”Å ferdes” i naturen er et sammensatt begrep og en sammensatt erfaring. Bymenneskets ferd i naturen er ikke den samme som jaktmannens eller eventyrerens. For de fleste av oss innebærer det å bevege seg langs opparbeidede stier, gjerne lyssatt kveldstid, mot et mål som Ullevålseter for eksempel, der kaffe og boller vinker i det fjerne. De færreste trenger inn i naturen, oppsøker ukjente steder.

Av Hanne Herrman, billedkunstner, daglig leder Norsk forening mot støy

Natur er for de fleste sivilisert, urbanisert natur, i trygg nærhet til byen, til andre mennesker, til bekvemmeligheter som varm drikke, toalettfasiliteter, mat og fravær av angst overfor en umælende, selvtilstrekkelig natur.

Under en egen utfart i naturen erfarte jeg naturangst; den ble etter hvert så påtrengende at jeg reiste meg og dro hjem. Hva var årsaken? I naturens stillhet og ro begynte tankene å tumle rundt: Er det bjørn her? Og hvordan er det med villsvin? Hvor lenge ligger bjørn i hi? Kan den dukke opp her, nå? Min mangel på kunnskap om både bjørn og villsvin førte til at jeg dro hjem og leste meg opp på dyr og dyreadferd i norsk natur.

Jeg tror ikke jeg er enestående. Jeg tror mange har det som meg. At naturen fremstår som et lukket system, som i sin fremmedhet gir meg angst, som skyldes  min mangel på kunnskap om og forhold til naturen som livssystem og sted. Og en sterk opplevelse av ikke å høre til der.

Det er ubekvemt der. Du blir våt når du setter deg, det stikker av barnåler og kvister, underlaget er ikke flatt og mykt, skyer skygger for solen, det blåser, du har for lite på deg, du søler kaffe på klærne og blir klissete på hendene av kvae og pålegget på brødskiva, tørker det av på buksene, men har fortsatt den klebrige følelsen. Du har glemt kniven og turøksa, og det er  maur overalt. Og så i tillegg den snikende følelsen, uroen: er det noen her? Noen som vil meg noe jeg ikke vil? Er det farlig? Kan det bli farlig? Hva jeg gjør jeg hvis det dukker opp en bjørn? De løper fort, klatrer i trær; villsvin har støttenner, de også løper fort. Og så bor de her, det er deres hjem. Jeg er bare på besøk; hva om de ser på meg som inntrenger, en som forstyrrer?  Uvitenheten, mangelen på erfaring og fortrolighet fører til at naturen blir skremmende. Den er penest – og tryggest – på avstand, på foto, på organiserte turer langs organiserte stier…

Nordmannen fødes ikke lenger med ski på beina eller tursekk på ryggen. Nordmenn fødes i all hovedsak i byer, i urbaniserte områder langt unna villmark og fritt dyreliv.  Over 80% av den norske befolkningen bor i byer (på verdensbasis bor over halvparten av oss i byer). ”Jungelen” er en storbyjungel, og for all del, den er farlig nok.

Situasjonen, i den grad jeg kan tillate meg å generalisere min egen erfaring, og se den i sammenheng med dagens bosettings- og livsmønster, krever et nyansert naturbegrep og en aksept for at naturopplevelser også skjer i byer.  Behovet for bynatur, dvs. natur i byer – parker, vannanlegg, blomsterbed, trær, gang- og sykkelveier langs elveleier, vann m.m. må ivaretas og videreutvikles. By- og stedsutvikling der miljø og bærekraft er bærende elementer, må bygge på bynatur og bynaturopplevelser.

Fri natur eller villmark, dvs. områder som ligger mer enn fem kilometer i luftlinje fra tyngre, tekniske inngrep (veier, kraftlinjer, demninger og lignende), er det ca. 12% igjen av i Norge, ifølge Miljøstatus Norge. Villmarks- og naturopplevelser skjer i dag via  tv-skjermer og programmer à la Lars Monsen, fra sofaen; på samme måte som sportsinteresse er å følge med på tv-overførte sportsevenement.

Personlig har jeg ikke stor trang etter å utøve naturdåder eller oppsøke villmark , men jeg har både lyst til og behov for å dra ut i naturen, slå inn på en umerket sti og kjenne meg trygg; nyte roen, fargene, lydene, dyrene jeg ser, dra opp en matpakke, og unngå den lurende uroen.

Stedstilhørighet. Å kjenne tilknytning til et sted, å være glad i det er en viktig forutsetning for å ville kjenne det, like seg der og ta vare på det. Tidsklemme- og mobilitetsretorikk vanskeliggjør det: Vi har ikke tid og vi er alltid på vei til et annet sted. Kanskje må stedet og tiden gjenerobres, og kobles til miljø- og klimapolitikken slik at den får et kvalitativt innhold med røtter til det egne stedet, og at klima- og miljøpolitikk dermed får mening utover å være et angstfordrivende middel mot jordens undergang.

Det bør kunne la seg gjøre. I Synovates friluftslivsundersøkelse fra september 2011 bekreftes tidligere års undersøkelser:  over 86% av oss oppsøker naturen , vel merke i hovedsak på oppmerkede stier. Det er utenfor de offentlige stiene det gjelder; å  kunne sette seg ned utenfor den trygge sonen og nyte roen og skjønnheten – legge seg på bakken, lukke øynene og slappe av.

Hva om Den norske turistforening arrangerer kurs om å ferdes i natur med glede og kunnskap; jeg er i tvil om at villmarksturisme (en enestående selvmotsigelse, spør du meg) er den rette kuren mot byborgerens siviliserte naturangst.

Relatert 

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden