Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Man trenger en forståelse av situasjonen i sin helhet, ja fra både det evige og historiske perspektiv, og man må med utgangspunkt i det finne sin oppgave. Dette kan være et ganske så tidkrevende og upraktisk arbeid i forhold til kravet om å ha noe å leve av, men man kommer ikke utenom skal man utgjøre en positiv forskjell, og ikke blott føres med og ned i de historiske krefters malstrøm.

Av Jo Hammerstad

«Una salus victis nullam sperare salutem – Bare én redning for de overvundne: Å ikke håpe på redning (Vergil, Aeneiden. 2, 354)»

«I denne situasjonen er det nødvendig å kutte ned til det essensielle; både individuelt og kulturelt, til våre sanne ønsker og behov, til en idé et «vi» kan samles om.»

En viss fornemmelse av helhet har den som følger en tradisjon, og som dermed har en verdensanskuelse med visse faste konstanter å måle med. Viljesimpulser, tenke- og væremåter, stil og handlinger, blir i tradisjonen frigjort hos individer slik at de kan leve etter en felles idé som også er en kreativ begrensing, mens impulser utenfor ideen grenses ut, nøytraliseres, forstummes, eller kan få en revitaliserende effekt hvis tradisjonen er integrert nok til å gjøre dette andre til sitt eget. En tradisjons idé er ofte bevart og konsentrert i hellige tekster, hvor den har funnet uttrykk for eksempel i Rig Veda, Bibelen, Koranen, Tao Te Ching, eller Iliaden og Odysseen. I slike tekster kan også den som selv ikke er integrert i noen tradisjon nærme seg tradisjoner som idé, og hvis dedikasjonen er stor nok og integrasjonen vellykket gjøre ideen til verdensanskuelse, til natur i seg selv.

Det tradisjonalistiske synet på vår tid, uttrykt blant annet gjennom René Guénon, Julius Evola, Frithjof Schuon, Ananda Coomaraswamy, og Aleksandr Dugin, er at dette er en endetid, hvor den moderne verdensanskuelsen utmerker seg nettopp ved å være antitradisjonell. Det vil si at tradisjonenes faste konstanter i sterkere og sterkere grad viker for en kulturell kreativitet som i hypertrofisk vekst av muligheter sprer seg ut i alle slags retninger, uten noen enhet, noe som må lede mot katastrofe. Eller, med Peter Kingsley:

«Den verdenen vi nå lever i er en verden av uendelige muligheter—og derfor har den ikke noen fremtid. […] Problemet er at muligheter intet annet er enn fint modifiserte, rekalibrerte versjoner av det gamle: en resirkulasjon av det samme om og om igjen. Og de svelger det vi måtte ha igjen av energi, fortærer vår intelligens, sluker våre håp og aspirasjoner, lurer fra oss tid inntil vi ikke lenger husker hva livet handler om.»

Peter Kingsley—Å vente på den nye sol

I denne situasjonen er det nødvendig å kutte ned til det essensielle; både individuelt og kulturelt, til våre sanne ønsker og behov, til en idé et «vi» kan samles om. Et spørsmål her er hvilke tekster vår kulturarv byr på som i sterkest grad bærer med seg samlende ideer. Spør man om den dominerende idé som er legemliggjort i vår individualisme, rastløshet, skepsis, ironi, og kunstige omgang med hverandre, altså vår modernitet, et «vi» som slik sett involverer alle, foreslår jeg at vi ser mot Shakespeares dramaer for å finne et konsentrert uttrykk. Mens det meste i vår moderne epoke har vært åpent for kritiske hugg har Shakespeare stort sett fått gå rolig og fredet gjennom; forfattere og tenkere etter ham har målt seg mot ham, direkte eller indirekte, og forfatterne før Shakespeare har også blitt fanget inn i den Shakespearske måte å erfare tekster på. Det vil si en viss likestilling av de ulike uttrykk, hvor målet ikke er sikkerhet, men å finne estetisk forsoning i det usikre. Vår lesning blir da en jakt etter stadig nye estetiske godbiter hvor man plukker litt her og litt der, men vanskelig finner tålmodighet eller tillit nok til å måle oss selv ut fra et verks faste konstanter. Vi har ikke helt noen beredskap for at det skal kunne finnes en målestokk i et verk som kan gi sikkerhet. I stedet nærer vi oss på psykologiske innsikter og veltalenhet som kan gi en viss ironisk edge, ikke minst ovenfor de som måtte ta noe virkelig på alvor her.

Dante ga oss guddommelig komedie; og Shakespeare demokratiserte spøken så vi alle kunne lære oss å le av oss selv, ikke ta det skuespillet verden er så altfor alvorlig. Her gjelder det å le med, og å unngå å bli ledd av. Spørsmålet ble hva publikum kunne finne interessant og gjenkjennelig, og samtidig føle en viss overlegenhet i forhold til de alvorlige stakkarene som bakset rundt på scenen, ikke hvordan de skulle få noe fast å klatre mot det evige med.

Og slik ble da også Dantes visjon i en viss forstand ærefullt begravd, hvor han nå i den litterære kanon rager som et kreativt geni med en elevert stil—men ikke som en profet med en samlende verdensanskuelse, en som faktisk visste. Men det er faktisk slik tradisjonalister som har viet Dante oppmerksomhet har tolket ham, deriblant René Guénon, Guido di Giorgio, Ananda Coomaraswamy, og Titus Burckhardt. Disse har pekt mot nettopp Dantes forfatterskap som kanskje den fremste syntesen av et tradisjonelt Europeisk «vi». En syntesen av den antikke impulsen, som i Den Guddommelige Komedie representeres gjennom Vergil, og kristendommens betoning av det unike mennesket, representert gjennom Beatrice, og siden hovedpersonens egen forløsning i Gud. Den monogame kjærlighets mysterium blir her satt i en større metafysisk sammenheng, noe som eksistensielt kan være til støtte for personer som erfarer ideer som for abstrakte til å gi støtte, men som er i stand til å elske trofast en person, og derfra bygge en virkelighet. Charles Uptons Shadow of the Rose er et glimrende verk som undersøker en slik veis metafysiske muligheter i trofasthet til Dantes impuls.

Analogt med Dantes vektlegging av den unike kvinnen kan vi se hans store bidrag i konstruksjonen av et unikt språk; det italienske, som igjen skulle tjene som inspirasjon for andre lokalspråks og folkesjelers gryende selvbevissthet. Dette var kanskje nødvendig for å levendegjøre det som ellers ville ha vært abstrakte og fjerne ideer for bredere lag enn en snever intellektuell krets av lærde som skrev på latin. Betoningen av den unike person, det unike språk, den unike kjærlighet, som finner sin felles rot i et hele, fortjener beundring. I striden mellom den tradisjonelle verden, og den gryende moderniteten var kanskje et slikt grep eneste måten å bevare tradisjonens vitalitet, ved i en viss forstand å desentralisere kampen fra det typiske—som i de handlende menneskers verden ble mer og mer abstrakt, og i stedet føre geriljakamp ved å skjenke det partikulære en større verdighet i helheten.

Likevel må man kritisk i dag kunne spørre om vi ikke i dette finner forutsetninger for individualisme, samt en nasjonalisme som splittet opp et Europa som kunne ha levd etter en felles idé, kort sagt kimer til fragmentering på flere fronter. Og det må også bemerkes at Dantes vei mot forløsning rettes innover, at foreningen med Beatrice ikke realiseres i denne verdenen, at integrasjonen skjer i kontemplasjonen, mens nå verden går sin gang—eller rettere sagt undergang. Realisering i verden får dermed noe usannsynlig, noe suspekt ved seg, en tråd Shakespeare ikke var sen om å følge opp, med Romeo og Julies umulige kjærlighet som paradigme for ekte kjærlighet, og all realisering her fra nå av med et skjær av skuespill og ironi. Men idet kjærlighetens konkrete mulighet til realisering her mister sin troverdighet, mister den også sin effekt som symbol og stige mot metafysisk realisering. Analogt; når muligheten for realisering av store oppgaver, så som store politiske ideer her i denne verden ikke lenger er troverdig, får også et gudsrike en noe abstrakt og blodfattig klang ved da vi får så lite anskuelig her å bygge opp fra. Den som streber mot koherens i det metafysiske bør ikke så alt for lett gi avkall på å avklare sitt forhold til det politiske, og hvilken politikk som kan ivareta en metafysisk dimensjon.

«Spørsmålene om kjærlighet og politikk henger i grunn sammen, da politikken legger føringer for hva som umiddelbart føles naturlig i forholdet mellom mennesker. »

Spørsmålene om kjærlighet og politikk henger i grunn sammen, da politikken legger føringer for hva som umiddelbart føles naturlig i forholdet mellom mennesker. Hvis det som i dag er kapitalens logikk som styrer politikken, penetrerer den også relasjonen mellom menneskene. Forutsetningen for en transcendens av det jordiske er en reell uttømming av mulighetene her, en utmåling av verden som går til roten av ens væren, som den kontemplative eremitt kanskje er i stand til med et minimum av erfaring her i denne verden, men der nok mange vender seg vekk av mer makelige årsaker. Det kan finnes svært gode grunner for å vende seg vekk fra verden, særlig i dag, men man har ikke rett til det før verden har fått den oppmerksomhet som tilkommer den, og som trengs skal man ha symboler å bygge metafysiske stiger med.

Et beslektet aspekt ved Dantes visjon, og i det hele tatt den kristne visjon, er dette å sette den personlige renselse i sentrum, denne konstante negative oppgaven med å skrape av seg ulumskheter i håp om at Beatrice til sist skal åpne opp døren og si at man ikke lenger metafysisk sett lukter vondt, og dermed kan få slippe inn i paradis. Det ender jo da i praksis opp med at de som aspirer mot noe høyere må renske seg og håpe—renske seg og håpe—mens de som uhemmet av metafysiske fornemmelser ikke helt ser denne renselsesproblematikken, får virke fritt i verden—med alle sine smittsomme ulumskheter selvfølgelig, som da blir skapende norm og natur.

Et spørsmål er om det ikke går an å velge en annen anskuelse, en annen vei, hvor ulumskhetene også ryddes vekk, men der det skjer i organisk samklang ved konkrete positive, motiverende oppgaver som tiltaler ikke bare det ydmyke i oss, men den stolte, heroiske gleden av å fornemme at man har et kall her. La oss se videre bakover i den europeiske kanon, mot Homer. Illiaden er et offensivt epos, mer i tråd med en heroisk anskuelse, med en oppgave sentrert rundt erobringen av Troya. Men kan det tradisjonelle mennesket i dag fornemme slik, at det er på offensiven? er det ikke snarere progressive krefter, fremskrittskrefter som kapitalisme, liberalisme, og vitenskap blottet for sann erkjennelse som fremdeles legger under seg flere og flere av de siste tradisjonelle skansene? Så kunne man i stedet kanskje identifisere seg med Odyssevs, og et heroisk pathos om å komme hjem (til sin ikke lenger helt så unge Penelope); den samlende hjemkomst etter å ha vært på mulighetenes hav, en reaksjonær impuls tilbake mot røttene kombinert med en viss pragmatisk kløkt.

Men jeg tror ikke den typen heroisme heller er det som trengs akkurat nå. Det jeg tror vi trenger er den romerske heroisme; Aeneas heroisme; han som med uhildet blikk ser at tradisjonens mur er uopprettelig brutt, og som ser det som sin oppgave å bringe med seg det mest essensielle fra sin arv over mot noe nytt. Vergils Aeneide handler om mysteriet ved overgangen fra en kulturs fall til veksten av en ny. Den anonyme og ikke prangende heroisme, som tar ansvar for helheten, og tar de nødvendige aktive grep uten å regne med noen forløsning utenfra. Og også kjærlighetens mysterium, men med den objektive forståelsen av at den først er mulig støttet av en evig politisk idé, her anskueliggjort som det romerske imperiets idé. Ikke det historiske Roma, som kun i svært begrenset grad var i stand til å unnfange Vergils idé (som heller ikke ble fullført), og som man i dag elsker å fråtse i alle forfallets sider ved, men det evige Roma, som også er et fremtidig Roma. Aeneiden handler om vår tids mysterium mer enn den handler om de utfordringene som var relevante på Vergils egen tid—eposet kunne ikke stoppe de dekadente tendensene mer enn Aeneas kunne redde Troya, men den kunne konsentrere og overføre erfaringer og fornemmelser fra Europas siste heroiske tradisjon slik at vi neste gang kunne gjøre det riktig.

Jeg tror vi bør lese oss selv og vår historie på nytt, med Vergils romerske blikk, og så derfra justere vår kulturelle kanon, hva som er stort og hva som er lite. Homer og Dante skal nok få være med og skinne fra hver sine sider av Vergil i dette prismet, som også er et forstørrelses- og brennglass hvorfra Shakespeare og hans vittige og ironiske moderne kumpaner rettferdig må bedømmes. Hva med Cervantes, Rabelais, og Montaigne? Goethe? Vi får begynne med de store, og jobbe oss nedover etter hvert.

«Men den som skal berge noe ut av ruinene og finne en vei over havet, har ikke tid til å være forfengelig, til å ta den liksom slentrende borgerlige, velavrundede intellektuelles positur»

Bak masker til kvinner man trodde var Beatrice, Helena, Penelope, Julie, Sophie, eller Regine Olsen, kan det kanskje med Vergilianske lesninger vise seg at det egentlig står en Dido, som representerer Karthago, og det eksistensielle kompromiss som ødelegger for den idé som jo faktisk er fundamentet for at man virkelig skal kunne finne sammen overhodet; den romerske idé, ideen om senteret. Et edelt kall mot kjærlighet i dag går så alt for lett over i kompromisser med ideer som i sin konsekvens undergraver kjærlighetens mulighet, og her trengs det en realisme som inkluderer en større helhet.

Det handler om ved hjelp av Vergil å gjenoppvekke den evige romerske ånd, den romerske stil, som vi med hjelp av Julius Evola får et innblikk i her:

«Den opprinnelige romerske ånd fant uttrykk i en mennesketype karakterisert av visse typiske trekk. Blant dem finner vi selvkontroll, et opplyst vågemot, en konsis tale og bestemt og koherent væremåte, og en kald, aktverdig holdning, blottet for individualistisk forfengelighet. Til den romerske stilen hører virtus, ikke i moralistisk forstand, men i forstand av viril ånd og mot; fortitudo og constantia, nemlig åndelig styrke; sapientia, i forstand av ettertenksomhet og årvåkenhet; disciplina, forstått som kjærlighet for en selvgitt lov og form; fides, i den spesifikt romerske betydning som lojalitet og trofasthet; og dignitas, som i det gamle patrisiske aristokratiet ble gravitas og solemnitas, et tilkjempet og moderat alvor. Den samme stilen karakteriseres av bevisste handlinger, uten store gester; en realisme som ikke er materialisme, men kjærlighet til det essensielle; klarhetens idé, som etter hvert skulle utarte til å bli rasjonalisme i enkelte latinske folk; en indre balanse og sunn mistanke mot alle forvirrede former for mystikk; en kjærlighet til grenser; beredskap til å forenes, som frie mennesker uten å miste egen identitet, med sikte mot et høyere mål eller for en idé. Vi kan også føye til religio og pietas, som ikke betyr «religiøsitet» i ordets kristne betydning, men som i stedet for en romer betyr en holdning av respekt og verdig aktelse av gudene, og samtidig en tillit og forbindelse til det overnaturlige, som ble erfart som allestedsnærværende og effektivt tilstede i både individuelle, kollektive, og historiske krefter. Selvfølgelig er jeg langt fra å påstå at hver romersk mann eller kvinne legemliggjorde disse egenskapene; imidlertid representerte de den «dominante faktor» og var legemliggjort i idealet alle regnet som spesifikt romersk.»

Julius Evola, Men Among the Ruins

I en fremstilling som dette må man male med brede, grove penselstrøk, og si ting man kanskje burde ha studert og latt modne i ti år om det noe forhastede preget skulle ryddes vekk. Men det er de progressive kreftene som nå rykker frem som har det privilegium å kunne benytte seg av de eksisterende konseptuelle forsyningslinjer og beleiringstårn, og danne velorganiserte rekker, samt de som forsvarer tapte skanser, men fortsatt tross alt har konseptuelle ruiner å støtte seg til. Men den som skal berge noe ut av ruinene og finne en vei over havet, har ikke tid til å være forfengelig, til å ta den liksom slentrende borgerlige, velavrundede intellektuelles positur. Poenget er at man kan ikke vente med de store spørsmålene, med de store brikkene, det essensielle, man må starte der, og kanskje gjøre store feil, men så også lære mye.

Så jeg sier vi bør se mot Vergil, og den som har en bedre plan får gjerne komme med den. Og har man ingen større plan som griper mot røttene, men nøyer seg med å kritisere og komme med forslag litt her og litt der, så har man i det store enten identifisert seg med de destruktive kreftene, eller med noen edle muligheters ruiner, men avskåret fra en sammenheng som virkelig kunne gitt dem mening. I en større sammenheng er det i grunn noe tvilsomt ved å sysle edelt i det små, noe en film som David Leans «Broen over Kwai» illustrerer godt, hvor briter gjør et fortreffelig godt arbeid med å bygge en bro, bare med det problemet at de er i fangenskap og bygger den for sine japanske fiender. I stoltheten over «godt utført arbeid» har de glemt trofastheten til den idé de egentlig skulle kjempe for, og i praksis blitt forrædere.

Det både individuelt og kollektivt å ta sikte mot å bli en «bro» mot noe mer må gjennomtenkes. Har den umiddelbare kontekst man finner rundt seg rett til en bro, eller burde man desto mer intensivt rette sine krefter mot et annet idéfellesskap hvor ulike personers bidrag skaper en organisk helhet? Trofasthet til en idé er eneste beskyttelse mot umiddelbarhetens fangenskap. Mangler ideen må vi sette alt inn på å finne den, om enn hvor uanselige de første intuisjoner rundt den måtte være, eller hvor stotrende, eksentrisk eller bent frem barbariske de første ord og tanker rundt den måtte være. Den vil ikke være perfekt, men det vil alltid kunne finnes et beste sted å starte.

Med Friedrich Nietzsche roper vi:

«Land! land! Nok og mer enn nok av den lidenskapelig søkende og omflakkende seilas på dunkle fremmede hav! Omsider er en kyst i sikte: Uansett hvordan den nå måtte være, må vi dra dit inn, og den dårligste nødhavn er bedre enn igjen å tumle omkring i den håpløse, skeptiske uendelighet. La oss bare først holde fast ved landkjenningen; senere skal vi alltids finne de gode havnene og gjøre anløpet lettere for etterkommerne.»

Friedrich Nietzsche, Historiens nytte og unytte for livet, s. 107

Og vi spør med den svenske kunstneren Per Siwmark:

«Vil vi noensinne lære? Nok er nok! For å finne fremtiden må vi kanskje gå tilbake til våre røtter og få det til riktig denne gangen? Det er på tide å starte på nytt!»

Det er et stort prosjekt; å ikke bare gripe Vergil og Aeniden antikvarisk, men frigjøre den evige impulsen bak ordene, gjøre dem relevante i dag. Jeg finner inspirasjon i Per Siwmarks kunst her, som de ulike illustrasjonene her i denne teksten er hentet fra. Hans «nøytral-istiske» stil gir en viss ledende fornemmelse av hvordan det evig-romerske kan aktualiseres her i et møte mellom det klassiske og fremtiden. Ikke på en prangende måte som i den sensuelt renskårede stilen til en Auguste Rodin, Arno Breker, eller Josef Thorak, eller for den saks skyld en Michelangelo, men en mer nøktern, uforfengelig, tilbaketrukket verdighet som sikkert og hvilende i seg selv står frem som numinøse krefter å regne med her og nå mer enn som fjerne idealer å strebe mot. Ser vi ikke her et aspekt ved det romerske som romernes egen kunst ikke var i stand til å vise? Nettopp slik må det romerske gripes—som en kreativ ansats som har sin fulle realisering i fremtiden, gjennom oss.

«En burde ikke vite mer om noe enn man kan skape. Den eneste måten å virkelig gjenkjenne noe er når vi forsøker å skape det. Den som forsøker å leve i tråd med den antikke stil kommer hundreder av mil nærmere antikken enn all lærdom kan oppnå.»

Friedrich Nietzsche, Vi filologer

 

To videoer av Per Siwmark til ytterligere inspirasjon:

dell’Eneide

Well Balanced

 

Relatert:

Per Siwmarks kunst

Å ha et senter – Frithjof Schuon

Peter Kingsley—Å vente på den nye sol

VREDENS MAGIKER OG TIGRENES GULL – Et bokbål

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton