KultOrg – kulturtidsskrift for varige verdier

Tidsskriftet KultOrg er nå inne i sin tiende årgang. Med sin særegne blanding av kulturminnestoff, tradisjon, arkeologi og naturvern, er det enestående i den norske tidsskriftfloraen. 

Av A. Viken

KultOrg gis ut av foreningen KulturOrgan Skadinaujo som har som målsetning «formidle kunnskap om den skandinaviske kulturelle og religiøse arv», og dette gjenspeiles ikke minst i lederen hvor Jørgen Exenberger skriver:

«Vår materialistiske tidsalder kan ikke overvinnes ved bare å være litt mindre materialistiske enn alle andre i samfunnet. Det er selve vår forankring som må legges et annet sted enn i det materielle.»

og

«Kjennskapen til kulturhistorien underbygger tradisjon og uten den er vi et lett bytte og dårlig rustet mot tidens skiftninger, mot utopier, fanatisme, markedskrefter og innfall som i øyeblikket kan være berusende, men som over tid klart erkjennes som galskap. Tradisjon er besinnelse, noe som virkelig trengs i vår tid.»

Fra å være en fanzine har det etter hvert utviklet seg til et kulturtidskrift som holder høy kvalitet, både stilistisk og innholdsmessig. Ambisjonen er å presentere en tradisjonsforankret motkultur til moderniteten som dominerer samtiden, noe utvalget av tekster som er samlet bærer preg av. Her finner du originaltekster som Fritjof Nansens «Friluftsliv» og Hjalmar Hegges «Friluftslivets historie og filosofi», natur- og kulturskildringer, anmeldelser, tolkninger av norrønt  og mytisk-religiøst materiale i sammenheng med kultplasser. Kultplasser, kulter og tolkninger av dette er særlig fremtredende ikke bare i dette nummeret, men og de tidligere, og understreker ønsket om å gjenreise båndene til særlig den førkristne kulturarven gjennom arkeologisk og religionshistorisk kunnskap, kombinert med det selvopplevde og erkjennelsemessige som ligger i det å oppsøke stedene som lokalt har vært hellige og kultiske. I dette ligger ikke bare en reise i mytologien, men en nærhet til det lokale, kulturarven som finnes der ute for den som vil se og søke.  Tekstene «Hellig hvit stein på Sunndal» av Jarle Øvrehus, «Ringenes herre: kulten kring Ull Mälardalen» av Magnus Engvall og «Heilagstader frå heidendom i Nord-Europa» av Nigel Pennick (oversatt av Stig Andresen), er gode eksempler på tekster som formidler religiøse tradisjoner sett i både et større og lokalt kulturhistorisk perspektiv, kombinert med naturopplevelsen og det stedegne som er sentral for opprinnelig nordisk identitet og religionsutøvelse. Ettersom skriftlig kildemateriale om religiøs utøvelse i tilknytning til kultplassene nærmest er fraværende er dette gjenstand for tolkning.

Naturnærhet gjennomsyrer bladet, og fremkommer ikke som påtatt eller separat, men som en integrert del av et større verdensbilde som samtidig skildres individuelt og mangefasettert. Spesiell er teksten om Olav Aukrusts diktsamling «Himmelvarden» av Sven Erik Sperstad, den tar for seg diktene som en del av en religiøs individuasjonsprosess etter Carl Gustav Jungs teori om den kollektive bevissthet som i denne prosessen forenes med den individuelle bevisstheten erkjennelsesmessig. Formålet er forløsning og forening med Gud.

«Dåpen og overgangsriter» av Marius Rindal er en lettlest, fascinerende og medrivende gjennomgang av ulike riter og tradisjoner som har overlevd fra førkristen til kristen tid i Norden og Nord-Europa. Man får inspirasjon til å praktisere egne meningsfylte dåps- og navngivningsritualer.

Å lese KultOrg er både lærerikt og inspirerende, tekstene er rikt kildebelagt og bokomtaler gjengir i seg selv mye verdifullt stoff fra litteraturen som omtales. Fremfor den knuskstørre kvasiobjektive tilnærmingen til det historiske får man en søkende, nysgjerrig og spekulerende tilnærming som likevel ikke mister fotfeste og forsvinner i tankespinn. Skribentenes kunnskapsnivå avslører alvoret og engasjementet som ligger bak hver tekst, uten at det blir tungt og uleselig. Om noe skal settes fingeren på kritisk må det være at den motkulturen som angis som en av fire hovedmål på baksiden ikke kommer annet enn indirekte til uttrykk og at en mer samtidig samfunnskritikk savnes. Ikke minst omkring kultur- og naturvern i lokalt og regionalt perspektiv. Vi lever ikke i et vakuum og de krefter som aktivt motarbeider lokalsamfunn, distrikter og kulturell særegenhet fortjener uttalt motbør.

Uansett, KultOrg er et kjærkomment og viktig kulturelt tilskudd som representerer varige verdier i en norsk mediahverdag preget av kortsiktighet, impulsjag, overfladisk underholdning og på sitt høyeste akademiske uvesentligheter. Det siste nummeret er et dobbeltnummer, vi håper at vi ikke behøver å vente et år på neste utgave.

Tidsskriftet kan bestilles her

  • Så kan man spørre hvem som er de radikale tradisjonalister, de som ønsker å gjenreise den kristne arven, eller de som ønsker å gjenreise den førkristne arven? James Kalb mener i sitt essay “Radical Traditionalism and the New World Order” at det mest nærliggende for oss vil være den kristne kulturen: http://turnabout.ath.cx:8000/node/13

    Initiativtagerne til Vanaheim Natursamfunn ser ut til å helle mer mot den førkristne arven for en forankring i historien: http://www.natursamfunn.no/index.php?vanaheim

    Sannsynligvis vil det andre alternativet oppfattes som mest “kult” av dagens unge. Men er det noe jeg absolutt ikke ønsker er det å framstå som kul. For å sitere James Kalb:

    “Problems remain, however. The liberal order is irretrievably prosaic and boring. It turns everything into a consumption good or productive resource and so effaces distinction and individuality. Its ideals are unsustaining. It has no room for the soul.

    A makeshift remedy, but the best available within the liberal order, is provided by “coolness.” It seems trivial, but people take it much more seriously than they admit.

    Coolness started with jazz musicians, and still has something of the spirit of the night, of escape from everyday reality, of unconditioned freedom, of improvisation without a goal. it’s the liberal equivalent of the divine grace that bloweth where it listeth and none can define.

    It has something in common with sanctity. The cool are in the world but not of it. They possess a certain disengagement, so that they are independent of their surroundings and not easily flustered or excited. They’re not conventional, and recognize immediately whatever they’re presented with. That gives them a sort of perfect pitch in matters of perception, expression, and practical decision.

    Of course, coolness is also very different from sanctity. Sanctity is about eternity, coolness about today. It has religious aspirations, but its hedonism and individualism means it goes nowhere. The lives of the saints have enduring interest because they point to something beyond themselves, the lives of the hipsters don’t.

    Its lack of substantive content allows coolness a place in the spiritual world of liberalism, but is otherwise a radical defect. It makes it a matter of style: that’s why a clumsy attempt to be a saint is admirable, while a clumsy attempt to be cool is ridiculous. It also means it’s unable to maintain standards. Miles Davis is dead, hipsters have gone mass-market, and grade-school children now have as much right to be cool as anyone.

    At bottom, coolness is as silly as people think. It’s notoriously unsustaining. Those who live by it either crash and burn, fall into gross hypocrisy (“sell out”), or grow out of it. Within the liberal order, though, growing out of it means growing out of the only thing, other than sex, drugs, celebrity, or lots and lots of money, that redeems life from quotidian dullness. It means turning into a boring, conventional, older person, just like Mom and Dad.

    The basic problem, then, with cultural responses to liberalism is that in the end none of them work. The problems it creates go too deep for us to live with them in the long run.” – James Kalb: http://turnabout.ath.cx:8000/node/2864

    Forhåpentligvis kan vi kombinere begge disse tradisjonene. For er det noe mennesker trenger i dag, er det et ankerfeste.

  • Dette avsnittet om kulhet av James Kalb fikk meg til å tenke på at dette vel også er situasjonen for arkitekturen av i dag, at alt skal være så utrolig kult. F.eks. er vel hele Bjørvika å regne som et ultrakult prosjekt, en hyllest til kulheten, det aller helligste et liberalistisk samfunn som vårt kan frambringe.

    Dessverre, der kulheten råder finnes intet rom for helhet, da det her gjelder å stikke seg ut mest mulig i mengden. Slik viser den modernistiske liberalismens kjerne seg som den absolutte motsats til tradisjonelle religioner og kulturer. Eller som Christopher Alexander hevder, Gud er et evolvert uttrykk for helhet.

    “In early times the city itself was intended as an image of the universe – its form guarantee of the connection between the heavens and the earth, a picture of a whole and coherent way of life.” – Christopher Alexander

    Ingen tvil om at helheten har gått tapt med dagens kulhetsideal. Gruer meg virkelig til hva som kan komme istedenfor hvis regjeringsblokka rives. Ikke det at jeg på noen måte er tilhenger av dennes monotone repetisjon: http://permaculture.org.au/2012/01/04/why-monotonous-repetition-is-unsatisfying/

    Christopher Alexander holdt nylig en forelesning om helhet som mål for arkitekturen, og forrige helg fikk jeg en email fra Brian Hamilton, Irland, som hadde filmet denne hendelsen og lagt den ut på You Tube. Han skal også prøve å få laget et transkript av denne forelesningen, men foreløpig må dere ta til takke med et litt amatørpreget videoopptak: http://permaliv.blogspot.com/2012/01/christopher-alexander-talks-on-process.html

  • Takker for god omtale på Kulturverk! Som nevnt av A. Viken er KultOrg et tidsskrift som har utviklet seg over 10 år til å bli en kraftigere og kraftigere modernitetskritisk røst. Man trenger ikke nødvendigvis skrive eksplisitt om det negative i samfunnet, men heller la det skinne igjennom de positive linjene. I artiklene og spesielt de essaylignende bokomtalene kan man få inpirasjon på et annet plan enn å måtte være en del av bølge som går frem og tilbake. De fleste av leserne og skribentene er aktive i både natur- og kulturvern. Et av målene som ikke er helt oppnådd er å kunne tilføre mer praktisk rettede veiledninger om hvordan man både individuelt og kollektivt kan gå videre fra der man er i dag. Å komme med en mer samtidig samfunnskritikk er vanskelig uten å måtte rette snuten bakover og hengi seg inn i negative spiraler. Vi VET allerede at vi er i en dårlig tid. Ved å ikke fokusere på det negative kan KultOrg med rette kalle seg en motkulturell aktør. Den skandinaviske kulturelle egenarten er viktig for å forstå vår egen identitet med henhold til både natur og kultur og skandinavenes tolkning av innførte fremmede elementer er med på den forståelsen. Og KultOrg lover at det ikke blir et år til neste utgivelse!

  • Gere

    Øyvind: Hellre (ut)död än kristen.

  • A.Viken

    Øyvind Holmstad:

    Takk for nok en utfyllende lenkesamling. Det er viktige momenter du trekker opp, og det du siterer av Jim Kalb er en interessant kritikk. Men å ta utgangspunkt i en «rett religion» ute fra et utilitaristisk ståsted, det vil si religion og tradisjon kun som sosial funksjon, er slik jeg ser det å gripe det helt feil, og man vil ende i en evig strid om den «rette tro» før i det hele tatt noen religiøs dimensjon er etablert. Europa har sin religiøse historie og sine tradisjoner, hvor det førkristne, men og det kristne har preget dagens Europa, sistnevnte utvilsomt og negativt. Da særlig i forhold menneske og natur.

    I vår gjennomsekulariserte tid, blir det feil å begynne med å prakke på mennesker et religiøst system som har mistet sin kraft, det er faktisk den religiøse begeistring og undring som må være utgangspunkt om en åndstradisjon skal ha en verdi utenom det profane strukturelle og politiske.

    Personlig finner jeg inspirasjon i de indoeuropeiske åndstradisjoner, men og enkelte kristne middelaldermystikere, likevel anser jeg den protestantiske statskirke for å være en død institusjon både ytre og indre sett. Det betyr ikke at det ikke finnes enkelte flotte samfunnsengasjerte mennesker i statskirken, men som institusjon har den ingenting å tilføre i forhold til en nødvendig nyorientering for fremtiden om man skal kunne bygge en nya allianse mellom menneske og natur. Det norrøne og mange andre ikke-kristne religioner og åndstradisjoner helligholder naturen og helheten mellom menneske og natur på en måte som alminnelig kristen praksis ikke gjør. Derfor er det naturlig at de som uavhengig av gudsbegrep, ja av tro på noen Gud overhodet, lar seg inspirere av tradisjoner som setter natur og menneske som likeverdig og helligholder det naturlige altet. Skal man begynne noe sted i forhold til ånd og natur, så er det i helligholdelsen av livsbevarende krefter i naturen, hvor natur ikke kun ses på som en materiell og instrumentell del av den menneskelige væren. De andre handler om grensesetting; at noe er hellig, betinger og en grensesetting for mennesket i forhold til dette; mennesket må ha som prinsipp at det ikke tar mer fra naturen enn det gir, noe som nå kan fortone seg som den reneste utopi, men som i lengden faktisk er eneste farbare vei om man ønsker reelle levelige kår for menneskeheten og annet liv på kloden i uoverskuelig fremtid. En slik religiøs vekkelse vil innebære at man åpner seg og i tillegge innordner seg livets under og det mysterier, for den grunnleggende religiøse impuls handler om å erkjenne mysteriet gjennom å praktisere undringen gjennom respekt for livets og dermed naturens mysterie.

    Tidligere skrev jeg i en tekst:

    I en kronikk «Å overleve en katastrofe» gjengitt i Aftenposten ble det hele uttrykt utvetydig og klart av Anita Pratap, tidligere sjef for CNN – South East Asia:

    Naturkrefter

    Jeg har aldri sett slike krefter før, og jeg håper jeg aldri ser det igjen. Da jeg så tsunamien fosse frem, kunne jeg ikke annet enn tenke hvor absolutt maktesløse vi mennesker er. Hvor patetisk vår arroganse er. Hvor hule våre ambisjoner er. Naturen kastet biler, båter og hus som de var verdiløse leker. Eiendeler menneskene er besatt av, har slitt et helt livsløp for å skaffe seg, har misunt hverandre og lengtet etter å eie. Knust, ødelagt, forvridd og kastet som skrap. I løpet av få minutter var velstående byer og landsbyer redusert til skraphauger.
    Da jeg så ødeleggelsene, kunne jeg ikke la vær å tenke at menneskeheten burde gå tilbake til sin Shinto (Japans åndelige religion), Hindu og hedenske røtter. Vi trenger å gjenopplive vår ærbødighet for naturen som er nedfelt i disse gamle religionene, men i dag glemt i våre tankeløse forsøk på å plyndre naturen i vår grådighet og egoistiske kravmentalitet. Tomheten, verdiløsheten og forgjengeligheten i vår nye religion – materialismen – var altfor åpenbar.

    Resten av teksten finnes her

    Veien dit er forskjellig for flere, og går gjennom flere tradisjoner og praksiser som ikke behøver å være motstridende, bare man ikke lar seg forføre til fordringsløse new age åndelighet, hvis eneste formål er å blåse opp et ego inni et allerede tomt skall. Uansett, om man har som felles utgangspunkt at naturen fundamentalt sett er hellig, og i praksis ivaretar de krefter som oppretteholder balansen mellom natur, liv og død, så kan forholdet til Gudstro og religiøs praksis være den enkeltes valg og det fellesskap han/hun finner.

    A.Viken

    • Ja, når jeg ser hvilke nihilistiske og hedonistiske superkule kirkebygg og gudshus den norske statsskirken og andre vestlige kirkesamfunn som ønsker å framstå som moderne, er i stand til å oppføre, kan man i sannhet si at det ser ut til at våre kirkesamfunn har mistet sin kraft. Men husk at etter det jeg forstår, etter å kun ha kommet til kapittel to i Charles Siegels nye bok Classical Liberalism, ser det ut til at denne har sterke røtter i protestantisk tradisjon. Håper han kommer tilbake til dette seinere i boka: http://www.preservenet.com/classicalliberalism/index.html

      Jeg har også bitt meg merke i at Christopher Alexander ser Gud som et evolvert uttrykk for helhet. Gleder meg til å finne ut mer om hva han mener med dette, når jeg en gang får tid til å sette meg ned med The Luminous Ground: http://natureoforder.com/

  • Fra et intervju med Wendell Berry: http://www.thesunmagazine.org/issues/391/digging_in?page=3

    Fearnside: You’re a Christian.
    Berry: I’m a subscriber to the Gospels; you could put it that way.
    Fearnside: You strike me as being both devout and skeptical; firm in your faith, yet willing to question it. Do you see skepticism as something that nurtures your faith?
    Berry: Faith implies skepticism. It implies doubt. Faith is not knowledge. It’s not the result of an empirical study. So I would think that people of faith would always be involved in some kind of maintenance to shore it up. Sometimes it’s easy to have faith, and sometimes it isn’t. Maybe if you’re in a monastery it’s easier, because everything there is established for the purpose of preserving your faith. The world, as it operates today, isn’t made to preserve it.

    Selv om Wendell Berry kanskje er en nokså uvanlig kristen, tror jeg hans måte å praktisere på er mer vanlig i USA enn i Europa, kanskje nettopp pga. Berry’s relativt sterke innflytelse: http://www.energybulletin.net/stories/2012-01-18/can-godless-farmer-be-good-steward-soil

    Ja, det spørs om Europa noengang igjen kan komme til en noenlunde felles åndelig overbygning, etter 100 år med modernisme. Så spørs det da om design kan være nok alene? I motsetning til Kalb (jeg mener å ha lest et sted at Berry heller mot Kalb her) har Nikos Salingaros tro på at dette kan være mulig, gjennom “pattern-languages”-teknologien: http://p2pfoundation.net/Peer-to-Peer_Themes_and_Urban_Priorities_for_the_Self-organizing_Society

    Personlig mener jeg det finnes en enorm kraft i denne livets teknologi, og jeg ser ikke bort fra at denne, sammen med andre aspekter av livets teknologier, kan være nok til å gjenforene menneskene med jorden.

  • Jeg kom også til å tenke på at J. Krishnamurti imot slutten av sitt liv fikk lest utdrag fre A timeless Way of Building hver kveld. Så også han så tydeligvis store forhåpninger i “pattern”-teknologien til Christopher Alexander, da denne boka er en introduksjon til A Pattern Language. Underlig hvordan store tenkere med så vidt forskjellige utgangspunkt som James Kalb og J. Krishnamurti, begge ser mot Alexander for svar.

  • A.Viken

    Jarle K. Øvrehus, mitt svar kommer sent, men er forhåpentligvis godt nok. Det gleder meg at vi har samme syn på at det er vesentlig å kunne vise positive alternativer for å kunne drive konstruktiv samfunnspåvirkning, og det er prisverdig at KultOrg som forening og tidsskrift ikke henger seg opp i kortvarige trender og meningsløse debatter omkring tabloide problemstillinger. Men man kan likevel ikke om man ønsker å gi rom til alternativ tenkning og løsninger unngå den kritiske analysen for i det hele tatt å kunne gi en motkultur kraft. Naturødeleggelser som et eksempel er ikke først og fremst et resultat av tilfeldige individuelle beslutninger, men av dypereliggende samfunnsstrukturer som faktisk må bekjempes, for selv om de har en oppløsende kraft finnes det ingen skjebnegudinne som kommer reddende selv om et system lider sammenbrudd. Det finnes nok av destruktive krefter som kan omgruppere seg, om ikke positive alternativer foreligger.

    Jeg er selv medlem av foreninger som Kulturarven, og de er et eksempel på en større organisasjon som støtter svært mange positive tiltak for å ta vare på restene av kulturarven som blir stemoderlig behandlet her i vårt oljesmurte Norge, men de retter ingen tydelig kritikk mot noe eller noen kraft, og opptrer som om forfallet og ødeleggelsen de selv forsøker å motarbeide er en form for naturlov og ikke resultatet av et system som er ansvarlig (eller uansvarlig, alt ettersom) for neglisjeringen. Dermed får de noen kroner nå og da, men forbigås i stillhet. Slik representerer de ingen aktiv motkraft, men drives fra skanse til skanse. Folkemusikkmiljøet er en annen sak, man vil så til de grader forsøke å tilpasse seg at man blir bare nok en aktør i mylderet av «kultur» som handler mer om selvhevdelse og personfiksering i forhold til talenter, enn det å fremme en levende tradisjon som faktisk innebærer en meningsbyrd og en motkultur i forhold til et globalisert og gjennomkommersialisert underholdningsliv som omtales som «kultur».

    Så det jeg formulerte var egentlig ingen kritikk, men et ønske om at ideelle miljøer med positiv ballast òg tar for seg de truslene som faktisk finnes i samfunnet og deres årsaksforhold på fundamentalt nivå. Trusler som bla. Sigmund K. Setreng tydelig beskriver i sitt essay nylig publisert her:

    «Inspirert av den nevnte tradisjonen og Rolv Thesens appell: Den er like aktuell som i 1941! I dag er vi okkupert av det konkurranse – industrielle systemet. Vi trenger vår identitet – fjellet og havet i vår sjel – for å kjempe imot den nye okkupanten! – og Stetind er et framragende symbol for den kampen,» (http://www.kulturverk.com/2012/03/03/hav-og-fjell-norsk-identitet/)

    Ser man på Hardangeraksjonen som kjemper fortsatt (http://www.tv2.no/nyheter/magasinet/-det-minner-om-maktmisbruk-3723108.html), så trenger de og andre kjempere hver eneste mann som er frisk til å støtte, det å sitte heime og som mange si at det ikke nytter, er poengløst, og kun forbeholdt de som faktisk har kjempet og tapt. Det var på en måte sørgelig å observere at det var jentene og eldre som var i flertall i den aktive mastemotstanden i sommer. Hvor var gutta, hvor var de som er villige til å konkret kjempe for norsk natur, den som Setreng så rett beskriver henger sammen med vår identitet, det vi har vært og delvis ennå er og muligens kan bli en gang. I kampen mot vindmøllene i Totenåsen var det gamlegutta som figurerte, de gamle krigerne, vel de behøver støtte fysisk og i skrift og tale. Vi er ikke mange aktive forkjempere, men det er mange sympatisører, og om man kan vekke en tidel av disse til aktiv innsats og holdningskamp, så har man kommet langt.

    Selv om det er mange negative tendenser i vår samtid, så er det og slik at systemet er sårbart for opinionsendring og «negativ oppmerksomhet». For å komme tilbake til norsk natur, så viser nyere undersøkelser at ungdom flest ikke har interesse av «miljø», hvilket jeg tror er misvisende. Jeg tror det handler om at naturvernet er blitt abstrahert og redusert til globale kvoter fremfor å ta tak i det grunnleggende, nemlig det å hegne om unik og egenartet natur og artsmangfold, det vil si stedet og det stedegne, ikke bare en tilfeldig biomasse. Jeg tror det finnes flere unge grønne krigere der ute som vil kjempe for det umistelige som det stadig krympende naturgrunnlaget er.

    Så igjen, det er mitt ønske at flere positive aktører kan finne sammen i felles arbeid for felles mål ettersom utfordringene er så store at fellesskapet er nødvendig for å kunne være noe som fortjener å kalles en motkultur.

    For øvrig ser jeg frem mot neste nummer!