Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Den nystiftede Alliansen ny landbrukspolitikk (Anl) går mot frihandel som løsning på mat- og sultproblematikk og vil heller styrke bønders inntekt og øke lokal selvforsyning og matvareproduksjon.   

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Vi mener at man må legge grunn alle lands rett og plikt til å gjøre det de kan for å fø sin egen befolkning, da må Norge ta sin del av ansvaret gjennom lokal matproduksjon. » Thomas Nygren, Attac Norge

Alliansen ny landbrukspolitikk ble stiftet sist torsdag av åtte miljø, – solidaritets, – og landbruksorganisasjoner (Sosialistisk Ungdom, Attac Norge, Norges Bygdeungdomslag, Spire, Biologisk-dynamisk forening, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom, Oikos økologisk). De vil fremme desentralisering og arbeide mot industrialisering av landbruket, og er grunnlagt som en kritisk reaksjon på den siste landbruksmeldingen.

Det var en ung, engasjert forsamling KULTURVERK møtte i Oslo under stiftelsesmøtet, noe som tyder på at forkjemperne for konvensjonelt landbruk får noe å bryne seg på i årene som kommer.

I et dokument som omhandler deres politiske plattform, heter det bl.a.:

«Alliansen Ny Landbrukspolitikk bygger på en felles forståelse av at kapitalintensiv industriell stordrift i landbruket hverken er økonomisk, ressursmessig eller sosialt bærekraftig – og at frihandel med mat ikke kan løse verdens matforsyningsproblemer.  Frihandel med mat er en del av problemet, fordi det favoriserer en type stordrift som utkonkurrerer lokalbasert matproduksjon og bryter opp lokale sosiale strukturer.»

Hva er hovedformålet med Anl?  

–          Å jobbe for et spredt landbruk landbruk i Norge, basert på miljøvennlig og lønnsom bruk av norske ressurser fremfor stadig mer importerte ressurser, bl.a. i form av kraftfor som utarmer lokal matproduksjon i utviklingsland, sier nyvalgt leder Øyvind Aukrust fra Natur og Ungdom.

–          Formålet er å spre kunnskap om alternative metoder å drive landbruk på, føyer Harald Høyem fra Senterungdommen til. Han understreker til KV at han deltar kun som privatperson og ikke på vegne av Sp.

Hvor lenge har dere holdt på i forkant av dette stiftelsesmøtet?

–          Et halvt år, målet er å få med flere organisasjoner, sier Idun Bjerkvik Leinaas, daglig leder for Biologisk dynamisk forening i Norge

Hva er forskjellen på Anl og de etablerte landbruksorganisasjonene?

–          Vi føler at det ikke finnes et tilstrekkelig faktagrunnlag for å føre en skikkelig debatt, og vi vil gjerne styrke debattene med nye innfallsvinkler og større faktagrunnlag for å sette premisser for en fremtidsrettet landbrukspolitikk, sier Harald Høyem.

Vil dere rette dere mot politikere, eller offentlig holdningskampanjer?

–          Hittil har vi ingen ferdig strategi utmeislet ennå, men vi vil gjerne arrangere offentlige debatter for å belyse alternative vinklinger på landbrukspolitikken. I tillegg vil vi etablere et nettsted som skal belyse aktuelle temaer og kunne bli en kunnskapsbank, uttaler Harald Høyem.

I den politiske plattformen dere presenterer krever dere endring i dagens landbrukspolitikk Har dere tenkt noe omkring hva disse endringene skulle innebære?

– Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Jorda kan ikke sentraliseres.Dagens politikk løsriver matproduksjonen fra ressursgrunnlaget, og dermed blir vi stadig mer avhengige av jordbruket i andre land. Dette truer både Norge og andre land sin matforsyningssikkerhet og den økonomiske bærekraften i produksjonen av mat, det gir økt press på egne og andre lands naturressurser, sier Øyvind Aukrust i Natur og Ungdom, nyvalgt leder for alliansen.

– Det er viktig å få med seg at vi jobber for et bedre landbruk globalt, ikke bare nasjonalt og lokalt, sier Heidi Lundeberg fra LAG (Latin-Amerika gruppene i Norge)

Hvordan skal man stimulere lokal matvareproduksjon globalt?

–          Det som er viktig er et hvert lands rett til egen matvareproduksjon. Og da kreves selvsagt forskjellige virkemidler i forskjellige land, forholdene i Afrika er ikke de samme som i Norge.  hvor fokus ligger på produksjon av tilstrekkelig ernæring og næringmidler, uttaler Lars Halvor Stokstad fra Norges Bygdeungdomslag.

–          Et virkemiddel er at vestlige land som USA kutter eksportsubsidier som gjør at innenlands matvareproduksjon i utviklingsland blir utkonkurrert av industrielt jordbruk. Dermed legges jordbruksarealer brakk eller benyttes til andre formål. Slik går også verdifull iboende kunnskap tapt som er nødvendig for å opprettholde et landbruk, fortsetter Høyem.

–          Skal vi støtte lokal matvareproduksjon globalt, kan vi i hvert fall ikke fortsette å importere kraftfor fra eksempelvis gigantiske soyaplantasjer i Brasil eller investere i vannkraftutbygging som presser ut småbønder, legger Heidi Lundberg til.

Mange hevder at frihandel er den mest effektive måten å løse sultproblemer og matmangel på globalt, hva er deres svar til dem?

–          Problemet med frihandel er for å ta et eksempel at norske griser og kyllinger har sterkere markedskraft i forhold til matproduksjon i mange utviklingsland, slik vil jordbruksområder blir presset over til produksjon av kraftfor til eksport fremfor ernæring og mat til mennesker lokalt, sier Rakel Nystabakk.

–          Tar man landbruket Tanzania som jeg har opplevd på nært hold, er det ikke markedsadgang som er problemet, de har ikke en gang infrastruktur som kan opprettholde innenlands produksjon, så første mål må være å få på plass et fungerende lokale landbruk. Det er å tro på julenissen at de vil få gunstigere vilkår i utviklingsland ved å legge ned et norsk landbruk, fortsetter Lars Halvor Stokstad.

–          Frihandel innebærer lengre transport av for, mat, dårligere matvaresikkerhet, med høyere risiko for sykdommer som sprer seg i tillegg til at de som får maten er de som kan betale mest for den, noe som er et lite solidarisk prinsipp. Vi mener at man må legge grunn alle lands rett og plikt til å gjøre det de kan for å fø sin egen befolkning, da må Norge ta sin del av ansvaret gjennom lokal matproduksjon, sier Thomas Nygren fra Attac Norge.

–          Det er og viktig å presisere at det ikke kun er fokus på småskalalandbruk i Norge, men at produksjon er tilrettelagt tilgjengelige resurser i de landene maten blir produsert.  Store gårder som utnytter lokale ressurser kan være vel så bra som mindre, sier Idun Bjerkvik Leinaas.

Men her i Norge, hvordan skal man stimulere til en omstrukturering av det norske landbruket?

–          Det viktigste er å bedre bondens inntektsevne. Det innebærer en ærligere debatt omkring hvilken struktur som gir den beste inntekten for bonden og matprodusenten. Der er pris på for og råvarer avgjørende.  Det er et misforhold mellom prisen på råvarer som har stagnert de siste tyve årene sammenlignet med prisen du betaler som forbruker i butikkjedene, sier Høyem.

Hvordan skal inntjeningen til bonden styrkes? Gjennom statlige subsidier?

–          Jeg mener at norsk landbruk bør i større grad fristilles for subsidier, ettersom WTO avtalen legger begrensninger på subsidier til matvareproduksjon. Virkemiddelet bør være direkte høyere pris på matvarene og produktene til bonden, uttaler Lars Halvor Stokstad.

Vil ikke det føre til en prisstigning som forsterker argumentet om økt matvareimport?

–          Det er en av de største utfordringene å argumentere mot hver gang Dagbladet og VG kommer med påstander om dyr norsk mat. Det bare tøv, Norge er en av de landene i verden hvor vi bruker minst av reallønnen på mat. En viktig oppgave for Aln er å våge å ta den debatten, sier Heidi Lundberg.

–          I 1960 brukte man ca. 40 % av inntekten på mat, i dag ligger det på ca 12 %. Og det er butikkjedene som presser prisene og produsentene og sitter igjen med største delen av inntjeningen, legger Høyem til.

–          Aln jobber også for å opplyse forbrukeren. Forbrukeren i Norge er generelt lite informert og bevisst om norsk landbruk og matvareproduksjon. Forbrukeren har makt til å kunne styre matpolitikken, men da behøves kunnskap og informasjon, fortsetter Idun Bjerkvik Leinaas.

Hvordan vil dere drive opplysningsarbeid og kampanjer? Gjennom deltagerorganisasjonene eller gjennom seminarer hvor fagfolk, politikere og engasjerte møtes for å diskutere?

–          Vi er i begynnerfasen, men Alliansen vil stå som arrangør av ulike debatter og møter som skal styrke kunnskapen og bevissthet omkring aktuelle problemstillinger, Sier Høyem.

–          Det at vi favner bredt med politiske partier, miljøorganisasjoner og landbruksorganisasjoner, er en styrke for Aln, uttaler Rakel Nystabakk.    

Det har vært en del positivt fokus på norsk mat og norske mattradisjoner i året som gikk, har det har noe å si for stiftelsen av Aln?  

–          Det er ikke et tilfeldig år som vi har valgt å stifte Aln i. Frustrasjon over og reaksjon på landbruksmeldingen og  hvordan norsk landbrukspolitikk drives, sier Heidi Lundberg.

Vil dere går ut mot visse politikere og politiske standpunkter i landsbrukspolitikken?

Det er det litt tidlige å svare på, men vi vil først og fremst gå i dialog med politiske miljøer gjennom seminarer, sier Harald Høyem.

Har dere vært i kontakt med politikere som Per Olaf Lundteigen som tidligere har markert seg sterkt for selvforsyning som et bærende prinsipp for både nasjonal og global landbrukspolitikk?

–          Det vi kan si er at vi i fremtiden vil ta kontakt med ressurspersoner som for eksempel Lundteigen og andre aktuelle, som foredragsholdere og deltagere på seminarer, men så langt har vi ikke kommet, uttaler Lars Halvor Stokstad.

Avslutningsvis, har dere noen målsetning om å fremme økologisk landbruk?   

–          Det er nedfelt i alliansens politiske plattform. Om vi skal snakke om bærekraftig landbruk så vil jo økologisk og biodynamisk landbruk være en viktig del som ikke kan utelukkes, og er en selvfølgelig årsak for at Oikos som medlemsorganisasjon skal delta i Alliansen, sier prosjektkoordinator i Oikos, Helene K. Austvoll.

 

Relatert 

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Kommentar: Jordbruket under proletariatets diktatur i skyggen av 1. mai

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Til matens forsvar – to bøker av Michael Pollan

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

  • Dette var hyggelig og matnyttig lesning. Supert at ungdommen setter mat og matproduksjon på agendaen, dette initiativet har jeg ventet på lenge. Dette blir jo som vi sier i Slow Food, let´s cook up a revolution together. At boka «En nasjon av kjøtthuer» av Svenn Arne Lie og Espen Løkeland-Stai ble lansert denne uken er også et tegn på at noe er på gang.
    ble utsolgt på 2 dager, nytt opplag er i trykken. «En nasjon av kjøtthuer» kan du lese utdrag av i Nationen. http://tinyurl.com/6vzq5uw

  • Kjell Brevik

    Ja, dette var virkelig gode nyheter og jeg ønsker Alliansen ny landbrukspolitikk lykke til nå i innledningsfasen! Motforestillingene vil nok ikke la vente på seg, men støttespillerne vil også strømme på. Takk til Kulturverk for en flott presentasjon og et interessant intervju og takk til Per Christian for bok-nyheten. Som du skriver må dette kunne oppfattes som at noe er i gjære og nå er tiden inne for alle som virkelig brenner for et skikkelig og levende landbruk å ta del i arbeidet for en forandring med positivt fortegn. For det GÅR an. Anl og mange andre sammenslutninger bereder nå vegen for noe annet enn en arrogant skinndebatt lik den Svenn Arne Lie og Espen Løkeland-Stai beskriver i utdraget hos Nationen. La bare ikke debatten komme ut i dødvanne!

  • Flott, det er akkurat dette klassisk liberalisme handler om. For å sitere Charles Siegel:

    “When America was founded, the Jeffersonians were in this classical liberal tradition. They went a step further than earlier classical liberals, because they recognized that economic changes had undermined freedom in the past: They wanted to limit the economy so people could continue to run their own small farms and small businesses, because they believed that this economic independence developed the character needed for democratic self-government. In their view, freedom meant that people had the right to make serious decisions about how society was run – both small decisions about running their own business affairs and larger political decisions about running their communities.”

    Jeg vil sterkt anbefale å lese Charles Siegels siste bok Classical Liberalism, den ligger fritt tilgjengelig på hans hjemmeside: http://www.preservenet.com/classicalliberalism/ClassicalLiberalism.html

  • Erling Christiansen

    Endelig! Jobb mot politikere – ikke byråkrater (ref. empiri fra landbruksforsker Jan D. Van der Ploeg i Nederland) og skjær ikke all frihandel over en kam. Kvalitetsproduksjon i utlandet bør Norge fremdeles ønske velkommen… Grunnrenten i Norge vil alltid være lav – det kan ingen ta fra bondelaget.

  • Pingback: Alliansen ny landbrukspolitikk | Biologisk-dynamisk Forening()

  • Einar M Holder

    To spørsmål til ein spennande allianse: Har alliansen prøvd å få med folk innanfor reindrifta? Har alliansen tatt standpunkt i konflikten mellom beitenæringane og rovdyrpolitikken?

    • Øyvind Aukrust

      Det har vi ikke prøvd, men vi kommer til å jobbe for å få med flere organisasjoner framover, og da kan det nok absolutt være aktuelt. Er det noen spesielle organisasjoner innen reindrifta du tenker at bør være med? Alliansen har ikke tatt stilling til rovdyrpolitikken, siden medlemsorganisasjonenes meninger om det er såpass forskjellige at det nok vil være vanskelig å komme fram til en felles politikk.

  • Haakon Hamnes

    Skal vi bli selvforsynt! Et klassisk eksempel på sosialisme i grenseland av kommunisme. Nord Korea er selvforsynt og 900 000 mennesker mistet livet etter ned fryste åkre på 90 tallet. Det kommer til å bli mindre utvalg og dyrere priser og smør kriser om igjen fordi vi ikke kan importere mat fra andre land.

  • Redaksjon

    Dette er tøv, H. Hamnes.

    Du må gjerne være for frihandel og den grenseløse markedet, men selvforsyning har ingen ting med sosialisme å gjøre (grunnleggende for de fleste marxister og sosialister er å rive ned nasjonale grenser). Selvforsyning har i dette perspektivet heller ikke noe med å stenge grensene for import og handel med andre land, men at man i så stor grad som mulig skal sørge for egen matvaresikkerhet. Dette har en økologisk, økonomisk og ikke minst sikkerhetspolitisk dimensjon for et folk. Det handler i første rekke om at de grunnleggende primærbehov er sikret tilknyttet primærnæringer og naturressurser (der er vi heldige), samt et fungerende produksjons- og distribusjonsapparat.

    I krisetider er det den sterkestes rett, da er de som er avhengige av andres produksjon totalt prisgitt fremmed makt. Den etiske dimensjonen at man sørger for seg selv, og ikke parasitterer på andres billige arbeidskraft, oftest i land hvor omfordeling og arbeidsforhold er elendige. En god regel er å kun handle med produkter fra land som tilbyr arbeidsvilkår vi selv ville utstått.

    Slik får man et reelt forhold til tilbud og etterspørsel innenlands, og et reelt kostnadsnivå på produkter så vel som arbeidskraft.

    Verdens folk har i største delen av sin tid levd med dette prinsippet, man har handlet og utvekslet varer og ressurser (ja, endog plyndret hverandre), men basisen har vært evne til å forsørge seg selv. Det handler ikke om isolasjonisme eller marxisme, men om folkevett og det å tenke langsiktig utover eget ego.

    Den økologiske dimensjonen tilsier at man ikke belaster andres produksjonsapparat som ofte utarmer naturgrunnlaget i forhold til transport, giftsprøytning og det å holde priser ned for et eksportmarked. Svært mye av produksjonen som foregår i såkalte utviklingsland fortrenger lokale kulturer og primærnæringer til fordel for industrielle naturfiendtlige eksportprosjekter.

    Kulturelt sett er det og en fordel at folk i første rekke har evnen til å ta hånd om seg selv, det styrker en sunn identitet, og matkultur og tradisjon er viktige elementer.

    Den berømte «smørkrisen», handler ikke om importvern, så du motsier deg selv, den handler om et stadig mer trengt landbruk som legges ned, dag for dag, og flaskehalser i produksjon og distribusjon. Frihandel vil bare føre til at norsk smør og andre goder som er en del av norsk matkultur vil bli en dyr sjeldenhet.

    Det betyr ikke at vi ikke nyter fransk ost, kontinentale viner, italiensk olivenolje, spansk skinke, for å nevne noe, for handelen fortsetter mellom folk og kulturer, men at vi anser at både mennesker som individ og samfunn i størst mulig grad bør kunne ta vare på seg selv.

    Les gjerne hva NATO skriver om matvaresikkerhet:
    http://www.kulturverk.com/2011/11/01/matvaresikkerheten-truet-nato-advarer/

    Red.