Den mye omtalte og nærmest komiske «smørkrisen» er bare en forsmak på hva som venter hvis leveransen av melk og meieriprodukter stopper opp.

Denne kampen vinnes i media, og derfor er det viktig at man mobiliserer folk ikke bare lokalt, men nasjonalt og går til det prinsipielle i debatten fremfor detaljer om kroner og øre og budsjetter. Det handler om hvilken grad av selvforsyning nordmenn vil ha for fremtiden og hva vi synes norsk mat og norske råvarer er verdt.  Det er hva nordmenn skal ta stilling til.

Det tiden vil vise er hvorvidt man nå makter å stå løpet ut til man har en langvarig avtale basert på en fundamental forståelse omkring hva bonde og landbruksnæringen betyr nasjonalt i et langsiktig perspektiv, og ikke år for år. Man får håpe på at den misforståtte lojaliteten til Senterpartiet ikke får topper i bondeorganisasjonene til å selge seg billig før budsjettbjørnen er skutt. Det er for å bruke et forslitt ordspill, spilt melk, om man tar til takke med smuler for å vende tilbake til forhandlingsbordet med enda færre bønder og enda større misnøye til neste år.

Bondelaget: Matmjølanlegg blir blokkert tirsdag morgen

 

Relatert 

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

Matvaresikkerheten truet – NATO advarer

KULTURVERK støtter opprop og folkeaksjon for norske bønder

  • Henning Høholt

    Det spørs om en matstreik vil hjelpe å få forbrukerne til å forstå at prisnivået på norsk mat er unødig høyt. I andre europeiske land kan man fylle matposen med mat av meget høye kvalitetsverdi, svært variert mye rimeligere enn det man må betale for norsk mat. Hvorfor reiser folk til Sverige for å handle mat? – selvsagt vet jeg at grådige grossister hjelper til å skru opp prisnivået, men det er kanskje på tide å utvise en moderasjon fra landbrukets side. De fleste tjener vell også bra på landrukssubsidierne? Vis måtehold. Senk priserne, da blir dere populære i befolkningen. Utenlandske leverandører vil sikkert gjerne inn på det norske marked, slik at de runde nordmennene sikkert kan beholde sine store midjemål.

    Av Henning Høholt
    Sjefredaktør
    Kulturkompasset

  • Daniel L. M.

    At norsk mat er dyrt er en myte. Statistikk fra SSB viser tydelig at nordmenn bruker mye mindre av inntektene sine på mat nå enn det vi gjorde bare for få tiår siden – kanskje er det nettopp dette som er problemet. Vi tar maten, hvor den kommer fra og de som dyrker råvarene for oss for gitt i vårt søken etter stadig billigere mat slik at vi kan få råd til alt mulig annet vi fyller livene våre med. Penger har vi nok av, det er betalingsvilligheten det virker å være noe galt med – til tross for at det tydeligvis finnes et marked for ferdigfrossen potetmos og eggerøre på kartong… Det mest latterlige hadde vært å importere mat vi helt fint kan produsere selv. Samtidig er det påfallende at slike konflikter mellom bøndene og staten sjelden får frem andre sentrale problemer som kan knyttes til HVORDAN maten vår produseres og ikke bare kostnader. Det blir i tillegg stadig færre bønder i Norge, noe som igjen vil føre til mer intensiv produksjon hos de som blir igjen.

    Dette er en veldig vanskelig diskusjon og et ømtålig tema for mange, men debatten burde handle om andre ting enn hva bonden skal tjene på å dyrke maten vår.

  • Siri

    Kjære Henning Høholt.
    Eg kan ikkje seie at eg er overaska over dine synspunkt, for det er mange som har dei synspunkta. Men, det tynger meg at det er slik, litt folkeopplysning er på sin plass når det kjem til landbruket her i landet. Eg er ikkje den flinkaste til å opplyse om ting, men eg vil prøve litt.

    “at prisnivået på norsk mat er unødig høyt.” Nåja, er det no eigentleg det?
    Vi brukar langt mindre av inntekta vår på mat her i landet, samanlikna med andre land. At ei matvare kostar meir her til lands, enn tilsvarande matvare i eit anna land, må sjåast i samanheng med innteksnivået i kvart av landa.
    Noreg er ein oljenasjon, og dermed er prisane på ting høgare enn i mange andre land.

    “selvsagt vet jeg at grådige grossister hjelper til å skru opp prisnivået, men det er kanskje på tide å utvise en moderasjon fra landbrukets side.” På kva måte meinar du at landbruket bør vise moderasjon? Skal dei ikkje få noko betaling for varene våre i det heile?

    I 1985 fikk bonden betalt 2,85 kr/l melk. I butikken kostet den kr 5,79/l.
    I 2010 fikk bonden kr 4,43/l melk. I butikken kostet en liter kr 15,11

    I 1985 fikk bonden betalt kr 30,65 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet kr 90,13 per kilo.
    I 2010 fikk bonden betalt kr 33,38 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet 187,68 per kilo.

    “De fleste tjener vell også bra på landrukssubsidierne?” Nei, dei fleste gjer ikkje det…

    Vil anbefale deg å sette deg litt inn i korleis forholda for den norske bonden EIGENTLEG er.
    Du kan lese litt bl.a her:
    http://www.nationen.no/2012/05/16/landbruk/jordbruksoppgjoret/matpriser/forbrukere/matmakt/7435101/

  • Redaksjon

    Henning Høholt:

    Forståelige punkter som du anfører, og som påpekt i KV så er dette en sak som vinnes i media, for det handler om bøndenes omdømme. Da er det viktige med positive aksjoner, også ved en matstreik. Å “stjele” brød var en aksjon som ikke vil vekke særlig sympati. Langt mer effektivt, kreativt og konstruktivt ville det for eksempel ved en stopp av melkeleveranse, være å selge melken og meieriprodukter direkte til kundene selv fra stands og spørre: Hvor mye synes dere melken er verdt? Hvor mye er bonden verdt? Så kunne folk selv betale så mye de ville, og man ville fått frem et godt PR-poeng, samtidig som kontakt med folk ville bli opprettet. Brødaksjonen gjør de fleste forbannet og er mer sabotasje, om enn symbolsk, enn streik.

    Selv om vi absolutt forstår og støtter argumentene. De skulle jo heller ha delt ut brødene til folk, eller bakt brød selv av melet for slik å vise at det ikke er bøndene som står i veien, men at man faktisk vil ha rimelig betalt for det arbeidet man gjør. Det går an å si det samme mer virkningsfullt og samtidig få folket på sin side. Om ikke man vinner befolkningen kan politikere lett avfeie bøndenes krav som utidig press. Dessuten så må man planlegge for en lengre kampanje og flere kreative fremstøt om man virkelig vil endre rammevilkåerene lengre enne et år frem i tiden.

    Det ville gi god PR og samtidig poengtere viktigheten av norsk råvareproduksjon. Bondorganisasjonene er et tungrodd system, ingen tvil om at bonden selv kan være sin verste fiende i mange tilfeller. Kreativitet og nytenkning er avgjørende. Men, norsk råvareproduksjon er viktig, både for selvforsyning ved en eventuell krisetid og fordi det er etisk og økologisk riktig å sørge for hoveddelen av egen næring produserer man selv. Det finnes ikke noe økologisk bærekraftig eller etisk forsvarlig ved at andre underbetalte i land med befolkninger som sulter skal produsere mat til en overmett befolkning for en billig penge.

    Det er ikke til forkleinelse for franske oster eller italiensk skinke, det sier seg selv at man skal kunne nyte godt av verdens mangfoldige matfat. Men vi har og noe å bidra med til dette mangfoldet, og selv om det er et godt stykke igjen, så er norsk matkultur på vei tilbake etter å ha ligget halvdød i frysedisken i noen årtier.

    Som Daniel og Siri så godt fremholder her, så er den “dyre norske maten” en myte i forhold til reallønnsveksten og den andel vi bruker på mat, men ennå viktigere, mens butikkjedenes fortjeneste på landbruksprodukter har økt markant, så har bondens fortjeneste beveget seg lite oppover. Bonden har derfor rette til å kreve sitt og burde se nærmere på mellomleddet og rett og slett kreve bedre betalt ikke først og fremst fra staten, men fra mellomleddene, som igjen eventuelt får belaste forbrukerne eller begrense grådigheten sin. Bøndene må i fellesskap ta seg bedre betalt, så vil markedet tvinges til å regulere og tilpasse seg.

    Men, dette er grunnleggende sett ikke en sak som kun handler om primærnæringene isolert sett, men om en samfunnsstruktur som kun er profittdrevet hvor fellesskapsiinteresser har dårlige kår og som samsvarer lite med retorikken om en bærkraftig fremtid eller økologisk bevissthet.

    Skal bøndene nå frem med sitt budskap og sin sak, så er det helhetstenkningen for samfunnet de må vinne frem med, hvis ikke fremstår de for mange som nok en gruppe som bare vil ha mer.

    Subsidiene tjener de ikke så mye på i reallønn, ganske enkelt fordi det meste forsvinner i produksjonen/maskineri etc.. Det er kostbart å drive landbruk, innsatsfaktorene og produksjonskapital gjør at vinningen går opp i spinningen for de fleste. Omlegging til mer ressursvennlige metoder er veien å gå, men man begynner ikke med å strupe næringen da man sårt trenger nyrekruttering for å få til nytenkning. Bygdene behøver ikke flere hyttefelt eller golfbaner, for å si det slik.

    Det er å håpe at bondeorganisasjonene har flere ess i ermet de vet å benytte og at de lytter til de oppegående og kreative som støtter dem.

    Vi andre må slutte å tenke på primærnæringene som en hvilken som helst næringsvirksomhet all den tid bondens virksomhet er fundamental, ja primær, for vår selvforsyning og dermed uavhengighet og suverenitet som folk.

    Verdt å ta med seg når vi nå snart skal feire 17. mai og nasjonaldag.