Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Stadig oftere leser jeg at norske okkupasjonstyrker og angrepskrig i bl.a. Afghanistan og nylig Libya omtales fra regjering og andre deltagere i offentligheten under «vi», «våre» og «vårt». Disse enkle retoriske grep synes å ha til hensikt å trekke med hele den norske befolkningen som medansvarlig i krigseventyr som aldri har blitt sanksjonert fra den norske befolkning og hvis legitimitet er sviktende ettersom lidelser og konfliktene bare synes å øke i omfang.

Av A. Viken, skribent KULTURVERK

«Det er ingen politisk tvang eller folkevilje som tvinger soldater og offiserer i strid for Norge, de gjør det fordi de har lyst. Etter reportasjer og intervjuer å dømme fremstår det som selvrealiseringsprosjekter, med dødelige konsekvenser for de som rammes. De militære som var og er kritiske til at Norges forsvar er USAs forlengede arm, for ikke å si spyd, i utenrikspolitikken, er i løpet av de senere år skviset ut og har med få unntak ingen plass i det omdefinerte norske forsvaret som nå har kloden som sin arena»

Krigen i Afghanistan er tapt, nye planlegges

Krigstrommene og propagandaen får stort sett hamre uimotsagt i norsk massemedia for tiden, med unntak av en og annen enkelt kommentar for spesielt interesserte. Nå er det Syria og Iran som er de stygge ulvene som regjeringen med et USA-lydig følge i Stortinget med stor sannsynlighet ville vært med å bombe sønder og sammen om USA ønsket. Samtidig er katastrofen i Afghanistan et faktum, USA har forhandlet med Taliban siden 2010 om en politisk løsning etter at man etter planen trekker ut styrkene i 2014, men nylig trakk Taliban seg – noen løsning finnes ikke i sikte som ikke innebærer at Taliban sitter ved roret. Det betimelige spørsmålet er: Alle lidelsene, sivile så vel som militære i tillegg til enorme naturødeleggelser, hva har hensikten vært, og hva har man oppnådd? Taliban som man først hjalp til makten 1996, siden som hevn bombet ut av Kabul, forhandler man nå med, det er fortsatt den sterkeste part i Afghanistan og vil være det i overskuelig fremtid. Man skulle tro at man nå hadde lært at demokrati ikke kan bombes frem, men nei. I tilfellet Syria er det Kinas og Russlands veto som står i veien, noe som har forarget Vestens styrende stort, da isolasjonstaktikken og skremselsstrategien hittil ikke har funket. I tilfellet Iran handler det om et USA som nøler klokelig der et paranoid Israel ivrer, all den tid det er en Pandoras eske av krig og fordervelse som vil åpnes med konsekvenser langt utover Midtøsten om man skulle gå til direkte konfrontasjon. Men noen norsk utenrikspolitisk egenvilje synes ikke å kunne spores i samtiden, den fungerer pavlovsk ut fra hva USA og suksessivt EU og så FN skulle måtte finne på.

For å ha gjort det klart: Denne teksten er ikke noe forsvarsskrift for Syria, Iran, Taliban eller andre regimer, men derimot et angrep på en krigs- og okkupasjonspolitikk som hittil har skapt flere konflikter og mer død og elendighet enn den på noen måte har hindret. I tillegg ser man ingen tegn til revurdering eller selvkritikk hos norske ansvarlige politikere, tross at fakta taler sitt tydelige språk.

Krig for menneskerettigheter?

Den universelle etiske argumentasjonsrekke som ligger til grunn for norsk deltagelse om man skal tro retorikken, som «menneskerettigheter», «menneskeverd», «demokrati», «kvinners rettigheter» etc. fremstår som absurd i eksempelvis Irak hvor Norge deltok og nordmenn fremdeles deltar gjennom ulik «rådgivningsvirksomhet». Anslag fra flere ulike kilder anslår at over en million mennesker har dødd i Irak som følge av krigen siden 2003 (les her: http://www.justforeignpolicy.org/iraq), legg til alle sårede og for livet lemlestede, fysisk og psykisk, så snakker vi om milliontall. Benevnelsen folkemord benyttes hyppig for å desavuere en fiende av NATO og norsk presse er frekke nok til å benytte begrepet folkemord og «forbrytelser mot menneskeheten» når det er snakk om en promille av dette, nå senest i Syria. Logikken tilsier at folkemord handler ikke om antall døde, men om hvem som dreper hvem. En «demokratisk» kule og bombe dreper og lemlester mer humant synes å være logikken.

Norske helter?

En norsk offiser og soldat, Emil Johansen, med flere Afghanistanoppdrag bak seg, ga i fjor ut propagandaverket «Brødre i blodet» (http://www.minervanett.no/2011/12/16/soldatens-stemme/). Propagandaverk fordi boken til forskjell fra amerikanske og enkelte engelske veteraners beretninger er ukritisk til den norske deltagelse i okkupasjonsstyrken. Hans påstand om at de kjemper for Norge eller «norske interesser» er absurd og ennå verre er påstanden om at krigføringen i Afghanistan går fremover når ledende offiserer i USA og England klart uttaler det motsatte. Det før nevnte faktum at man i flere år har forhandlet med Taliban om fremtiden etter tilbaketrekningen understreker dette. Hans mangel på kritisk refleksjon er flau for alle med et litt mer enn overfladisk kjennskap til krigene, men ennå mer flau er den amerikaniserte heltedyrkelsen media forsøker å legge opp til etter noen lite troverdige «krig er dumt, men..»-argumentasjonsrekker. At det dannes et sterkt brødreskap blant krigende menn, det er derimot utvilsomt, men det endrer ikke konsekvenser av ens krigsdeltagelse.

Man begråter offentlig døde fra norske spesialstyrker som om de har blitt urettferdig snikmyrdet, men glemmer at de er soldatenes soldater. Det vil si, de er de beste innen sin profesjon, det vil si taktisk ikke-konvensjonell krigføring i mindre grupper. De utfører ordre uten spørsmål, det vil si alt fra bakholdsangrep, attentater, sabotasje, oppgaver man lett ville forveksle med terrorisme om man selv er på motsatt side, i tillegg til mer standard kommandooperasjoner. Deres soldatferdighet kan man gjerne beundre, men da får man legge igjen pseudopasifisme og forestillinger om «humanitær» krigføring. Norske spesialstyrker som andre lands spesialstyrker, de som ukritisk gjør skitne oppgaver for det regime de tjener med uovertruffen dyktighet. De er verdens beste krigere – og drapsmenn. I norsk offentlighet får man nærmest inntrykk av at de er en form for heltemodige ekstremsportsutøvere. Jeg har personlig sympati for soldaters enkeltskjebner og de prøvelser de blir utsatt for, men det fritar dem ikke for ansvaret all den tid det er frivillig og de har tilgang på kritisk informasjon.

I egne samtaler med folk fra slike avdelinger fremkommer det og tydelig at det er utfordringen og spenningen som kaller. Etiske betenkeligheter er fraværende samtidig som man er på det rene at man kun er en brikke i «et show» for å sitere en erfaren spesialsoldat. Men luksusen av «license to kill» er sjelden og for noen opplagt en ettertraktet vare. Mange dukker siden opp i såkalte sikkerhetsselskaper som leverer menn til ulike hot spots verden over, uten moralske anfektelser. Det har ingen hensikt å moralisere over dem, i den grad de ikke selv presenterer seg selv som moralske, de er verktøy. Men den dobbeltmoralske og ukritiske holdningen i media er det all grunn til å indigneres over.

Den tidligere britiske yrkessoldaten Adnan Sarwar med ti års tjeneste bak seg, bl.a. i Irak, skriver edruelig med selvinnsikt omkring den påfallende heltedyrkelsen av soldater i kjølvannet av senere kriger hvor NATO er involvert:

«There are heroes at war and heroes at home. One of the most inspirational men I have ever met is Ben Griffin. He served in the Parachute Regiment. The Airborne has always been a tough place to serve, but this wasn’t enough for Ben; he then joined the SAS. The UK Special Forces is renowned as one of the world’s best. To join isn’t easy; I failed. Ben was part of a Special Forces operation in Iraq that he felt was morally corrupt. He resigned and spoke about his experiences to expose wrongdoing. There were no medals in this; Ben was gagged by a lifelong injunction. He then set up Veterans for Peace UK and started campaigning for something in which he believes. Our views differ at times, but I see him as a hero to stand alone, away from former comrades. To be gagged by the courts yet still have the courage to carry on is heroic to me.»

Les artikkelen «Many Are Called, But Few Are Heroes» 

Den republikanske nominasjonsprosess i forkant av presidentvalget i USA kommende høst viser interessant nok at flest amerikanske veteraner støtter Ron Paul som er den eneste kandidaten som entydig har uttrykt at han ønsker en ikke-intervensjonspolitikk som innebærer å avslutte amerikansk okkupasjon og engasjement i Afghanistan.

Afghanerne lider – historien gjentar seg

For afghanere som motsetter seg okkupasjonen av Afghanistan (den motstanden er ikke begrenset til Taliban, for de som skulle leve under den forestillingen), er jakten på spenning og andre overfladiske selvrealiseringsprosjekter helt fraværende. Det handler om liv, død og fremtid, ikke bare for en selv, men for familie, klan og folk.

De er ufrivillig deltagere i en geopolitisk kamp mellom aktører som i det store og hele er like i moralsyn, det vil si de ulike muslimske klaner i Afghanistan, og hvis eneste aktør som ønsker dem der, er hva man med gjengs tabloid lingo ville kalt et «quislingstyre». Det vil si et styre som ene og alene hviler på fremmed våpenmakt. Karzais styre hviler som sin forgjenger Najibullah (http://en.wikipedia.org/wiki/Mohammad_Najibullah) som hadde Sovjetmakten bak seg, kun på fremmed teknologisk overlegenhet i strid. Najibullahs styre i Afghanistan hadde mange likheter med Karzais, med unntak av at det var ideologisk og idealistisk langt mer gjennomtenkt enn det gjennomkorrupte USA-støttede regimet, i utgangspunktet strengt sekulært, og søkte etter hvert en forening av ulike krefter gjennom valg. Men islamistene boikottet valgene, og siden trakk Sovjet-Russland seg ut (1989) og overlot regimet de hadde bygget opp til en grim skjebne. Talende er Najibullahs desperate ord til siste utenriksminster i Sovjetunionen Eduard Sjevardnadse i 1991:

«I didn’t want to be president, you talked me into it, insisted on it, and promised support. Now you are throwing me and the Republic of Afghanistan to its fate.»

Taliban tok makten 1996, Najibullah ble værende i Kabul mot råd fra støttespillere, og ble kastrert og dratt levende bak en lastebil for siden å bli hengt i en lyktestolpe, mens USA og Vesten som hadde presset frem det sekulære styrets undergang, heiet på sidelinjen. Da var rollene snudd om, da som nå brukte USA fanatiske islamister der det passet dem, for siden å kjempe mot dem andre steder.  Det er ikke vanskelig å forutse at Karzais skjebne vil kunne bli en repetisjon av Najibullahs om han ikke med tiden forlater Afghanistan og gjemmer seg godt.

Neokonservative – permanent revolusjon og evig krig for evig fred

Destabilisering is the name of the game, og forklarer en klassisk strategi av splitt og hersk som engelskmenn tidligere brukte aktivt på kontinentet i Europa i tidligere tider. En strategi som for folk flest virker uforståelig i og med at uro sprer seg der USA og deres medløpere hevder å ville fred og sikkerhet. Men det militære hegemoniet kan sikres ved at alle stater som ikke innordner seg reduseres til et lappeteppe av krigende fraksjoner. De amerikanske neocons – nykonservative, intellektuelle og politikere, ofte med bakgrunn i teoretisk marxisme og trotskisme (som siden transformerte en marxistisk universalisme og internasjonalisme til en nyliberalistisk og markedstilpasset globalistisk militaristisk variant), er hjernene bak denne globale krigsdoktrine hvor norske politikere er aktive støttespillere. En doktrine som innebærer en form for permanent revolusjon og krigstilstand for å knesette et universelt demokrati etter amerikansk mønster under USAs hegemoni. Doktrinen oppsummeres slik i et dokument utarbeidet under ledelse av tidligere viseforsvarsminister og direktør for Verdensbanken Paul Wolfowitz:

«Our first objective is to prevent the re-emergence of a new rival, either on the territory of the former Soviet Union or elsewhere, that poses a threat on the order of that posed formerly by the Soviet Union. This is a dominant consideration underlying the new regional defense strategy and requires that we endeavor to prevent any hostile power from dominating a region whose resources would, under consolidated control, be sufficient to generate global power»

Denne doktrinen forklarer delvis hvorfor Vesten aktivt har støttet islamister som reiser fra krig til krig, noe som har fulgt i kjølvannet av NATO siden man først bygde opp mujahedin og Osama bin Laden i Afghanistan på 80-tallet, siden støttet tilreisende jihadister i Bosnia og bombet det kristne Serbia til knestående, historien ble gjentatt i Kosovo, siden Libya og nå senest hvor islamister ble skipet til Syria fra Libya for å sette fart på konflikten der, som da ble trappet opp til det som nå nærmest kan kalles borgerkrig. USA og Vesten vil være globalt hegemoniske, og deres moralske forsett og merkelige konstrukt «demokratiske verdier» er ment som legitimering av en krig uten noen overskuelig ende mot enhver som avviser dette hegemoniet. Dette innebærer i praksis en evig krig for evig fred, noe George Orwell skrev inngående om i sitt hovedverk «1984».

Den neokonservative strategi som mest eksplisitt ble uttalt under president George W. Bush, er på ingen måte forlatt, og demokratene og Obama har forfulgt den samme utenrikspolitiske kurs. Dessverre så har det meste av den tidligere kritikken rettet mot USA under Bush stilnet etter at Barack Obama overtok krigskommandoen, hvilket gir antydning om at kritikken mot USA var så overfladisk at den ikke stakk dypere enn hudfarve og påståtte dikotomier mellom den grunnleggende svært like utenrikspolitikken til republikanere og demokrater.

Den tidligere neokonservative skribenten Michael Lind, nå fast skribent hos bl.a. Salon.com skrev følgende om neokonservatismens revolusjonære røtter i New Statesman:

«Most neoconservative defence intellectuals have their roots on the left, not the right. They are products of the largely Jewish-American Trotskyist movement of the 1930s and 1940s, which morphed into anti-communist liberalism between the 1950s and 1970s and finally into a kind of militaristic and imperial right with no precedents in American culture or political history. Their admiration for the Israeli Likud party’s tactics, including preventive warfare such Israel’s 1981 raid on Iraq’s Osirak nuclear reactor, is mixed with odd bursts of ideological enthusiasm for “democracy”. They call their revolutionary ideology “Wilsonianism” (after President Woodrow Wilson), but it is really Trotsky’s theory of the permanent revolution mingled with the far-right Likud strain of Zionism. Genuine American Wilsonians believe in self-determination for people such as the Palestinians.»

Les artikkelen her 

Den markedsliberalistiske og tidligere neokonservative statsviteren Francis Fukuyama tar et et oppgjør med ideologene bak neokonservatismen og deres krigspolitikk, «After Neoconservatism»:

«”The End of History,” in other words, presented a kind of Marxist argument for the existence of a long-term process of social evolution, but one that terminates in liberal democracy rather than communism. In the formulation of the scholar Ken Jowitt, the neoconservative position articulated by people like Kristol and Kagan was, by contrast, Leninist; they believed that history can be pushed along with the right application of power and will. Leninism was a tragedy in its Bolshevik version, and it has returned as farce when practiced by the United States. Neoconservatism, as both a political symbol and a body of thought, has evolved into something I can no longer support.»

 

Krig kan være legitimt

Mitt utgangspunkt er ikke pasifisme. Krig kan være legitimt og er en del av det menneskelige kompleks, som forsvar for egen suverenitet og integritet, enten det handler om kultur, religion, eller ideologi, enten i form av opprør, forsvar mot en angriper, eller et angrep mot en makt som truer. Dog skal man skal være spesielt på vakt når noen påstår at de går til krig med hensikt å skape fred. Krig kan faktisk òg om man ser gjennom historien uten samtidens moralisme, fremme positive trekk og egenskaper i et samfunn, som offervilje, og det å overvinne egen frykt og egoisme for å forsvare noe større som et fellesskap. Krig har og vært en avgjørende motor for samfunnendringer på godt og ondt. Men hele tiden må bruken av vold vurderes i forhold til målsetning og det faktum at den første og den største menneskerettigheten for ethvert menneske universelt er å beholde livet lengst mulig. Ja, å gå i døden for idealer større en det egne livet kan være nobelt, men å ta andres liv for siden å hevde at de døde mot egen vilje for en nobel sak de ikke delte, er ikke nobelt, det er en forbrytelse. Både mot individet – og menneskeheten, fordi det utviser en fullkommen forakt for menneskelig egenverd.  Å ofre seg selv er en ting, å ofre andre er noe annet – derfor den stort sett allmenne avsky for drap på sivile ikke-stridende i krig.

Krigene i nyere tid har ikke vist seg å være løsningsorienterte, men tvert om multiplisert konfliktene. Krigens karakter har endret seg gjennom historien, fra å være et oppgjør mellom menn i direkte nærkamp, til å føres på avstand mot en abstrakt fiende man oftest ikke har direkte kontakt med, og hvor nå den eventuelle faren for eget liv er den eneste påminnelse om at krig faktisk handler om død. Bombeflyet og mannskapet som opplever minimal risiko samtidig som de vilkårlig slipper bomber på koordinater uten noen form for menneskelig faktor involvert, mens menneskeliv på bakken splintres – som operatører i et navnløst maskineri, er samtidens beste bilde på krigføring i vår tid.  Eller ennå bedre, dronene, fly som bomber og avfyrer prosjektiler, fjernstyrt som et dataspill, uten at man løper noen risiko overhodet. Risikofaktoren går mot null for den angripende og det etisk likeverdige grunnlaget i krigen, nemlig den delte innsatsen, det egne livet, opphører.  Her finnes ingen heroiske aspekter til tross for hurrapatriotiske fanfarer. Bare teknikk og stump død og fordervelse.

Politikernes norske «vi» – en løgn

Når norske politikere og regjering bruker ord som «vi» og «våre menn» og «våre soldater», er dette ikke bare misvisende, men en direkte løgn. De representerer ikke det norske folk. De som har vervet seg har gjort det frivillig, for spenning, eventyrlyst, det å oppleve noe virkelig annerledes i tillegg til god lønn og karrieremuligheter. I en tid hvor tilværelsen for de fleste er et temmelig trivielt, forutsigbart og kjedelig løp fra fødsel til grav i mor Norges sosialdemokratiske trygghetssfære, så er det fullt ut forståelig. De fleste menn og kvinner i Norge lever et helt liv uten å vite hva livsfare og vold innebærer, det er redusert til underholdning og ekstremsport, og interessant nok er underholdningsaspektet absolutt til stede i kampsituasjoner. Spesielt i kamper man når som helst kan reise langt bort fra og som ikke berører en personlig. Men denne lengselen etter spenning og unike opplevelser  som nyere norsk vervekampanjer i forsvaret bruker aktivt, legitimerer ikke krig, okkupasjon og den elendighet det medfører for sivile. De er verktøy for destruktive krefter som ikke bringer det afghanske folk eller andre folk vi i fremtiden skulle forsøke å påtvinge et styre med våpenmakt, fred. Hverken nå eller i overskuelig fremtid.

I bombingen av Libya hvor norske styrker deltok som ivrigste i klassen av medløpere, så hevdet man igjen mantraet «menneskerettigheter», «demokrati» og «beskyttelse av sivile». For de av oss som har fulgt med en stund og med en viss kjennskap til utenrikspolitikk over flere tiår var det åpenbart fra første stund at resultatet ville innbære et fragmentert og rasert Libya med ulike fraksjoner som vil kjempe om makten i en permanent borgerkrigstilstand. Jada, argumentet om despoten Gaddafis forbrytelser kommer med en gang, men det faller til stengrunn når det man har å vise som forbilde og konsekvens er totalødeleggelsen av en av Afrikas få fungerende infrastrukturer, og som resultat ulike folkegrupper og maktinteresser som siden sliter hverandre i filler mens sivile som vanlig betaler den høyeste prisen. Utenlandske makter, deriblant Norge, sitter beleilig ringside med en egen agenda knyttet til olje og naturressurser – de vanlige menneskene som kun vil leve sitt liv uten maktambisjoner, de dør i stillhet og glemsel.

«Human» krig  – en illusjon

Synet av utenriksminister Hillary Clinton som jublet barnslig og motbydelig etter nyheten om Muammar al-Gaddafis død og lange smertefulle endelikt som innebar sodomisering med en stump gjenstand før han døde (videoen som viser hans siste stund, sterke scener), fortalte mer enn lange avhandlinger om den etiske integriteten og moralske overlegenheten til de «humane» krigers anførere. Og skulle det stått til troende at man virkelig ville bygge opp noe konstruktivt, så måtte det i disse kunstige stater trukket opp med linjal av kolonimakter, vært en vilje til nytenkning for å tegne kartene på nytt langs reelle skillelinjer mellom folkegrupper. Men de samme gamle kolonimaktene i Vesten vil på ingen måte tegne om kartet og er nå igjen medansvarlige for drap og undertrykkelse, men nå med fortegnet «humanitær» der man en gang skrev «kristen» for å legitimere sine overgrep.

Den eneste farbare vei bort fra diktatur om man ønsker at folkegrupper som ikke ønsker å dele livsrom geografisk, kulturelt, religiøst eller politisk skal leve i fred i fremtiden, er å trekke opp nye grenser langs disse skillene. Så kan man eventuelt bruke sin makt for å sørge for at grensene ble respektert slik at man over tid kunne stabilisere de nye landområdene. Det ville være et konstruktivt prosjekt. Men nei, de gamle kolonimaktene, som England, USA, og ikke minst Frankrike, tviholder på sine gamle områder, maskerer ofte sine overgrep med utviklingshjelp og næringsvirksomhet, men folkene de lider i stadig større antall. Olje, mineraler og begrensede naturressusrser er i Vesten mer verdt enn blod, det er dessverre virkeligheten og ikke kvikk retorikk.

Sekulært diktatur eller islamistisk demokrati?

Sannheten er at de sekulariserte autoritære regimene i Midtøsten og Afrika som Irak, Egypt og Libya, har vært garantister for religiøs, kulturell og etnisk pluralisme innefor én og samme stat. Syria er ikke noe unntak, og når staten trues av separatisme er vold det eneste virkemiddel som fungerer for at de ulike etniske gruppene skal kunne leve sammen i tvunget fellesskap. Er dette holdbart i lengden? Nei, undertrykkelse av suverene kulturer og folkegrupper er alltid i lengden uholdbart om man ikke lykkes med å fortrenge andre befolkningsgrupper, assimilere eller i ytterste konsekvens begå folkemord. Hvor demokratiet USA selv er det mest effektive eksempel de siste 200 år, hvor urinnvånere som representerte et mangfold av folkegrupper på under 100 år totalt ble fortrengt som suverene kulturer fra et kontinent og all motstand fra etterkommere har opphørt.  Men alternativet som tvinges frem av Vesten med Norge som ivrig forkjemper, hvor en folkegruppe gjennom valg skal tvinge de andre til religiøs og kulturell ensretting og underkastelse, er ikke mindre uholdbar. Dette blir konsekvensen av den krigspolitikken Vesten aktivt fører. En politikk som man tydelig ser konturene av i blant annet Egypt etter den mye omtalte« arabiske våren» hvor undertrykkede etterfølges av ytterligere kaos og undertrykkelse under demokratisk påskudd.

Terrorismen skapes og forsterkes av krig og intervensjon

Men hva med terrorismen? Da får man først klart definere terrorisme, se nøkternt og realpolitisk på dens årsaker (forsøk på å dominere andre kulturer og folkegrupper fra Vestens side for å påtvinge dem vestlig levesett og markedstilpasning, er et hett tips) og siden analysere om mål om å begrense terror og sikre fred og terror samsvarer med midler man anvender – nemlig bomber og okkupasjon. Den globale krigen mot terror har kun ført til økt terror, det vil si vold og frykt globalt sett. Krigen for «frihet», den evige krigen for evig fred som har en orwellsk klangbunn, har ført til ytterligere begrensninger av frihet, ikke bare i krigsområdene, men og her hjemme hvor kritikken til stadig nye lover som begrenser personintegriteten sjelden når utover kommentarspaltene. Invasjonen av Irak ble begrunnet i en gjennomskuelig løgn om masseødeleggelsesvåpen og i en søkt og virkelighetsfjern påstand om at Irak var medansvarlige for terrorangrepet 11. september. Selv om offentligheten er bekjent med det, eksisterer det en dobbelttenkning som gjør at man ikke på noen måte, med unntak av enkeltstående kommentatorer, konfronterer de ansvarlige politikere i Norge for deres delaktighet i okkupasjoner og krigsforbrytelser iverksatt med løgn som utgangspunkt.

Det fortoner seg underlig at man later til å være overrasket over at islamister og villfarne aggressive muslimske menn i Europa bruker terror som virkemiddel, all den tid Vesten bomber muslimske land i stadig skiftende allianser mellom sjia- og sunnimuslimer. Begrepet asymmetrisk krigføring er lenge kjent, og mot et teknologisk overmektig USA, er terror eneste mulige vei bortsett fra underkastelse. Det er ignorant og arrogant opp mot dumskap å innbille seg at andre folkegrupper vil legge seg ned på ryggen og dø etter moralske imperativ levert med bomber fra en sivilisasjon som kun har en markeds- og konkurransesivilisasjon å tilby i erstatning for egen kultur og tradisjon. Det er dynamikken enkelt forklart, en dynamikk som ansporer til stadig mer hat proporsjonalt med at bomber, intervensjoner og undergravingsvirksomhet fortsetter.

Norsk delaktighet i  krigsforbrytelser

Selv om krigsforbrytelser i norsk selvbevissthet 2012 hele tiden handler om hva andre gjør og har gjort av ondskap med ulikt ideologisk fortegn, så knesatte Nürnbergdomstolen at soldater og offiserer ikke kan frikjennes for ansvar og delaktighet. Skulle man følge disse prinsippene som det gjerne harpes på når det er uforpliktende i moraliserende selvgodhet, så er de nordmennene som bemannet bombeflyene, fra flygere til beslutningstagere, over Libya ansvarlige for sine handlinger, som drap på sivile. Det å vise til at man kun utfører ordre er om Nürnbergdomstolen skal ha noen relevans utover det historiske ikke lenger holdbart, men praksisen er relativ, makten og seierherren rår. Men i dagens informasjonssamfunn som det hevdes at vi lever i, er ansvaret større enn for de som deltok i krig og overgrep før 1945, all den tid kunnskapen om hendelser utover det nære og hva propagandakanaler formidlet, for soldaten da var ukjent.

Det er ingen politisk tvang eller folkevilje som tvinger soldater og offiserer i strid for Norge, de gjør det fordi de har lyst. Etter reportasjer og intervjuer å dømme fremstår det som selvrealiseringsprosjekter, med dødelige konsekvenser for de som rammes. De militære som var og er kritiske til at Norges forsvar er USAs forlengede arm, for ikke å si spyd, i utenrikspolitikken, er i løpet av de senere år skviset ut og har med få unntak ingen plass i det omdefinerte norske forsvaret som nå har kloden som sin arena (Tidligere offiser, som senere ble skviset ut, Tom Christian Blix omtaler  Norges innsats i Afghanistan som «tøys og tull»).

At flere av de militære som har kommet tilbake med diverse senskader allerede opplever å bli stemoderlig behandlet når det kommer til støtte og oppfølging etter endt innsats, det er den norske stats varemerke, enten det kommer til nordsjødykkere eller veteraner, og en sak for seg som vil bli stadig mer diskutert i årene etter Afghanistan og andre mislykkede krigstokt.

Professor i strafferett, Ståle Eskeland, er en av de få som er prinsipielt konsekvent på området, og har gått tydelig ut i forhold til Norges delaktighet i tortur gjennom støtte til USA og aksept av Guantanamo, en frisone for statlige overgrep, og ikke minst finansiering av tortur som benyttes i Afghanistan av regimet vi bistår der.

«Etter det som nå er kjent, fra pålitelige kilder, må norsk finansiering av afghanske fengsler og avhørssentra opphøre omgående. Praksisen med overlevering av fanger til afghanske myndigheter må stanses. I motsatt fall kan norske myndigheter bli ansvarlige for medvirkning til tortur. Det er straffbart, etter norsk lov og etter folkeretten – ikke bare «ikke enkelt», som Tjønn skriver.»

Les kommentaren «Tortur i norsk  innpakning» i Aftenposten

 

Krig er ikke fred, tross politikernes og media nytale

Samtidig så kan man lese andre steder at noen hevder at krigen handler om at afghanske jenter skal kunne gå på skole.  Fortell det til de afghanerne som ligger i biter eller for alltid har stumper der det var lemmer, de har neppe sansen for den sortens svart humor fra Norges side.  At denne perfide argumentasjon får stå uten større motforestillinger i media, fra mennesker tilhørende et folk som de siste 70 år ikke har behøvd å frykte for liv og helse, og som i de foregående verdenskriger og århundrer bare unntak av noen få modige ikke var villige til å ofre noen verdens ting for selvstendighet – det er sørgelig fortellende.

Det norske «vi» som man i offentligheten akademisk for lengst har dekonstruert og latterliggjort og fremdeles ikke klarer å avgrense eller definere, prøver man nå å pusse støvet av.  Både for å legitimere deltagelse i tidligere og pågående angrepskrig, men særlig for å forberede oss på neste. For det er liten tvil om at om USA og NATO kaster seg inn i et angrep på Syria eller mer sannsynlig Iran, så vil Norge være der i fremste linje.  Man behøver ikke å besitte profetiske evner for å forutse at en krig med Iran vil stille alle de andre krigene i skyggen, med kolossale destruktive konsekvenser for millioner av menneskers fremtid – og miljø. For krigene i Irak og Afghanistan har ikke bare kostet menneskeliv, menneskelemmer og menneskeskjebner. Krig i moderne form er ikke naturvennlig, og utarmet uran som et eksempel (les: http://en.wikipedia.org/wiki/Depleted_uranium#Contamination_as_a_result_of_the_Afghan_War) fra NATO-styrkers ammunisjon og granater, er dødelig lenge etter at prosjektilene er avfyrt.

Krigen i Libya har bare så vidt begynt og har allerede spredd seg til Mali samtidig som det raser kamper mellom separatister og føderalister.  De sivile som angivelig skulle beskyttes har en mer usikker fremtid enn noensinne. I Syria har allerede kristne begynt å flykte til Libanon, det kan være forspillet på en gjentagelse av den blodige borgerkrigen i Libanon, slik vi som ennå husker minnes Beirut fra 80-tallet.  Flyktningestrømmene som nå sveiper Afrika og Midtøsten har ikke blitt mindre selv om humanitære forsett legges til grunn for bombing og intervensjon, og de vil fortsatt vokse.

Ikke min krig

Men dette var ikke og er ikke min krig, jeg er ikke med i det «vi» som har gått til krig, det norske folk er heller ikke med og har aldri sanksjonert angrepskrig. Selv om det finnes deler av befolkningen som støtter krigen, på bakgrunn av manglende kunnskap og informasjon i de fleste tilfeller, er det ikke grunnlag for et «oss» eller et felles folkelig ansvar. Det vil si, det «vi» som jeg tilhører er de som ikke synes retorikk om «demokrati» er tilstrekkelig for å bombe, skyte, torturere og drepe mennesker på deres eget territorium, selv om de har kultur, religion, holdninger, styringsformer og levesett som er fremmed for oss.  Selv om verden er stadig mer komplisert sies det, så har prinsipper minst like stor gyldighet. Og et prinsipp om at man først bør søke fredelige løsninger i konflikter hvor begge parter blir hørt; og et annet prinsipp om ikke å angripe mennesker som ikke truer oss, noe afghanske fjellbønder ikke gjør; og et tredje prinsipp om at folk og kulturer får finne sin egen vei fremover for å skape sin egen historie uten å bombes til underkastelse – er prinsipper som jeg tror at majoriteten av det norsk folk faktisk ville stille seg bak. Men da må kritiske stemmer heves og høres.

Nye kriger planlegges og er på trappene, bare en sterk, tydelig og bred opinion kan endre den aggressive kursen Vesten har tatt, for den rådende makten er sårbar for en kritisk opinion ettersom den er stemmeavhengig.

Min krig, i denne sammenhengen, er mot den urett som aksepteres stilltiende av dem som tror at de ved å vende seg bort fra eller kamuflere grusomme realiteter frikjennes for ansvar og delaktighet, og mitt våpen er kun den virkelighet som de fleste av oss har tilgang til bare vi orker å dykke under slagord og overskrifter. På denne fronten behøves det et rungende «vi».

 

ANTIWAR.com 

Stop the War Coalition

Nei til nye NATO 

 

Tidligere general Wesley Clarke, NATOs øverstkommanderende 1997- 2000, kommenterer (2007) den neokonservative strategien og planene for å angripe 7 land i løpet av 5 år etter angrepet på Afghanistan: Irak, Libya, Syria, Libanon, Somalia, Sudan og Iran. Han betegner dette som et kupp mot USAs demokrati:

 

Anbefalt lesning

Helge Lurås, forsker NUPI: «Naive ønsker for Syria»

Helge Lurås, forsker NUPI, om Afghanistan til Klassekampen: «På tomgang i hengemyra»

Knut Nærum: «Her bør DU bombe»

BT, Olav Kobbeltveit: Kristne rømmer frå Midtausten

USAs forsvarssjef Martin Dempsey advarer Israel mot å angripe Iran

Tidligere Mossadsjef advarer mot krig med Iran

Les om Ben Griffin den engelske elitesoldaten som etter eget utsagn nektet å være verktøy for amerikansk utenrikspolitikk

Aftenposten, Halvor Tjønn: Minoriteter i Midtøsten blir annenrangs borgere

Aftenposten, Halvor Tjønn: «Islamister mer selvbevisste»

Tidligere major Tom Christian Blix med erfaring fra flere utenlandsoperasjoner og tjeneste i Afghanistan ble skviset ut av Forsvaret etter et kritisk forskningsprosjekt

Antiwar.com/Philip Giraldi, tidligere antiterrorekspert i CIA: «What War With Iran Might Look Like»

Tidligere våpeninspektør Hans Blix: «Livsfarlig atomspill»

Åsne Seierstad: «Etter Gaddafi»

Patrick Hayes: «How the West wrecked Libya»

Daniel Larison: «Libya is still a mess»

Jihadister rekrutteres til Syria, Kamran Bokari fra STRATFOR analyserer situasjonen –  «Jihadist Opportunities in Syria»

  • Pluto

    Takk til skribenten A. Viken for en eksellent, opplysende og vel forklarende fremføring av beveggrunnene for «hvem, hva hvor» vedrørende NATO og militærpaktens nye imperiale doktrine de siste 20 år: «Out of area» konseptet! Dette var særs interessant lesning, hvor alvorsgraden for (u)menneskelig dårskap steg adskillige hakk under veis. Undertegnede har selv skrevet en del om disse såkalte «humane» angrepskriger – som er et brudd på alle menneskerettslige konvensjoner, så vel som moralske- og etiske normer. Denne briljante artikkel av et «anklageskrift», burde vel egentlig vært sendt inn til både Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet. Kanskje hadde den blitt gjengitt av iallfall en presseinstans, for her var det mye betimelig og innsiktsfullt. Og uansett; så burde dette vært lest av noen journalister innen systempressen, som ennu (kanskje) har noen egen-fungerende hjerneceller igjen?!

    For: Det er forbausende få, som våger å ta dette temaet opp i all sin bredde, ennu så viktig dette er, med tanke på de store linjer dette berører for involverte folk og land på denne klode. Ensrettingen og fortielsen rent menneskerettslig innen media er et tragisk skue, for det er jo EGENTLIG journalisters plikt at være både undersøkende og kritisk i forholdet til makt(overgrep) og ditto myndigheters maktpolitiske forehavende. Det er også forstemmende å se, hvor godt globaliseringens apologeter finner hverandre, hva enten vi taler om høyreorienterte markeds-liberalere eller venstreorienterte verdirelativistiske sosialdemokrater. Det er denne konsensuspolitikk, som A. Viken her redegjør så grundig for. Noe av det bedre jeg har lest faktisk, dette, innen vår egen sterkt regulerte og innskrenkete pk-andedam.

    Ingenting irriterer undertegnede mere når det gjaldt Libya og nå Syria, enn dette makkverk av en ensidighetens propaganda, som ikke er noe annet enn ren krigshisseri mot Syria og dets folk. A. Viken berører dette hykleriet fra makteliten meget forbilledlig. Historisk sett, så må vel dette orwellske prosjektet; «evig krig for evig fred» være noe av det største innen dobbeltmoral og doble standarder. All denne lidelse og død grunnet geopolitiske føringer for vestlig kontroll, er at betrakte som en form for politisert kriminalitet. Norske politikere, som velvillig logrer med både EUs og USAs makteliter – er ikke uten ansvar, og historiens dom vil her bli meget hard.

    På Document.no hadde jeg denne kommentaren, angående de kristnes skjebne grunnet vår såkalte «humanitære krigføring»:

    http://www.document.no/2012/02/krigen-mot-den-kristne/#comment-433707243

    «Våre» bombetokter og invasjoner av andre lands territorier er – som så mye annet, ikke folkelig forankret eller sanksjonert via valg, altså illegitime handlinger, som ytterligere viser det demokratiske underskudd vi i dag lider under her i Norge. Vårt tidligere så sterke invasjonsforsvar er langt på vei lagt ned, mens vi mer og mer agerer som om vi skulle være en amerikansk delstat (lyd-stat). Men, som på så mange andre områder (EU-Schengen-Europadomstolen etc.), så har norske politikere dråpevis uthulet vår egen folkerettslig suverenitet gjennom å godkjenne internasjonale dekreter, forordninger, samt undertegne avtaler, som binder vår nasjon, bokstavelig talt. Målsetningen om utopiens våte drøm: «Det grenseløse (verdens)samfunn» – er mantraet som skal gjelde, uansett om det strider mot naturrett, logikk, moral eller fornuft. – Men takket være internett, så kan folk flest selv gjøre seg opp sin egen mening, og man kan protestere ved å la sin stemme bli hørt. Denne bruk av ytringsfriheten er det viktigste midlet den enkelte borger har i dagens Europa. Og flere er det, som nu ser det åpenbare; at dagens overnasjonale, overstatlige globalisering ikke på noen måte er bærekraftig, om vi vil oss en harmonisk framtid for våre etterkommere!

    Det er mange lenker fra autoritative personer, som artikkelforfatteren har lagt til denne posten, som forteller en god del om det komplekse, minebelagte felt, som dette er blitt etter hvert. Helge Lurås er en av mine favoritter. Han er tidligere fagmilitær, som faktisk ikke «vet» hva politisk-korrekt er for noe. Han våger det å være frittalende, og uttaler seg alltid i rake termer; altså en genuin analytiker og sannhet-siger. Hans analyser har faglig tyngde med andre ord. Hvorfor er det ingen middelmådigheter fra Stortinget, som har fått øye på ham, for jeg antar, at de fleste der inne kan lese?! Men uansett; Internetts frie nyhetsportaler og det digitale livet innen bloggosfæren går videre, og folket leser som aldri før. De trykte, statsstøttede medier har ikke lenger monopol, for folket er nu sin egen redaktør for fremme av sannhet og opplysning. Det er mitt håp, at flest mulig engasjerer seg, for vi får ingen ny sjanse – om alt som våre forfedre historisk, kulturelt og tradisjonelt har frembragt, skulle rakne!

    Derfor er det oppløftende med en portal som Kulturverk. Kvaliteten på artiklene her er særs gode, og temaene spenner over et vidt felt, som både gleder og engasjerer oss som lesere. Det er viktig at bruke ytringsfriheten. At aldri la seg kneble. Sterke krefter i dag vil nettopp dèt; at innsnevre ytringsfriheten både ved at forsøksvis omdefinere ord, samt påtvinge en politisert form for ansvarlighetstenkning! Vår egen nasjonale grunnlov er det «helligste» vi har for vern av våre norske verdier, våre aner og våre forfedres møysommelig opparbeidede arv. Ytringsfriheten er grunnmuren for det sanne folkestyret. Uten denne rettighet; ingen ånd, intet menneskelig! Som det står i vår Norske Grunnlov, gitt oss av Eidsvolls-fedrene i 1814:

    § 100:

    - “Ytringsfrihed bør finde Sted.

    - Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

    - Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

    - Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

    - Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

    - Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.” -

    En del andre samfunnsengasjerte er det også, som stikker hull på myten om «den humane krigføring» og den orwellske nytalen, som vi alle daglig gjennom propagandamaskineriet blir foret med. Her er noen av de frimodige, som tørr der andre mer eller mindre bekvemt tier – ut ifra dette temaets kontekst:

    Skribenten og skuespilleren Jan Hårstad, har en interessant post på Verdidebatt.no, som daglig har blitt nedtegnet under posten «Iran-dagboken». Hårstad har i flere tiår vært journalistisk aktiv m.h.t problematikken i Midtøsten. Hans analyser og kritiske journalistikk har irritert noen få og gledet de mange, for hans penn er fortellende, krass og nærværende. Det å være en ærlig sannhetssøkende koster som man vet, når man virker innen et konformt regime, men befriende herlig og dermed på sikt forhåpentligvis; frigjørende for sjel og legeme. Hans 65 poster kan leses her;

    http://www.verdidebatt.no/edgar69/

    En annen person, som både står for ytringsfriheten og dens nødvendige klare tale, og som sådan prinsippfast følger sin samvittighet, er tidligere KFOR-offiser Kristian Kahrs, som i dag bl.a. er forfatter og freelance-journalist. Kahrs har under posten «Bomber for fred» på Verdidebatt av den 27.03.12 – noen ord om Norges krig mot Jugoslavia for noen år tilbake. Denne vise mann innleder sin artikkel (hvor temaet skal bli til et eget bokprosjekt) med følgende ord, som jeg siterer:

    - “I disse dager er det 13 år siden Norge gikk til krig uten FN mandat for første gang siden 1788 da Danmark Norge gikk til krig mot Sverige i den mislykkede Tyttebærkrigen. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik nektet lenge for at vi gikk til krig mot Jugoslavia 24. mars 1999, og han kalte krigen en begrenset militær intervensjon, men humanitær intervensjon er likefullt krig, uansett hvilke eufemismer vi velger å bruke. Etter at Warszawa-paktens sammenbrudd har NATO slitt med sin identitet og sitt formål, og derfor har vi stadig sett at man argumenterer for at NATO skal være spydspissen for såkalte humanitære intervensjoner…” – Resten kan leses her:

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread258291/#post_258291

    Og her, som et introduserende supplement til teksten over, fra Kristian Kahrs, skrevet for et år siden (24.03.11) under tittelen; «En NATO offiser beklager»:

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread136246/

    Presten og forfatteren, Terje Tønnessen, har noen Pauli Ord under tittelen; «Hysj, hysj…Norge er i krig» (26.05.11), skrevet med en aldri så liten humoristisk snert:

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread149454/#post_149454

    Tilslutt noen lenker, som er supplerende i forhold til A. Vikens artikkel, for de som vil ha ytterligere kunnskap om neokonservatismen som ideologi, begrep, dens verdensbilde og bakgrunns-historikk. En meget grundig gjennomgåelse av neocons-fenomenet er det, som Leksikon.org har på sin side, hvor man også får et innblikk i deres (ganske så avslørende) propagandistiske tenkemåte. Angående dette siste, så tar jeg med her under en passus fra Leksikon.org, hvor det således er sitert fra den tradisjonalistisk konservative (delvis paleokonservative) Claes G. Ryn, som er svensk professor i statsvitenskap, og ansatt ved Catholic University of America i Washington, DC.:

    http://sv.wikipedia.org/wiki/Claes_G._Ryn

    Leksikon.org sitt delvise sitat (på dansk) er basert på en av bøkene til Claes G. Ryn; «America the virtuous» (Transaction Publishers, 2003):

    - “…Den traditionelt konservative Claes Ryn har udviklet den kritik, at neokonservative i virkeligheden er en slags neo-jacobinere. «Virkelige konservative» afviser eksistensen af en universel politisk og økonomisk filosofi og model for alle samfund og kulturer, og mener at et samfunds institutioner må tilpasses landets kultur. Neo-jacobinerne holder derimod på ahistoriske og overnationale principper, som de mener bør erstatte traditionerne i de enkelte samfund. Neo-jacobinerne mener de har retten på deres side i «kampen mod det onde», og de søger ikke forståelse eller respekt blandt stater, der ikke deler denne opfattelse af «demokrati».

    I neo-jacobinernes øjne er USA grundlagt på nogle universelle principper, og dette giver per se USA den rolle at omdanne verden udfra disse principper. Deres tilhængere har den stærkt troendes intense dogmatisme og betjener sig helst af en stærk moralsk retorik. De kræver bl.a. «moralsk klarhed» i omgangen med stater, der står i vejen for USA’s universelle opgave. Og de ser sig selv som dydens vogtere. Iflg. Ryn adskiller neokonservatismen sig derfor ikke fra bolchevismen, der også ønskede at ødelægge etablerede kulturer og samfundsformationer rundt om i verden og erstatte dem med kommunisme. De neokonservative ønsker det samme, blot handler det om at gennemtvinge kapitalisme og USA’s form for «demokrati».

    Hele artikkelen om neokonservatismens historikk kan leses her:

    http://www.leksikon.org/art.php?n=5007

    Professor Claes G. Ryn har forøvrig skrevet en lengre artikkel om Neokonservatismen på det svenske nettstedet Tradition & Fason i 2009, som nettstedet Minerva bragte i norsk språkdrakt den 20.07.10:

    http://www.minervanett.no/2010/07/20/nye-og-gamle-konservative/

    NB: Det er viktig at man ikke forveksler begrepet «neokonservativ» med begreper som Paleokonservatisme; http://sv.wikipedia.org/wiki/Paleokonservatism – Nykonservatisme; http://sv.wikipedia.org/wiki/Nykonservatism – Nasjonalkonservatisme; http://sv.wikipedia.org/wiki/Nationalkonservatism – eller Radikalkonservatisme; http://sv.wikipedia.org/wiki/Radikalkonservatism – som alle står i et radikalt motsetningsforhold til «Den nye verdensorden» som neokonservatismens autoritærliberale apologeter etterstreber. -

    En del norske politikere på tvers av (den utdaterte og kunstige) partiskillelinjen, er medlem av en organisasjon, som media i Norge ikke altfor ofte drar fram i lyset; nemlig organisasjonen «En Verden». Grunnen er åpenbar, da over-nasjonalitetsprinsippet og globaliseringsmålet for «en verdensregjering» her er knesatt gjennom statuttene og vedtektene for deres programforklaring og endelige målsetning. Blant annet så heter det seg således, om en av organisasjonens viktigste oppgaver de kommende år at; «arbeide for en ordnet og kontrollert overgang til et verdenssamfunn som bygger på internasjonal lov».

    Medlemmene i denne globaliseringsorganisasjonen kommer for det meste fra Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. Kjente politikere som Venstres Odd Einar Dørum som rådspresident, samt Høyres Inge Lønning og Arbeiderpartiets Thorvald Stoltenberg, som begge er rådsmedlemmer – er noen av de politikere, som arbeider for at en overnasjonal maktelite skal ha forrang framfor nasjonal suverenitet og folkelig medbestemmelse via folkestyrets grunnleggende prinsipper (direktedemokrati):

    http://www.enverden.no/index.php?option=com_frontpage&Itemid=1

    I dag kommer også nyheten om, at USA sin eventuelt neste president; Mitt Romney, ser Russland (sic!) som sin største fiende! Neokonservatismens hjernedøde virksomhet (kald- og varm krigstenkning) kan bli vår alles grav her i Europa. For man må alltid huske, at påtvungne utopiske prosjekt alltid ender i ekstremisme, altså lidelse og forderv for de fleste av oss vanlige dødelige:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Romney—Russland-er-fiende-nummer-n-6795648.html

    http://www.friatider.se/mitt-romneys-antiryska-uttalanden-oroar

    Så A. Vikens grundige gjennomgang av «de påtvungne krigers redsler», med-orkestrert via norske politikere, som langt unna de blodige mareritt sitter trygt forvart og bekvemt i sin egen lønnsomhetsboble, er et av de bisarre utslag her i Norge, som kun kan forklares med korttenkthet, egosentrerthet og manglende empati og forståelse for, hva militær invasjon, okkupasjon, lidelse, smerte og død er for noe, så sant det ikke direkte rammer en selv…!

    Du skal ikke tåle så inderlig vel… – Og det gjør vi ikke lenger heller!

    Pluto

  • A.Viken

    Takk Pluto, for berøm og utfyllende kommentarer og lenker.

    Mens diskusjonene går høyt i Norge omkring uvsentligheter, befinner vi oss kuppet inn i en krig, en krig uten ende fordi dens mål om en global verden underlagt en moderne og snever forestilling om menneskerettigheter forutsetter et totalitært handlingsmønster.

    Folk og kulturer som ennå befinner seg utenfor den vestlige sfære, vil ikke fredelig la seg konvertere til konsumkulten som vi sprer. Mye av det vi ser og opplever har ligget i kortene lenge og har vært forutsett av en rekke ulike tenkere lenge før min levetid, men det som forundrer meg mest er det nesten totale fraværet av protester, mot den krig den norske stat så aktivt deltar i. Under den kalde krigen var de som nå besitter store deler av definisjonmakten i mediaeliten i kraftig opposisjon til det man oppfattet som en aggressiv imperialistisk politikk ledet an av USA og NATO. Man forlenget dette og til å omfatte Sovjet-okkupasjonen av Afghanistan, og man var aktive både i media og på gateplan gjennom demonstrasjoner. etter den kalde krigen stilnet det, men det bruste da og da til, senest under Bush II. War on Terror, der man i det minste i media var høylydte. så kom Obama, og det ble stille. Det var som om de hadde fått en ny keiser som de alle underordent seg,. Visst, kritikken finnes her og der fortsatt, men de en gang så høyrøstede, går så stille, så stille.

    Det virker ikke som de lenger tror på protestene sine, at de egentlig synes det er helt greit så lenge de kan skjule krigen under menneskrettigheter og likestilling, da spiller ikke død og lidelse noen større rolle. Man nevner litt for skams skyld “krig er dumt og sånn…”, men lar det bli med det.

    De såkalte menneskrettighetene teller tydeligvis for disse mer enn menneskeliv.

    Nå mens det viktigste nordmenn har å snakke om er været i påskeferien etterfulgt av den store konkurransen om hvem som har blitt mest påskebrun og kan vise til flest mulige freshe opplevelser i fjellet, er det mennesker som ødelegges med forsett, som det påskeglade Norge er delansvarlige i.

    De flest vil ikke gi dette en ekstra tanke, de er selvgode og overmette og bader seg i sin fortreffelige materialisme, hvor oppussing er den nye religionen, for da slipper man å tenke over det som er vanskelig mens man skynder videre til neste opplevelse man kan twitre om eller oppdatere venneflokken på Facebook om.

    MItt poeng?

    Mitt poeng er at det ikke er politikere alene som er ansvarlige for dette, men de som har valgt dem og stilltiende vender seg bort fra sitt ansvar; de tar ikke en gang stilling. Slik har samtidens norske demokrati blitt en legitimering av ansvarfraskrivelse (tidligere beskrevet her: http://www.kulturverk.com/2011/09/11/demokrati-eller-folkestyre-har-vi-noe-valg/).

    Folk flest som man sier, har blitt så numne av den kontinuerlige krigshissingen i media i tillegg til at fraværet av en grundig kritikk fra politiske krefter er fraværende, derfor kan tortur og krig fortsette, vi har det jo så godt sier man. Men virkeligheten og dens konsekvenser når oss alltid i kapp, da blir det ynkelig å syte den dagen man høster det man sådde, men sytes vil det, for det har vi ikke glemt, tross våre mange goder.

    Et tillegg: Pluto nevner Helge Lurås, som jeg selv nevner i min artikkel, jeg anbefaler de som vil lese faglig funderte kommentarer til den pågående krigen med krtisk blikk, å lese hans innlegg på Nye Meninger:

    http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hluraas/

    Sitat:

    “Vestens engasjement i Afghanistan handler om å endre mennesker og deres livsbetingelser. De skal helst gå på skolen og lære seg å tenke som oss. De skal administrere som oss, straffe som oss, krige mot de samme som oss, shoppe som oss, tolerere som oss, behandle sine kvinner som oss, og være sekulære som oss. Det er et langt lerret å bleke. Inntil videre må vi nok derfor regne med at folk i Afghanistan demonstrerer, skyter og roper slagord – mot oss.”

  • Prowl McMagne

    Dette er det beste som er skrevet om utenrikspolitikken. Takk for det. A. Viken, “vi” er enige.

  • A.Viken

    Takk, det er en tvilsom glede å vite at det man beskriver om en politikk som drives frem på bakgrunn av løgn, hykleri og massiv propaganda, stemmer. Det påfallende er at alt som kreves for å beskrive situasjonen slik den er fremfor slik den fremstilles å være, er faktisk å innhente informasjon over tid, lagre denne og så se den i sammenheng.

    Det kreves ingen innsikt i hemmeligheter/”konspirasjoner”, gjennomlesning av tusenvis av “wikileaks-dokumenter”, inside-information etc. Alt som kreves er å følge med, litt historisk hukommelse og mediaminne (dvs. huske hva media skrev om samme sak tidligere). Det er det norsk såkalt fri presse skulle ha som fremste oppgave, men som de aktivt unnlater, nemlig å formidle en forståelse av virkeligheten og sammenheng basert på faktiske forhold og beveggrunner. Det fremstår nå som naiv ønsketenkning.

    Ingenting av det jeg har gjengitt over er antagelser, det er kun basert på brokker tilgjengelig gjennom massemedia og enkelte velinformerte analyser fra tidligere CIA-offiserer, strategiske institutter o.l.. Man kan velge å støtte USA og Vestens krigstokt, men da får man gjøre det på krigens virkelige premisser og ikke glansbildene og de forenklede fiendebildene som presse- og propagandaapparat presenterer.

    Man skulle kanskje ha lagt de emosjonelle sidene ligge i artikkelen, og skrevet med et mer nøytralt analytisk kjølig-kynisk språk, det vill ha hevet tekstens akademiske nivå, men neppe det etiske. Selv om mange ynder med rette å fremstille geopolitikk som et sjakkspill, så er følgene grusomheter som de fleste i Vesten totalt er skjermet fra.

    Og deri ligger mye av problematikken i den fjottede amerikansk-inspirerte retorikken om “våre soldater” (ref. våre leiesoldater) som brukes i pressen. Før USA startet sin krig under banneret “menneskerettigheter og demokrati” ble lignende retorikk kritisert i den venstredominerte pressen, nå omfavnes den. Også av “vanlige” folk som er pumpet høye av svada gjennom diverse tåredryppende amerikanske drama- og såpeserier og filmer med uniformerte menn- og kvinner. Hollywoods samrøre med amerikansk politikk er analysert av mange uten at det går inn i eller på folk.

    Og der er tragedien i vår samtid, sannheten kan spyttes ut direkte i ansiktet på “folk flest” daglig, men de vil uansett ikke reagere, bedøvede som de er av materialisme og jag etter tomhet og vind, for å parafrasere Davids sønn.

    Vi som ser de virkelige konskvensene er tvunget til å bevitne det som skjer og som kommer til å skje, uten at vi på noen måte kan rokke denne bedøvede opinion, som kun vil kunne rokkes av egen nød og lidelse, og knapt det. Alt vi kan er å formidle en flik av sannhet. Som Syria som nå vil synke ned i kaos og borgerkrig med endeløse religiøse og etniske feider, som sjakkbrett for stormaktsambisjoner med journalister, akademikere og “folk flest” som villige nyhetsfår:

    - Huff, er det ikke grusomt?
    - Jo.

  • René J. Bakke

    Dette er den eneste gode artikkelen jeg noensinne har lest om utenriks.

    • A. Viken

      Takk, René. Det finnes flere “gode”, som i at de tar opp de faktiske forutsetninger for konfliktene som tilsynelatende oppstår spontant, men de er få og ikke mange finnes på norsk, dessverre.

Ver peliculas online