Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Jeg forsøkte i mitt forrige innlegg på Kulturverk, «Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem», å tegne et omriss av problemer vi har begynt å få og fremtidige problemer det er sannsynlig at vi får, som følge av klimaendringer. Videre prøvde jeg å vise at de økte konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren får store konsekvenser for jordas økosystem(er) og matproduksjon, samt at de vil forsterke konsekvensene av andre lite livskraftige praksiser i jordbruk, skogbruk og annen ressursutnyttelse som Erling A. Christiansen skisserte i sitt innlegg «Nyliberalt dukketeater».

Av Lars Eivind Augland,  PhD Geologi

«Det at noen kapitaliserer på klimatrusselen betyr ikke at den ikke eksisterer. At vår verden er dominert av teknokrater og hyklere betyr ikke at alle som kjemper for lavere drivhusgassutslipp og en mer økologisk og rettferdig verdensorden er det.»

Dette avfeier Christiansen i sitt oppfølgerinnlegg, «Ta farvel med klimasaken», med postmoderne vitenskapskritikk og med en påstand om at menneskeskapte klimaendringer er et påfunn for å skape et inntrykk av ressursknapphet og gjennom det et nytt marked for investering av kapital.

Som jeg presiserte i mitt forrige innlegg og som jeg vil understreke også her, er jeg enig med Christiansen i at dagens grove utarming av jordsmonn bringer oss inn i en uoverskuelig økologisk ubalanse som på sikt vil svekke dyrkningsforhold og potensialet for matproduksjon betraktelig over store områder. Christiansens økonomiske analyser av handel med CO2-kvoter som rene finansprodukt skapt for å kunne sikre investorer profitt, tiltrer jeg og vil derfor ikke kommentere ytterligere. Men jeg vil med stor styrke fastholde at de begynnende klimaendringene vi nå er vitne til dramatisk forverrer problemene skapt av førstehåndsprosesser (lokal utarming av jordsmonn) gjennom mer ekstreme værforhold (spesielt tørke) og tilbakekoplende mekanismer. Klimaendringene vil i tillegg føre til økt havnivå, noe som vil legge store, fruktbare landområder under vann og fordrive millioner av mennesker. Og for å gjenta et sentralt poeng fra mitt forrige innlegg som Christiansen ikke ser ut til å ha fått med seg: klimaendringene er ikke noe problem for jorda og liv som sådan, men det vil ha enorme konsekvenser for menneskeheten på grunn vår demografi og for biodiversitet fordi endringene foregår hurtig og sannsynligvis med akselererende tempo. Og ikke minst, klimaendringene representerer ikke en naturlig utvikling, men menneskenes verk. Som art forandrer vi kanskje de globale livsbetingelsene på jorda på langvarig basis (tusener av år); inngrep det kan stilles store etiske spørsmålstegn ved.

«Hvis klimaendringer kunne bidra til å utrydde vår nærmeste slektning, er det da så usannsynlig at nye klimaendringer vil kunne få skadelige konsekvenser for vår egen og andre arter?»

Mange arter har blitt utryddet ved klimaendringer

I sin iver etter å bedrive skarp polemikk overser Christiansen det åpenbare, nemlig at demografien er radikalt forandret gjennom de siste 7000 år. Under tidligere klimaendringer av lignende karakter som de vi opplever nå, har menneskene aldri vært så tallrike og satt et så stort «fotavtrykk» som vi har gjort de siste hundreårene (se «Den antropogene epoke» av M. Stolpnessæter). Derfor vil konsekvensene nå bli store av klimaendringer som det før var mulig å tilpasse seg ved folkevandringer. Det samme gjelder selvfølgelig for andre arter. Som Christiansen riktig påpeker er det stort press på et utall arter på grunn av menneskelig aktivitet og ødeleggelse av habitat. Nettopp derfor vil effektene bli enda kraftigere jo større klimaendringene blir, det er enkel logikk: De allerede begrensede habitatene vil bli ytterligere begrenset når arter må migrere for å tilpasse seg nye klimaforhold (dette gjelder spesielt for arter i polare områder fordi det er vanskelig å trekke lenger nord enn Nordpolen og lenger sør enn Sørpolen). Det kan være verdt å minne om at svært mange arter gjennom livets historie har blitt utryddet som følge av klimaendringer. Ny forskning på Neandertalerne knytter for eksempel den populasjonsmessige flaskehalsen arten opplevde for omtrent 40 000 år siden og som sannsynligvis ble utslagsgivende for deres utryddelse, nettopp til hurtige klimaendringer i forbindelse med glasiasjon (Dalén og medarbeidere, 2012). Hvis klimaendringer kunne bidra til å utrydde vår nærmeste slektning, er det da så usannsynlig at nye klimaendringer vil kunne få skadelige konsekvenser for vår egen og andre arter?

Global forsuring av havet

De økte konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren har også andre skadevirkninger, eksempelvis forsuring av havene, et fenomen som fører til store problemer for kalkskall-dannende organismer og som også kan påvirke for eksempel nervesystemet og navigeringsevnen hos fisk, som påvist i en studie publisert i januar i Nature Climate Change (http://www.nature.com/nclimate/journal/vaop/ncurrent/full/nclimate1352.html#/affil-auth). Dette punktet er også noe Christiansen avfeier med å indikere at problemene med forsuring av havene kun er av lokal art, relatert til utslipp rundt laksemærer. Lakseoppdrett i sin nåværende form er en svært lite bærekraftig produksjon, der det ikke bare er lokale utslipp som har en destruktiv effekt for havets økosystemer. Men når det gjelder den globale forsuringen av havene, er disse utslippene bokstavelig talt dråper i havet og bidrar kun med lokal skade og har ingenting med den dokumenterte globale havforsuringen å gjøre (se Friedrich og medarbeidere, 2012). I arktiske havområder har man de siste årene periodevis observert undermetning for aragonitt, den vanligste karbonatformen for kalkskall-dannende organismer, som følge av havforsuring. Undermetning av aragonitt vil i beste fall hemme veksten av kalkskall hos organismer, i verste fall vil det korrodere allerede eksisterende kalkskall. Aragonitt-undermetning vil forsterkes med økte CO2-konsentrasjoner. Siden mange kalkskall-dannende organismer, som korallrev og flere planktonarter, er svært viktige elementer for livsopprettholdelse i havenes økosystemer, vil en trussel mot disse organismenes eksistens også være en trussel mot resten av økosystemenes eksistens. Planktonarter (næringskjedenes fundament i havet) som har kalkskall er, spesielt i polare havområder, svært utsatt for allerede observerbar havforsuring. Hvis næringskjedens basiselementer fjernes er det ikke vanskelig å tenke seg hvordan hele næringskjeden vil reagere (se for eksempel V. J. Fabry og medarbeidere). På lengre sikt kan altså forsuringen av havet representere en like alvorlig trussel mot fiskebestandene (og dyphavskorallene) som dagens utålelige trålfiske.

Vitenskap og vitenskapskritikk

Jeg skal ikke gjenta listen over reelle og potensielle skadevirkninger som jeg listet opp i mitt forrige innlegg her, men la det være med de ovennevnte eksemplene og heller konsentrere meg om Christiansens vitenskapskritikk og fremlegge grunnleggende dokumentasjon som underbygger teorien om de pågående klimaendringene som menneskeskapte.

Det er svært få, om noen, seriøse klimaforskere som bestrider at det foregår en høyst reell global oppvarming. Det blir hevdet av en del klimaskeptikere at den såkalte «hockeykølle-grafen» er blitt falsifisert, noe som ikke medfører riktighet. Det har sant nok vært hyppig diskusjon om datagrunnlaget og de statistiske analysene M. E. Mann benyttet i den opprinnelige publikasjonen der denne grafen ble presentert og det har blitt vist at de tidlige modellene blant annet ikke godt nok reproduserte nedkjølingen gjennom Den lille istid og at hockeykølleformen kunne være et resultat av den statistiske databehandlingen. Men uavhengig av disse usikkerhetene knyttet til «hockeykølle-grafen» viser de nyeste beregningene av den globale temperaturutviklingen at den generelle trenden som ble beskrevet for de siste tiårene er høyst reell (http://data.giss.nasa.gov/gistemp/2011/; http://berkeleyearth.org/analysis).

Christiansen trekker frem usikkerheten i temperaturdata og utfasingen av bakkestasjoner for å stille spørsmål ved gyldigheten av den observerte temperaturøkningen de siste femti årene. Usikkerhet i denne type observasjoner har fått mye oppmerksomhet nettopp på grunn av klimaskeptikernes sterke fokus på problematikken og ferske studier viser klart at det ikke er noen uoverensstemmelse mellom observasjoner og modeller for temperaturgradienter gjennom troposfærekollonen. Dette er for eksempel vist i en gjennomgang av temperaturdata fra de forskjellige målemetodene gjort av P. Thorne og medarbeidere fra 2011. En nylig re-evaluering av forskjellige datasett gjort av G. S. Jones og G. A. Stott (se kildemateriale) gir samme konklusjon; selv om det er små variasjoner i forskjellige temperaturdatasett, gir det ikke nevneverdige utslag på det tyvende århundres modellerte temperaturutvikling. Den siste spikeren i kista for de som benekter at det har funnet sted en global temperaturøkning de siste tiårene kommer fra et pågående prosjekt ved Berkeley Universitetet, Berkeley Earth Surface Temperature (BEST; http://berkeleyearth.org/analysis), ledet av en av «hockeykølle-grafens» sterkeste kritikere, Richard Muller. Ved å re-analysere 1,6 milliarder temperatur-datapunkter (hovedsakelig rådata) fra mer enn 39 000 målestasjoner globalt, finner forskerne ved BEST at temperaturen har økt med 0,911 (± 0,042) °C siden midten av femtiårene. Klimaskeptikernes anklager om at klimaforskere bruker målestasjoner og temperaturdata skjevt, faller derfor utvilsomt døde til jorden.

Det kan nevnes at BEST-studiene også ser på om det foregår såkalt «urban oppvarming» (en forklaringsmodell klimaskeptikere har påstått er en av årsakene til de økende målte temperaturene). Konklusjonen er klar: ingen slike effekter er observerbare, temperaturøkningen de siste femti årene er global.

Det har av noen forskere blitt knyttet usikkerhet til hvorvidt det er antropogene utslipp av drivhusgasser som har forårsaket den observerte globale oppvarmingen, eller om det er solas varierende aktivitet som er den eneste drivkraften. Det er en overveldende stor majoritet blant klimaforskere som støtter det første synet. Den gruppen som benekter det antropogene bidraget til klimaendringene har nok, som Christiansen er inne på, ofte blitt stemplet som useriøse eller med en klar utenomvitenskapelig agenda, og det har da også vist seg at mye av forskningen som avviser menneskeskapte klimaendringer nettopp er finansiert av industri som tjener på at offentligheten og beslutningstagere ikke skal tilslutte seg synet på klimaendringer som menneskeskapte.

Alternative hypoteser

Den alternative hypotesen til antropogene klimaendringer som følge av økte drivhusgassnivåer, er at det er økt solaktivitet som har ført til de observerte klimaendringene. En interessant implikasjon av denne hypotesen er at vi skulle forventet en temperaturnedgang de siste 13–14 årene. Flere fremstående klimaskeptikere med god støtte i media har da også hevdet at dette har vært tilfelle, dessverre helt uten dokumentasjon. The Associated Press gjennomførte i slutten av 2009 en interessant test av nedkjølingshypotesen ved å sende ut globale temperaturdata fra de siste 130 år (bakkedata) og 30 år (satellitt-data) til flere uavhengige statistikere, uten å gi noen informasjon om hva dataene representerte. Statistikerne, som altså ikke visste at dataene de skulle behandle var temperaturdata, skulle så se etter trender i dataene. Det de fant var en stigende temperaturtrend de siste decenniene og ingen nedkjøling i løpet av de siste 10 årene før 2008. Den eneste måten en negativ trend de siste ti årene kunne skapes på var å begynne tidsserien i det rekordvarme El Niño-året 1998 og basere seg utelukkende på sattelittdata (som generelt viser lavere temperaturer enn bakkedata). Hvis for eksempel årene 1997 eller 1999 ble brukt som utgangspunkt ville trenden bli henholdsvis flat og stigende. Videre er det slik at 9 av de 10 varmeste årene som noensinne er registrert har inntruffet etter siste årtusenskifte (http://www.sciencedaily.com/releases/2012/01/120119152353.htm ), noe som korrelerer svært dårlig med observert solaktivitet som har vært på et minimum gjennom 00-tallet (http://science.nasa.gov/science-news/science-at-nasa/2011/14apr_thewatchedpot/). Som dette eksemplet viser er det vanskelig å få de observerte klimaendringene til å korrelere med solaktiviteten, selv med «kreativ» bruk av data.

En av de fremste eksponentene for forklaringsmodeller som holder solaktivitet som drivkraft for de pågående klimaendringene er fysikeren N. Scafetta som sammen med medarbeidere blant annet har hevdet at eksplosjoner i solens atmosfære, «solar flares», er den primære årsaken til klimaendringene. Disse forskerne har forsøkt å påvise en statistisk korrelasjon mellom hyppigheten av «solar flares» og temperaturøkning. Deres statistiske analyser ble grundig evaluert av professorene M. og K. Rypdal ved Universitet i Tromsø som i en artikkel publisert i Physical Review i 2010 viste at det ved bruk av adekvate statistiske analysemetoder ikke fremkommer noen observerbar korrelasjon mellom temperaturutviklingen og hyppigheten av «solar flares». Resultatene samsvarer i stedet med det som forventes ut ifra teorien om antropogene klimaendringer.

På tross av at en vitenskapelig teori aldri vil være hundre prosent sikker, er gode teorier basert på falsifiserbare underhypoteser som er nødvendige deler av den overgripende teorien, det nærmeste vi kommer vitenskapelige sannheter om komplekse systemer. Det er mange dårlig karakteriserte faktorer i klimasystemet som gir en relativt stor usikkerhet i fremskrivningene av endringer i systemet. Likevel er det slik at når et overveldende flertall av observasjoner korrelerer og peker i samme retning, må disse observasjonene inngå i forklaringsmodellene. Som det blir påpekt blant annet av tidligere nevnte M. og K. Rypdal (www.physorg.com/news189845962.html), utgjør teorien om menneskeskapte klimaendringer en overgripende teori som omfatter alle observasjoner. Teorien er falsifiserbar på den måten at hvis en av grunnpilarene eller underhypotesene falsifiseres, må hele teorien falsifiseres. Dette kjennetegner en etterprøvbar teori som oppfyller Poppers krav til vitenskapelighet.

De alternative hypotesene for klimaendringene er derimot karakterisert av en rekke ad hoc hypoteser som ved hver falsifisering erstattes av nye ad hoc hypoteser, og dermed blir den overordnede hypotesen, klimaendringene er ikke forårsaket av antropogene drivhusgassutslipp, umulig å falsifisere. Den overordnede hypotesen er altså ikke koherent og representerer derfor ikke en vitenskapelig hypotese i poppersk forstand. Det at det finnes forskere som hevder at de observerte klimaendringene ikke er menneskeskapte innebærer ikke, som Christiansen hevder, at det kun er påstand mot påstand i spørsmålet om årsaken til de observerte klimaendringene. Det postmoderne vitenskapssyn der ingen forklaring har forrang over en annen er utdatert, akkurat som den absolutte positivismen vi kjenner fra starten av forrige århundre. Ved å bygge overgripende teorier fundert på falsifiserbare grunnhypoteser nærmer vi oss forklaringer på virkeligheten som er etterprøvbare. Og jo mer teoriene tåler tidens tann, altså når akkumulerte falsifiseringsforsøk ikke feller teorien, jo større relevans har den. Det er mulig Christiansen kan fremvise 30 sider med kildemateriale som påstår at klimaendringene ikke er menneskeskapte, men jeg har svært vanskelig for å tro at dette er forskning som tåler nettopp de vitenskapelige krav Christiansen henviser til i sin anekdote om Popper. Eksemplet ovenfor, som blir regnet som et fremstående klimaskeptiker-bidrag, er bare et i rekken av klimaskeptiker-forskning som ikke holder adekvat vitenskapelig standard, men som blir overeksponert i media som følge av journalisters og redaksjoners sug etter konflikt og «kontrære» standpunkter.

«At vår verden er dominert av teknokrater og hyklere betyr ikke at alle som kjemper for lavere drivhusgassutslipp og en mer økologisk og rettferdig verdensorden er det.»

Menneskeskapte klimaendinger er ikke mulig å bevise 100 %

Når det er sagt, og på tross av de overveldende mengdene observasjoner som passer inn i teorien om antropogene klimaendringer, noen av dem skissert ovenfor, er det altså selvsagt ikke mulig å bevise at klimaendringene er menneskeskapte med hundre prosents sikkerhet og det finnes derfor en liten sjanse for at de er forårsaket av andre (ukjente) mekanismer. Er det likevel slik at vi ikke har et ansvar for å prøve alt vi kan for å forhindre det som med overveiende sannsynlighet er konsekvensene av menneskelige handlinger når vi har så sterke indikasjoner på at det sistnevnte er riktig? Jeg vil hevde det er et grunnleggende moralsk ansvar, både kollektivt og på individnivå, å nettopp prøve å forhindre det som høyst sannsynlig er en klimautvikling som vil få fatale konsekvenser for enorme grupper mennesker. Skulle det vise seg at de pågående klimaendringene allikevel ikke er menneskeskapte, vil vi ved å legge om samfunnet til et lavforbruks-samfunn, kunne sikre kommende generasjoner muligheter til å forme sitt eget samfunn med tilgang på ressurser som vi ellers vil ha frarøvet dem.

Interessant nok er mange av de løsningene Christiansen skisserer for å få bukt med utarming av jordsmonn og jorderosjon, nemlig småskala, energieffektivt skog- og landbruk blant de viktige tiltakene for også å redusere drivhusgassutslipp. Komplett omlegging av fiskeriene (tilbake) til småskala kystfiske vil kunne redde sterkt truede fiskebestander samtidig som det vil redusere energi- (petroleums-)behovet radikalt og dermed også drivhusgassutslippene. Og så videre. Det interessante og positive er at det synes å være enighet om mange av tiltakene som kan bidra til å skape en livskraftig økologi, selv om Christiansen i sin trang til å kategorisere verden i svart og hvitt (les: boomsters og doomsters) velger å avfeie en av vår tids største dokumenterte langsiktige trusler for å fremheve sin egen enestående posisjon av eksklusiv innsikt. Jeg må nok en gang gjenta ordene fra mitt forrige innlegg om at det ville være langt bedre å forsøke å forene de gode kreftene som vil forandre våre samfunn i en retning som er økologisk livskraftig enn å assosiere klimaforkjempere med naive fråtsere (les: de som spiser «gilde-pølse og salmalaks») som lar seg misbruke i kapitalistenes tjeneste. Det at noen kapitaliserer på klimatrusselen betyr ikke at den ikke eksisterer. At vår verden er dominert av teknokrater og hyklere betyr ikke at alle som kjemper for lavere drivhusgassutslipp og en mer økologisk og rettferdig verdensorden er det.

Faren med fornekting av klimaendringer

Faren med Christiansens fornekting av klimaendringene, er nettopp at han går den økonomiske og politiske elitens ærend ved å bagatellisere den hydrokarbondrevne økonomiens skadevirkninger. Hvis den oppfatningen opprettholdes at uttak og forbrenning av hydrokarboner ikke har noen skadelige konsekvenser, kan man enkelt forsvare ytterligere petroleumsbasert konsum og for eksempel høy produksjon av kunstgjødsel, hvis overdreven bruk er et av de store problemene som fører til utarming av jordsmonn (fordi man kan drive monokultur-basert landbruk). Det kan også være verdt å minne om at jordkloden har et gitt volum og derfor reelt begrensede ressurser. En sunn og langsiktig forvaltning av disse ressursene på en økologisk forsvarlig måte, er derfor avgjørende for å sikre fremtidige generasjoner et visst materielt handlingsrom. Den globale økonomien er i stor grad basert på ideen om ubegrenset energitilgang (og dermed hydrokarbon-tilgang) og evig vekst, og nettopp derfor er klimaendringene tett sammenvevde med andre strukturelle problemer av både økologisk og økonomisk art. Petroleumsutnyttelsen muliggjør industri- og monokultur-landbruket som har svært skadelige virkninger på den lokale økologien, samtidig som det fører til drivhusgassutslipp som truer økologien globalt og forverrer økologien lokalt ved tilbakekoplende prosesser i en ubrytelig ond sirkel.

Istedenfor å gå hydrokarbonøkonomiens ærend, burde alle med økologiens beste i sikte kjempe for et lavere hydrokarbonforbruk, både av hensyn til de lokale og de globale livsbetingelser for mennesker og andre arter på kort og lang sikt. Det bør så absolutt føres en kamp for å endre våre praksiser i jordbruk, skogbruk, fiske, energiutvinning og produktforedling, men det utelukker ikke at det også må kjempes for en bedre verdensorden fritt for destruktivt forbruk som vil få enorme skadevirkninger på lengre sikt.

 

Tidligere innlegg i debatten

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Ta farvel med klimasaken

 

Relatert

Naturvernet som forsvant

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase

 

Kildemateriale

Dalén, L., og medarbeidere, 2012, Partial genetic turnover in neandertals: continuity in the east and population replacement in the west, Molecular Biology and Evolution. DOI: 10.1093/molbev/mss074

Fabry, V. J. og medarbeidere, 2009, Ocean Acidification at High Lattitudes: The Bellwether, Oceanography, 22 (4), p. 160-171. http://www.tos.org/oceanography/archive/22-4_fabry.pdf

Friedrich, T. og medarbeidere, 2012, Detecting regional anthropogenic trends in ocean acidification against natural variability, Nature Climate Change. DOI: 10.1038/NCLIMATE1372

Jones, G. S., and P. A. Stott, 2011, Sensitivity of the attribution of near surface temperature

warming to the choice of observational dataset, Geophys. Res. Lett., 38, L21702, doi:10.1029/2011GL049324.

Rypdal, M., og Rypdal, K., 2010, Testing Hypotheses about Sun-Climate Complexity Linking, Physical Review Letters, 104, p. 128501-1-4.

Thorne, P. W., Lanzante, J. R., Peterson, T. C., Seidel, D. J., and Shine, K. P., 2011, Tropospheric temperature trends: history of an ongoing controversy. Wiley Interdisciplinary Reviews: Climate Change, Volume 2, Issue 1, p. 66-88.