Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Bli med på en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklæerte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans kjæreste Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. Dette er det første reisebrevet av flere fra ferden som ennå er underveis.

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

Første del:  Patagonia: Fra Ushuaia til Zapala, Argentina (3292 km).

1. Kontinentet åpnes.

1519 er et hendelsesfylt og skjebnesvangert år, både for Europa og spesielt for den «nye» verden; Cortez og hans soldater går i land i Mexico og erobrer på kort tid Atzekerriket, og Magellans flåte seiler ut fra Spania på det som skal bli den første jordomseilingen. De ankommer det som blir hetende Magellanstredet i 1520. Magellan selv overlever ikke jordomseilingen, men det gjør Antonio Pigafetta, og han skriver en i alle betydninger eventyrlig bok om ferden, en bok som blant annet blir bestemmende for europeernes forestillinger om Patagonia. Kontinentet åpnes altså i begge ender, men det enorme omradet som Patagonia er, inntas og erobres ikke før langt ute på 1800-tallet. Det blir inntil da et landskap for dristige reiser, et litterært landskap for europeiske fantasier – og hard, sanselig virkelighet for de ulike indianerstammene som i årtusener har levd og overlevd her.

2. Ushuaia, Fin del Mundo. Og Darwin og de innfødte.

Vi, kjæresteparet Cosima J. Barwitzky (34) og undertegnede, Arne R. Pettersen (47) ankommer verdens sørligste by i midten av desember. En anarkistisk, kaotisk og trivelig by i vakre omgivelser ved Beagle-kanalen, Tierra del Fuego: Ildlandet. Da Darwin, ombord på HMS Beagle med kaptein FitzRoy ved roret, ankom disse kyster på 1830-tallet, ble han regelrett støtt ved synet av den innfødte befolkningen, Yamana-indianerne. Han skriver i sin beretning, The Voyage of the Beagle, at en mer elendig menneskerase ikke ville bli funnet om så det ble lett i den hele verden. Han forteller at de er kannibaler og tyver, og språket, Darwin oppfatter deres språk som en slags grufull gurgling, inneholdende et meget begrenset ordforråd. Dette ble til de grader ble motbevist av misjonæren Thomas Bridges som på 1890-tallet ferdigstilte en yamana–engelsk-ordbok inneholdende 32 000 ord. Og hans sønn igjen, Lucas Bridges, utga i 1948 selve klassikeren om Tierra del Fuego og den innfødte befolkningen, kalt Uttermost Part of the Earth.

Darwin seiler videre og hjem til senere berømmelse og beryktethet, kaptein FitzRoy, som hater Darwins bok On the Origin of Species tar sitt liv i religiøst tungsinn i 1865 – og den siste Yamana-indianer dør pa 1900-tallet. De har etterlatt oss navnet Ushuaia, som betyr noe slikt som «bukten som trenger seg inn mot vest».

3. Syklingen og landskapet som mystikk.

Vi sykler nordover, passerer gjennom Rio Grande, krysser Magellanstredet fra Porvenir og til Punta Arenas, sykler til Puerto Natales, vi er i Chile nå, vi er på vei mot Villa O’Higgins og Carretera Austral, vi sykler gjennom et landskap av vind og fjell og uendelige stepper, vi sykler inn i en stillhet som knar seg inn i kroppene; det er som om ordene blir visket ut, som om vi må tviholde på det vi husker og fornemmer av kultur og dannelse ­– og jeg tenker på mystikerne, de kristne mystikerne, jeg tenker på ørkenfedrene i Midt-Østen, de keltiske munkene som lette seg frem til de mest utilgjengelige steder for bønn og gudslengsel. Her hadde de likt seg, her hadde de gått til bunns i en gudstomhet som kanskje kunne vrengt seg om til gudsbekreftelse. Og noen kvelder opplever jeg det som om jeg sykler inn i en uendelig katedral av lys, syklingen blir en monotoniens liturgi, de uendelige horisontene av rom og avstander åpner opp en slags fremmed lykke i meg, de spiller frem en klang jeg ikke har hørt før – og når Cosima utenfor teltet om kvelden spiller tilbake til landskapet, når hun spiller den vidunderlige fløytelåt, da oppstår det en relasjon mellom musikk og stillhet og lys som kanskje bare mennesket kan bære og bære frem. Og over oss skinner Sydkorset. Jorden er vakker, teltet er vårt hus og det kommer en ny dag i morgen.


4. Carretera Austral – diktatorens vei.

Carretera Austral, den sydlige veien, som strekker seg omtrent 1100 km fra Villa O’Higgins og til Puerto Montt, betegnes som en av verdens vakreste veier å sykle. Det må vi dessverre avbekrefte. Vi opplever mye av veien som et elendig slit; grusveien er hullete og humpete og steinete og støvete, stigningene får selv de hjemlige Stalheimskleivene til å blekne (og da er det forbasket bratt!), ofte må vi dytte syklene av all kraft oppover mens svermer av sultne klegg angriper massivt fra morgen til kveld. Og syklene sliter også, bagasjebrettene vare ryker flere steder, jeg fikser det med selve universalhjelpemiddelet: Slangeklemmer!

Det som er flott med denne veien er stillheten og de fantastiske elvene, regnskogen og isbreene, innsjøene, og den minimale trafikken, spesielt i den sydlige delen. Og Augusto Pinochet er populær i denne delen av Chile, mange mener det er hans fortjeneste at veien ble bygd. I en av de søvnige landsbyene langs veien, La Junta, er det reist et monument over veien og Pinochet, noe som flere av beboerne finner pinlig.

De fleste av de spredte gardene vi passerer på veien er meget enkle, det er kuer og sauer og hester som gir liv og inntekt, det ryker av pipene, klesvask i alle farger og størrelser blafrer i vinden, som en slags trass for å fordrive en truende ensomhet – og en tidlig morgen ser jeg Isak Sellanrå. Han sitter og kvesser øksen sin, klar til å hugge ved, han har en velholdt og frodig kjøkkenhage, gris og høner og sauer eter i tunet, elven renner skinnende grønn, fjelltoppene er hvite av sne og han har skog nok for seg og sine. Jeg vinker, han vinker tilbake. Jeg tror han er lykkelig her, slik Isak var det i Nordlands skoger.

 

5. Julio Argentino Roca – en argentinsk helt.

Hverken inkaene eller spanjolene klarte å overvinne Mapuche-indianerne, de holdt stand i over 350 år. Chile, ved helten og den senere krigsministeren Cornelio Saavedra, var de første som «løste» problemet med den innfødte befolkningen; de ble nedkjempet og tvunget inn på reservater.

I Argentina var det Roca som tok på seg oppgaven med å nedkjempe Mapuchene (og andre innfødte stammer som var blitt absorbert i Mapuche-kulturen, en såkalt araukanisering). I 1878–79 gjennomførte han og hans soldater Conquista del desierto, ørkenerobringen. De handlet hurtig, hardt og brutalt, og bevæpnet med de nye Remington-maskingeværene hadde indianerne lite å stille opp med. Bare to tusen av indianerne på de store patagoniske slettene overlevde «aksjonen» , og mange av de overlevende ble sendt til øya Martin García i Rio Plata-deltaet, hvor de døde av sykdommer. Det sies også at General Roca, eller Remington Roca, betalte sine soldater for antallet indianske testikler de brakte med seg tilbake etter «vellykkede» tokter.

Roca ble belønnet med å bli valgt til Argentinas president for to seksårsperioder (ingen president har sittet lenger). Og Roca og hans soldater – og noen få mektige, finansielle menn – vant slaget om Patagonia. Mellom 1876 og 1903 ble enorme landområder gitt til bare atten hundre landeiere, mange av dem med familiære eller kommersielle bånd til regjeringen eller Roca selv. Patagonia ble rett og slett privatisert. Penger og makt gjerdet inn landet. De få indianerne som var igjen gikk til grunne i alkohol og sykdom (unntaket er Mapuchene, da først og fremst i Chile, som teller over en million og som kjemper for å bevare sin jord og sin kultur). En nøkkel ble vridd om, en av jordens siste friområder ble låst.

 

6. Hverdag og slit på sykkelen – og om Bruce Chatwin.

«Gud skapte jorden, men djevelen skapte Patagonia», skrev en av de walisiske utvandrerne i et brev hjem (de første waliserne ankom Patagonia seilende på Mimosa i 1865), et utsagn våre legemer, vår sult og tørst ofte kan bekrefte; det tørre og brunsvidde landskapet, en ilter og hissig vind som av og til tvinger oss til å dytte syklene, støvskyene av sand, det avvisende og aggressive landet med sine vekster som river og stikker og flerrer og biter, selve tomheten som tynger ned hjertets vilje til liv og utfoldelse. I disse veldige rom og avstander må vi feste blikket på det lille ved våre føtter, en gul blomst holder våre liv fast, en ny lukt hisser opp blodet ­– og synet av en hare eller rev, eller det å få se de elegante og vakre guanacoene, det er en velsignelse, en slags vennskapets og livets bekreftelse.

De siste dagers sykling fra den grufulle turistbyen San Carlos de Bariloche og hit til Zapala, byen på høysletten, nesten fire hundre kilometer uten en eneste liten landsby, syklende på Ruta 40, asfaltveien som en navlestreng gjennom landskapet, opp på høyslettene, ned i daler og canyoner – og en dirrende het ettermiddag ser vi en gjeng med «veiarbeidere» , syv karer og en dame som går med hakker langs veikantene og hakker opp de sparsomme grønne vekstene som vil gro; de stopper opp da vi kommer, vi hilser, de ser bare stumt og innadvendt på oss, vi passerer, de blir igjen der i landskapet med sine hakker, sine liv. Jeg tror jeg aldri har sett noe mer mistrøstig. Men vi vet ikke noe om deres liv. Vi er de som passerer, vi blir ikke.

Heller ikke den rastløse Bruce Chatwin ble værende. Og den som vil skrive en reisebok om Patagonia er for sent ute. Chatwin kom ikke som erobrer, han kom ikke for å utplyndre landets resurser. Men en utplyndrer var han; han tømte på sett og vis Patagonia for dets kulturelle ressurser, dets historier, han tømte de litterære kildene. Han søkte, i sin bok In Patagonia, det legendariske Patagonia. Han kom ikke ut av forestillingene om Patagonia, det er som om han reiser rundt i sin allerede nedskrevne tekst, og er det noe som forstyrrer denne tekstens pondus, så blir det omskrevet, det blir redigert inn. Men bevares, boken er god, historiene er gode. Og bare nevn navnet Patagonia til et menneske med reiselyst og horisonter i sitt blikk, og vedkommende begynner å riste og skjelve, mye på grunn av Chatwins bok. Patagonia. Et navns forførende kraft. Og alle vil vi og trenger vi å forføres. Forførelsen som meningsbærende illusjon.

Vi sykler snart videre, på vei hjemover. Det er 35 grader her i Zapala, byen er velsignet uinteressant, med unntak av det geologiske museet. Vi er midt i menneskenes hverdagsliv. Undertegnede har lesedag i skyggen, noen kalde øl for å fete meg opp litt, noe rødvin for å dempe en alltid arbeidende melankoli. I morgen er det tilbake til teltliv og graut. Men jeg kan ikke lenger synge, som Lucky Luke, syklende inn i solnedgangen hans sang I’m a poor lonesome cowboy. Jeg er ikke lenger i ensomhetens mytologi. Vi er to. Cosima og jeg.

Zapala, Argentina, 26. januar. 

Andre reisebrev , tredje reisebrevfjerde reisebrev, femte reisebrev

 

Relatert 

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Island, blikk på kriseøya og gulløya

  • Herr Pettersen:

    Fin tekst og ikkje minst vene bilete frå eit umråde eg lengje hev ynskt å ferdast i, men aldri hev havt økonomisk fridom, som det heiter seg, til å bringa mine hundrade kilo med stål til. Eg vilde berre tipsa deg um ei bok du nok kjenner frå før, men kanskje ein og onnor lesar vil njota tilrådingi kor som er. Det fins nemleg ei gamal bok um dette emnet skrivi av ein nordmann: “En reise til Patagonia” av Nils Johan Schjander, 2000, Oslo: Forlaget Press, ISBN 82-7547-071-4. No vil ikkje just boki hjelpa deg med melankolien din, til det er det som alltid for nedstemmande å lesa sogor frå ei svunni tid, nærare avgrensa til Argentina i 1888 og utyver ei tid. Det er noko hamsunsk yver reiseskildringi, og eg kjem i hug at eg koste meg glugg ihel med den for tolv år sidan, då eg var ein romantisk ungfole sjølv. Som eit minne um det som var og det som kunde hava vorte, er ho utsøkt, og høveleg som melankolisk botemiddel mot ei forfalli samtid.

  • Kjell

    Takk for et vakkert og innsiktfylt reisebrev! Jeg ser frem til fortsettelsen. Fantastiske Patagonia har jeg blitt “kjent” med gjennom de mange naturfotoreportasjene derifra. Mang en naturglad skandinav rustet med kamera har endt opp der. Teksten din byr derimot på for meg nye og ukjente sider ved denne delen av Sør-Amerika. Samtidig vil jeg takke deg for den vakre Morgenbladet-kronikken “Elsk jorden av hele ditt hjerte” som det heldigvis lenkes til i ingressen. Alle burde lese din kjærlighetserklæring, Arne. Og jeg deler din kjærlighetssorg.

    • Arne R Pettersen

      Herr Stig A, takk for boktipset, boken du nevner har jeg ikke fått med meg, men den skal jeg kaste meg over når vi kommer hjem. Og jeg vil si deg følgende: Hadde du hatt økonomisk frihet, så ville dine hundre kilo stål, etter noen ukers sykling i Patagonia, blitt til åtti kilo herdet stål. Selv er jeg i en drømmesituasjon; jeg eter og eter, kaster meg over alt spiselig, men ikke fanden om jeg legger på meg, over hundre kilometer med sykling om dagen gjør meg til en skranten sild.

      Arne

    • Arne R Pettersen

      Kjell, jeg vil takke for hyggelige og fine ord. Det varmer å bli møtt i det man skriver, å bli møtt av et medmenneske.
      Vi er nå høyt til fjells i staten Colorado, vi har svettet oss gjennom uendelige ørkenområder – og vi har i dag hatt en dramatisk opplevelse. Men mer om dette i første reisebrev fra Nord-Amerika.

      Arne.

  • Pingback: Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Fra Zapala, Argentina, til Villazón, Bolivia : KULTURVERK()

  • Anne Lewis

    I USA den universelle støtten er duct tape. Jeg må prøve slangeklemmer. :)

    http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/89/Duct-tape.jpg/300px-Duct-tape.jpg

  • siri

    Hei! Dette var god lesing som ga fine perspektiver på mange plan! Jeg liker hvordan naturen og måten du sanser den på bryter igjennom menneskenes ofte triste og så maktpregede historie. Ser det er etpar år siden dette ble skrevet, og håper turene i tiden som fulgte etter dette har vært like innbringende for hode, kropp og sjel! Beste hilsen fra Siri.

  • Marianne Skaret

    Herr Pettersen!

    Ikke vet jeg hvordan jeg fant disse flotte reisebrevene, men det var en gledelig overraskelse. Takk for vakre bilder og poetiske skildringer og refleksjoner. Alt godt til deg og Cosima!