Debatt: Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger

Det finnes blant mange samfunnsdebattanter, idealister, politikere og endog næringslivsfolk en trang til å legitimere sine standpunkt ut fra god vilje. Men god vilje er ikke ensbetydende med realitet eller positive konsekvenser. Andrew P. Kroglund, har i sitt essay «Om å dikte verden inn i Norge» og oppfølgeren «Veksten vi skaper må være av en annen type enn idag» mange gode observasjoner og åpenbart gode intensjoner, men og vakre visjoner som han deler med flere. Men hvor holdbare er de egentlig i et økologisk perspektiv?

Av A. Viken

«Veien dit er lang, men begynner med å forkaste forestillingen om at vi kan redde andre folk bedre enn de kan redde seg selv. Det er en grunnfalsk sjåvinisme og mene at eget levesett passer alle andre. Illusjonene om at man først må nå en global løsning for å løse lokale problemer kan kastes på samme bål.  Vi må starte med det nærmeste, det vi kan gjør noe med, nemlig oss selv, for så å bygge utover, så vil konsekvensene av de faktisk konstruktive og gode gjerningene spre seg som ringer i vann.»

Det er gjennomgangstone at mange av de stemmer som ytrer seg i offentligheten tilkjennegir at de ønsker en bærekraftig fremtid, de ønsker en fremtid uten krig, sult, fattigdom og for store ulikheter mellom folk og land. De styrende kreftene vil i tillegg ikke bare opprettholde status quo, men arbeide for fortsatt forbruksvekst samtidig som man satser på at globale klimaavtaler skal være en vidunderkur som mirakuløst skal sikre verdens ressursgrunnlags uten at mennesker skal legge vesentlig om sin livsstil. Forbrukskulturen settes det fra ledende politikere sjelden spørsmål ved, fordi mantraet om arbeidsplasser og ikke minst det å sikre eget gjenvalg veier tyngre enn faktiske og reelle tiltak for å verne om unike biotoper, naturlandskap og naturressurser.  Det vil si de unike livsformene som opprettholder både jorden og menneskeheten. Det økonomiske system som dominerer globalt er avhengig av forbruksvekst for ikke å implodere, og det er denne veksten som man gjerne vil eksportere til utviklingsland slik at de ut fra et vinn – vinn perspektiv skal opparbeide seg en velstand tilnærmet den vestlige.

«Bærekraftig fremtid» – en floskel?

Samtidig er vel det andre mantraet i offentligheten, begrepet «bærekraftig fremtid» nå blitt så inflatorisk i den grad at de fleste som uttaler det enten  ikke helt forstår konsekvensen av det eller bevisst bruker det som manipulativt ordfyll. Dette kommer særlig til syne når man ønsker å redusere menneskeheten fotavtrykk i form av redusert forbruk av fossile brensler, samtidig som man arbeider aktivt for å spre et vestlig forbruksmønster globalt og kjemper en iherdig kamp om å utvinne de siste oljedråpene og gassreserver i stadig økende tempo.  I tillegg blir vi flere, mange flere. Om det er en graf som uomtvistelig står som en hockeykølle så er det befolkningsveksten. Det er mennesket selv som er den største kilden til overforbruk, alt annet er i stort sekundære konsekvenser av ubalansen mennesker skaper.

Andrew P. Kroglund har skrevet presist her på KULTURVERK om denne dobbeltholdningen etter å ha beskrevet en analogi med Askeladden hvis uselviske holdninger fører ham til suksess:

«Men i følge rapporten «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», skrevet av den britiske historikeren Mark Curtis i 2009, har Norge mistet denne etiske nisjen. I rapporten dokumenterer Curtis hvordan vi tjener milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred. Vi har med andre ord blitt for opptatt av vår egen rikdomsgenerering, vi tenker for mye på å opprettholde livsstilen vår med den erobrede Prinsessen og det halve kongeriket.»

Forbruksveksten er en illusjon, all den tid den reduserer og gjør naturmangfoldet mindre.  Det levende forbrukes, mens død materie skapes. I konsekvens betyr det at fremtidsutsiktene ikke vokser, men minker, veksten er egentlig en regresjon for menneskehetens mulighet til å overleve på denne planeten – det er den harde summen slik ståa er i dag.

Katastrofen her og nå

Kroglund følger opp i sitt essay med beskrivelse av den pågående katastrofen enhver informert samfunns- og naturinteressert kjenner til: Utryddelse av arter og det stadig minskende biologiske mangfoldet:

«Men så et stykke «ubehagelig sannhet»: I dag lever vi og er vitne til den sjette store utryddelsen. Studier av fossiler indikerer at ca. 30 arter utryddes per år, som et gjennomsnitt. I følge FNs Millenium økosystem-vurdering, så er den nåværende raten 1000 ganger høyere, dvs. 30 000 arter i året. Projeksjoner fremover, basert på habitat-ødeleggelse og klimaendringer er 10 ganger høyere. Noen estimater sier at 30 % av verdens plante- og dyrearter kan forsvinne om 100 år.»

(…)

«Spørsmålet vi da må stille oss er: Om vi forårsaker en økologisk katastrofe, vil vi da overleve den? Og like viktig: Har vi rett til å ødelegge livsgrunnlaget for dyr, planter og insekter, som alle har gått foran oss i den evolusjonen som var nødvendig for at vi skulle bli mennesker?»

Ja, dette spørsmålet er det betimelige spørsmålet, og det er her virkeligheten skiller lag ikke bare med Kroglund, som dog har evnen til å se de fundamentale spørsmålene, men og med de stemmer som dominerer offentligheten omkring begrep som klima, miljø og global utvikling ressursforvaltning og problemløsning.

Fattigdom løses ikke med forbruksvekst

Ordet som forpurrer det hele er «fattigdom» og følgesvennen «fattigdomsbekjennelse». I det overmette Norge og Vesten er det ikke underlig psykologisk å forstå at mennesker synes det er urimelig at de selv vasser i materielle goder mens andre hungrer og knapt har nok til et eksistensminimum. I velvillig og ivrig korttenkthet med en god dose europeisk skyldfølelse griper man da gjerne til to løsningsmodeller: Man eksporterer materielle goder og kapital som fordrer en industrialisert teknisk avansert vestlig forbrukskultur, som bistand, samtidig så åpner man grensene for de som vil søke seg direkte til honningkrukken og annamme det vestlige forbruksmønster som nå tegner seg som globalt ideal.

Det biologiske fotavtrykket det til stadighet snakkes om kan slik umulig bli lettere, det blir blytungt og tramper ned det grønne som gror i dobbelt forstand.

Bredo Berntsen beskriver det slik i sitt innlegg «Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase»:

»Befolkningsveksten og den økonomiske veksten er nå altfor stor til at våre politikere klarer å leve opp til sine forpliktelser når det gjelder å bevare det biologiske mangfoldet. Tross forpliktelsene både i Grunnlovens paragraf 110b, undertegningen av Biomangfoldkonvensjonen og vedtak i Stortinget, er målet om å bevare biomangfoldet langt unna. På den norske rødlisten står det hele 3886 arter og 1800 er vurdert som truet. Det er kort og godt kraftig kollisjon mellom vekst og vern!»

Bistand har ingen effekt

Bistandspolitikken har vært katastrofal i mange tilfeller hvor man har støttet opp om despotiske og menneskefiendtlige regimer. I tillegg sender man bistand til regimer og samfunnsstrukturer som godtar økologiske forbrytelser som er ugjenkallelige og som vanskeliggjør ytterligere muligheter for mange befolkningsgrupper til selvforsyning. På toppen av dette viser i empirien omkring det at verdens fattige befolkningsgrupper blir flere, bistanden fungerer ikke. I en artikkel på forskning.no konkluderes det i overskriften med «Norsk bistand har ingen effekt».

Dette er ikke ukjent for de som har sett litt under overflaten av store ord og festtaleprat fra politikere og andre som vil sole seg i velgjørenhetens glans, men likevel får det fortsette. Stemmer som preker for frihandel som fattigdomsbekjempelse og miljøvern i samme åndedrag, utviser en særlig grad av Orwellsk dobbelttenkning. Hjelp til selvhjelp, burde være det grunnleggende prinsipp i det globale ansvaret som Kroglund og andre trekker opp, og han og andre vil ganske sikkert hevde at det står de vitterlig for. Men da nytter det ikke å bekjempe fattigdom i lys av vestlig overflod, og den dårlige samvittigheten bør spore til kamp mot forbruksvekst og en naturødeleggende forbrukssivilisasjon, som er den eneste globale fellsnevner man opplever på reiser omkring i alle verdensdeler. Massene av mennesker vil ha de samme statusobjektene, den samme overfloden, det er drømmen vi har eksportert som nå blir vårt felles mareritt.

Derfor tar mange i samme omgang og tenker import, la oss importere «underlegne», det vil si de fremmede fra kulturer som står under oss i materielle velferdsgoder, la de også få smake på det vi har, så vil de vel òg med tiden blir mer som oss, med våre verdier og holdninger. Slik reproduseres en økofiendtlig livsstil.

