En av våre desidert største kapasiteter på det stadig mer påtrengende temaet økonomisk vekst kontra natur- og miljøvern, – statsviteren, naturverneren og forfatteren Bredo Berntsen, – gav i 2011 ut en ny og revidert utgave av sitt referanseverk Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge. De innsikter omkring den pågående naturødeleggelsen verket gir maner ikke bare til ettertanke, men forplikter leseren til handling (Les del I her).

 Av Kjell Brevik, arkeolog 

« (…)I teorien kan åpenbart påstanden om at vekst kan forenes med vern, forsvares. I praksis – i en verden med klare arealbegrensninger, klimatisk sårbarhet, strenge økologiske spilleregler og mengder av truete arter – viser det seg å være en umulighet. Verken konvensjonell markedsliberalisme, sosialdemokratisk planleggingstro eller troen på glupe teknologiske grep kan «overvinne» disse grensene.»

Bredo Berntsen

Naturvernets dimensjoner

Med utgangspunkt i de ulikartede reaksjonene og det engasjementet som oppstod som følge av rovdriften på skogene, skiller Berntsen ut tre dimensjoner som gjorde seg gjeldende hos de ulike representantene: en praktisk dimensjon nært forbundet med forstlig styring av skogressursene, en verdiorientert, emosjonell dimensjon som vektla inntrykk av stemninger, skjønnhet og mangfold, og til sist en kulturell dimensjon som står i særlig forbindelse med det tidligste organiserte naturvernarbeidet, ledet an av foregangsmenn som botanikeren Fredrik Christian Schübeler (1815-92). Naturforskeren Schübeler reiste omkring i Norge og dokumenterte sjeldne og merkverdige trær. Hans virksomhet fikk ufortjent lite oppmerksomhet i samtiden, men lignende arbeid ble senere tatt opp av andre med stor sans for særmerkte trær. Det forhindret likevel ikke at mange verneverdige trær falt for menneskehand, men i 1870-årene ble de første eiketrær kjøpt opp med mål om å beskytte dem for fremtiden. Dette var starten på det som skulle bli en lang og viktig tradisjon med vern av enkelttrær og mindre bestand som naturminner, gjerne slike det kunne knyttes tro og skikker til[i]. I denne perioden fant også de første virkelige områdefredninger sted, som når den viden kjente Bøkeskogen i Larvik ble overdratt til staten i 1884 (landskapsvernområde fra 1980).

«Rendyrkingen» av de tre dimensjonene forbundet med verdiene i den norske skogsnaturen er en genistrek av forfatteren i og med at dette er betraktninger som blir uttrykt av ulike representanter over et langt tidsrom og som dermed har overføringsverdi til en lang rekke saker knyttet til «det klassiske naturvernet» gjennom det 20.århundre og frem til i dag.

Pionertiden

Kapitlet Pionertiden i norsk naturvern 1900-20 berører bl.a. de første tankeeksperimentene rundt norske nasjonalparker, inspirert av amerikanske og fremfor alt tyske realiseringer av slike omfattende naturfredninger, og det Berntsen betegner som det endelige gjennombruddet for naturfredningstanken her til lands, – Nordahl Fischer Willes (1858-1924) foredrag Om Naturens Mindesmærker og deres Bevarelse i 1909 der botanikkprofessoren både på et vitenskapelig og verdiorientert grunnlag beskrev situasjonen for naturminnene på norsk jord, sammenlignet den med andre lands formidable verneinnsats og manet den unge nasjonen til å igangsette tiltak, ikke minst gjennom å styrke ungdommens interesse og kjærlighet for naturen. Sommeren etter ble Lov om naturfredning vedtatt: «Til grunn for loven om naturfredning lå interesser som ofte sto i motsetning til den rent næringsmessige bruken av naturen. Loven betegnet, tross sine begrensninger, et klart gjennombrudd på det politiske plan for fredningsinteressene i en tid da dette aspektet i samfunnsutviklingen nok syntes fjernt både for politikere og folk flest» (s.53). Dermed dukket det opp administrative fredningsvedtak av statseide skoger flere steder i landet.

I 1913 tok komiteen som fremmet vedtaket om vår eldste naturfredningslov initiativet til dannelsen av en Landsforening for Naturfredning i Norge som skulle utbre forståelsen og iveren for naturfredning blant allmennheten. Vinteren tre år etter var landsforeningen endelig virksom med kretsforeninger i Troms, Trøndelag og på Østlandet: «I årsberetningen for 1916 heter det i en programformulering at mange av naturens kulturelle eller nasjonale minner hadde bukket under for pengegriskhet og uforstand før kulturbølgen av «hjembygdsvern» nådde Norge. Og det gjaldt å hegne om alle naturminnene: «Ikke bare videnskabsmanden har interesse av at tyde deres sprog – hver nordmann har interesse av at bevare disse nasjonale mindesmerker uforfalsket.»» (s.55). Dette sitatet viser tydelig at landsforeningen, som mye senere skulle smykke seg med navnet Norges Naturvernforbund, ikke anså seg selv som et isolert fenomen, men som en nær slektning eller utløper av tilsvarende bevegelser, f.eks. Heimatschutz på tysk område, og alt det måtte innebære av aktelse for stedegen natur og kultur.

Industrialisering og vassdragskonflikt

I de påfølgende kapitler, Industrialisering og vassdragskonflikt 1905-24 og Naturvern i små skritt 1920-45, går Berntsen gjennom både oppturer og tilbakeslag for de voksende verneinteressene. Hans gjennomgang er for omfattende til at jeg kan gå i dybden her, men innledning til det sistnevnte kapitlet gjorde et sterkt inntrykk: «Gjenom upplæringi maa den ættleden som veks fram læra aa sjaa paa naturi ikring ikkje berre som produkt til materiell vinning for menneskje, men som eit organisk samanhengjande heile som paa det djupaste grip inn i vaart fysiske og aandelege liv.» (s.75). Denne viktige formaningen i vakker høgnorsk språkdrakt er et utdrag fra en artikkel publisert i 1920 av pedagogen Sjur K. Selland. Berntsen skriver at mellomkrigstidens økonomiske og industrielle stagnasjon merkbart bremset utbyggingstakten og regner Selland som en av de mange kulturoptimister som opplevde tiden etter første verdenskrig som en mulighet til å ta de rette valgene på vegne av natur og kultur. Det som slår meg er at Selland ikke utelukkende vektlegger naturens avgjørende betydning for vår fysiske eksistens, men også for vårt åndelige liv. Denne oppfatningen var han slettes ikke alene om og den ligger selvfølgelig til grunn for mange menneskers utvidede naturvernengasjement den dag i dag. Likevel er dette et aspekt som altfor ofte overskygges av en endimensjonal og innholdsløs menneske- og naturforståelse der natur- og miljøvern stadig ser ut til å måtte begrunnes i funksjonalistiske og i disse tider direkte kapitalistiske vendinger (f.eks. lønnsomheten av å ta vare på såkalte økosystemtjenester).

Det ideelle naturvernet

Hva angår den snevre oppslutningen omkring det ideelle naturvernet i mellomkrigstidens Norge, kommer forfatteren med en verdifull betraktning: «Foreningsarbeidet ble vanligvis ledet av naturforskere, embetsmenn og offiserer. Den manglende bredden i rekrutteringsmønsteret må ses i sammenheng med samfunnsforholdene og livsvilkårene til folk flest. Det var stor arbeidsløshet og slette materielle og sosiale kår. Det å bedre sin stilling sosialt og økonomisk og også i politisk henseende, syntes nok for de fleste å være viktigere enn beskyttelse av natur, som det tilsynelatende var nok av. Særlig var det de økonomiske fordelingsspørsmålene som i denne perioden var gjenstand for politisk og sosial strid – så sterkt at det oppsto en krise for hele det politiske systemet. Utviklingen i landbruket og økende industrialisering forutsatte samtidig sterkere utnytting av naturen. Det naturvernet som den økonomiske ressursforvaltningen representerte, ble dominert av et syn hvor naturvern mer og mer ble oppfattet som en ren produksjonsressurs. Det de fleste politikere og økonomer var opptatt av, enten de sto på et liberalistisk eller sosialistisk grunnlag, var å få skapt vekst, både økonomisk og befolkningsmessig. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen har i artikkelen «Kulturpessimisme fra romantikken til i dag» pekt på hvor likt de økonomiske liberalistene og sosialdemokratene fungerte. I sosialdemokratiet inntok økt forbruk plassen etter det gamle spørsmålet om livets mening. Men forsoningen mellom kapital og arbeid skjedde på bekostning av natur og miljø, som var stumme og uten stemmerett. Slik ble også modernitetskritikken svekket, for den fikk ikke støtte verken i arbeiderbevegelsen eller blant de nye kapitalister. Det var ikke interesse for å sette grenser for industrisystemets og teknologienes videre utvikling.» (s.109).

Etterkrigstiden

Storkrigen førte unektelig til fem nokså nedslående år for det organiserte naturvernarbeidet, men i Etterkrigstid 1945-60 – naturvernet ut av dvalen får vi et riss av et samfunn som over natta endrer seg til en akselererende industrinasjon der mantraet kort og godt var «Bygg landet». Både historisk og kronologisk sett nærmer vi oss nå en på det nærmeste monolittisk vekstideologi vi alle fremdeles er «prisgitt». Bare ved å lytte til folk som selv har erfart denne taktfaste velstandsøkningen, kan hver og enkelt av oss få et visst begrep om formatet av de gjennomgripende forandringene i et land som fremdeles var sterkt preget av fiske, landbruk og generelt måtehold. I kapitlet stifter vi bekjentskap med den skarpe og forutseende ingeniøren, forfatteren og filosofen Georg Brochmann som med sine advarsler om farene for en global økologisk kollaps nærsagt talte til døve ører sent i 1940-årene. Det kan trygt sies at han var «forut for sin tid».

Naturvernets gjennombrudd og storhetstid

Det klassiske naturvernets gjennombrudd 1960-70 og Naturvernets storhetstid 1970-75 byr på en grundig gjennomgang av de mange tegn i tiden; opprettelsen av Rondane nasjonalpark, – vår eldste, – var nok den største julegaven for mange i 1962. Berntsen har viet mye plass til vassdragsdebatten som jo har vært og stadig er en kjerne til store konflikter. Jeg synes han oppsummerer situasjonen godt med noen ord i førstnevnte kapittel: «De uheldige følgene av vassdragsreguleringene hadde møtt motstand fra første stund. Vi fikk kampen om Skjeggedalsfossen og Tyssestrengene, og protester fra oppsitterne rundt Møsvann i Telemark – begge deler allerede rundt 1900. Og utbyggingen av vassdragene har da også vært svært drastisk. Fra 1906, da den første store kraftverksdammen i Norge sto ferdig ved Møsvann, og fram til 1962, ble mellom 30-50 prosent av ferskvannsarealet regulert. Til å begynne med var konfliktsituasjonen i utbyggingssaker ofte preget av problemstillingen «stygt eller pent», men senere ble problemene større og mer omfattende.» (s.145). Som en konsekvens av truslenes mange ansikter, – ikke minst ulike forurensningsproblemer, – og en mer utbredt erkjennelse av den verdensomspennende utfordringen ble nå miljøvernbegrepet innarbeidet i vokabularet og har siden den gang blitt brukt både synonymt med og som en utvidelse av det klassiske naturvernet.

