Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

I Totenåsen bor det riddere. Utrustet med kjærlighet til natur, eget hjemsted, forståelse for naturens egenverd, samt solid kunnskap om ulike former for fornybar energi, har de kjempet og vunnet over vindturbinene og reddet Skreifjella fra å bli vindturbinanlegg (les artikkel om seieren her).

Av Hanne Herrman, billedkunstner, daglig leder Norsk forening mot støy

Uten Don Quijote og hans virkelighetsoppfatning i bagasjen ville våre oppfatninger vært såre mye lettere å strømlinjeforme, sluse inn i rådende tankekategorier.  Legg til knappe høringsfrister, en autoritær holdning fra utbyggingsivrige entreprenører og offentlige etater, og vips kan vedtak drives igjennom med «folkeviljen» i ryggen.

Det gikk ikke slik i Totenåsen. Man lot seg ikke skremme av overrumplende og korte frister, bittesmå annonser i lokalpresse, eller autoritære herremenn og -damer som sa «Slik blir det!».

Siden våren 2010 har ridderne kjempet et durabelig og fredelig slag for å stoppe Havgul Eiendoms forslag om 70 turbiner med navhøyde 100 m og vingefang 112 m i traktene øst for Skjeppsjøen og dermed omdanne 13 km2  av Totenåsens «kuperte huldrestrytrakter til en blanding av industriområde og trafikkmaskin» (s. 3 Høringsdokument fra Åsens Venner om Skreifjella vindpark).

Ridderne har ikke møtt den økonomiske tenkningen med mer av det samme. De holdt opp et speil, kastet målstyringstenkningen tilbake på vekstsamfunnsideologene og sitert sin Arne Garborg fra 1851:

«For pengar kann ein få alt, heiter det.

– Nei, ein kann ikkje det.

Ein kann kjøpa seg mat, men ikkje mathug, dropar, men ikkje helsa, mjuke senger, men ikkje svevn, lærdom, men ikkje vit, stas, men ikkje venleik, glans, men ikkje hygge, moro, men ikkje gleda, kameratar, men ikkje venskap, tenarar, men ikkje truskap, gråe hår, men ikkje æra, rolege dagar, men ikkje fred. Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal. (Um Pengar av Arne Garborg)»

Overfor den umælende natur farer vi frem som vi vil. Tegntydere må til for å tolke naturens svar på våre illgjerninger. Ridderne forteller at naturen er kulturens hjemsted, at stedstilknytning er viktig, at naturen er et rekreasjonssted for ca. 90 % av oss.

Ridderne viser til norsk friluftstradisjon der menneske- og naturverd er likestilte størrelser, til Mardøla-aksjonen, Albert Einstein, Arne Næss, Hans Skjervheim, John Aage Gjestrum, og Christian Norberg-Schultz, som i en artikkel om det moderne samfunnets forhold til vann, skriver at naturvitenskapens abstrakte kunnskap, brukt uten kjærlighet til vannet i seg selv, kan føre til at virkeligheten reduseres til to bokstaver og ett tall: H2O. «Med abstraksjonen kan tingene selv gå tapt», konkluderer Norberg-Schulz: «… blomster og trær, dyr og mennesker, jord og himmel. Det er sandelig ikke rart at naturen lider og reduseres til ‘ressurs’, når vi aldri får vite hva tingene egentlig er (Norberg-Schultz, Vann, Samtiden, 1990; 6)

Hva så med det miljøvennlige, fornybare energialternativet vindturbiner? Hvorfor er ridderne imot det? Årsakene er flere og de er godt begrunnet: Vindkraftproduksjon avgir enorme økologiske avtrykk i naturen, teknologien er sårbar, kostnadene høye, anleggene produserer ca. en tredjedel av året, subsidierte anlegg leverer strøm til konkurransedyktige priser forutsatt ledningkapasitet til eksport og de er et støyproblem.

Regjeringen har innsett at begrepet «fornybar» i energiproduksjon ikke kan være det eneste kriteriet for at én teknologi prioriteres. Energipolitikken dreies igjen mot vannkraftbasert energiproduksjon. Til riddernes begeistring: «OED og NVE får føringer for å satse tungt på naturvennlig opprustning av vannkraftverk med ny teknologi. Optimister blant oss vil si at vi skimter en fornyelse av den grønne, økopolitiske bølgen fra begynnelsen av 1970-tallet med vekt på det gode liv som er fornybart i generasjoner i en naturvennlig fremtid» (s. 21). Totenåsens riddere vant frem med sitt kvalitets- og naturbaserte virkelighetssyn. Vi gratulerer.

Utdrag fra Åsens venners høringsuttalelse :

«…En annen internasjonalt kjent, norsk tenker og gallionsfigur for sammenføyningen av

filosofien og økologien til øko-filosofi, Arne Næss (1912 – 2009), kom etter moden overveielse som Norberg-Schulz, til at naturvitenskapen fratar virkeligheten det kvalitative innholdet – is stripping the things of (their) qualities (8). Næss peker på at prisen for å underkjenne subjektiviteten – praktisk utøvd av Norberg-Schulz i forhold til stedet – blir vi ikke bare overflatiske i vår tenkemåte. Vi undergraver vår evne til å identifisere oss med blomster og trær, dyr og mennesker, elver og fjell og bedriver smertefri ‘verdiskaping’ – les NOK-skaping i natur/av natur.»

 

Les det engasjerende høringsdokumentet her 

 

Relatert 

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Den norske strømkrisen – en bløff

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Naturvern er som fred II

  • Daniel L. M.

    Takk for en fin artikkel! Inspirerende å høre at ridderne klarte å “velte” vindmøllene ved å trekke linjer til Næss og lignende tenkere og gjennom sin sterke lokale tilknytning.

    Ved å redusere naturmangfoldet til kvantifiserbare størrelser er veien kort til fantasifulle måter å utlede profitt fra det – verdien blir målt i forhold til knappheten på ressursene som utledes. Egenverdien, og verdien naturen har for lokalbefolkningen betyr ikke mye når folk på andre siden av verden kan forandre hva skogen din familie har vært omgitt av i årtier til dollartegn på sin PC-skjerm.

    Det kan i tillegg nevnes at selv om vindkraft er en fornybar energikilde, så er måten den utnyttes på i dag ikke spesielt fornybar med tanke på hvor metallene som trengs til dynamoene i vindturbinene kommer fra.

  • Kjell

    Ja, jeg gratulerer Totenåsens riddere med deres seier mot galskap og ignoranse! Det finnes dessverre så altfor mange “Totenåser” i Norge i dette øyeblikk. Det blir skjebnesvangre år og riddere kan det ikke bli nok av. Og jeg takker deg, Hanne Herrman, for din entusiasme og innsatsvilje i arbeidet med å formidle nødvendigheten av en allmenn erkjennelse av natur- og kulturkvaliteter fremfor industrivekstsamfunnets nærmest tøylesløse utarming av natur og samfunn. Jeg las nettopp en artikkel du har skrevet til vern om våre byers grønne lunger og jeg skulle ønske de ideer du målbar snarere representerte reglene istedenfor unntakene. Dessverre kan ikke jeg se noen nevneverdige forbedringer hverken m.h.t. støy eller dette med å ta naturen inn i byene. Enkelte solskinnshistorier er det jo, men i det store og hele… Høringsuttalelsen til Åsens venner er lastet ned og den ser jeg frem til å lese. Både uttalelsen deres og omtalen din gir garantert mangen en ridder håp om at det går an å forhindre slik “bærekraftig” miljøkriminalitet. Men jeg lurer virkelig på om de blodfattige tall- og kartsmedene som fikk dette dokumentet å lese faktisk fikk en “åpenbaring” etter å ha lest de økofilosofiske begrunnelsene eller om vedkommende myndighet virkelig las det du gjengav til slutt. Uansett: Fantastisk med en seier i naturens favør! Mer sånt takk.

  • Kjell

    Godt sagt, Daniel L. M. Dette med metallene er et typisk emne som sjelden eller aldri bringes på banen. Kanskje du kunne utdypet litt for folk som kunne hatt bruk for det i egne høringsuttalelser eller lignende? Det er utfordrende å følge med på alle aspekter i dette informasjonssamfunnet vårt, vet du. Fort gjort å gå glipp av en detalj som kan være utslagsgivende. Ikke at jeg tror vi velter så mange vindindustriprosjekter bare ved å kritisere råstoffkilder og fremstilling av turbiner, men likevel. Listen over motargumenter kan umulig bli for lang.

  • Så flott at Kulturverk har tatt vare på høringsdokumentet fra Åsens venner: http://www.kulturverk.com/wp-content/uploads/2012/02/%C3%85sens-venners-seier.pdf

    Jeg fant det ikke på Østre Toten kommunes hjemmeside.