Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon

En av våre desidert største kapasiteter på det stadig mer påtrengende temaet økonomisk vekst kontra natur- og miljøvern, – statsviteren, naturverneren og forfatteren Bredo Berntsen, – gav i 2011 ut en ny og revidert utgave av sitt referanseverk Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge. De innsikter omkring den pågående naturødeleggelsen verket gir maner ikke bare til ettertanke, men forplikter leseren til handling (Les del II her).

 Av Kjell Brevik, arkeolog

«Det var særlig tankene til Jean-Jacques Rousseau (1712-78) om det lykkelige mennesket i en uberørt natur som gjorde at romantikken kom på moten i Europa, og etter hvert også i Norge. Tankegangen brøt med en lang tradisjon som gikk helt tilbake til tidlig jødisk-kristen tid, og som ble forsterket i renessansen og ytterligere påvirket av filosofen Francis Bacon (1561-1626), nemlig at mennesket var skapt i Guds bilde og satt til å være naturens herre.(…)»

Bredo Berntsen

Lørdag 15.oktober 2011 kunne vi i Adresseavisens økonomidel under overskriften «Til Namdal for å tjene penger» lese om finansfyrsten Øystein Stray Spetalen og kompisen Glen Rødland som gjennom en investering på 100 millioner kroner har sikret seg beskjedne 713 000 dekar skog og utmark fordelt på sju kommuner i Namdalen. Da Norske Skog i 2001 først fikk solgt eiendommen ble den illustrerende nok omtalt som «halve» Nord-Trøndelag. Journalisten Bård Ove Molberg formidler Spetalens ubeskjedenhet rundt handelen som først og fremst dreier seg om «store muligheter for blant annet småkraftutbygging». I fellesskap med en tredje medeier, finansmannen Ola Mæle, planlegger den pengesterke kameratklubben «å utnytte minst 20 småelver og fossefall på eiendommen» samt å leie ut jaktrettigheter til interesserte i luksussegmentet, eller med Spetalens egne ord: «Noen rike, tjukke jegere fra Oslo som kan ta med seg den styrtrike fetteren fra England og skyte noen elg». Her må vi selvsagt ta høgde for Spetalens tilbøyeligheter til en slags arrogant artighet som vil få kortlunta jegere og naturvernere til å sprekke som lemen, – et av hans privilegier som en av Namdalens lorder. Samtidig er han klar på at dette er naturherligheter han ikke nærer andre interesser for enn de som vil kunne gjøre ham ytterligere bemidlet[i].

Bakgrunn

Hvorfor innlede en bokanmeldelse med eiendomshandelen til tre norske storkapitalister? Vel, jeg anser dette for å være et konkret og aktuelt eksempel på en nærmest uoverstigelig verdikonflikt som gjorde seg gjeldende for fullt allerede på 1700-tallet og som bare har tiltatt gjennom de påfølgende århundrer. Pengesterke aktørers oppkjøp av eiendommer, store som små, med tanke på intensivert utnyttelse av skog- og viltressurser samt verdifulle fallrettigheter er for eksempel intet nytt i Norgeshistorien, men tilfellet i Namdalen er nok et av de mest omfattende i vår tid, iallfall i Midt-Norge. Som så mange businessmenn før ham ser ikke Stray Spetalen skogen for bare trær (les: penger på rot) og ethvert vassdrag større enn en sildrebekk innbyr til regulering. I kjølvatnet av forretninger av dette slaget kan det følge naturforringelser og -ødeleggelser, som igjen vekker sterke reaksjoner hos enkeltpersoner, næringer, organisasjoner og noen ganger hele lokalsamfunn. Beveggrunnen for motstand kan selvfølgelig variere sterkt fra sak til sak og er personavhengig, men det inngrodde og konfliktfylte forholdet mellom vekst (uopprettelige inngrep eller overutnyttelse) og vern er gjerne utslagsgivende, – en strid som har en tendens til å forsterkes i det øyeblikk naturvernforkjempere involverer seg og argumentene beveger seg fra rene ressurs- og kapitalfordelingsspørsmål til såkalte «mjuke verdier» som romantikk, estetikk og tale om naturens egenverdi.

 

Grønne linjer – Bredo Berntsen

En av våre desidert største kapasiteter på det stadig mer påtrengende temaet økonomisk vekst kontra natur- og miljøvern, – statsviteren, naturverneren og forfatteren Bredo Berntsen, – gav i 2011 ut en ny og revidert utgave av sitt referanseverk Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge, en bok som først ble utgitt i 1994[ii], men som etterhvert skulle vise seg å bli svært vanskelig å skaffe tilveie, – til og med gjennom antikvariatene. I forordet skriver Berntsen om bakgrunnen til den gledelige utgivelsen: «Når jeg så likevel valgte å gå i gang med en ny utgave av Grønne linjer, skyldes det at Unipub forlag har oppfordret meg til det. Og med det gode samarbeidet jeg tidligere har hatt med forlaget, tok jeg igjen fatt på arbeidet. Viktig for meg har det også vært at professor i naturvern, Sigmund Hågvar, har ment at en oppdatering og nyutgivelse vil være svært nyttig for både studenter, forskere og det interesserte publikum – altså en ny oversikt over den lange, varierte og omfattende historien fram til i dag». Boken er tilegnet Sigmund Hågvar.

Berntsen gir med god grunn uttrykk for at revideringen til tross for råmaterialet fra 1994 har vært arbeidskrevende da temaet ikke har blitt mindre komplekst og utfordrende iløpet av de årene som har gått. Og med sine 400 fullspekkede sider om natur- og miljøvernets historie i Norge fra middelalderen og frem til i dag er ikke jeg vanskelig å overbevise, omfanget tatt i betraktning. Den omfattende fremstillingen bidrar også til at en omtale som denne såvidt vil kunne fremsette noen betraktninger over toppen av isfjellet, – vel å merke sett fra mitt ståsted. Det er mye å gape over på én gang, men så er jo publikasjonen nettopp ment som et oversikts- og referanseverk skrevet som en sammenhengende historie, – et narrativ fordelt på 12 innholdsrike kapitler. På denne måten fremstår ikke boken som et leksikon, selv om den er såpass informativ og oversiktelig at den uten videre kan anvendes som et slikt.

Forhistorien til naturvernet

Den grønne linjen spores helt tilbake til tidlig middelalder og landskapslovene som regnes for å ha et betydelig eldre opphav. Det vil nok overraske en del lesere at forfatteren søker så langt tilbake i tid for å finne den spede begynnelsen på det som langt senere utviklet seg til å bli den nyere tids norske natur- og miljøvern og Naturmangfoldloven, men dette begrunnes bl.a. med et vakkert sitat fra Gulatingsloven[iii]: «Ganga skal Guds-gåva, til fjells som til fjære, um ganga ho vil». Guds-gåva er ingen ringere enn laksen vår, den ufattelig viktige matressursen folk langs hele kysten og langt inn gjennom dalførene har kunnet lite på helt inn i våre dager, men som takket være vassdragsreguleringer, grustekt, parasitter og det katastrofale norske oppdrettsimperiet er satt såpass på sidelinjen at det har gitt opphav til det verdimettede nyordet «vill-laks». Ikke minst var våre hjortedyr høgt verdsatte også i middelalderens næringsveger og når Pesta hadde rast ifra seg på midten av 1300-tallet tok bl.a. elgjakta seg såpass opp at bestanden mot slutten av 1500-tallet stod på kanten av stupet. Heldigvis ble det tatt affære og hjort og elg ble på det nærmeste totalfredet her til lands i 1568 selv om forordningene var kontroversielle blant bønder som hadde stor nytte av organisert jakt med fangstanlegg. Bestemmelsene ebbet snart ut, den betydelige etterstrebelsen fortsatte og på senvinteren 1730 kunngjorde Kong Frederik IV en forordning om jaktregler som gjorde det straffbart ikke å overholde fredningstider for både stor- og småvilt. Det var mye att og fram m.h.t. jaktbestemmelser, men framsynte myndigheter var tidlig ute med å forhindre utraderingen av hjortedyrene.

 

Hvordan ville det ha gått uten naturvernet?

Det må være å lov spekulere i hvordan situasjonen hadde vært i dag hvis disse bestemmelsene aldri ble fremsatt eller fulgt, nå som saken er snudd helt på hodet og bestandene av våre vanligste hjortedyr på nærmeste har eksplodert mens de tallrike fangstgroper i skoger og høgfjell har blitt automatisk fredede kulturminner. I sin bok legger Berntsen til rette for mange slike tankekors i forhold som angår artsvern, ikke minst beveren som i begynnelsen av forrige århundre var så godt som borte fra europeisk og norsk natur, men som takket være en totalfredning her til lands i 1899 igjen har blitt en karakterart i vassdrag og våtmarker over store deler av landet og som i likhet med havørna sågar eksporteres til Irland og Skottland for reintroduksjon i den insulære fauna! For meg personlig var det en skjellsettende opplevelse å komme i nærkontakt med bever for første gang våren 2009 i Gaula. Dette er en dyreart som ikke ble regnet til dyrelivet i nærnaturen når foreldrene mine var unge, – et eksotisk vesen som figurerte i bøker og naturfilmer, – men som nå i sommermånedene mesker seg med mandelpilbork og «fraterniserer» med laksefiskere fra inn- og utland som om det var den naturligste ting.

I tillegg til et interessant innblikk i den eldste kjente viltforvaltningen på norsk territorium, gir Berntsen en kort og konsis omtale av det intensiverte skogbrukets og sagbrukets fremvekst fra rundt 1500, – en utvikling som skulle vise seg å forsegle syvmilsskogenes skjebne: «Det er først med utbredelsen av vannsagen at vi kan snakke om den første betydelige kollisjonen og konflikten mellom «vekst og vern» – mellom teknikk og natur – i norsk historie.» (s.18). Reaksjonene på rovdriften i skogene uteble ikke og den gryende trelastindustrien ble jevnt forsøkt regulert fra statlig hold. Det var derimot ofte bondestanden selv som tok initiativ til å omgå reglene, i kompaniskap med embetsmenn og det forfatteren kaller trelastaristokratiet. Storstilt torvtekt på Vestlandet og bergverksdrift med eliminering av hele skogstrekninger som følge i innlandet (f.eks. Røros kobberverk, grunnlagt 1644) tas også opp og Berntsen konkluderer: «Alt i alt kan naturvernet i vår tidligste historie karakteriseres som ressursvern. Det var hovedsakelig snakk om en langsiktig, nytteorientert (utilitaristisk) ressursdisponering, en forløper blant annet for den senere rasjonelt baserte skogbruksforvaltningen.» (s.23).

Idéene bakom

Dermed er de idéhistoriske kulissene på plass og kapitlet 1800-tallet – fra romantikk til gryende industrialisering viser at denne boken er noe helt annet enn en gjennomsnittlig «økologiens ABC» nettopp ved at Berntsen nå for alvor gir seg i kast med ideenes betydning for menneskets behandling av natur og omgivelser. Om romantikken skriver han bl.a.: «Det var særlig tankene til Jean-Jacques Rousseau (1712-78) om det lykkelige mennesket i en uberørt natur som gjorde at romantikken kom på moten i Europa, og etter hvert også i Norge. Tankegangen brøt med en lang tradisjon som gikk helt tilbake til tidlig jødisk-kristen tid, og som ble forsterket i renessansen og ytterligere påvirket av filosofen Francis Bacon (1561-1626), nemlig at mennesket var skapt i Guds bilde og satt til å være naturens herre.

 

Naturromantikken

Denne herredømmeholdningen over den ville naturen dominerte altså inntil den fikk konkurranse på slutten av 1700-tallet. I Norge blusset romantikken opp først etter at Napoleonskrigene var slutt, og etter at grunnlovsverket på Eidsvoll var fullført. Den ga støtet til nasjonal stolthet, og brakte den ville naturen mer i søkelyset enn tidligere.» (s.25). Malende kunstnere som Johannes Flintoe (1786-1870), forfattere som Johan Welhaven (1807-75) og samfunnsengasjerte personer som Camilla Collett (1813-95) uttrykte en klar frykt for den voldsomme nedgraderingen av de åndelige sidene ved naturen og teknikkens eller, – som Collett selv skrev det, – Industrias gryende dominans. Som barn av vår hyperprogressive tid kan vi neppe virkelig forstå og kjenne på de samfunnsmessige omveltningene i det 19.århundre, men med de unike holdningsendringene oppstod en vesentlig kulturell reaksjon som fremdeles gjør seg gjeldende, ikke minst i Berntsens ånd som skribent, naturverner og foreningsmann.

For som forfatteren selv påpeker bidro naturromantikkens tidlige representanter til dannelsen av fellesskap som styrket deres kulturelle virksomhet. Om maleren J.C. Dahl (1788-1857) står det skrevet at han «engasjerte seg tidlig i kulturvernet. Og det var med kulturvernet at vernetanken i form av foreningsarbeid først utviklet seg i Norge. Dette ble etter hvert forbildet for dem som ønsket foreningsarbeid også innen naturvernet. Det var altså kulturarven som først vekket verneinteressen.» (s.28). Så tidlig som i 1844 besørget Dahl grunnleggelsen av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring som skulle arbeide for å berge norsk bygningsarv som stavkirker og middelalderruiner, men som snart omfattet fornminner i sin helhet. Dette initiativet skulle utvikle seg til å bli en betydelig antikvarisk forening med stor spennvidde, – en sammenslutning som uten tvil beredte grunnen for det spesialiserte kulturminnevernet vi kjenner nærmere 170 år etter.

Les del II her 

 

Relatert
 
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Naturvernet som forsvant

Naturvern er som fred

 


[i] Lørdag 29.10.11 nådde tildragelsen sågar Adresseavisens førsteside med overskriften «Det store utkantkuppet». Avisens økonomidel ble denne dagen dominert av et firesiders «Adressa-dokument: Striden om Namdalen», skrevet av tre journalister og presentert med den velklingende hovedreportasjetittelen «Gull i grønne skoger». I teksten vies bl.a. den ikke uventede «miljøklinsjen» en del oppmerksomhet.

 

[ii] Grøndahl og Dreyers Forlag. Utgitt i samarbeid med Norges Naturvernforbund.

 

[iii] I innledningen til sin oversettelse av Gulatingslovi fra 1969 skriver Knut Robberstad: «Det er klårt at det ligg ein lang rettsvokster attum den tid då samtinget vart skipa. Men likevel er Gulatinget so gamalt at soga ikkje gjev oss nokor viss greide på kva tid det er frå. Den eldste islandske lovi, Ulvljotslovi, vart laga i åri næst fyre 930 med Gulatingslovi til mønster, og Gulatinget kann ikkje ha vore nytt på den tid».

 

  • Pluto

    En stor Takk til deg, arkeolog Kjell Brevik, for dine betraktninger via din ypperlige anmeldelse på denne post. Lærerikt formidlet, samt fremført med innlevelse og innsikt, angående innføringen av statsviteren, naturverneren og forfatteren Bredo Berntsen sitt nyreviderte verk; «Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge». For dette var meget levende og virkelighetsnært beskrevet, men med den andakt og sjel som dette stoff så vel innbyr til. «Pengefolkets eksploatering»; eksemplifisert ved finansfyrsten Øystein Spetalen & Co. som en talende anekdote i denne sammenheng, var fornøyelig. –

    Som polarhelten, humanisten, nasjonalromantikeren, friluftsmannen, forfatteren og politikeren Fridtjof Nansen sa det i sin tid; «Isteden for å gå i kirken for at be til Gud, så går jeg heller opp i fjellet og tenker på Ham.» For naturen selv er en del av gudebildet for livets opprinnelse, dets levende røtter og det meningsfulle, som livet i seg selv er. Det er alt for mange i dagens materialistiske, egosentrerte samfunn, som overhode ikke tenker på at man selv er et naturens vesen, og slikt sett underlagt naturens evige livslover. Mennesket kan aldri overvinne denne naturkraft (som du selv er inne på Brevik), eller noen sinne tukte den, men dog samarbeide i overensstemmelse med dette skaper- og utviklingsverk egne tidløse lover, som i såfall fortsatt vil være vår garanti for et fruktbart livs- og næringsfundament for framtiden. Nøkkelord angående dagens samfunnsproblem på nær sagt alle områder er: Verneverdier for fortsatt bærekraftighet.

    Bredo Berntsen sitt verk er noe man bør ha i sin bokhylle, for her får vi både kulturvern og naturvern; historisk- så vel som dagspolitisk sammenvevd i en forståelig lineær kontekst, som seg hør og bør. For visst hører alt sammen med alt, i en naturlig balanse!

    Jeg ser meget frem i mot neste del av din artikkel, Kjell Brevik. Og en honnør til Kulturverk, som et meget opplysende magasin for fremme av det genuint kultiverte og naturlige, vedrørende vårt langstrakte, vakre fedreland.

    Pluto

  • http://www.permaliv.blogspot.com Øyvind Holmstad

    Noe jeg tror vi bør fokusere mer på er den nye fagdisiplinen biofili, som etter mitt syn er altfor underkommunisert, både i forhold til vårt bebygde miljø, kulturlandskapet og vern av urørt natur. Ved en større fokus på sammenhengen mellom biofiliske kvaliteter og vårt psykologiske/fysiologiske/neurologiske velvære, tror jeg forståelsen og aksepten for naturvernets betydning kan styrkes. Vi må selvsagt være på vakt mod modernister som ønsker å forkvakle dette begrepet, særlig gjelder dette i forhold til arkitektstanden: http://kunstler.com/eyesore.html

    Jeg vil sitere fra et essay av Nikos Salingaros; Life and the Geometry of the Environment:

    “The new scientific discipline of Biophilia describes how we connect in an essential manner to living organisms. Introduced by the American biologist Edward O. Wilson, biophilic effects are increasingly well documented, and these include faster postoperative healing rates and lower use of pain-suppressing medicines when patients are in close contact with nature (Salingaros and Masden, 2008). Biophilia includes the therapeutic effect of contact with domestic animals. Explanations of the biophilic effect are still being developed, yet what is incontrovertible so far is that the very special geometry of natural and living structures exerts a positive effect on human wellbeing. It could be that Biophilia is a largely mathematical effect, in which our perceptual system recognizes and processes special types of structures more easily than others.

    The most basic component of Biophilia is the human response to natural environments, and surroundings that contain a high degree of living matter. Since we evolved in living environments, we process that information in an especially easy manner, and even crave it whenever it is absent from artificial environments that we ourselves build. Hence the primordial human desire for a garden, or an excursion to the countryside to restore our internal equilibrium.

    An information-theoretic approach to Biophilia would make sense out of our evolution as it occurred in very specific visual environments. Yannick Joye is working on this theory (Joye and Van Den Berg, 2010). Our neuro-perceptive system more easily processes a structural environment that embodies fractal properties and the organized complexity found in nature, than an environment whose geometrical order contradicts the spatial complexity of natural structures. Our instinctive ability to recognize unnatural objects through alarm lies deep within our neurological makeup and is responsible for our being here today due to evolutionary adaptation. Certain geometries that we perceive as “unnatural” generate anxiety and alarm, and thus degrade psychological and physiological comfort when we are exposed to them for too long.

    In the thesis proposed here, a major component of human physiological and psychological wellbeing is directly attributable to biophilic effects from the environment. Therefore, quality of life depends upon the presence of those very special mathematical properties. Since a major factor of Biophilia requires having intimate contact with natural forms, then saving the natural environment becomes a priority that is distinct from the usual arguments for conservation. Up until now, Western conservationists have argued that saving the environment is necessary to maintain biodiversity, which is an explicit benefit for the biosphere and an implicit benefit for humankind. I am arguing that the natural environment has immediate benefits to our health, so that saving it provides not an implicit, but an explicit benefit for humankind.” – http://permaculture.org.au/2010/10/14/life-and-the-geometry-of-the-environment/

  • Kjell

    Takk til dere begge to, Pluto og Øyvind, for varmende og engasjerte kommentarer. Jeg synes du oppsummerer det svært godt, Pluto, – ikke minst med det flotte Nansen-sitatet som jeg mener jeg aldri har sett før. Nansens på alle vis verdensåpne religiøsitet minner meg svært mye om andre norske kulturpersoners beskrivelser av sine “møter” med det hellige i naturen. Det stråler ekte følelser og omtanke gjennom dine ord og jeg forstår at vi står på samme grunn når det gjelder de altomgripende emner Berntsen befatter seg med i “Grønne linjer”. Samtidig håper jeg du fikk eller får noe ut av del II.

    Du er uten tvil vel bevandret innenfor de emner du trekker frem, Øyvind. Jeg kjenner til Edward O. Wilsons klassiker “Biophilia”, men kun ved tittel. Og dette er første gang jeg konfronteres med innholdet i begrepet. Utdraget fra Salingaros’ essay som du presenterer nevner selvsagt en rekke vesentlige elementer som kan knyttes direkte opp mot en del av stoffet i Berntsens bok, men som jeg ikke har skrevet så mye om i den aktuelle omtalen. Jeg forstår godt at du oppfatter det “biofiliske” som underkommunisert i den norske natur- og miljøverndebatten, men kan hende er det fordi du leter for grundig i selve begrepenes verden? Selv om det ikke formuleres like eksplisitt som hos Salingaros, opplever iallfall jeg mye av dette som “kjensgjerninger”. Og det sier seg nesten selv at dette er et virkemiddel som kanskje appellerer mer til mennesker som ønsker å leve naturvennlig ut ifra et utelukkende antroposentrisk nytte- og/eller helseorientert perspektiv. Det fenger kanskje mer hvis en vet at kropp og sinn har godt av naturlige omgivelser og en mer organisk arkitektur o.s.v., men dette er vel egentlig ganske opplagt og behøver ikke å begrunnes vitenskapelig. Klart at nordmannen “tjener” helsemessig på å leve i samklang med naturen, men så er jo dette er et argument som fort kan kommersialiseres og bakes inn i lokkekampanjen til en ny hytteby midt i en urskogsrest? Nå setter jeg det litt på spissen. Jeg skjønner jo at en virkelig “biofil” person ville motsatt seg et slikt inngrep på basis av det som skrives i utdraget.

  • Pingback: » En dypøkologisk kur mot konservativ impotens()

Ver peliculas online