Samarbeidsgruppen for natur- og miljøvern

Og parallelt med de økende natur- og miljøødeleggelsene vokste det frem en ny garde natur- og miljøvernere, deriblant (og kanskje først og fremst?) «tenketanken» Samarbeidsgruppen for natur og miljøvern (snm) som tok i bruk heller uortodokse metoder i vassdragskampen: «Den arbeidet på samme måte som Naturvernforbundet, med natur- og miljøvern over en bred skala, men den var samtidig mer aksjonsorientert og villig til å gå til bruk av sivil ulydighet for å få stoppet raseringen av særlig verneverdig natur.» (s.163). Selv om (snm) var meget virksom på mange nivåer, både aktivistisk og intellektuelt, og flere av dens medlemmer ennå er viktige talerør i kampen for en natur- og menneskevennlig kultur, skrev gruppa seg for alltid inn i historien gjennom Mardøla-aksjonen i Eikesdalen som Berntsen med rette omtaler som den første solide alliansen mellom organiserte natur- og miljøverntilhengere og bygdefolk i landet vårt.

(Snm)-ideologer som Nils Faarlund, Sigmund Kvaløy Setreng og Arne Næss (1912-2009) har fremdeles stor innflytelse gjennom konkret naturvernarbeid og økofilosofiske skrifter og bøker[ii]. Et vell av inspirasjon og ukuelig innsatsvilje for en ny kultur med dype røtter i norsk jordsmonn. Jeg vil hevde at (snm) i sine «glansdager» fra 60-årene til og med den svært interessante EF-debatten i 1972 representerer noen av de kraftigste grønne linjene i natur- og miljøvernets historie: «Først ute var [(snm)], som i allmannamøte 26.januar 1972 gikk mot norsk medlemsskap i EF. De tok utgangspunkt i at utviklingen gikk i retning av en global økologisk krise, og at mens gapet mellom næringsmidler og folkemengde økte med stigende hastighet i de fattige land, økte sløseriet og nedbrytningen av miljøet tilsvarende i den rike delen av verden. I Norge var utviklingen allerede kjennetegnet av avfolkning av bygdene, strukturrasjonalisering, etablering av miljøødeleggende storindustri og urbanisering. Til sist ble det pekt på at Norge ennå var et land med rik variasjon i næringer, levesett og miljø, et mangfold som ga grunnlag for et livskraftig naturmiljø og et levedyktig folkestyre: «En økologisk riktig politikk må ta sikte på å forsterke dette naturlige mangfold istedenfor å erstatte det med et system som betyr forenkling, oversiktelighet og manipulerbarhet tilpasset sentralisert styring. Et slikt system tjener bare de makteliter som eier og styrer Europas finansielle og teknologiske ressurser.»». Et kjerneargument i 1972, – mer aktuelt enn noensinne i 2012.

Mot vår egen tid

Nye natur- og miljøvernår 1974-78, Energipolitikk 1973-80 og Mot vår egen tid. Disse er alle godt skrevne kapitler som til sammen danner et pensum for alle som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for de mange gledelige fremskritt og ikke minst demotiverende tap i en mangefasettert norsk natur- og miljøkamp frem til denne dag hvor det kan se ut til at vi i samme stund som de økologiske rammene kan sies å være grovt vanskjøttede og oversteget bevitner en tilspisset krise innad i natur- og miljøvernbevegelsen(e). For det kan se ut til at de tre dimensjonene Berntsen «foredlet» med utgangspunkt i reaksjonene på behandlingen av norske skoger og naturminner på 1800-tallet har vært med oss hele tiden, men at den praktiske, funksjonelle og grunne dimensjonen og «økologien» (den rene systemtenkningen) nå har inntatt en såpass dominerende form og posisjon at uroen er til å ta og føle på. Én av en rekke gjentatte momenter i Grønne linjer og et emne Bredo Berntsen lenge har villet diskutere på saklig nivå er den samlede befolkningsvekstens åpenbart dramatiske og dødbringende konsekvenser for natur og miljø, – et særdeles sårbart felt som kan sammenlignes med det skjellfrie stedet på ormens buk. Dette er en «sensitivitet» han for lengst har satt i forbindelse med den fremherskende industrielle vekstoptimismen og ideologier som gjennom mer enn hundre år har avfeid advarslene som politisk propaganda[iii]. I året som har gått har stadig flere etterlyst de norske miljø- og landbruksorganisasjonenes standpunkter i forhold til den prekære situasjonen.

Grenser for vekst

Dette og mere til fremheves i den verdifulle oppsummeringen Grenser for vekst som Berntsen samler en del av utviklingslinjene det er gitt plass til i verket, løfter blikket og serverer en betenkning over tingenes tilstand i den stund boka gis ut på nytt: «Vi har sett at også når det gjelder kampen mot forurensningene, er det gjort en betydelig, langvarig innsats. Den økende og kompliserte vekst skal styres, kontrolleres og løses via stadig mer kompliserte juridisk-administrative og teknisk-økonomiske metoder i en slags gigantisk spiral. Forurensningsskandalene er like fullt mange, dramatiske og hyppige. I teorien kan åpenbart påstanden om at vekst kan forenes med vern, forsvares. I praksis – i en verden med klare arealbegrensninger, klimatisk sårbarhet, strenge økologiske spilleregler og mengder av truete arter – viser det seg å være en umulighet. Verken konvensjonell markedsliberalisme, sosialdemokratisk planleggingstro eller troen på glupe teknologiske grep kan «overvinne» disse grensene.» (s.344-345).

Noe av det som slår meg umiddelbart etter å ha lest Grønne linjer er at vår tids konflikter mellom industrivekstsamfunnet og det reelle natur- og miljøvernet i Norge er siste ledd i en strid som har pågått kontinuerlig siden den første virkelige reaksjonen hos romantikerne i det 19.århundre. Det innledende eksempelet fra Namdalen illustrerer tydelig at utemmede skoger og vassdrag langt ifra er frelst fra det inngrodde profittjaget. Bredo Berntsen viser at selv om snøballen rullet nesten uavlatelig gjennom forrige århundre har ikke motstanden på langt nær vært forgjeves, men mange fredninger og adferdsendringer i naturens favør har vært dyrkjøpte. I 2012 tar flertallet av landets innbyggere et friskt miljø med tilhørende biologisk mangfold, matsikkerhet (fiske- og jordbrukskultur) og vernet natur for gitt, men denne boka bidrar til å problematisere denne «selvfølgen». For å si det svært enkelt ligger det oftest en betydelig arbeidsinnsats bak den minste seier i naturens navn, enten det er opprettelsen av et verneområde, hensynet til dyrkamark i planleggingen av en ny motorvegtrasé eller gjennomslaget for en lov som kolliderer med økonomiske interesser! Til tross for at dette er en bok som omhandler emner som på et øyeblikk kan bidra til en total sinnsformørkelse er Berntsen flink til å balansere stoffet på en sånn måte at en i det neste øyeblikket kjenner sterk glede og motivasjon. Det er heldigvis veldig mange lyspunkter og han vet å trekke disse frem.

Samtiden og fremtiden

Jeg lurer ofte på om det i det hele tatt er mulig å gjøre en natur- og samfunnsvennlig tenkning og levemåte til Leitkultur i et såpass verdensfjernt og fråtsemanisk storsamfunn som Norge stort sett har blitt. Dess mer gjennomteknifisert (komplekst), antroposentrisk, konformt, forbrukende, nytelsessykt og sløvende det arter seg, jo vanskeligere blir det å dytte det selvopphøyede industrivekstsamfunnet ut av sin vante, lineære kurs mot en idealverden som kanskje kan beskrives som et plutokratisk monarki inndelt i «petroleumsprovinser». Imens fremstår natur- og miljøvernbevegelsen som en oppstykket og oftest ganske ufarlig «forstyrrelse» med mange irrelevante krav, særinteresser, fronter, drømmere og kronikkforfattere. Det er altfor lett å bli motløs og søke en falsk frelse i eskatologiske forestillinger. Grønne linjer er en av de bøkene som virker som en motgift, – en motiverende styrkedrikk som setter ethvert målrettet og levende engasjement for en «ny» naturnær og fremtidsrettet kultur inn i en større sammenheng, nemlig en eviggrønn arv som forplikter og som nå mer enn noen gang før har behov for arvinger som inngår færre kompromisser, er mer synlige og som forvandler skrifter, rapporter og opprop med store ord til handling. Det angår oss alle.

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Naturvernet som forsvant

Naturvern er som fred