Global monokultur

Globaliseringsbestrebelsene som føres både med våpen og kapital i hånd har hittil ikke fremmet noe kulturelt mangfold, men et sivilisatorisk enfold hvor det er en monokultur som hevdes som fremste ideal, hvor den som forbruker mest har størst verdi.  Hvordan kan man hevde i et økologisk perspektiv at det er rett både å eksportere en naturfiendtlig livsstil samtidig som man skal importere flere mennesker som skal dele den naturfiendtlige livsstilen vi selv burde endre radikalt? Hvordan kan man håpe på en form for løsning der fremme når det er et regnestykke som umulig kan gå opp, det er vanskelig å forstå om man mener at målsetninger, løsninger og konsekvenser henger sammen i et hele.  Likevel henger mange norske og vestlige beslutningstagere fast i en form for drøm som får og har fått katastrofale konsekvenser, sosialt, økonomisk, kulturelt, men ikke minst økologisk.

Trumfkortet de stadig trekker frem er den gode vilje. Men de globale problemene blir ikke mindre selv om denne viljen angivelig er stor, de øker med eksponentiell kraft sammen med jordens befolkning. De fattigste områdene i verden fremtrer nå mer som slagmarker hvor stormakter og småmakter som Norge, kjemper innbitt for egen innflytelse og maktsfære med veldedighet som inngangsbillett til de respektive land.

Finnes det da i det hele tatt noen løsninger? Ja, selvsagt gjør dét det. Er det en løsning som vil være behagelig og smertefri for alle? Nei, i og med de overskridelser som mennesket er ansvarlig for, så vil det innebære drastiske konsekvenser for noen. Men løsningene som vil tvinge seg frem om man ikke tar tak i dem nå, vil bli betydelig hardere og mer brutale jo lengre man utsetter dem.   Hele verden kommer aldri til å samhandle totalt, så man må ta utgangspunkt i de verktøy som finnes til rådighet, ikke globale utopier til høyre eller venstre.

Lokale løsninger

Kroglund selv er inne på løsningen i det han fremhever lokalsamfunnet, og lokalpatriotisme. Det er det lokale ansvaret og de lokale størrelsene som er veien å gå om man ønsker et reelt bærekraftig samfunn med et gjensidig forpliktende ansvar for de som inngår i dette samfunnet. Men da må man ikke smøre samfunnslimet tynt utover til et globalt abstrakt som truer med å gå i oppløsning, men holde på de fellesnevnerne som gjør at folk føler gjensidigheten og solidariteten ikke som tvang, men som en konsekvens av et opplevd og utøvd fellesskap. Globalt sett, bør vårt ansvar strekke seg til å hjelpe frem samfunnsstrukturer som har et økologisks perspektiv og selvhjulpenhet som absolutt mål, og hvor levestandard ikke måles i forhold til vår egen overflodsivilisasjon, men til en kretsløpsøkonomi bygget på lokale kulturers premisser.  Rent konkret handler det om matvaresikkerhet, det er primærnæringene som må bygges, og det er lokal og regional omsetning og distribusjon som må prioriteres om man ønsker reell selvforsyning.

Småsamfunnene, de mindre fellesskapene er ikke bare en praktisk-funksjonell løsning, det er og en som står mennesket og det menneskelige nærmere, kulturelt og sosialt.

Veien dit er lang, men begynner med å forkaste forestillingen om at vi kan redde andre folk bedre enn de kan redde seg selv. Det er en grunnfalsk sjåvinisme og mene at eget levesett passer alle andre. Illusjonene om at man først må nå en global løsning for å løse lokale problemer kan kastes på samme bål.  Vi må starte med det nærmeste, det vi kan gjør noe med, nemlig oss selv, for så å bygge utover, så vil konsekvensene av de faktisk konstruktive og gode gjerningene spre seg som ringer i vann.

Det innebærer å ikke forbruke andre folks ressurser og naturgrunnlag eller benytte deres arbeidskraft for å nære eget overforbruk. Handel og eventuell kulturutveksling må være til gjensidig fordel i et langsiktig perpektiv.

God vilje forplikter, forplikter en til grensesetting, realisme og konsekvent handling.  Det er lett å være god i ord, langt mer krevende i handling, og skal man handle lokalt og globalt, så betyr det å ta høyde for alle de konsekvenser man med rimelig grunn kan forutse nå. Om man skal ta etter Askeladdanalogien, så vil det si at man ikke forer trollet. For slik verden ser ut nå, et det vi som både er troll og Askeladd, vi sitter med løsning og undergang i våre hender, det gjelder å velge det vi egentlig vet er rett.

 

Anbefalt lesning: Beretningen om et varslet sammenbrudd og  FN – rapport konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%

 

Relatert

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Overbefolkning, beretningen om en varslet, men fortiet katastrofe – kommentar til debatt på Litteraturhuset

Befolkningskrisen – en kommentar

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Frihetens grenser

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler