Vi hører stadig om støyens farer. Støy omtales til og med som det største forurensningsproblemet i Norge. Men én ting er hva støyen gjør med oss; noe annet er hva den sier om oss, skal vi tro Theodor Lessing. Ved inngangen til forrige århundre gikk den tysk-jødiske kulturfilosofen til kamp mot støyens stadig større inngripen i menneskelivet.

Tore Engelsen Espedal, skribent Salongen, teksten er tidligere publisert på Salongen.no som er et redaksjonelt uavhengig nettsted for filosofi og idéhistorie (www.salongen.no). 

«Den moderne kvinne og mann oppførte seg stadig mer kunnskapsstyrt, konstaterte Lessing. Og i dette jaget etter mer skapte de mer og mer bråk. Ikke bare for å tilfredsstille sine hyperaktive hoder, men også som et resultat av en samfunnsmessig og kulturell utvikling der mennesket opptrådte stadig mer hindret. Som om mening og helhet bare kunne oppsøkes i gjenskinnet av en trøstesløs hverdag. Og det hele ble ikke enklere av at ventilene som kunne ha lettet på trykket fra naturlige, instinktstyrte behov var i ferd med å bli strammet ytterligere til.»

Stillhet er forbundet med visdom, harmoni og rettferdighet. Støy forbindes med sykdom, uorden og vold. Såpass vet vi. I Norge sorterer støy under Klima- og forurensningsdirektoratet og betegnes per definisjon som forurensning – og dermed også et miljøproblem. I år 2000 vedtok Stortinget at de samlede støyrelaterte plagene i Norge skulle reduseres med 25 prosent innen 2010 sammenlignet med 1999. Støyen gjør oss syke, hører vi. Trafikkstøy kan forkorte liv.

I siste nummer av PLAN (tidsskrift for samfunnsplanlegging, bolig og byplan og regional utvikling) kan man lese at utviklingen har gått i en annen retning enn det myndighetene ønsker, med en anslått økning i støyplager på 9 prosent i perioden fra 1999 til 2007. Årsaken er flere biler på veiene og at vi i økende grad bor i støyutsatte områder. «1,7 millioner av oss, eller hver tredje nordmann, er utsatt for høyere utendørs støy enn grenseverdiene tillater. I tillegg er det anslått at 75–150 mennesker hvert år dør av støyinduserte hjerte- og karlidelser», heter det.

Mot en ny støydebatt?

Myndighetene anklages for å svare på denne utviklingen med senkede ambisjoner. Ifølge det nye støymålet skal støyen minskes med bare 10 prosent innen 2020 (sammenlignet med 1999). Det kan med andre ord virke som om de fleste lever helt fint med dette. Noen beskriver imidlertid stillheten som øredøvende, andre roper etter en ny støydebatt.

Men hvordan kan man diskutere støy, eller «uønsket lyd»? Spørsmålet kan virke merkelig. Men skal vi tro en hundre år gammel støydebatt, lå det mer i forstyrrende frekvenser enn kun daglige fortredeligheter og helsemessige plager. For Theodor Lessing (1872–1933) var støyen en nøkkel til å forstå modernitetens mennesker. For helsemessige konsekvenser er en ting. Hva sier støyen egentlig om oss?

Theodor Lessing er kanskje mest kjent for sin kritikk av Hindenburg og for å ha utdypet begrepet om «det jødiske selvhatet» i boken med samme navn. I Geschichte als Sinngebung des Sinnlosen hevder han at historien ikke har en objektiv kjerne, men må forstås som en mytisk konstruksjon som overføres på en uhåndterlig virkelighet. (Ill.: Wikimedia Commons)

Støyens tidsalder

På mange måter kan man si at støy har vært et dreiningspunkt for modernitetskritiske stemmer i over 200 år. De heftigste negative reaksjonene på moderniteten – dens teknologiske og vitenskapelige fremskritt og en tiltakende fragmentering – har gjerne munnet ut i ren pessimisme. Og få eksempler har talt et tydeligere språk enn utviklingen av det nye støysamfunnet. Blant dem som fremførte en iherdig og gjennomført kritisk analyse av kulturutviklingen i sin egen samtid var den tysk-jødiske kulturfilosofen, sosialdemokraten og læreren Theodor Lessing.

En av de mindre undersøkte sidene av Lessings kulturkritiske forfatterskap og virksomhet knytter seg til hans kamp mot nettopp støyen – og hvordan den spiste seg inn i livet ved inngangen til det tjuende århundret.

Støyindustrien vokser frem

Lessing vokste opp under et toppunkt i Tysklands svært hurtige overgang fra agrar- til industrisamfunn på 1870- og 80-tallet. Det var en rivende utvikling, som naturlig nok fikk følge av økt sensitivitet når det kom til bråk og støy. Med industrialiseringen og urbaniseringen som bakgrunn, publiserte medisinske journaler og ledende aviser artikler som omhandlet de forandrede akustiske forholdene i byene.

Nevrologer og ørespesialister ble i økende grad konfrontert med de fysiologiske virkningene av støyforurensning, og offentlige embetsmenn og folkehelsearbeidere kunne merke seg en stor stigning i støyrelaterte klager.

Selvsagt var det ingen som likte denne utviklingen, og støyen ble tidlig offentlige myndigheters domene. Som en følge av at helsestyresmaktene nå satte støy på sin agenda, ble ingeniører, arkitekter og byplanleggere satt i sving for å finne måter man kunne redusere ulydene på.

«Germans to War on Street Noises» rapporterte The New York Times’ utenrikskorrespondent 9. august 1908. Reporteren alluderte nok til forholdene i USA, der den organiserte antistøybevegelsen var etablert to år tidligere av Julia Barnett Rice.

Germans to War 

Lessings tidlige tenkning avslørte en dragning mot den romantisk ladde kulturpessimismen. Den motsatte seg de materielle verdiene som det industrialiserte tyske keiserriket så ut til å være fundert på. Men i stedet for å syte over urolighetene i byene som en hvilken som helst grinebiter, gikk Lessing grundigere og langt mer analytisk til verks enn mange av sine forgjengere.

Ved inngangen til 1908 publiserte Lessing pamfletten Der Lärm. Eine Kampfschrift gegen die Geräusche unseres Lebens. Utgangspunktet var temmelig motsetningsfylt: En blanding av en avvisning av rasjonalitetens og modernitetens produkter på den ene siden – og et håp om at menneskeheten kunne redde seg ut av uføret gjennom en etisk fundert bruk av kunnskap og nyvinninger på den andre.

Et par måneder senere samme år etablerte Lessing Deutscher Lärmschutzverband i Hannover, hvor han foreleste ved byens tekniske skole. Etableringen ble akkompagnert av en rekke avisartikler, og det skulle hurtig vise seg at Lessing ikke sto alene.

Etter hvert ble også lignende forbund etablert i flere tyske byer. Alle med samme formål: å begrense støynivået i byene gjennom informasjonsarbeid og effektiv koordinering av støyrelaterte klager. Det var en kjepp i hjulet på støyens vei inn i menneskelivet. Snart var det oppstått et transatlantisk bekymringsfellesskap – akkurat så vidt definert at det kunne tale for alle som beklaget seg over den konstante larmen som fulgte med det urbane livet, og som, viktigst av alt, forstyrret meningsfullt tankearbeid.

Støybekymringens talsmenn knyttet først an til en romantisk ladet kulturpessimisme. (Ill.: Wikimedia commons)

Lyden av undergang?

I den banebrytende støyartikkelen som foranlediget forbundsdannelsen, hadde Lessing antatt at også hans forfedre ville ha opplevd det moderne livet i metropolene som plagsomt – med sine jernbanetraller, damplokomotiver, telefoner og verstingen av dem alle, bilen. Bilføreren virker fullstendig likegyldig til at han fratar byens beboere mulighet til stille kontemplasjon og meningsfull interaksjon, skriver Lessing. Bilen representerer et fremskrittsåk knapt nok avbrutt av nattens mulm og mørke.

Støyen fremstår slik som et rent modernitetsprodukt. Lessing gikk faktisk så langt som til å anklage banking av tepper, ringing med kirkeklokker og ureglementert pianospill for å bidra til det nye støysamfunnet. For å begrunne dette viste han til nyere medisinsk forskning som advarte mot skjærende lyder, noe som ville kunne lede til hørselstap og nervøs utmattelse. På ett eller annet tidspunkt i historien måtte det ha vært langt roligere enn i Lessings samtid.

Støy som symptom

Andre støykritikere, som Julia Barnett Rice, anså støy som hovedsakelig et problem knyttet til lavere samfunnslag. Lessing derimot oppfattet den som arbeidernes hevn mot tankearbeidet som bidro til at de var undertrykket. Og som en underliggende frekvens i det moderne livet som sådan, en grunnleggende forstyrrende kraft som ødela mulighetene for en sannferdig intellektuell utfoldelse.

I Lessings kulturanalyse ble støyen et symptom på organiseringen og rasjonaliteten i den samtidige sivilisasjonen, behersket av en antroposentrisk og egosentrisk mentalitet. Lessing fryktet at mennesket for lengst var blitt forvandlet til et intellektuelt monster uten kontakt med sitt eget driftsliv.

Den moderne kvinne og mann oppførte seg stadig mer kunnskapsstyrt, konstaterte Lessing. Og i dette jaget etter mer skapte de mer og mer bråk. Ikke bare for å tilfredsstille sine hyperaktive hoder, men også som et resultat av en samfunnsmessig og kulturell utvikling der mennesket opptrådte stadig mer hindret. Som om mening og helhet bare kunne oppsøkes i gjenskinnet av en trøstesløs hverdag. Og det hele ble ikke enklere av at ventilene som kunne ha lettet på trykket fra naturlige, instinktstyrte behov var i ferd med å bli strammet ytterligere til.

I 1933 ble Lessing, som første jøde utenfor Tyskland, henrettet av tre sudettyske nasjonalsosialister i Marienbad. Ikke som en martyr for kampen mot støyen, men som offer for andre krefter i modernitetens lave frekvenser. (Ill.: Wikimedia commons)

Tilværelsens stillhet

I følge Lessing kan menneskets evne til å konstruere nye støykilder sies å ha vært et resultat av en mer eller mindre ubevisst trang til å undertrykke smerten ved å være til. Det er som om all menneskelig virketrang og støyen den fører med seg egentlig skjuler en jakt på mening.

I Arthur Schopenhauers pessimistiske filosofi fulgte det at mennesket kunne fri seg fra denne smerten, enten som følge av estetisk kontemplasjon eller en gradvis nedbygging av sin selvhevdende livsvilje. For Schopenhauer var dette de eneste mulige – den ene midlertidig den andre mer langvarig – veier mot en eller annen form for forløsende meningsfullhet – eller et skinn av den. I Lessings blikk var denne viljen til å konstruere støy i beste fall en uheldig konsekvens av det samme behovet, i verste fall en trøstesløs erstatning.

I likhet med Schopenhauer, vendte Lessing seg mot østlig livsfilosofi, der han mente å kunne se en høyere bevissthet om stillhetens fundamentale rolle i menneskelivet. Lessing ønsket å trekke denne erkjennelsen inn i sin samtid:

All fremtidig bruk av vitenskap og teknologi måtte bli målt ut fra et ønske om å eliminere all lidelse blant levende vesener. Bare slik kunne stillheten gjøres virksom i menneskesinnet og tankearbeidet få gjenreist sin betydning.

En mystisk tidssykdom?

At støyen på stadig flere måter trengte inn sinnet, var for Lessing et uttrykk for en menneskekultur på vei av hengslene, en tanke farget av romantisk kulturpessimisme. Noen få år senere, i boken Untergang der Erde am Geist (1915), hevdet Lessing at teknikken og den moderne sivilisasjons positivisme ville føre til kulturens undergang.

Fremskrittets ugjennomskuelighet og uforutsigbare bieffekter gjør evnen til å kartlegge og diagnostisere omgivelsene våre til et adelsmerke. Støybekymringen er for lengst blitt et statlig anliggende.

Om ikke annet, kan Lessing og en hundre år gammel støydebatt minne oss om at måten vi kartlegger våre omgivelser på, ikke bare kan fortelle oss om hvilke utfordringer vi er stilt ovenfor, men også hvem vi dypest sett er.

Videre lesning

• Karin Bijsterveld: Mechanical Sound, Technology, Culture, and Public Problems of Noise in the Twentieth Century. MIT Press 2008

• Garret Keizer: The Unwanted Sound of Everything We Want: A Book About Noise. Public Affairs 2010

• Brian Ladd: Autophobia. Love and Hate in the Automotive Age. Chicago University Press 2008.

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves