Island, blikk på kriseøya og gulløya

Island ble verdenskjent da de gikk dundrende konkurs. Det vil si, bankene deres gikk konkurs. Sett utenifra så ikke fremtidsprognosene lyse ut, med et bankerott finansvesen og næringsliv, men aldri så dårlig at det ikke er godt for noe. Islendingene tar det onde med det gode, og en snartur bekrefter at krise ikke nødvendigvis er krise.

Av A. Viken og Oda Omholt  

Island som samfunn er grunnlagt på muligheter, det så se muligheter når alt annet er stengt. Befolkningen har ikke fått noe gratis av det karge, vulkanske landskapet, som siden når man har fått fotfeste har vist seg å være gavmildt med varmekilder og rikt fiske og havbruk. Å ta en tur utenfor turistsesongen i blåst og særdeles surt vær, gir øya sin egenhet tilbake.  Island som utvilsomt har blitt hjemsøkt av turistnæringen grunnet at det er en av få virkelige unike pletter som grunnet lavt befolkningsantall, har fått beholde mye av det som har gjør øya unik.

Så snart vi lander på Keflavik og kjenner luften, så kjenner vi at det er et småsamfunn man kommer til, taxisjåførene er lokale og avslappede, luften er som den verste Vestlandsblåst, og ingen smiler tilgjort eller anstrengt.    Samtidig som småsamfunnskarakteren slår, en, så blir man nærmest slått i bakken av voldsomheten og nakne skjønnheten et fortsatt i stor grad vinterkledt Islandsk naturlandskap byr på, dette er et stykke nyjord som gir en umiddelbar følelse av at man står jordens skapelse til beboelig land nærmere.   Stanken av svovel blir man stadig påminnet om i luft og vannkraner, og varme kilder byr på naturvennlig energi og oppvarming.

Arven etter USA er tydelig i Keflavik, baseområdet som i stort er omgjort til boligkompleks for studenter, men islendingene velger ofte på skilt å stave engelske og amerikanske uttrykk på sin egen måte uten skam.  Og nyord oppmuntres aktivt, som PC –datamaskin som har blitt til tölva. Et ord sammensatt av talva (tall) og völva (volve – spåkvinne).

Reykjavik er mindre enn man skulle tro, med sine godt og vel 150 000 som bor i regionen. Leiligheten vi leier er i et rolig ambassadestrøk, som likevel ligger midt i sentrum.  Velfødde katter med halsbånd vokter hvert hushjørne.

Selve bykjernen er liten, husene er små og høyhus med unntak av leilighetskomplekser i ytterkanten, finnes ikke.  Arkitekturen er ikke noe å skryte av, men er behagelig upretensiøs, hus skal ikke være så mye mer enn hus. Smågater går på kryss og tvers, alle avstander er i minutter.  Et unntak er Hallgrímskirkja, et organisk monumentalt byggverk, som sprunget opp av jorden står den som en bauta på høyden over Reykjavik.

Krisen fra 2008 har satt sitt preg på sagaøya, drømmen om raske penger for landets nyrike finansadel, gikk rakst over stokk og stein. Kort fortalt, man tok opp enorme kreditter i utenlands og lånte ut til lav rente, uten dekning eller garanti, og dermed var det kun et spørsmål om tid før boblen brast.  Og det gjorde den med brask og bram, bygge-boomen, med store nye, lånefinansierte leilighetskomplekser ble stoppet momentant. De mange tomme og uferdige nybyggene i omegn av Reykjavik forteller om det. Spøkelsesbyer, som gir et deprimerende utsyn på hva for mye for raskt uten dekning innebærer, der vi betrakter mørke bygningskolosser i Hafnarfjörður, et tidligere yrende havne-og industristed, rett utenfor Reykjavik.  Men der andre lands befolkninger innen EU er påtvunget et gjeldsregime for bankers og myndigheters uansvarlighet, hvor det finnes liten eller ingen utsikt til noensinne å bli gjeldsfri, så sa islendingene rungende nei.

Selv om mange islendinger hadde tatt opp billige og store lån så nektet de og pantsette sin fremtid for at banker som hadde spekulert gigantiske milliardsummer uten å spørre eller informere om risiko for egen vinnings skyld skulle overleve. Finansnæringen måtte selv ta ansvaret for sin grådighet og feildisponeringer, da et folkeopprør ga kontant beskjed til Alltinget: Bankene får gå under, vi vil ikke ta på oss deres gjeld, trommet og skramlet man høylydt.  En folkeavstemning ble avholdt i mars 2010, i kontrast til et stadig mer opprørstruet Hellas, og folket vant.   I tillegg har man beholdt en nasjonal valuta, og har derfor kunnet devaluere og føre valutakontroll, og slik føre en økonomisk politikk hvor pris – og lønnsnivå justeres ut fra reelle kostnader, fremfor ønsketenkning og lånte fjær.  Import er kostbart, mens eksport med den lave kronekursen vokser. Det har ført til at McDonalds takket for seg ettersom råvarene ble for dyre.  Dermed er Island til forskjell fra landene som ellers er rammet i Europa av finanskrisen, på vei oppover, og ser ut til å ha forstått dette med å rette tæring etter næring.   OECD regner med at 2012 vil Island igjen ha overskudd på statsbudsjettet.

Men om man setter de rent finansielle virkemidlene til side, så er det islendingens hardt arbeidende og fleksible holdning til å ta utfordringer på strak arm som har gjort det mulig. Man har ikke vært fastlåst i et system hvor befolkningen agerer som passive mottakere. Oppfinnsomhet og nytenkning, det å få mest mulig ut av lite er bærende prinsipp.  Fransk ost har blitt for dyrt, noe som har ført til et veritabelt oppsving for lokale oster og lokale råvarer. På Island er kortreist billigst og best. Turistnæringen som nå har blitt en ennå mer kjærkommen inntekt, servere stort sett det, lokale råvarer i et utall varianter.

Aldri har vi opplevd så mange høykvalitetsrestauranter konsentrert på et så lite område.  Særlig humar, sjøkreps, som gjerne noe misvisende markedsføres under lobster (henspeiler på Norwegian lobster), får man servert på 1001 måter. Herlig, og i disse tider forførende billig.  Beklagelig er det at islendinger knapt er å se på disse stedene, men de serverer med utsøkt høflighet og vennlighet, og legger ikke skjul på at de verdsetter at man er der og legger igjen penger. Driks skal de likevel ikke ha, hvilket faktisk er ganske behagelig. Og der det forekommer fikk vi høre av en servitør, samlet de bare pengene og holder en heidundrandes fest.  Here today, tomorrow next week, som Björk og hennes Sugarcubes proklamerte i 1989. Men, da vi bedriver vår ferd gjennom Reykjaviks kulinariske viderverdigheter, som Fiskfélagið (fiskekompaniet), hvor man er svært opptatt av å overgå hverandre i eksperimentell kreativitet med Islandske råvarer, føler vi at det blir for mye fjas og mas i smakene. Vi etterspør det rene. Bæjarins Beztu Pylsur (byens beste siden 1937), byr på lammepølser, uten dill-dall i brød, og forsyner alle sosiale lag, natt og dag (særlig natt) med raskt og godt for i et imponerende tempo.  Dette var godt nok for tidligere president Bill Clinton som stoppet her i 2004 for en pylsa med sennep, og var storfornøyd.  Det var faktisk godt nok for oss også, pølse i brød kan ennå være en godbit, om man er på Island riktignok. Køen kan være lang, men den varer ikke lenge.

Likevel, det er noe mer substansielt og opprinnelig vi søker. Vi legger ut på let etter det islandske måltid og vi finner det på Café Loki, hos den norrøne trøbbelmakeren over alle. I et anonymt og minimalt innredet lokale med god utsikt mot  Hallgrímskirkja, tilbys tradisjonsmat servert på en frisk og tiltalende måte, uten fjas, men med store smil når vi legger i oss rett etter rette, etter å ha kastet i oss kjøttsuppen, som er så full av ren og ærlig smak, at vi overgår hverandre i lovord.  Så følger ulike former for rugbrød toppet med sild, lammepostei, lammekjøtt og småretter med alt hva Island har å by på av hjemmegrodd, hjemmeslaktet, hjemmefisket, hjemmelagd og hjemmebakt.  Heime er best, også når man er borte. Men det som overgår alt er Rúgbrauð með plokkfisk, som nærmest smelter i munnen, uten en smak for mye. Prikken over Loki setter den hjemmelagde iskremen,  med smuler av rugbrød.  Kanskje den beste iskremen vi noensinne har smakt. Mettheten trosses gledelig for den. Alt kan brukes. Det er ikke siste gang vi besøker Loki, før Ragnarok regner vi med.

Nattelivet i Reykjavik er kjent for høy hipsterfaktor siden 90-tallet, men dette er betydelig overdrevet, heldigvis. For Londons klubb-scene har selvfølgelig byen vært eksotisk i all sin sære småbyaktighet, dandert med hjemmegrodde designere, kunstnere og musikere på hvert gatehjørne som likevel ikke klarer å overvinne følelse av småby og bygd. Nattelivet bekrefter dette ytterligere, det drikkes og danses heftig til alt fra dansebandschlagere og country til electro house og indie, men i mye føles stemningen som den samme. Vi ser mange av de samme trynene dukke opp fra sted til sted, eller stil til stil.

Utvekslingstudenter og turister klarer ikke å overgå det lokale nærværet, vi blir fort i nattetimene kjent med Bjarki & co, som tar oss med på en av nattelivssportene, nemlig å bade i fancy boligers jacuzzi under åpen himmel mens snøfillene daler. Rett inntil hovedgaten Laugavegur, hvor alt som skal skje i helgen skjer. Etter et avbrekk med bad, øl, og iherdig klatring over murer og gjerder, fortsetter festen. Det synes å være et mønster for islendinger dette, bading og festing, uansett vær.  Krisetidene har ikke på noen måte minsket denne festiveren, men tross at utlendinger fra USA og andre steder uttaler at de er «crazy» og at de aldri har sett maken, så er nattelivet her behagelig fritt for den angstfylte desperate og humørløse stemningen man opplever i Oslo og en del andre nordiske byer.  Tross kriser, islendingene har beholdt humør og gjestfrihet, og ikke minst særegenhet og stolthet.

Ja, de er særegne, selv om de er meget tilpasningsdyktige så forsøker de ikke å utviske seg selv. Originaler finnes det flust av, og Anne Margrethe (et uvanlig navn her, men hennes far var stor avismann og ville være stor på det) hoier til oss på islandsk på gaten, der hun er på vei til et seminar om arkitektur.  Hun gir oss en rask tur gjennom islandsk historie, hennes reisevirksomhet i yngre dager rundt i verden og ikke minst islendingers fiender som særlig kretser rundt USA, grådighet, korrupsjon, stråling og forurensning på de merkeligste steder – og hva man trygt kan kalle spesielle teorier. Som at Norges ufrivillig siste verdenssensasjon Breivik skal ha vært med i Greenpeace. Vi fortrekker ikke en mine selv om vi strever. Det er ikke vanskelig å forstå at en frue med sans for konspirasjoner ser Greenpeace i dette, som roten til all ondskap. Hvalfangsnasjonen Island hater Greenpeace som pesten.  Av den stolte hvalfangsten som nærmest utryddet hvalen, tas nå kun 39 år årlig, og nå finnes stort sett bare rustne hvalfangstskuter i havnen. Der harpunene før regjerte har hvalsafari nå tatt over. Tilpasning.

Island er natur, det som finnes av bygningsstruktur og arkitektur er lite vakkert å se på, med unntak av ensomme gårder og enkeltbygg, og ligner mye på norske bygdesentrum i sin totale mangel på gjennomtenkt estetikk, bygd opp omkring kjøpesenter, bensinstasjon og lagerhaller. Reykjaviks bykjerne har en del eldre bebyggelse, ellers er det meste post 1945. Likevel vinner naturen, landskapet er for mektig, for sterkt, og islendingene lider ikke av voksesyke lenger. Derfor kan selv ikke forfallen industri og kassebygg berøve øya sin skjønnhet. Bare været i seg selv legger bånd på de verste menneskelige utskeielser. Selv om våren forsøker å melde sin ankomst, vi ser gress og grønt, og første dagen er det varmt, så snør og sludder det fort på skrå. Været skifter flere ganger daglig, så man bør ikke planlegge dagen med utgangspunkt i hva du ser gjennom vinduet til frokost.   Men du reiser ikke hit på grunn av godværet, men på tross.  Den svært populære Blå Lagune er utenfor turistsesongen en herlig rekreasjon, med vinter i luften og en livgivende varme i kildevannet. Klisjeen holdt hva den lovet, som den ofte gjør, og vi dro derfra med en følelse av leddløs kropp.

Så hva er summen av noen dager på Island? Jordnært, uskjønt, vakkert, utilgjort, nakent, forblåst, folkelig, åpent, mektig. Det føles tross sin anderledeshet som noe kjent og kjært, et stykke Norden, stolt, men befridd fra nasjonal angst til fordel for lokal og regional tilhørighet.   Gjestfritt og rotfast.  Vi valgte å se det Island islendinger flest ser, og styrte unna turistekspedisjonene som gir gode grunker til en slunken men voksende statskasse.  Det finnes en kald grå nøkternhet her som balanseres godt med farverik fantasi og et rikt landskap. Krisen har satt sine spor, folk er preget, mange har mistet mye, og det er ennå et stykke frem. Men krisen er noe man aksepterer som en vekker på at noe var galt, og i sum virker det som om islendingene har vunnet mer enn de har tapt.  En kunstig vekst basert på finanskapital er nå erstattet med realkapital. Det vil si råvarer fra primærnæringene, den egne arbeidskraften og kreativitet med en god dose sunt folkevett og mange erfaringer rikere. Islendingene har skjønt at verdiskapning og verdier ikke er det samme som verdipapirer. De har bevist at man kan handle og reagere som et fellesskap, når det behøves, og har kommet styrket som folk ut av det.

Mon tro om ikke en krise eller to hadde gjort oss overmette her på berget godt.  Det er lov å håpe. Foruten øya selv så er folket helt klart den største opplevelsen, her kan man være i det tempo som passer en, uten fanfarer og støy. Her kan man rett og slette bare være. Og reiser du utenfor sesongen, så er muligheten stor for at du får en opplevelse du vil gjenta.

Det blir ikke lenge til neste gang, Island, da gir vi oss naturen i vold.

 

Les om hvorfor Island reiste seg etter finanskrisen

 

Relatert

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

HEILD – en islandsk film om helheten kultur og natur

  • Kjell

    Tusen takk til dere to for et virkelighetsnært og flott Island-brev! Jeg har aldri vært der selv, men har hørt beretninger om øya både fra islendinger selv og nordmenn som har besøkt Island. Det er ikke mye jeg kan tilføye, men for en stund siden ble jeg gjort oppmerksom på en kortfilm som jeg synes passer godt til denne turreportasjen.

    “Ja, de er særegne, selv om de er meget tilpasningsdyktige så forsøker de ikke å utviske seg selv. Originaler finnes det flust av…”

    Siste garden (Síðasti bærinn): http://www.youtube.com/watch?v=Oh7sQ4hPnyk&feature=fvsr

  • Oda Omholt

    Takk Kjell,

    Det var en snartur, et glimt, men vi likte det vi så i all sin lokale hverdagslighet. Men vi drar dit igjen som nevnt over, da vil vi ta for oss den mektige naturen. Gleder oss allerede!

    Flott filmtips, meget severdig, kommer tilbake til den.

    God helg!

  • Pluto

    Jeg henger meg på her, med en stor Takk til A. Viken og Oda Omholt!

    Utsøkt hyggelig reportasje, som sammen med vakre selvkomponerte bilder gav et opplysende og forfriskende inntrykk av sagalandet, som våre sjøfarende forfedre tok i besittelse år 874 e.kr.

    Det slår meg, hvordan islendingene har klart å løse den økonomiske «gordiske knute», på et effektivt sett. Dette, i sterk kontrast til sydlige europeiske EU-land, hvor man ikke lenger selv er herre over økonomi og bankvesen (eller annet for den saks skyld). Vi kan nok slå fast, at EU-søknaden, som islendingene har sendt til Brüssel, slettes ikke hverken var eller er nødvendig for dette værbitte, stolte folk. Må de for framtiden beholde sin suverenitet, kultur og egenart; for det var dèt, som gjennomsyret denne flotte reiserapport, hvor tradisjon, matkultur og arv går hånd i hånd.

    Og et lite PS. til Kjell; skriv gjerne mere på Kulturverk, for dine sist leste poster var inspirerende lesning.

    Pluto