Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase
Andrew P. Kroglund hadde nylig en artikkel i KULTURVERK – «Drømmen om å dikte verden inn i Norge» – som jeg gjerne vil kommentere. Det er mye å kritisere i Norges oljepolitikk, men istedenfor å gi oljen til andre land, burde vel heller Norge legge til grunn en helt annen langsiktighet i utvinningen og bruken av oljen, den er jo en endelig ressurs.
Av Bredo Berntsen, naturvernforkjemper, statsviter og bl.a. forfatter av referanseverket Grønne linjer : natur og miljøvernets historie i Norge og medforfatter til Norsk natur – farvel? : en illustrert historie
«Poenget er at Norge ikke er en uutømmelig oase og at vår mulighet til å ta i mot mennesker fra andre deler av verden har sine begrensninger.»
Det jeg særlig vil sette fingeren på hos Kroglund er ønsket om at Norge, i langt større grad burde åpne sine dører for verden enn landet gjør i dag. Her blir det en merkelig mangel på logikk, tross han på en utmerket og realistisk måte nevner at i oktober 2011 ble det 7 milliarder innbyggere på planeten, og at vårt kombinerte fotavtrykk er for stort for planetens bæreevne.
Når det gjelder Norge, vil jeg istedenfor å vise til eventyrene, som Kroglund gjør, vise til Første Kongebok i Bibelen. Der står historien som skapte begrepet ”Enken av Sareptas krukke”. Denne enken var ille ute, og hadde bare noe mel i krukken, og litt olje i kruset. Men hun ble hjulpet og fikk beskjed om at ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset”. Myter er én ting – realiteter noe annet.
Poenget er at Norge ikke er en uutømmelig oase og at vår mulighet til å ta i mot mennesker fra andre deler av verden har sine begrensninger. Jeg vil blant annet vise til en bok Sigmund Hågvar og undertegnede har publisert: «Norsk natur farvel? En illustrert historie». Her viser vi at fordi arealene i vårt land selvsagt er en ultimat ressurs, vil stadig vekst – bit for bit – bygge ned strender, vidder, skoger og kulturlandskap. Slik er tre fjerdedeler av norsk villmark allerede gått tapt siden 1900.
Befolkningsveksten og den økonomiske veksten er nå altfor stor til at våre politikere klarer å leve opp til sine forpliktelser når det gjelder å bevare det biologiske mangfoldet. Tross forpliktelsene både i Grunnlovens paragraf 110b, undertegningen av Biomangfoldkonvensjonen og vedtak i Stortinget, er målet om å bevare biomangfoldet langt unna. På den norske rødlisten står det hele 3886 arter og 1800 er vurdert som truet. Det er kort og godt kraftig kollisjon mellom vekst og vern!
Ser vi på et annet relevant aspekt er situasjonen også kritisk. Den stadige veksten gjør at verdifull dyrket mark forsvinner – tross at fulldyrket jordbruksareal i Norge i dag bare er 1,75 dekar per innbygger, noe som er blant de laveste nivåer i verden. Det er en enorm import av kraftfor som opprettholder volumet i norsk landbruk. Hele 700 000 tonn importeres årlig. Dette tilsvarer 2,5 millioner dekar dyrket mark som vi legger beslag på i utlandet – i en verden av sult.
Våre egne fotavtrykk i vårt eget land er allerede for store for landets bæreevne, det er den økopolitiske realiteten. Kroglunds drøm om at Norges dør burde åpnes ytterligere, blir mer romantisk enn realistisk. Innvandringen som den er allerede i dag, er langtfra bærekraftig.
Les gjerne
Litteratur
Bredo Berntsen. Enken av Sareptas krukke – eller økologiske rammer for menneskelig tilpasning. I: Ottar Brox et al. Gode formål – gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk. Cappelen Akademisk forlag, 2003.
Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar, red. Norsk natur farvel? En illustrert historie. 2. utg. Unipub, 2010.
Bredo Berntsen. Grønne linjer. Natur – og miljøvernets historie i Norge. Unipub, 2011.
Relatert
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Befolkningskrisen – en kommentar
Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet
Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler
