Anderledeslandet


 

Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det finnes jord og utkomme,
tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
– Europas Tibet, høyhimlet, tyst
og nesten endeløst, som tankene.

Tiden er vond, hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født til dette landet,
avlet av fjell og hav i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem, ingen mangel
på ørefiker her.
Men det ble da folk av oss tilslutt,
båtfolk fra først av, herskere
over hele Nordatlanteren.
Og nå plukker vi gullpenger opp fra havbunden
og hjemmet vårt går oss langsomt av minne.
Veiene er så lange her og det er bratte bakker.

Men det ligger der enda, Digernorge,
sjøvasket og tungt, med travelhet, regntåker og tinder.
Søker du opp til dem – til utsynet og himmellyset
så ikke bli deroppe, eller drøm deg bort
for vi venter på nevene dine, og godviljen.
Det er en tid av nød og vi er en del av verden.
Men fra et anderledes land
som ingen herremenn riktig har fått has på.
Så bukker vi ikke så dypt som naboene,
det er for bratt her.

Fra Nattåpent, Dikt, av Rolf Jacobsen

 

Relatert

Masteferd i Hardanger – Et kvad

  • Pluto

    Diktet “Nattåpent” av Rolf Jacobsen, er nydelig og tankefullt skrevet. Refleksjonene gjør seg videre av i dag, hvor ord og mening relativiseres til det ugjenkjennelige uten innhold. La meg forme det slik, som en takk til Rolf Jacobsen, og med et lønnlig håp for en fortsatt levelig framtid, om visdom og klokskap får råde:

    Vakre, dypsindige, talefulle ord – om Norge!

    For det det handler jo egentlig om vern og at borge.

    Behøver man mer for at ei forstå;

    at selv Anderledeslandet, det kan forgå?

    Moderniteten oss sløver, og sjelen den sover,

    og få er da de, som kjempende våger,

    den sannhet som trengs, for at følge;

    naturens Gudgitte lov at forsørge.

    Så står vi da nakne og blikker mot nord,

    hvor forfedrene kjempet på land og fra fjord,

    vi skuer den arv de så møysommelig oss gav.

    Og evner vi ei lenger, at dyrke vår jord –

    så blir alt det skapte blott minne for grav.

    For naturen den gir og naturen den tar –

    men nådeløs er Hun, om mennesket seg fåfengt tror;

    at naturen ei styrer – kun menneskets forkvaklede ord!

    Pluto

  • Slemdal

    Takk til KV for dette flotte dikt av Rolf Jacobsen. Et fint dikt var det.

    Og takk til deg, Pluto! – for ditt eget velskrevne dikt som ikke står tilbake for Jacobsens sitt på noen måte. At du hadde en kvass penn, en dyp innsikt og edle hensikter med dine skriverier visste jeg etter å ha lest talløse av dine kommentarer. At du også besitter skaldeskapens kunst og gunst er rett og slett fantastisk! Det gleder meg at det ennå finnes slike mennesker her oppe i nord. Takk.

    • Pluto

      Hjertelig Takk, Slemdal, for dine (alt for) fine ord!

      Man blir både ydmyk og berørt, når man får en slik respons. Kun et menneske av det edleste hjerte og sinn, kan være så raus overfor sine medmennesker! Jeg leser dine øvrige kommentarer både her og der, med stor glede. Så stå fortsatt på, for sannhet og rett.

      Jeg ønsker deg en fortsatt God Påske, Slemdal – såvel som alle lesere, og ikke minst; den særs kvalitetsbevisste Redaksjonen her på Kulturverk.

      Hilsen Pluto

  • Kristine

    Hei!
    Jeg skjønte ikke dette diktet helt, kan noen oppsumere/analysere kort for meg. Hadde satt stor pris på det for den gir ikke noen mening for meg.

  • Redaksjon

    Hei Kristine,

    Analysen får du nok stå for selv i disse eksamenstider, men noen hint kan vi gi deg.

    Vers 1. Anderledeslandet, Norge er ikke som andre land, det ligger utenfor, på grensen, langt mot nord, i ensomhet geografisk, men og kulturelt. Vi, våre små samfunn, bygdene, er preget av dette landskapet, avstandene, den mektige stillheten.

    Vers 2. Samtiden og hverdagen er preget av utfordringer, både eksistensielt, psykisk og fysisk. Norge er værhardt og egentlig vanskelig beboelig, men det har likevel blitt nordmenns hjem. Det herdet oss og siden (under vikingtiden) hersket vi over nordatlanteren. Men nå har vi fått oljepenger (gullpengene), som hinter til en lettvint måte å tjene penger på, og minnet om de erfaringer som preget oss, som gjorde oss til nordmenn er i ferd med å gå i glemselen. Likevel finnes motstanden her i landet.

    Vers 3. Men Norge er fortsatt i bunn og grunn det samme landet, uendret, i landskap, klima og terreng. Et landskap det er lett å drømme seg romantisk bort i, men Norge og verden behøver arbeidsvilje, realisme og idealisme. Vi lever i vanskelige tider, vi er ikke alene, men en del av verden. Men vårt land, Norge er ikke som andre land (anderledeslandet), som ingen herskere/diktaturer/okkupanter (f.eks.tyskere, dansker, svensker) har kunnet undertrykke helt. Til forskjell fra våre naboland (Sverige, Danmark og muligens og Tyskland, England, Russland) er vi nordmenn ikke like underdanige fordi motstanden ved det å bo her geografisk har preget oss og gitt oss motstandskraft.

    Dette var en kortversjon, diktet er rikt på tolkningsmuligheter, men er likevel ganske så direkte i formen så med disse hintene burde du ha et utgangspunkt til å forstå diktet. Lykke til!

    Red.

    PS. Vi får takke Pluto for skaldeskapet her, rim er sjelden vare!

  • Pluto

    Eksellent fortolket fra Redaksjonen sin side! Jeg tror nok også, at Kristine fikk seg en god-forklarende, positiv aha-opplevelse… :)

    Takker også Red. for ordene om mitt ringe rimvers, som (også relatert til Kristine sin «undring» angående Jacobsens dikt) egentlig var en «poetisk summering» fra min side, på en mangfoldig tekstuell forståelse av “Anderledeslandet” fra dikteren og poeten Rolf Jacobsen sin hånd i denne forbindelse.

    Hilsen Pluto

  • Johannes

    Flott dikt, og supplert nydelig av Pluto! :)