Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Stadig oftere leser jeg at norske okkupasjonstyrker og angrepskrig i bl.a. Afghanistan og nylig Libya omtales fra regjering og andre deltagere i offentligheten under «vi», «våre» og «vårt». Disse enkle retoriske grep synes å ha til hensikt å trekke med hele den norske befolkningen som medansvarlig i krigseventyr som aldri har blitt sanksjonert fra den norske befolkning og hvis legitimitet er sviktende ettersom lidelser og konfliktene bare synes å øke i omfang.

Av A. Viken, skribent KULTURVERK

«Det er ingen politisk tvang eller folkevilje som tvinger soldater og offiserer i strid for Norge, de gjør det fordi de har lyst. Etter reportasjer og intervjuer å dømme fremstår det som selvrealiseringsprosjekter, med dødelige konsekvenser for de som rammes. De militære som var og er kritiske til at Norges forsvar er USAs forlengede arm, for ikke å si spyd, i utenrikspolitikken, er i løpet av de senere år skviset ut og har med få unntak ingen plass i det omdefinerte norske forsvaret som nå har kloden som sin arena»

Krigen i Afghanistan er tapt, nye planlegges

Krigstrommene og propagandaen får stort sett hamre uimotsagt i norsk massemedia for tiden, med unntak av en og annen enkelt kommentar for spesielt interesserte. Nå er det Syria og Iran som er de stygge ulvene som regjeringen med et USA-lydig følge i Stortinget med stor sannsynlighet ville vært med å bombe sønder og sammen om USA ønsket. Samtidig er katastrofen i Afghanistan et faktum, USA har forhandlet med Taliban siden 2010 om en politisk løsning etter at man etter planen trekker ut styrkene i 2014, men nylig trakk Taliban seg – noen løsning finnes ikke i sikte som ikke innebærer at Taliban sitter ved roret. Det betimelige spørsmålet er: Alle lidelsene, sivile så vel som militære i tillegg til enorme naturødeleggelser, hva har hensikten vært, og hva har man oppnådd? Taliban som man først hjalp til makten 1996, siden som hevn bombet ut av Kabul, forhandler man nå med, det er fortsatt den sterkeste part i Afghanistan og vil være det i overskuelig fremtid. Man skulle tro at man nå hadde lært at demokrati ikke kan bombes frem, men nei. I tilfellet Syria er det Kinas og Russlands veto som står i veien, noe som har forarget Vestens styrende stort, da isolasjonstaktikken og skremselsstrategien hittil ikke har funket. I tilfellet Iran handler det om et USA som nøler klokelig der et paranoid Israel ivrer, all den tid det er en Pandoras eske av krig og fordervelse som vil åpnes med konsekvenser langt utover Midtøsten om man skulle gå til direkte konfrontasjon. Men noen norsk utenrikspolitisk egenvilje synes ikke å kunne spores i samtiden, den fungerer pavlovsk ut fra hva USA og suksessivt EU og så FN skulle måtte finne på.

For å ha gjort det klart: Denne teksten er ikke noe forsvarsskrift for Syria, Iran, Taliban eller andre regimer, men derimot et angrep på en krigs- og okkupasjonspolitikk som hittil har skapt flere konflikter og mer død og elendighet enn den på noen måte har hindret. I tillegg ser man ingen tegn til revurdering eller selvkritikk hos norske ansvarlige politikere, tross at fakta taler sitt tydelige språk.

Krig for menneskerettigheter?

Den universelle etiske argumentasjonsrekke som ligger til grunn for norsk deltagelse om man skal tro retorikken, som «menneskerettigheter», «menneskeverd», «demokrati», «kvinners rettigheter» etc. fremstår som absurd i eksempelvis Irak hvor Norge deltok og nordmenn fremdeles deltar gjennom ulik «rådgivningsvirksomhet». Anslag fra flere ulike kilder anslår at over en million mennesker har dødd i Irak som følge av krigen siden 2003 (les her: http://www.justforeignpolicy.org/iraq), legg til alle sårede og for livet lemlestede, fysisk og psykisk, så snakker vi om milliontall. Benevnelsen folkemord benyttes hyppig for å desavuere en fiende av NATO og norsk presse er frekke nok til å benytte begrepet folkemord og «forbrytelser mot menneskeheten» når det er snakk om en promille av dette, nå senest i Syria. Logikken tilsier at folkemord handler ikke om antall døde, men om hvem som dreper hvem. En «demokratisk» kule og bombe dreper og lemlester mer humant synes å være logikken.

Norske helter?

En norsk offiser og soldat, Emil Johansen, med flere Afghanistanoppdrag bak seg, ga i fjor ut propagandaverket «Brødre i blodet» (http://www.minervanett.no/2011/12/16/soldatens-stemme/). Propagandaverk fordi boken til forskjell fra amerikanske og enkelte engelske veteraners beretninger er ukritisk til den norske deltagelse i okkupasjonsstyrken. Hans påstand om at de kjemper for Norge eller «norske interesser» er absurd og ennå verre er påstanden om at krigføringen i Afghanistan går fremover når ledende offiserer i USA og England klart uttaler det motsatte. Det før nevnte faktum at man i flere år har forhandlet med Taliban om fremtiden etter tilbaketrekningen understreker dette. Hans mangel på kritisk refleksjon er flau for alle med et litt mer enn overfladisk kjennskap til krigene, men ennå mer flau er den amerikaniserte heltedyrkelsen media forsøker å legge opp til etter noen lite troverdige «krig er dumt, men..»-argumentasjonsrekker. At det dannes et sterkt brødreskap blant krigende menn, det er derimot utvilsomt, men det endrer ikke konsekvenser av ens krigsdeltagelse.

Man begråter offentlig døde fra norske spesialstyrker som om de har blitt urettferdig snikmyrdet, men glemmer at de er soldatenes soldater. Det vil si, de er de beste innen sin profesjon, det vil si taktisk ikke-konvensjonell krigføring i mindre grupper. De utfører ordre uten spørsmål, det vil si alt fra bakholdsangrep, attentater, sabotasje, oppgaver man lett ville forveksle med terrorisme om man selv er på motsatt side, i tillegg til mer standard kommandooperasjoner. Deres soldatferdighet kan man gjerne beundre, men da får man legge igjen pseudopasifisme og forestillinger om «humanitær» krigføring. Norske spesialstyrker som andre lands spesialstyrker, de som ukritisk gjør skitne oppgaver for det regime de tjener med uovertruffen dyktighet. De er verdens beste krigere – og drapsmenn. I norsk offentlighet får man nærmest inntrykk av at de er en form for heltemodige ekstremsportsutøvere. Jeg har personlig sympati for soldaters enkeltskjebner og de prøvelser de blir utsatt for, men det fritar dem ikke for ansvaret all den tid det er frivillig og de har tilgang på kritisk informasjon.

I egne samtaler med folk fra slike avdelinger fremkommer det og tydelig at det er utfordringen og spenningen som kaller. Etiske betenkeligheter er fraværende samtidig som man er på det rene at man kun er en brikke i «et show» for å sitere en erfaren spesialsoldat. Men luksusen av «license to kill» er sjelden og for noen opplagt en ettertraktet vare. Mange dukker siden opp i såkalte sikkerhetsselskaper som leverer menn til ulike hot spots verden over, uten moralske anfektelser. Det har ingen hensikt å moralisere over dem, i den grad de ikke selv presenterer seg selv som moralske, de er verktøy. Men den dobbeltmoralske og ukritiske holdningen i media er det all grunn til å indigneres over.

Den tidligere britiske yrkessoldaten Adnan Sarwar med ti års tjeneste bak seg, bl.a. i Irak, skriver edruelig med selvinnsikt omkring den påfallende heltedyrkelsen av soldater i kjølvannet av senere kriger hvor NATO er involvert:

«There are heroes at war and heroes at home. One of the most inspirational men I have ever met is Ben Griffin. He served in the Parachute Regiment. The Airborne has always been a tough place to serve, but this wasn’t enough for Ben; he then joined the SAS. The UK Special Forces is renowned as one of the world’s best. To join isn’t easy; I failed. Ben was part of a Special Forces operation in Iraq that he felt was morally corrupt. He resigned and spoke about his experiences to expose wrongdoing. There were no medals in this; Ben was gagged by a lifelong injunction. He then set up Veterans for Peace UK and started campaigning for something in which he believes. Our views differ at times, but I see him as a hero to stand alone, away from former comrades. To be gagged by the courts yet still have the courage to carry on is heroic to me.»

Les artikkelen «Many Are Called, But Few Are Heroes» 

Den republikanske nominasjonsprosess i forkant av presidentvalget i USA kommende høst viser interessant nok at flest amerikanske veteraner støtter Ron Paul som er den eneste kandidaten som entydig har uttrykt at han ønsker en ikke-intervensjonspolitikk som innebærer å avslutte amerikansk okkupasjon og engasjement i Afghanistan.

Afghanerne lider – historien gjentar seg

For afghanere som motsetter seg okkupasjonen av Afghanistan (den motstanden er ikke begrenset til Taliban, for de som skulle leve under den forestillingen), er jakten på spenning og andre overfladiske selvrealiseringsprosjekter helt fraværende. Det handler om liv, død og fremtid, ikke bare for en selv, men for familie, klan og folk.

De er ufrivillig deltagere i en geopolitisk kamp mellom aktører som i det store og hele er like i moralsyn, det vil si de ulike muslimske klaner i Afghanistan, og hvis eneste aktør som ønsker dem der, er hva man med gjengs tabloid lingo ville kalt et «quislingstyre». Det vil si et styre som ene og alene hviler på fremmed våpenmakt. Karzais styre hviler som sin forgjenger Najibullah (http://en.wikipedia.org/wiki/Mohammad_Najibullah) som hadde Sovjetmakten bak seg, kun på fremmed teknologisk overlegenhet i strid. Najibullahs styre i Afghanistan hadde mange likheter med Karzais, med unntak av at det var ideologisk og idealistisk langt mer gjennomtenkt enn det gjennomkorrupte USA-støttede regimet, i utgangspunktet strengt sekulært, og søkte etter hvert en forening av ulike krefter gjennom valg. Men islamistene boikottet valgene, og siden trakk Sovjet-Russland seg ut (1989) og overlot regimet de hadde bygget opp til en grim skjebne. Talende er Najibullahs desperate ord til siste utenriksminster i Sovjetunionen Eduard Sjevardnadse i 1991:

«I didn’t want to be president, you talked me into it, insisted on it, and promised support. Now you are throwing me and the Republic of Afghanistan to its fate.»

Taliban tok makten 1996, Najibullah ble værende i Kabul mot råd fra støttespillere, og ble kastrert og dratt levende bak en lastebil for siden å bli hengt i en lyktestolpe, mens USA og Vesten som hadde presset frem det sekulære styrets undergang, heiet på sidelinjen. Da var rollene snudd om, da som nå brukte USA fanatiske islamister der det passet dem, for siden å kjempe mot dem andre steder.  Det er ikke vanskelig å forutse at Karzais skjebne vil kunne bli en repetisjon av Najibullahs om han ikke med tiden forlater Afghanistan og gjemmer seg godt.

Neokonservative – permanent revolusjon og evig krig for evig fred

Destabilisering is the name of the game, og forklarer en klassisk strategi av splitt og hersk som engelskmenn tidligere brukte aktivt på kontinentet i Europa i tidligere tider. En strategi som for folk flest virker uforståelig i og med at uro sprer seg der USA og deres medløpere hevder å ville fred og sikkerhet. Men det militære hegemoniet kan sikres ved at alle stater som ikke innordner seg reduseres til et lappeteppe av krigende fraksjoner. De amerikanske neocons – nykonservative, intellektuelle og politikere, ofte med bakgrunn i teoretisk marxisme og trotskisme (som siden transformerte en marxistisk universalisme og internasjonalisme til en nyliberalistisk og markedstilpasset globalistisk militaristisk variant), er hjernene bak denne globale krigsdoktrine hvor norske politikere er aktive støttespillere. En doktrine som innebærer en form for permanent revolusjon og krigstilstand for å knesette et universelt demokrati etter amerikansk mønster under USAs hegemoni. Doktrinen oppsummeres slik i et dokument utarbeidet under ledelse av tidligere viseforsvarsminister og direktør for Verdensbanken Paul Wolfowitz:

«Our first objective is to prevent the re-emergence of a new rival, either on the territory of the former Soviet Union or elsewhere, that poses a threat on the order of that posed formerly by the Soviet Union. This is a dominant consideration underlying the new regional defense strategy and requires that we endeavor to prevent any hostile power from dominating a region whose resources would, under consolidated control, be sufficient to generate global power»

Denne doktrinen forklarer delvis hvorfor Vesten aktivt har støttet islamister som reiser fra krig til krig, noe som har fulgt i kjølvannet av NATO siden man først bygde opp mujahedin og Osama bin Laden i Afghanistan på 80-tallet, siden støttet tilreisende jihadister i Bosnia og bombet det kristne Serbia til knestående, historien ble gjentatt i Kosovo, siden Libya og nå senest hvor islamister ble skipet til Syria fra Libya for å sette fart på konflikten der, som da ble trappet opp til det som nå nærmest kan kalles borgerkrig. USA og Vesten vil være globalt hegemoniske, og deres moralske forsett og merkelige konstrukt «demokratiske verdier» er ment som legitimering av en krig uten noen overskuelig ende mot enhver som avviser dette hegemoniet. Dette innebærer i praksis en evig krig for evig fred, noe George Orwell skrev inngående om i sitt hovedverk «1984».

Den neokonservative strategi som mest eksplisitt ble uttalt under president George W. Bush, er på ingen måte forlatt, og demokratene og Obama har forfulgt den samme utenrikspolitiske kurs. Dessverre så har det meste av den tidligere kritikken rettet mot USA under Bush stilnet etter at Barack Obama overtok krigskommandoen, hvilket gir antydning om at kritikken mot USA var så overfladisk at den ikke stakk dypere enn hudfarve og påståtte dikotomier mellom den grunnleggende svært like utenrikspolitikken til republikanere og demokrater.

Den tidligere neokonservative skribenten Michael Lind, nå fast skribent hos bl.a. Salon.com skrev følgende om neokonservatismens revolusjonære røtter i New Statesman:

«Most neoconservative defence intellectuals have their roots on the left, not the right. They are products of the largely Jewish-American Trotskyist movement of the 1930s and 1940s, which morphed into anti-communist liberalism between the 1950s and 1970s and finally into a kind of militaristic and imperial right with no precedents in American culture or political history. Their admiration for the Israeli Likud party’s tactics, including preventive warfare such Israel’s 1981 raid on Iraq’s Osirak nuclear reactor, is mixed with odd bursts of ideological enthusiasm for “democracy”. They call their revolutionary ideology “Wilsonianism” (after President Woodrow Wilson), but it is really Trotsky’s theory of the permanent revolution mingled with the far-right Likud strain of Zionism. Genuine American Wilsonians believe in self-determination for people such as the Palestinians.»

Les artikkelen her 

Den markedsliberalistiske og tidligere neokonservative statsviteren Francis Fukuyama tar et et oppgjør med ideologene bak neokonservatismen og deres krigspolitikk, «After Neoconservatism»:

«”The End of History,” in other words, presented a kind of Marxist argument for the existence of a long-term process of social evolution, but one that terminates in liberal democracy rather than communism. In the formulation of the scholar Ken Jowitt, the neoconservative position articulated by people like Kristol and Kagan was, by contrast, Leninist; they believed that history can be pushed along with the right application of power and will. Leninism was a tragedy in its Bolshevik version, and it has returned as farce when practiced by the United States. Neoconservatism, as both a political symbol and a body of thought, has evolved into something I can no longer support.»

 

Krig kan være legitimt

Mitt utgangspunkt er ikke pasifisme. Krig kan være legitimt og er en del av det menneskelige kompleks, som forsvar for egen suverenitet og integritet, enten det handler om kultur, religion, eller ideologi, enten i form av opprør, forsvar mot en angriper, eller et angrep mot en makt som truer. Dog skal man skal være spesielt på vakt når noen påstår at de går til krig med hensikt å skape fred. Krig kan faktisk òg om man ser gjennom historien uten samtidens moralisme, fremme positive trekk og egenskaper i et samfunn, som offervilje, og det å overvinne egen frykt og egoisme for å forsvare noe større som et fellesskap. Krig har og vært en avgjørende motor for samfunnendringer på godt og ondt. Men hele tiden må bruken av vold vurderes i forhold til målsetning og det faktum at den første og den største menneskerettigheten for ethvert menneske universelt er å beholde livet lengst mulig. Ja, å gå i døden for idealer større en det egne livet kan være nobelt, men å ta andres liv for siden å hevde at de døde mot egen vilje for en nobel sak de ikke delte, er ikke nobelt, det er en forbrytelse. Både mot individet – og menneskeheten, fordi det utviser en fullkommen forakt for menneskelig egenverd.  Å ofre seg selv er en ting, å ofre andre er noe annet – derfor den stort sett allmenne avsky for drap på sivile ikke-stridende i krig.

Krigene i nyere tid har ikke vist seg å være løsningsorienterte, men tvert om multiplisert konfliktene. Krigens karakter har endret seg gjennom historien, fra å være et oppgjør mellom menn i direkte nærkamp, til å føres på avstand mot en abstrakt fiende man oftest ikke har direkte kontakt med, og hvor nå den eventuelle faren for eget liv er den eneste påminnelse om at krig faktisk handler om død. Bombeflyet og mannskapet som opplever minimal risiko samtidig som de vilkårlig slipper bomber på koordinater uten noen form for menneskelig faktor involvert, mens menneskeliv på bakken splintres – som operatører i et navnløst maskineri, er samtidens beste bilde på krigføring i vår tid.  Eller ennå bedre, dronene, fly som bomber og avfyrer prosjektiler, fjernstyrt som et dataspill, uten at man løper noen risiko overhodet. Risikofaktoren går mot null for den angripende og det etisk likeverdige grunnlaget i krigen, nemlig den delte innsatsen, det egne livet, opphører.  Her finnes ingen heroiske aspekter til tross for hurrapatriotiske fanfarer. Bare teknikk og stump død og fordervelse.

Politikernes norske «vi» – en løgn

Når norske politikere og regjering bruker ord som «vi» og «våre menn» og «våre soldater», er dette ikke bare misvisende, men en direkte løgn. De representerer ikke det norske folk. De som har vervet seg har gjort det frivillig, for spenning, eventyrlyst, det å oppleve noe virkelig annerledes i tillegg til god lønn og karrieremuligheter. I en tid hvor tilværelsen for de fleste er et temmelig trivielt, forutsigbart og kjedelig løp fra fødsel til grav i mor Norges sosialdemokratiske trygghetssfære, så er det fullt ut forståelig. De fleste menn og kvinner i Norge lever et helt liv uten å vite hva livsfare og vold innebærer, det er redusert til underholdning og ekstremsport, og interessant nok er underholdningsaspektet absolutt til stede i kampsituasjoner. Spesielt i kamper man når som helst kan reise langt bort fra og som ikke berører en personlig. Men denne lengselen etter spenning og unike opplevelser  som nyere norsk vervekampanjer i forsvaret bruker aktivt, legitimerer ikke krig, okkupasjon og den elendighet det medfører for sivile. De er verktøy for destruktive krefter som ikke bringer det afghanske folk eller andre folk vi i fremtiden skulle forsøke å påtvinge et styre med våpenmakt, fred. Hverken nå eller i overskuelig fremtid.

I bombingen av Libya hvor norske styrker deltok som ivrigste i klassen av medløpere, så hevdet man igjen mantraet «menneskerettigheter», «demokrati» og «beskyttelse av sivile». For de av oss som har fulgt med en stund og med en viss kjennskap til utenrikspolitikk over flere tiår var det åpenbart fra første stund at resultatet ville innbære et fragmentert og rasert Libya med ulike fraksjoner som vil kjempe om makten i en permanent borgerkrigstilstand. Jada, argumentet om despoten Gaddafis forbrytelser kommer med en gang, men det faller til stengrunn når det man har å vise som forbilde og konsekvens er totalødeleggelsen av en av Afrikas få fungerende infrastrukturer, og som resultat ulike folkegrupper og maktinteresser som siden sliter hverandre i filler mens sivile som vanlig betaler den høyeste prisen. Utenlandske makter, deriblant Norge, sitter beleilig ringside med en egen agenda knyttet til olje og naturressurser – de vanlige menneskene som kun vil leve sitt liv uten maktambisjoner, de dør i stillhet og glemsel.

«Human» krig  – en illusjon

Synet av utenriksminister Hillary Clinton som jublet barnslig og motbydelig etter nyheten om Muammar al-Gaddafis død og lange smertefulle endelikt som innebar sodomisering med en stump gjenstand før han døde (videoen som viser hans siste stund, sterke scener), fortalte mer enn lange avhandlinger om den etiske integriteten og moralske overlegenheten til de «humane» krigers anførere. Og skulle det stått til troende at man virkelig ville bygge opp noe konstruktivt, så måtte det i disse kunstige stater trukket opp med linjal av kolonimakter, vært en vilje til nytenkning for å tegne kartene på nytt langs reelle skillelinjer mellom folkegrupper. Men de samme gamle kolonimaktene i Vesten vil på ingen måte tegne om kartet og er nå igjen medansvarlige for drap og undertrykkelse, men nå med fortegnet «humanitær» der man en gang skrev «kristen» for å legitimere sine overgrep.

Den eneste farbare vei bort fra diktatur om man ønsker at folkegrupper som ikke ønsker å dele livsrom geografisk, kulturelt, religiøst eller politisk skal leve i fred i fremtiden, er å trekke opp nye grenser langs disse skillene. Så kan man eventuelt bruke sin makt for å sørge for at grensene ble respektert slik at man over tid kunne stabilisere de nye landområdene. Det ville være et konstruktivt prosjekt. Men nei, de gamle kolonimaktene, som England, USA, og ikke minst Frankrike, tviholder på sine gamle områder, maskerer ofte sine overgrep med utviklingshjelp og næringsvirksomhet, men folkene de lider i stadig større antall. Olje, mineraler og begrensede naturressusrser er i Vesten mer verdt enn blod, det er dessverre virkeligheten og ikke kvikk retorikk.

Sekulært diktatur eller islamistisk demokrati?

Sannheten er at de sekulariserte autoritære regimene i Midtøsten og Afrika som Irak, Egypt og Libya, har vært garantister for religiøs, kulturell og etnisk pluralisme innefor én og samme stat. Syria er ikke noe unntak, og når staten trues av separatisme er vold det eneste virkemiddel som fungerer for at de ulike etniske gruppene skal kunne leve sammen i tvunget fellesskap. Er dette holdbart i lengden? Nei, undertrykkelse av suverene kulturer og folkegrupper er alltid i lengden uholdbart om man ikke lykkes med å fortrenge andre befolkningsgrupper, assimilere eller i ytterste konsekvens begå folkemord. Hvor demokratiet USA selv er det mest effektive eksempel de siste 200 år, hvor urinnvånere som representerte et mangfold av folkegrupper på under 100 år totalt ble fortrengt som suverene kulturer fra et kontinent og all motstand fra etterkommere har opphørt.  Men alternativet som tvinges frem av Vesten med Norge som ivrig forkjemper, hvor en folkegruppe gjennom valg skal tvinge de andre til religiøs og kulturell ensretting og underkastelse, er ikke mindre uholdbar. Dette blir konsekvensen av den krigspolitikken Vesten aktivt fører. En politikk som man tydelig ser konturene av i blant annet Egypt etter den mye omtalte« arabiske våren» hvor undertrykkede etterfølges av ytterligere kaos og undertrykkelse under demokratisk påskudd.

Terrorismen skapes og forsterkes av krig og intervensjon

Men hva med terrorismen? Da får man først klart definere terrorisme, se nøkternt og realpolitisk på dens årsaker (forsøk på å dominere andre kulturer og folkegrupper fra Vestens side for å påtvinge dem vestlig levesett og markedstilpasning, er et hett tips) og siden analysere om mål om å begrense terror og sikre fred og terror samsvarer med midler man anvender – nemlig bomber og okkupasjon. Den globale krigen mot terror har kun ført til økt terror, det vil si vold og frykt globalt sett. Krigen for «frihet», den evige krigen for evig fred som har en orwellsk klangbunn, har ført til ytterligere begrensninger av frihet, ikke bare i krigsområdene, men og her hjemme hvor kritikken til stadig nye lover som begrenser personintegriteten sjelden når utover kommentarspaltene. Invasjonen av Irak ble begrunnet i en gjennomskuelig løgn om masseødeleggelsesvåpen og i en søkt og virkelighetsfjern påstand om at Irak var medansvarlige for terrorangrepet 11. september. Selv om offentligheten er bekjent med det, eksisterer det en dobbelttenkning som gjør at man ikke på noen måte, med unntak av enkeltstående kommentatorer, konfronterer de ansvarlige politikere i Norge for deres delaktighet i okkupasjoner og krigsforbrytelser iverksatt med løgn som utgangspunkt.

Det fortoner seg underlig at man later til å være overrasket over at islamister og villfarne aggressive muslimske menn i Europa bruker terror som virkemiddel, all den tid Vesten bomber muslimske land i stadig skiftende allianser mellom sjia- og sunnimuslimer. Begrepet asymmetrisk krigføring er lenge kjent, og mot et teknologisk overmektig USA, er terror eneste mulige vei bortsett fra underkastelse. Det er ignorant og arrogant opp mot dumskap å innbille seg at andre folkegrupper vil legge seg ned på ryggen og dø etter moralske imperativ levert med bomber fra en sivilisasjon som kun har en markeds- og konkurransesivilisasjon å tilby i erstatning for egen kultur og tradisjon. Det er dynamikken enkelt forklart, en dynamikk som ansporer til stadig mer hat proporsjonalt med at bomber, intervensjoner og undergravingsvirksomhet fortsetter.

Norsk delaktighet i  krigsforbrytelser

Selv om krigsforbrytelser i norsk selvbevissthet 2012 hele tiden handler om hva andre gjør og har gjort av ondskap med ulikt ideologisk fortegn, så knesatte Nürnbergdomstolen at soldater og offiserer ikke kan frikjennes for ansvar og delaktighet. Skulle man følge disse prinsippene som det gjerne harpes på når det er uforpliktende i moraliserende selvgodhet, så er de nordmennene som bemannet bombeflyene, fra flygere til beslutningstagere, over Libya ansvarlige for sine handlinger, som drap på sivile. Det å vise til at man kun utfører ordre er om Nürnbergdomstolen skal ha noen relevans utover det historiske ikke lenger holdbart, men praksisen er relativ, makten og seierherren rår. Men i dagens informasjonssamfunn som det hevdes at vi lever i, er ansvaret større enn for de som deltok i krig og overgrep før 1945, all den tid kunnskapen om hendelser utover det nære og hva propagandakanaler formidlet, for soldaten da var ukjent.

Det er ingen politisk tvang eller folkevilje som tvinger soldater og offiserer i strid for Norge, de gjør det fordi de har lyst. Etter reportasjer og intervjuer å dømme fremstår det som selvrealiseringsprosjekter, med dødelige konsekvenser for de som rammes. De militære som var og er kritiske til at Norges forsvar er USAs forlengede arm, for ikke å si spyd, i utenrikspolitikken, er i løpet av de senere år skviset ut og har med få unntak ingen plass i det omdefinerte norske forsvaret som nå har kloden som sin arena (Tidligere offiser, som senere ble skviset ut, Tom Christian Blix omtaler  Norges innsats i Afghanistan som «tøys og tull»).

At flere av de militære som har kommet tilbake med diverse senskader allerede opplever å bli stemoderlig behandlet når det kommer til støtte og oppfølging etter endt innsats, det er den norske stats varemerke, enten det kommer til nordsjødykkere eller veteraner, og en sak for seg som vil bli stadig mer diskutert i årene etter Afghanistan og andre mislykkede krigstokt.

Professor i strafferett, Ståle Eskeland, er en av de få som er prinsipielt konsekvent på området, og har gått tydelig ut i forhold til Norges delaktighet i tortur gjennom støtte til USA og aksept av Guantanamo, en frisone for statlige overgrep, og ikke minst finansiering av tortur som benyttes i Afghanistan av regimet vi bistår der.

«Etter det som nå er kjent, fra pålitelige kilder, må norsk finansiering av afghanske fengsler og avhørssentra opphøre omgående. Praksisen med overlevering av fanger til afghanske myndigheter må stanses. I motsatt fall kan norske myndigheter bli ansvarlige for medvirkning til tortur. Det er straffbart, etter norsk lov og etter folkeretten – ikke bare «ikke enkelt», som Tjønn skriver.»

Les kommentaren «Tortur i norsk  innpakning» i Aftenposten

 

Krig er ikke fred, tross politikernes og media nytale

Samtidig så kan man lese andre steder at noen hevder at krigen handler om at afghanske jenter skal kunne gå på skole.  Fortell det til de afghanerne som ligger i biter eller for alltid har stumper der det var lemmer, de har neppe sansen for den sortens svart humor fra Norges side.  At denne perfide argumentasjon får stå uten større motforestillinger i media, fra mennesker tilhørende et folk som de siste 70 år ikke har behøvd å frykte for liv og helse, og som i de foregående verdenskriger og århundrer bare unntak av noen få modige ikke var villige til å ofre noen verdens ting for selvstendighet – det er sørgelig fortellende.

Det norske «vi» som man i offentligheten akademisk for lengst har dekonstruert og latterliggjort og fremdeles ikke klarer å avgrense eller definere, prøver man nå å pusse støvet av.  Både for å legitimere deltagelse i tidligere og pågående angrepskrig, men særlig for å forberede oss på neste. For det er liten tvil om at om USA og NATO kaster seg inn i et angrep på Syria eller mer sannsynlig Iran, så vil Norge være der i fremste linje.  Man behøver ikke å besitte profetiske evner for å forutse at en krig med Iran vil stille alle de andre krigene i skyggen, med kolossale destruktive konsekvenser for millioner av menneskers fremtid – og miljø. For krigene i Irak og Afghanistan har ikke bare kostet menneskeliv, menneskelemmer og menneskeskjebner. Krig i moderne form er ikke naturvennlig, og utarmet uran som et eksempel (les: http://en.wikipedia.org/wiki/Depleted_uranium#Contamination_as_a_result_of_the_Afghan_War) fra NATO-styrkers ammunisjon og granater, er dødelig lenge etter at prosjektilene er avfyrt.

Krigen i Libya har bare så vidt begynt og har allerede spredd seg til Mali samtidig som det raser kamper mellom separatister og føderalister.  De sivile som angivelig skulle beskyttes har en mer usikker fremtid enn noensinne. I Syria har allerede kristne begynt å flykte til Libanon, det kan være forspillet på en gjentagelse av den blodige borgerkrigen i Libanon, slik vi som ennå husker minnes Beirut fra 80-tallet.  Flyktningestrømmene som nå sveiper Afrika og Midtøsten har ikke blitt mindre selv om humanitære forsett legges til grunn for bombing og intervensjon, og de vil fortsatt vokse.

Ikke min krig

Men dette var ikke og er ikke min krig, jeg er ikke med i det «vi» som har gått til krig, det norske folk er heller ikke med og har aldri sanksjonert angrepskrig. Selv om det finnes deler av befolkningen som støtter krigen, på bakgrunn av manglende kunnskap og informasjon i de fleste tilfeller, er det ikke grunnlag for et «oss» eller et felles folkelig ansvar. Det vil si, det «vi» som jeg tilhører er de som ikke synes retorikk om «demokrati» er tilstrekkelig for å bombe, skyte, torturere og drepe mennesker på deres eget territorium, selv om de har kultur, religion, holdninger, styringsformer og levesett som er fremmed for oss.  Selv om verden er stadig mer komplisert sies det, så har prinsipper minst like stor gyldighet. Og et prinsipp om at man først bør søke fredelige løsninger i konflikter hvor begge parter blir hørt; og et annet prinsipp om ikke å angripe mennesker som ikke truer oss, noe afghanske fjellbønder ikke gjør; og et tredje prinsipp om at folk og kulturer får finne sin egen vei fremover for å skape sin egen historie uten å bombes til underkastelse – er prinsipper som jeg tror at majoriteten av det norsk folk faktisk ville stille seg bak. Men da må kritiske stemmer heves og høres.

Nye kriger planlegges og er på trappene, bare en sterk, tydelig og bred opinion kan endre den aggressive kursen Vesten har tatt, for den rådende makten er sårbar for en kritisk opinion ettersom den er stemmeavhengig.

Min krig, i denne sammenhengen, er mot den urett som aksepteres stilltiende av dem som tror at de ved å vende seg bort fra eller kamuflere grusomme realiteter frikjennes for ansvar og delaktighet, og mitt våpen er kun den virkelighet som de fleste av oss har tilgang til bare vi orker å dykke under slagord og overskrifter. På denne fronten behøves det et rungende «vi».

 

ANTIWAR.com 

Stop the War Coalition

Nei til nye NATO 

 

Tidligere general Wesley Clarke, NATOs øverstkommanderende 1997- 2000, kommenterer (2007) den neokonservative strategien og planene for å angripe 7 land i løpet av 5 år etter angrepet på Afghanistan: Irak, Libya, Syria, Libanon, Somalia, Sudan og Iran. Han betegner dette som et kupp mot USAs demokrati:

 

Anbefalt lesning

Helge Lurås, forsker NUPI: «Naive ønsker for Syria»

Helge Lurås, forsker NUPI, om Afghanistan til Klassekampen: «På tomgang i hengemyra»

Knut Nærum: «Her bør DU bombe»

BT, Olav Kobbeltveit: Kristne rømmer frå Midtausten

USAs forsvarssjef Martin Dempsey advarer Israel mot å angripe Iran

Tidligere Mossadsjef advarer mot krig med Iran

Les om Ben Griffin den engelske elitesoldaten som etter eget utsagn nektet å være verktøy for amerikansk utenrikspolitikk

Aftenposten, Halvor Tjønn: Minoriteter i Midtøsten blir annenrangs borgere

Aftenposten, Halvor Tjønn: «Islamister mer selvbevisste»

Tidligere major Tom Christian Blix med erfaring fra flere utenlandsoperasjoner og tjeneste i Afghanistan ble skviset ut av Forsvaret etter et kritisk forskningsprosjekt

Antiwar.com/Philip Giraldi, tidligere antiterrorekspert i CIA: «What War With Iran Might Look Like»

Tidligere våpeninspektør Hans Blix: «Livsfarlig atomspill»

Åsne Seierstad: «Etter Gaddafi»

Patrick Hayes: «How the West wrecked Libya»

Daniel Larison: «Libya is still a mess»

Jihadister rekrutteres til Syria, Kamran Bokari fra STRATFOR analyserer situasjonen –  «Jihadist Opportunities in Syria»