Pseudorebellenes hyklerkor

Synne Øverland Knudsen fikk nylig stor oppmerksomhet fordi hun valgte å hoppe av popsirkuset og bandet med det talende navnet Team Me ved å nekte å la seg nominere til Statoils stipend på én million som deles ut under Bylarmfestivalen. At det er hederverdig med en ung artist med integritet er utvilsomt, men det burde få en til å fundere på ståa generelt hos den oppvoksende popkulturelle slekt.

Av A. Viken

Synne Øverland Knudsen skapte en aldri så liten furore i et norske popmiljøet som tross ulik staffasje fra sort til rosa, går på silkeføre for å bli sett og hørt blant folk flest. Hun sa nei til et Statoil som tross mytene ikke egenhendig har bygget opp det nå falmende velferdssamfunnet. Statoil er nå en av de verdensledende i å forpeste ikke bare norsk natur, men natur globalt sett med sine produkter. At det for de fleste unge pophåp er uproblematisk til tross for økobabbel å selge seg til oljekapital burde ha vært det oppsiktsvekkende. Kort tid før hadde Audun Vinger, velrenommert musikkskribent gjennom minst et par årtier, etterlyst den kritiske og provokative pop (her brukes pop som samlebetegnelse for et kulturelt fenomen og en epoke , og omfatter alt fra BM til R&B) som ikke gikk med strømmen:

«Norske band og soloartister bør skrive «This Machine Kills Fascists» på instrumentene sine, ikke oppdatere 90-tallssounden til Sissel Kyrkjebø, Bjørn Eidsvåg og Ole Preus eller lage stemningsfullt orkestrerte indieversjoner av jule- eller barnesanger.» skriver Vinger i DN (les: «Alle skal med»).

Det han lengter etter er det samme som når en nostalgisk 68-er ønsker Woodstock og Height Ashbury tilbake, han ønsker «punk» og provokasjoner av drøvtygd format og dytter frem danske Iceage, som låter som en boyband-versjon av Joy Division og tidlig postpunk, som mulige redningsmenn. Og hva er det egentlig som skal reddes? Jo, forestillingen om pop, rock og alle ørten hundre subkategorier som noe opposisjonelt og grenseoverskridende; en forestilling som er avslørt for mer enn 30 år siden, men som likevel må opprettholdes for å holde kultur og kapital inntakt. Fordi det handler ikke kun om musikk, det handler om tre generasjoners selvbilde som individualistiske og unike opprørere mot en konform, undertrykkende, tradisjonsbundet, konservativ kultur. En kultur som for lengst er selvdødd grunnet overmetthet, intellektuell latskap og materialisme, ikke revolusjon. Den ekle polerte småborgerlige sannheten som jeg mistenker at Vinger fornemmer, er at det egentlig ikke er noen forskjell på hva Sissel Kyrkjebø og bandet Taake formidler av kulturell kapital.

De formidler begge idoldrømmen om suksess, stå på scenen og bli beundret mens man gjør det man aller helst vil, som er alt annet enn en «vanlig» jobb. De formidler eskapisme, samtidig som begge uttrykker en konformitet i forhold til sin tilhengerskare som står støtt på stedet hvil. Med den vesentlige forskjell at Sissel Kyrkjebø ikke har påtatt seg en subversiv rollefigur, der Taake beviste sitt patetiske skuespill med syting og kjerringgnelder da det ble skumlet om deres Spellemannsnominering. Spellemannsprisen som i min tid var noe som betød noe for de tannløse, foreldre med Volvo og trygg jobb. Slik er det fortsatt, men det er påfallende hvor mye vekt de unge og presumptivt nyskapende legger på å få priser, glitter og stas fra foreldregenerasjonen, uansett om de skramler retro på en kassegitar, programmerer sequencere eller leverer sataniske gutturale brøl. De er alle undeholdningsartister, hvilket ikke er det samme som å besitte holdninger. Det vil si, det finnes vel knapt en eneste artist som ikke «tenker på miljø» eller er «mot rasisme», så kanskje det Vinger egentlig uttrykker er leden over at den formente opposisjon for lengst er trygg posisjon, og det det handler om er så simpelt som fame and fortune.

Dette fenomen er selvsagt ikke avgrenset til popmusikk, men i hele det popkulturelle feltet som nå og omfatter kunst. Selv om Bjarne Melgaard kan pakke seg inn i neokonseptualistisk vas, så er det pop-provokasjonens billige midler han selger dyrt og som nå skal få smykke DNBs enorme satsning i Bjørvika på 80 000 m2. Den støyende homofile kunstneren Melgaard er kjent for å spille på pedofili, SM, rus, bestialitet, voldtekt, massemord og diverse andre seksuelle avarter i sin kunst. Hans senere verker innbefatter og mannlige kjønnsorgan pent dandert med svastikaer. Han vet jo at han må være passende politisk ukorrekt om han skal oppfylle provokasjonsmålet som er den ekte samtidkunstens viktigste produksjonsoppgave i samfunnsperspektiv.

Kjetil Rolness kommenterte Melgaards utsmykning av DNBs nye lokaler poengert:

«MEN OGSÅ HER råder en pervers logikk. Dagens finansmarked handler om spekulasjon. Spekulasjon i muligheter, opsjon på opsjon, bilder av fremgang, tro på gevinst. En tegnøkonomi frikoblet fra reele varer, reel produksjon. I kynismens klare lys kan vi derfor se DNB/Melgaard-fusjonen som en nyttig, betimelig avdekking av to ubehagelige sannheter: kunstens avhengighet av kapitalen, og kapitalens avhengighet av kunstige størrelser.

EN MELGAARD-UTSTILLING setter også parantes rundt virkeligheten. Fine fruer smiler over hvitvinsglasset ved siden av avhugde hoder, kåte bikkjer og kukmonstre. ‘Bjarne Melgaard gjør meg redd,’ sier en av New Yorks hotteste gallerister. Han elsker Melgaard. Ubehaget er ikke verre enn foran en skrekkfilm, og Bjarne plager ingen på ordentlig: ‘Lite eller ingenting er tabu for vår lørdagsgjest, selv om han ifølge mora er verdens snilleste gutt.’ Sa nyhetsankeret på Dagsrevyen. Mora, en tekkelig eldre dame, kvitret stolt: ‘Det er ikke rart han blir kalt Munch nummer to! Hahaha.’»

Les kommentaren her 

Kapital er substansen, kunst og pop er ansiktet i et velsmurt maskineri. Det er ingen sjokkmelding, men det er en slik livsløgn som opprettholdes for å holde tannhjulene i gang. Derfor får vi i pressen lese gang på gang om forutsigbare artisters ikke-forutsigbare sex- og rusliv.

Det som provoserer er når noen ikke vil sette dette gode høyest, og for alle de herlige, unge, kreative egoistene der ute, er det provoserende at noen vil gi avkall på en million og mer til. Det kan jo få en til å tenke på at det kanskje er noe som betyr mer, og at det man holder på med ikke er så stort og flott likevel, men ganske middelmådig og besteborgerlig. Det ville ikke være særlig oppmuntrende for pop-podene å få høre at de er mindre provoserende enn en eldre kvinne med gebiss, faktisk. Derfor må det styrkes i troen. Alle tabuer er for lengst brutt ned, det eneste tabuet som gjenstår er det kontrarevolusjonære; grensen. At Plumbos banale buskishumor satte kultur-Norge på hodet burde få noen og enhver til å innse at pseudorebellene er avslørt. Det Synne Øverland Knudsen pirket i var pseudorebellenes forestilling om evig poprevolusjon med et sett av ferdigtygde uforpliktende meninger. Pseudorebellene synger høyest i hyklerkoret for å overdøve reelle rebeller, og følger maksimen vær mindre, synes mest.

«Poenget mitt er at de kritiske stemmene Vinger etterlyser ikke er fraværende. Problemet er at de stemmene som når overflaten allerede har gått igjennom et filter. En nominasjon til Nordic Music Prize, prisutdelingen han selv trekker fram som grunnlaget for sin analyse, er i seg selv et bevis på at man har fått medienes anerkjennelse. Og medienes anerkjennelse får du ikke uten å la deg polere.» skriver Synne Øverland Knudsen i en ydmyk kronikk som svar på oppstyret omkring hennes avhopp (les: «Politikken som forsvant med pengene»). Hun er selv på det rene med at hun ikke er noen revolusjonær, men hun er noe så sjeldent som prinsippfast, og får følge av bandet Kråkesølv som selv har avslått Statoilstipendet tidligere, i deres kommentar «Hyklerkortet».

Ja, for de finnes de som går motstrøms, som tror på noe. Ikke for å ri på pseudorebellenes slitne selvhevdende hest, men fordi de faktisk står for noe de mener er rett, som er viktigere enn kortsiktige egosentrerte mål, som ikke er mot «alt og alle» som del av en simpel gjennomskuelig markedsføringsstrategi. De erfarer at å stå opp for noe relevant innebærer motstand, eller fortielse, i en tid som skriker opp om de minste ting.

 

Relatert 

Synnøve Kvamme – Årets Nordmann 2011

Sex som dogme

Sucker Punch: En tolkning

Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet