Vårofferet

Påske eller det førkristne Ostara, Øster eller Auster i norsk nytolking, uansett tradisjon, så er offer og gjenfødelse den sentrale opprinnelse for denne høytiden.  Når de fleste nå drar i flokk og følge for å bli påskebrune, enten på fjellet eller i sydligere strøk, kunne det for de som har evne være verdt å gå tilbake til utgangspunktet.

«The West is forever shouting, “This is me! Look at me! Listen to me suffering, loving! How unhappy i am! How happy! I! Mine! Me! In the Eastern tradition they never utter a word about themselves. The person is totally absorbed into God… that civilisation was the final point of true knowledge»

Andrej Tarkovskij – Sculpting in time

Vinteren har trukket seg tilbake, livet som har ligget i dvale yrer og springer frem, det er snart såtid for bonden; grotid for det grønne.  Feiringen av våren og gjenfødelsen er sentral i den kristne tradisjon med utgangspunkt i det menneskelige Gudeofferet. I myten om Balder kan vi se en parallell, den beste av de beste ofres, for siden å gjenoppstå etter at syklusen har gått til sin ende, Ragnarok.  I den nye tiden skal denne ånden være den som inspirerer en ny syklus, en ny kulturell gullalder, en ny tid som vil gjennomgå der samme faser våre forfedre visste, som gjennom en tusenårig kollektiv bevissthet, enhver kultur gjennomgår:  Fødsel, vekst, modning, alderdom og død. Vår, sommer, høst – og vinter.  Ser man den kristne tradisjonen an, så er det sentrale at et offer er nødvendig for at livet skal fortsette, at det skal være levelig for mennesker i fremtiden og for å slutte pakten med Gud. Ødeleggelse, det å destruere noe dårlig, noe som ikke er levedyktig, kan være et nødvendig offer for at livet skal leve videre, og kan tolkes som ett oppgjør med det som hemmer veksten. For våre norrøne forfedre så var grunntanken det samme med offeret, å slutte pakten mellom menneske, natur og Guddom, og i nordiske indoeuropeiske tradisjoner er naturen en del av en treenighet som inngår i et sammenhengende hele.

Offer forbindes gjerne med noe passivt, svakt i vår tid, offerrollen er noe som påføres, men det bevisste offeret, det som en gang var hellig, er alt annet enn passivt, det er aktivt og heroisk. Det sanne heroiske, som handler om mye mer enn fysisk dåd og tilfeldige hendelser, har sitt utgangspunkt i en vilje til å gi hele sitt liv til noe større enn seg selv, som fellesskapet og den store sammenhengen fremfor individet.

«Den enkle sannhet er at hver enkelt sivilisasjon, inkludert vår vestlige verden, ble brakt inn i eksistensen fra et hellig sted for å tjene et hellig formål. Og når formålet glemmes, når dets opprinnelige kurs går tapt, når den fundamentale balansen og harmonien av dets eksistens blir forstyrret hinsides et visst punkt, da vil naturen få sitt.

Dette er fødselens og dødens mysterium, ikke bare for mennesker, men også for kulturer. Og i tusener av år har man visst at akkurat slik sivilisasjoner må komme til en avslutning, kan det også komme tider med globale utrydninger. Men alltid er det folk som vet hvordan de skal samle livets essens og holde det trygt, verge det og nære det inntil den igjen kan bli sådd.»

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Men for de fleste er dette fortid, historie, nå handler det om å gå i flokk for å hente inn nye opplevelser som man kan stille ut på utstillingshyllen over alt annet man har samlet for slik å kunne vise seg vellykket i solbrun glans. Ja, man kan dekke det under «naturopplevelser», men hvor stor er egentlig erkjennelsen av forholdet natur – menneske, der man oftest går i flokk og følge, med det formål «å ha det godt». Finnes det egentlig noen andre formål for folk flest i samtiden?

Likevel er ikke mennesker flest så tilfredse når man skraper litt under overflaten, bare et risp kan være nok til å bringe selv den mest staute ut av balanse.  Kan det være at det som kommer lett og motstandløst har sin pris? Sentralt for våre forfedre var takknemlighet, en sentral tanke i offeret, man tok ikke hell, eller velstand som en selvfølge, man visste at alt var i bevegelse og omskiftelig, det som var nå kunne raskt, enten det skyldtes vær, vind, sykdom, kamp, eller nød, rives bort fra en. Offerhandlingen var et symbol på dette, en manifestasjon av at man visste man var underlagt noe større som man ikke hadde kontroll over, Guddom – liv – natur. Bevisstheten omkring dette, fordi man levde tett på primærelementene, man hadde umiddelbar kontakt med det som var livgivende som fangst og markens grøde, innga respekt, ja, ærefrykt ovenfor den veldige naturen, men og kjærlighet.  Hvor mange i samtiden kjenner egentlig en dyp gjennomgående kjærlighet i sine liv, og her bortser man fra flyktige attraksjoner og temporære relasjoner? I den kristne tradisjonen er det sentralt, kjærlighet. Han ofret seg av kjærlighet til det menneskelige og sannheten for at båndet mellom Gud og menneske ikke skulle brytes.

Men igjen, la oss ta det til vår tid, å ofre dyr eller mennesker, tilhører fortiden. Rent symbolsk kan man ofre et dyr, men hvilken kraft og betydning har det i vår samtid? Å legge ut et stykke kjøtt er ikke et relevant offer i vår tid, og har utover en nostalgisk museal affeksjon, liten overbevisningskraft.   Fasten, det å faste er et fysisk offer som benyttes i mange tradisjoner, og i kombinasjon med meditasjon og kontemplasjon er det et verdifullt virkemiddel for erkjennelse, men har begrenset betydning om det slik det i stort utøves i dag kun er en tom formalitet som foranledning til fest.

Vi lever i en brytningstid, alvorlige trusler er faktiske og tydelige i forhold til mennesket og alt levendes fremtid på denne kloden, og mennesket har her et betydelig ansvar. Engasjement blir dog ofte noe på utsiden, et tillegg, og noe som ofte ikke berører det innerste.

Tiden er det mange oppfatter som meste verdifull i en tid hvor våre fysiske behov er mer enn tilfredsstilt, vi er mette, likevel vil mange av oss noe mer. Å ofre tiden er offeret for vår tid, ofre den for noe som krever noe av oss, ikke fysisk, ikke materielt, men av oss som mennesker, slik at vi kan komme tett på hva vi er, men og hva vi kan være, hva vi burde være, for oss selv – og andre.

For å aktivisere det innerste kreves det et offer, en sannferdig kontemplasjon og konfrontasjon. I stedet for å begynne med bønner eller lovprisninger av noe utenfor, bør man begynne med seg selv, stille de grunnleggende spørsmålene.  Uavhengig av hva man tror på, er disse tilsynelatende enkle spørsmålene effektive.  Finn et rom i ensomhet, ikke tenk på svarene som forsvar, fornem dem og vær ærlig. Konsentrer deg om et spørsmål i hver økt. Forklaringen bak hvert spørsmål, er ikke spørsmålet, men en ledetråd:

Hva er jeg?

– Hva er jeg utover det rent fysiske, hva innbærer det jeg er, hvilken sammenheng er jeg i.

Hva gjør jeg?

– Hva er effekten av det jeg gjør utover det rent fysiske

Hva betyr jeg for andre enn meg selv?

– Hvilken forskjell gjør jeg, på godt og ondt, i andre menneskers liv, fra dine nærmeste til alle de som bevisst eller ubevisst påvirkes av ditt liv, tanke og handling.

Hva vil mitt liv bety etter min død?

– Slik jeg lever nå, hva vil summen av mine handlinger og det liv jeg lever for ettertiden være.

 

Disse spørsmålene har sjelden noe entydig svar, likevel vil man der og da kjenne svaret, og er svaret usikkert, så er det fortellende i seg selv. Man følger så opp med følgende spørsmål:

 

Hva vil jeg være?

Hva vil jeg gjøre?

Hva vil jeg bety for andre enn meg selv?

Hva kan jeg gjøre nå som har betydning etter min død?

 

Entusiasmen, begeistringen og gleden tilhører og våren, men gleden som skal vare bør komme dypt innenfra.

Et negativt utgangspunkt har alltid en positiv mulighet – og omvendt.  Å møte våren med et åpent, klart og renset sinn, åpner også opp for livsgleden. Vårofferet er også det, en feiring av livet, gleden av å være til og det å kunne bidra med sitt avtrykk for en bedre fremtid – en bedre høst så vi kan møte vinteren.

 

For et givende våroffer enten det er i Guds, Ostaras, Kristi eller naturens tegn

Redaksjonen

 

Relatert

Ostara – Vårhilsen

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

The Tree of Life – En film om Gud, menneske og natur