Penger for en ny tid

Kriser gir grobunn for nye løsninger. Kjell Holmstrand har skapt sin egen valuta, og verden over har «grasrotpenger» reddet regioner fra økonomisk kollaps.

Av Kari Bu, samfunnsdebattant og kulturredaktør for =Oslo, hun skriver jevnlig på sin blogg Karibua. Reportasjen har tidligere stått på trykk i =Oslo, januar 2012. 

«– Noen må ta ansvar, sier Alf Håkon. – For tiden har vi det litt for godt i Norge, men det vil ikke vare. Vi er forbundet med resten av verden i et vekstbasert system. Når veksten slutter, kræsjer det. Vi ser tegnene allerede.»

KAN ÉN MANN starte forretning ved å lage egne penger? Det høres ut som en lek eller et lovbrudd, men Kjell Holmstrand beviser at det er mulig. Vi finner ham på nettet, og kjører fire og en halv time til Orsa på den svenske landsbygda. Før var det små virksomheter over alt i regionen. Folk kunne velge og vrake i jobber, og jordbruket blomstret. Nå snakker mange om at tidene har forandret seg, men er tidene nødt til å bli dårligere? Eller kan vi selv påvirke det som styrer utviklingen – det økonomiske systemet?

KJELL MØTER OSS på tunet i hvit arbeidsdress. Han var bare 5–6 år da han skjønte at han var oppfinner. På familiegården har dyrebåser blitt til verksteder. Ute viser han fram sin egen svermfanger. Det er en kasse med en spiss hette over, som gjør det lett å fange bier. Inni hetta bygger de voks til honningen sin.

– Mister du en krukke honning på tærne, kjenner du hva den er verdt, sier Kjell. – Det er en reell verdi. I den globale økonomien fantaserer man om verdier som aldri har eksistert. Bankene låner ut penger de ikke har, til folk som må betale rentepenger som aldri er skapt. Hva skjer hvis alle går i banken og tar ut pengene sine? Det fins ikke nok penger!

KJELL ER EN enkel sjel, som enkelt forklarer hvordan renter og renters renter gjør økonomisk vekst til en tvangstrøye. For å betale renter på lån, må virksomheter stadig øke lønnsomheten. Da kan de blant annet erstatte mennesker med maskiner, lage produkter med kortere levetid, eller sende fisk tur-retur Norge Kina for billig innpakning. Apropos billig arbeidskraft; mange av dagens hjemløse amerikanere har jobb, uten at det hjelper. Ikke rart de demonstrerer for økonomiske reformer.

I den nye boka «Levende økonomi» av Christian Egge leser vi hvordan systemet slår ut i Tyskland. Hver dag overføres en milliard euro fra de 80 prosent som arbeider for pengene, til de 10 prosent som kan la pengene arbeide for seg. De siste 10 prosentene tjener omtrent like mye på sparing og investering som de betaler i renter og forsikringer. Renter er ikke noe vi betaler kun på egne lån. Siden de fleste bedrifter også har lån, er renter innbakt i prisen på det vi kjøper. Det kalles kapitalkostnad, og bidrar altså til opphopning av penger på stadig færre hender.

KJELL ER INGEN fan av rentesystemet. Derfor ville han ikke låne penger da han skulle bygge opp honningvirksomheten. I 1984 skapte han sin egen valuta, som han ga navnet klöver.

– Jeg leste litt i lovbøker, og ringte til Tubma bruk som produserer de svenske kronesedlene. De kunne trykke pengene fort, men det kostet 20 000 bare å sette igang. Dessuten måtte jeg bestille minst fem tonn med seddelpapir. Kanskje de trodde jeg var en sjeik fra Arabia, smiler han.

Et annet trykkeri tok mindre bestillinger, og 2500 sedler ble trykt. Klöveren måtte skille seg tydelig fra svenske kroner, derfor er nummerfeltet speilvendt. På den ene siden er det bilde av en bidronning, på den andre en arbeidsbie. Isteden for riksvåpenet brukes det lokale Dalavåpenet. Kløversymbolet har Kjell hentet fra kortstokken, og ordspråket er: Med honung for framgang.

– Jeg har bare trykt ett opplag. Sedlene er laget av syntetfiber og veldig holdbare. Jeg kjørte klöver sammen med svenske kroner i vaskemaskinen, og begge tålte vasken.

Å TRYKKE PENGER er lett, men hvordan få dem til å virke? Det krever et godt forhold til folk i lokalmiljøet. Kjell begynte å kjøpe bigårder og utstyr av naboer. Han betale med klöver, og slik startet valutaens ferd i Orsa. Alle som bruker klöver, kan kjøpe tjenester og varer av hverandre med valutaen. Det er lukrativt i en landbruksbygd der mye kan skapes lokalt, og ingen er rike på kroner. Verdien av en klöver tilsvarer en krukke med 700 gram honning. I 1984 sto kursen i 20 svenske kroner, i dag er krukken og klöveren verdt 70. Juridisk er klöveren jevnstilt med en sjekk, og verdien er garantert i Kjells honningproduksjon.

I DAGENS KURS er alle klöversedlene verdt 175 000 svenske kroner tilsammen. Men i sitt evige kretsløp, skaper de verdier for mye mer. Pengene forsvinner aldri fra lokalsamfunnet, siden de ikke kan brukes andre steder.

– Tanken er å styrke den lokale økonomien, sier Kjell. – Jo flere her som bruker valutaen, jo nyttigere blir den. Mitt siste innkjøp var deler av en sau. Jeg merker at interessen for klöver øker når det går nedover med landets økonomi. I gode tider er interessen større for svenske kroner, for da fins det mer av dem.

TIDLIGERE HAR klöveren funnet veien helt til Mora, en halvtimes kjøretur unna. Kjell har betalt to klöver for en hårklipp hos frisøren, og spisesteder har godtatt valutaen. På eventuell gevinst betaler man skatt som vanlig, gjennom egen bokføring. Turister synes valutaen er morsom. Kjell er også en humøyfylt kar, men han mener alvor når han snakker om økonomi. Klöver er et lite eksempel på et fenomen som har vokst seg stort andre steder i verden. Da Argentinas økonomi kollapset i 2001, fikk ulike «grasrotvalutaer» flere millioner brukere. Kjell vet bare om én annen svenske som har laget egne penger. En jernbanemann lønnet arbeiderne sine i slik valuta, den gang banen ble bygd i søndre Dalarna.

– Denne valutaen kunne brukes til det meste, men ikke til å kjøpe alkohol. Da ble jo arbeidskraften liggende full hjemme, ler han. Den gamle historien viser hvordan valutaer kan skreddersys for å påvirke brukernes oppførsel. Valutaer som må investeres i lokalsamfunnet, gir for eksempel grobunn for kortreist mat.

KJELL HAR IKKE særlig tro på euroen. Han tror den vil falle som en stein.

– Land etter land rammes av den samme syken, fordi systemet er feilslått i et lengre perspektiv. Kanskje jeg rekker å oppleve bedre tider, men det vil gå nedover først. Vet du hva som skjedde under inflasjonen i Tyskland på 1920-tallet? Husmødrene gikk til byen med trillebårer fulle av penger, i håp om å få kjøpt mat. På det verste var en amerikansk dollar verdt 4,2 trillioner tyske mark. En dame parkerte trillebåren utenfor bakeriet, gikk inn og spurte om det fantes brød der. I mellomtiden kom en tyv og tippet ut seddelbuntene før han stjal trillebåren. Så lite var pengene verdt i forhold til reelle verdier, humrer Kjell.

HAN ER BEKYMRET for penger som bare er luft. Av de 4 trillioner dollar som daglig sirkulerer i New York, handler bare 2-3 prosent om virkelige varer og tjenester. Resten er pengespekulasjon. Kjell anbefaler folk å lære seg mer om økonomi.

– Det fins ingen bedre investering enn å lese om økonomi og personlig utvikling. Det gjør at det går rette veien med meg. Jeg skylder ingen penger for det jeg eier og har. Selv om det går dårlig med verdensøkonomien, er en klöver alltid verdt en krukke honning.

HAN VISER OSS en stabel med bøker. De fleste handler om å styrke selvtilliten, og det trengs nok for å stole på lokal valuta. Men ethvert pengesystem er et spørsmål om tillit. Det får vi høre når vi ringer Per Espen Stoknes, lektor ved Handelshøyskolen BI.

– Vi må skjønne at penger er noe vi selv finner opp. Det er det vi tror det er. Hvis mange tror det er noe annet, begynner pengene å fungere annerledes, sier den frilynte lektoren, som også er gründer. Han ønsker seg et pengesystem med større mangfold. Det er mer robust, akkurat som naturen blir mer robust med et mangfold av arter.

– KOMPLEMENTÆRE VALUTAER fungerer stabiliserende, men økonomifagets store tidsskrifter har ikke plukket opp ideen enda, forteller han. Komplementære valutaer er altså penger som sirkulerer side om side med offisielle valutaer. I dag fins over 5000 slike småvalutaer, som oftest oppstår på grasrota i et lokalsamfunn. Om de ikke gjør folk materielt rike, skaper de i hvert fall bedre kontakt mellom naboer, og mer verdighet for arbeidsløse. Boka «The Future of Money» av Bernard Lietaer viser en rekke eksempler på dette.

PÅ KJØKKENET til Kjell er det ingen luksus. Å være selvstendig er mye viktigere for ham enn å følge interiørmoten. Men noe har han bruk for av nyere ting. På internett diskuterer han alternative pengesystemer. Får han hjelp, vil han starte en messe som heter Framtidslandet, for å vise hvordan vi kan leve etter oljesamfunnet.

– Internett er den stille revolusjonen. Der kan folk utveksle tips om hvordan vi minsker oljesårbarheten og øker selvforsyningen. Det trengs når vi får oljekrise, overbefolkning og økonomisk krise på en gang. Kineserne har forresten samme tegn for krise som for mulighet. Der det oppstår problemer, oppstår gjerne nye løsninger også, sier han optimistisk.

BLANT KJELLS NOTATER på internett, finner vi følgende visdomsord: «Om tillräckligt många människor gör det som de anser är rätt och nödvändigt finns ingen regering i världen som kan ändra på detta i längden. Var inte så rädd att försöka, det är alldeles för mycket snack och för lite verkstad på de flesta ställen.» Nå håper han at dette intervjuet gir ham nye kontakter blant likesinnede. Han legger heller ikke skjul på at han trenger et kvinnfolk. Du finner ham på Facebook.

WÖRGLER SCHILLING er en eldre slektning av klöveren. Den oppsto av ren nødvendighet. Etter børskrakket i 1929 ble Østerrike hardt rammet, fordi landet var avhengig av utenlandske lån. Men én by snudde krise til suksess. Wörgl hadde 30 prosent arbeidsledighet i 1932. Mange av de 4000 innbyggerne hadde vilje og evne til å jobbe, og byen trengte opprustning. Men på kommunekontoen sto bare 40 000 schilling. Da tenkte borgermesteren nytt, inspirert av den tyske økonomen Silvio Gesell. Isteden for å bruke pengene til lønninger, satte han dem i en lokal sparebank, som garanti for en ny pengesort. Wörgl trykte opp sin egen valuta, som finansierte et lokalt byggeprosjekt. Disse pengene fungerte annerledes enn den vanlige schillingen. De ga ingen sparerente. Tvert imot sank de én prosent i verdi for hver måned de ikke ble brukt. Folk brukte pengene, og skapte dermed mer arbeid for byens innbyggere.

MENS LEDIGHETEN steg i resten av landet, sank den som en stein i Wörgl. Broer ble bygget, gater asfaltert og kloakken renovert. Wörgler Schilling ble akseptert så og si over hele byen. Da en rekke andre østerrikske byer ville kopiere systemet, fikk sentralbanken panikk. Lokal valuta ga mindre makt til sentrale autoriteter, og ble forbudt etter 13 måneder. Wörgls arbeidsledighet steg igjen til tredve prosent, og sosial uro herjet i hele landet. Snart ble Hitler hilst velkommen som den sterke redningsmann.

 

VALUTAEKSPERT Bernard Lietaer påpeker at fattigdom og klimakrise ikke kan løses med kun det vanlige pengesystemet. Det forsterker snarere problemene. Det har spilleregler som oppsto da nasjonalisme, evig vekst og kolonisering var i vinden, og globale miljøproblemer var ukjent. I EU har nasjonale banker og den europeiske sentralbanken monopol på å utstede pengesedler. Men lokale valutaer tåles som et foreningsfenomen, også fysiske sedler. De kan skreddersys for å løse aktuelle problemer, og belønner ofte de som setter samarbeid foran konkurranseinstikt. Lietaer mener de kan redde oss også i dag.

KARIN GUTENBRUNNER er tidlig ute. Vi møter henne i Oslo når hun besøker sin norske kjæreste. Hjemme i Østerrike er krisen mindre enn i 1932, men en ny valuta har likevel gitt Karin et bedre liv. Hun kan jobbe mindre, og gjøre mer av det hun liker best. Samtidig kan hun skaffe seg nok av ting, mange flere tjenester, og ikke minst venner. Hun viser fram en pengeseddel verdt 1/4 Stunde (=time). Den oppsto ikke ved at én person trykte penger, men ved at mange ble enige om å danne et byttesystem. Jeg gjør noe for deg, og du må gjøre noe av samme verdi for meg eller en annen bruker av systemet. Alle tjener Stunden når de gir bort tjenester eller ting, som de kan bruke til å kjøpe fra andre.

KARIN BOR I småbyen Galleneukirchen. Blant 25 000 innbyggere i regionen, er 700 med i den nevnte bytteringen, som de kaller TimeSozial. Byttering høres uskyldig ut, men er altså et eget økonomisk system. Karin ble med for fire år siden, da hun holdt på å flytte.

– Jeg gikk på et møte, og traff folk som kunne hjelpe meg med alt mulig. I bytteringen tilbyr vi arbeid vi elsker å gjøre. Trenger vi tjenester som ingen vil gjøre, bruker vi det vanlige markedet.

For Karin er den sosiale verdiskapningen viktigst.

– Vi har minst ett møte i måneden, hvor folk snakker om hva de trenger og hva de kan tilby. I nabolaget bor en blind mann som før var veldig ensom. Gjennom bytteringen har han fått mange venner. Om noen går i minus, er det bare bra. Da må de være kreative med å finne gjøremål. Hvis folk sparer for mye, blir det inflasjon. Derfor har vi en grense for hva vi kan spare. Etter to år begynner ubrukte penger å miste verdi.

NÅR MEDLEMMENE kjøper ting av hverandre, er de brukte eller hjemmelagde. Det skaper interesse for håndverk, og et marked for deling av kunnskap. Et annet viktig marked, ikke minst for miljøet, er byttelån. Hvorfor skal naboer ha hver sin drill når de bruker den så sjelden? Utlån blir mer attraktivt når man får litt betalt. Selv er Karin småbarnsmor og har stor glede av barnevakttjenester.

– Det fine med TimeSozial, er at alle typer arbeid er like mye verdt. Alt verdsettes i timer. Hvis det er snakk om ting, blir vi enige om hva de er verdt. Hvor mye arbeid var det å dyrke grønnsakene? Jeg begynner å tenke over hva som kreves for å lage noe, og setter mer pris på tingene jeg kjøper. Jeg føler meg dårlig hvis jeg betaler for lite.

– Hvorfor har dere papirpenger? Er det ikke lettere å administrere alt elektronisk?

– Sedler er noe alle har erfart. Vi har medlemmer som ikke er vant til å bruke PC. Sedler er også fint for barna, når de vil hjelpe til med noe. Men vi har et veldig bra websystem som heter Cyclos. Jeg tror ikke det er oversatt til norsk. Jeg vet ikke så mye om norsk økonomi, men den er litt mer stabil enn vår. Likevel er den bundet av et system som er dømt til å feile. Jeg ser ikke på finanskrisen som noe negativt. Vi må omstille oss, og da trenger vi krise, sier Karin, som har studert samfunnsøkonomi ved universitetet i Linz.

PER ESPEN STOKNES har doktorgrad i grønn økonomi. Han skriver om komplementære valutaer i boka «Penger og sjel». Slike penger kan synliggjøre andre verdier enn tradisjonell kapital, skriver han. Er vi enige om at vi trenger mindre klimautslipp, kan vi skape pengesystemer som hjelper oss med dette. Det handler mer om systemer enn om enkeltmenneskers moral. Et system som premierer raskt uttak av store naturressurser, vil automatisk gjøre oss «slemme». Vi spør lektoren om han får lov å forelese om «grasrotpenger» på handelshøyskolen.

– Ja, der kommer jeg med fremtidsscenarier, og fremtiden er åpen. Jeg bruker et tenkt fremtidsbilde til å formidle en annen virkelighetsforståelse. Jeg har også forelest for finansdepartementet, og provosert folk der. Finanskrisen har gjort det mulig å tenke nytt om penger. Fra nittitallet og fram til 2008 trodde man at Sentralbanken kunne motvirke krise med såkalt inflasjonsstyring. Så fikk dette synet et skudd for baugen.

– SER VI PÅ HISTORIEN, har vi alltid hatt en blanding av stabilitet og katastrofe i økonomiske systemer. Spør du meg, vil dagens system kollapse om ikke så lenge.

– Verden har mange små komplementære valutaer. Kan de få en større rolle?

