Mens vi venter på et bondeopprør

Det er vår og tid for den vårlige årlige dansen mellom bondeorganisasjoner og staten.  Som vanlig er det for lite og dermed for mye å bære på for en allerede desimert bondestand.  Klagesangen fra bøndene er med befolkningssøkning og usikker global matsikkerhet i fremtiden mer relevant enn noen gang, men den høres likevel ikke godt nok. Kanskje på tide å bytte melodi til en mer offensiv strategi.   

Av A. Viken, skribent KULTURVERK

«Så er alt «de andres» feil, mens bonden er et sakesløst offer som må bære samfunnsbøren alene på sine skuldre? Nei. Bonden har som andre samfunnsgrupper gitt slipp på sin regionale og lokale kulturelle identitet og gått fra å være bærer av en tradisjonsrik folke- og bondekultur, til å være konsument og produsent. Fra å være fundamentet i en norsk samfunnsorganisme, til å være en brikke i det sosialdemokratiske samfunnsmaskineriet.»

På tyve år er antall bruk mer enn halvert fra 100 000 til vel 45 000, og det er ingenting som tyder på at denne avviklingen vil endre seg i nær fremtid. Bondeyrket har tross TV-romantikken som hersker rundt livet på landet i media, knapt noe igjen av fordums stolthet og identitet som var knyttet til annet enn å være en statssubsidiert råvareleverandør. Som tidligere beskrevet, den selveiende bonden er blitt en proletar, jorden er hans og hennes kun i navnet ikke i gavnet, all den tid subsidiene er en forutsetning for nesten alle gårders drift her til lands. Årets skambud fra staten med 13000 i lønnsøkning per årsverk har nå blitt avvist og man snakker om aksjoner. Noen har allerede begynt sine aksjoner, som å flagge på halv stang og sette ut diverse kreative slagord på banner i håp om å fange oppmerksomhet rundt saken.

Knut Olav Åmås, som eksemplifiserer den urbane, liberale, intellektuelle mediaeliten, deiset overraskende til med «Den store matbløffen» som raskt ble mest lest og delt. Han klarer for en stakket stund å vekke et overmett avispublikum og avliver for urbanistene mytene om den dyre norske maten og mantraet «sugerør i statskassa».  Nå er landbruksstøtten på 1,7 % av statsbudsjettet mot 8 % i 1978.  Det er ikke hos bøndene kronene samler seg. I næringskjeden er det de store butikkjedene som troner øverst og underbyr hverandre i rovdriften på billigmat, hvor vi som forbrukere ivrig følger etter i jakten på «billigst og best».

Men hva så, kan man spørre.  Alt dette er jo egentlig gammelt nytt som resirkuleres ved hvert jordbruksoppgjør med stadig dystrere spådommer.  Jo, folks oppmerksomhet omkring norsk matproduksjon og en økende interesse for norsk matkultur, er utvilsomt et løft.  Men som Hans Rotmo, bygdeskalden og agrarsosialisten fremfor noen, sang «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl». I et stadig mer karriere- og egofiksert samfunn er det liten grunn til å regne med at mennesker skal slite i skyggen av en urban kjendiselite som tar det meste av plassen i mediahverdagen, for å få et klapp på skulderen fordi man er så flink og jobber så mye for så lite.

Så er alt «de andres» feil, mens bonden er et sakesløst offer som må bære samfunnsbøren alene på sine skuldre? Nei. Bonden har som andre samfunnsgrupper gitt slipp på sin regionale og lokale kulturelle identitet og gått fra å være bærer av en tradisjonsrik folke- og bondekultur, til å være konsument og produsent. Fra å være fundamentet i en norsk samfunnsorganisme, til å være en brikke i det sosialdemokratiske samfunnsmaskineriet.

Og ser man på mentaliteten nå er det kun materielle faktorer som settes på agendaen av deres egne organisasjoner. I mangt har bygda blitt som andre steder med narkotikamisbruk, penge- og samlivsproblemer. Den rurale motkulturen har avskaffet seg selv gjennom flere tiår med statssubsidiert avlat. Rester og fragmenter finnes igjen, og reiser man rundt finnes absolutt den kulturelle bevisstheten og engasjementet blant flere her og der som lys i tussmørket. Men det er nettopp det, det finnes ingen samlende politisk kraft per i dag som kan forene viljen til å kunne bryte den evinnelige sirkelgangen som Nationens Erling Kjekstad skriver om.

Grunnen er ikke at ikke misnøyen målbæres, for det gjør den, både gjennom bondeorganisasjonene og diverse initiativ som lanseres forutsigbart i kjølvannet av landbruksmeldingen.

Initiativet bondesolidaritet.no tar kraftig til orde for «En grasrotaksjon for rettferdig pris til bonden»:

«Løsningen er enkel: Bøndene må få en rettferdig pris på det som produseres. Da handler det ikke om «justeringer», men om et skikkelig løft. Da, og bare da, kan vi få nye generasjoner til å overta gårdene våre. Da kan vi gjøre de investeringene som må til for å drive ordentlig. Da kan vi sikre nasjonen trygg tilgang til trygg mat for oss selv og nye generasjoner.

Bondesolidaritet er en aksjon som er sprunget frem fra grasrota i norsk landbruk, fra bygdesamfunn og kommuner der landbruket er avgjørende for framtida. Vi stiller tøffe krav og er villige til å sette makt bak dem. Og vi er sikre på at vi har bred støtte fra folket i denne saken.»

Ja, de har i prinsippet store deler av befolkningen bak seg, men populistisk nok vil stortingspolitikerne fra høyre til venstre sette pris som argument mot landbruksstøtte på nåværende og høyere nivå. Fremdeles er det slik at folk velger etter det som fyller lommeboken mer enn andre verdier, selv om de oppgir annet til galluper. Det kan leses tydelig av i pendelsvingningen mellom de fundamentalt sett like alternativene «borgerlig» og «sosialistisk». Det som tradisjonelt sett har vært bøndenes parti, SP, er grepet av samme økonomisme og har mer trang til taburetter enn kampsaker. De skiller seg ikke fra andre stortingspartier der.

Bondesolidaritet.no skriver at de vil sette makt bak kravene og her er det skoen trykker. I 1975 var bønder luta lei dårlige vilkår og man iverksatte da skattestreik i den senere i bondepolitisk sammenheng vidgjetne Hitra-aksjonen (http://no.wikipedia.org/wiki/Hitraaksjonen).  Det var et radikalt grep som fikk konkrete resultater i bedre rammebetingelser noen år fremover.  Og i radikal og kreativ aksjonsvilje ligger muligheten om man ikke vil se landbruket desimert til det er en så svak kraft at den uansett aksjonsform ikke vil kunne høres politisk.

Fjorårets «smørkrise» (Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?) ga en pekepinn på hvor sårbar næringskjeden og matvaresikkerheten faktisk er i Norge. Norsk selvforsyningsgrad uten bruk av importert kraftfor ligger på under 40 %. I tillegg så liker nordmenn flest de norske produktene, ikke minst meieri og kjøttprodukter, er vante smaker de fleste vanskelig kan finne erstatning for. En matstreik ville raskt poengtere verdien av det norske jordbruket og dermed verdien av arbeidet den norske bonden legger ned. Det handler om noe langt mer basalt og viktig enn IT-næring og oljevirksomhet som man gjerne slår seg på brystet med.  Handelsbalansen er ikke til å spise i krisetider.

Men skal en produksjonsstreik eller leveringsstopp lykkes, så må man ha tålmodighet og nerver av stål for å stå løpet ut og da ikke la seg avspise med årlig avlat, men kreve garanterte rammebetingelser for lang tid fremover.  Ikke som subsidieavhengige sosiale tapere, men som en samfunnstjeneste av nødvendighet.  Det norske samfunnet betaler bonden for det han er verdt ike for hans del, men vår del. I tillegg så må bøndene ta sitt eget samfunnsansvar på alvor og delta i samfunnet ut fra et helhetsperpektiv ikke bare egeninteresse.  Et helhetsperspektiv som ikke Senterpartiet eller noen andre partier leverer med sine ensidige fokus på enkeltsaker. Om man bare deltar i samfunnsdebatten når egeninteressen er truet står man svakt i det generelle politiske bildet og har lite gjenneomslagskraft.  Regional, lokal og nasjonal identitet høres sammen med fellesinteresser som selvforsyning.   Det fleste gårder er familiebedrifter, i det fellesskapet ligger det en egenverdi og kraft som burde mobiliseres. Man må òg være åpne for nyorientering og nye økologisk bærekraftige produksjonsmetoder, fordi det presser seg frem uansett, og fordi det er rett. Bonden må gjenvinne sin kulturelle identitet og stolthet om begrepet «norsk bonde» skal ha noen mening utover det geografiske – og et sosialt taperstempel. Amerikanske Farm Aid er forbilledlige i sin kobling mellom kultur og jordbruksinteresser («Okkuper matsystemet» – Willie Nelson). Det finnes fortsatt tross alle odds folkemusikere og kulturarbeidere i rikt monn her i Anderledeslandet som nok vil kunne bidra om saken er rett.

Spørsmålet er om bøndene har baller nok til å kjempe for sin egen fremtid eller lar den egoistiske usikkerheten råde fremfor bondesolidariteten som det nå ropes om. Men skal husmannsånden som har rasert bondestanden luftes ut må begrepet oppgjør byttes ut med opprør.

bondesolidaritet.no

Fortsatt aktuell:

Kommentar: Jordbruket under proletariatets diktatur i skyggen av 1. mai

 

Hans Rotmos prosjekt fra 1976 Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken og sangen Skattetoget inspirert av den nevnte Hitra-aksjonen:

Skattetoget

Tekst/mel.: Hans Rotmo

Det går ein kall, ein bon-kall 
Utpå ækra, småforbanna 
Han legg ihop og trekke frå 
Og gnir to tomme hender over panna

Bønder fra Hitra, Leksvik og Lom 
Hølonda, Vågå og fleire kan kom 
Og sveis sæ isammen i rettferdig streik 
Bøndra bli sterke, staten bli veik

Det kjem ein pamp, ein partipamp 
Og vifte med eit kvitt papir 
Han peke på jordbruksavtalen 
Og skygge for ein ekkel flir

Bønder fra Hitra, Leksvik og Lom 
Hølonda, Vågå og fleire kan kom 
Og sveis sæ isammen i rettferdig streik 
Bøndra bli sterke, staten bli veik

Det går eit tog, eit skattetog 
Der høygafla glinse i sola 
Vi e så mang, vi e så ful 
At regjeringa kryp under borda

Bønder fra Hitra, Leksvik og Lom 
Hølonda, Vågå og fleire kan kom 
Og sveis sæ isammen i rettferdig streik 
Bøndra bli sterke, staten bli veik

Bønder og arbeidsfolk skjønne i dag 
At ska det bli seier må all stå ilag 
Enheten seire, seire i all slag

Bønder fra Hitra, Leksvik og Lom 
Hølonda, Vågå og fleire kan kom 
Og sveis sæ isammen i rettferdig streik 
Bøndra bli sterke, staten bli veik   

 

Relatert 

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

Matvaresikkerheten truet – NATO advarer

KULTURVERK støtter opprop og folkeaksjon for norske bønder