– Blir noen virkelig store, vil nok Sentralbanken slå ned på dem. Det synes jeg er tragisk. Selv om vi får et annet økonomisk system, tror jeg ikke det blir så veldig annerledes. De som har makt til å ta beslutninger foretrekker det kjente og trygge.

HAN FASTSLÅR AT sentralbanker har langt større makt enn politikere. Og bankene er så bundet av samfunnsøkonomisk teori at en sjef eller oljefondsforvalter som tenker annerledes, vil miste jobben.

– Du ville kanskje ikke fått jobb i noen sentralbank?

– Nei, ikke som økonom i hvert fall. Jeg vil at staten skal sette opp en parallell instiutsjon til sentralbanken, for å videreutvikle erfaringer med komplementære valutaer. Telemarkskroner, Buskerudpund eller hva det måtte være. Lokale bytteringer er veldig sårbare så lenge de drives av ildsjeler.

VI FINNER IKKE Telemarkskroner eller Buskerudpund i Norge, men bytteringer har vi flere av. De er mindre enn sørover i Europa, men de har egne valutaer. I Oslo heter pengene bytt, i Bergen takk og i Stavanger iddis. Glanstiden var på 90-tallet, og flere ringer har gått dukken siden. Vi blir med når vennene Morten Byom og Alf Håkon Lund blåser liv i valutaen gryn. Den brukes i Ås byttering, som var Norges første da den kom i 1994. Her var det full fres i mange år, men nå er det ganske dødt.

– Når man ser situasjonen i Europa, synes jeg andre pengesystemer er gode å ha. Dessuten er de mer demokratiske, sier Morten. Han er inspirert av kjæresten Karin – ja, hun fra Østerrike. Vi møter begge på Lesestedet café i Ås, hvor tolv personer sitter i en klynge.

– To hundre husstander i Ås var med i bytteringen, sier Alf Håkon Lund. – Jeg syntes det var utrolig stilig. Ikke noe styre, ingen vedtekter, bare ildsjeler. Det holdt en stund, men nå trenger vi kanskje en formalisering.

KARIN FORTELLER om ledere, arbeidsgrupper og regler i østerrikske bytteringer. Den lokale ildsjelen Gunvor Seip blir begeistret, men hvor er menneskene som vil drive bytteringen? Flere melder seg til å hjelpe med data, men så blir det stille. Noen har for mye å gjøre. Noen har for dårlig helse. Har vi for gode TV-kanaler i Norge? Eller bare for god råd?

– På slutten av vår aktive periode, klarte vi ikke en gang å få til ett møte i året. Jeg vet ikke hvordan vi skal få til noe hver måned, sier Gunvor. – Selv brukte jeg bytteringen for å holde liv i foreldrene mine. De fikk bedre livskvalitet og slapp å havne på sykehjem.

GUNVORS HISTORIE minner om et utbredt fenomen i Japan. De siste 15 årene har landet hatt liten eller negativ vekst i BNP. Det betyr ikke at de eldre må lide. Et valutasystem kalt fureai kippu har eksistert siden 1995. Hjelper du en eldre person, oppnår du kreditt i systemet. Kreditten kan spares til du selv blir gammel og trenger hjelp. Du kan også gi opptjent kreditt til andre. Valutaen kan bare brukes til eldreomsorg, derfor sløser ingen den bort. Samfunnet sparer uhorvelige summer, for eldre har ofte behov som ikke krever profesjonell hjelp. Og japanerne er mer fornøyd med omsorgen de får kjøpt for fureai kippu, enn den de får kjøpt for yen. De foretrekker det personlige fremfor det institusjonaliserte.

– NOEN MÅ TA ansvar, sier Alf Håkon. – For tiden har vi det litt for godt i Norge, men det vil ikke vare. Vi er forbundet med resten av verden i et vekstbasert system. Når veksten slutter, kræsjer det. Vi ser tegnene allerede.

– Jeg har fortsatt tro på bytteringen, men vi har en utfordring, sier bytteveteran Solveig Viste. – I Norge har vi lite tid og mye penger. Bytteringer fungerer best når folk har mye tid og lite penger.

– Tenk over hva dere kan dele og hva dere liker å gjøre, sier Karin. – Selv vil jeg gjerne lære norsk.

– Det kan du lære av meg, sier en dame som tidligere ga uttrykk for dårlig helse. En forretningsavtale er muligens inngått – i gryn.

 

Relatert

Fra tapere til skapere – fra en global til en integral økonomi

Hva er penger? – del I – del II og del III

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi