Jeg har kommet til bind 2 i Grimbergs fantastiske historieverk: Menneskenes liv og historie, og det er jeg glad for, for det betyr jo at jeg har 20 igjen, enn skjønt Grimberg ikke skrev dem alle selv, og så visst ikke redigerte.

Av Norunn Ottersen Seip, tidligere bl.a. skrevet kronikken «Når sex bli ideologi »

Det slo meg da jeg begynte å lese, at opplevelsen minner meg litt om da jeg som barn oppdaget en bokserie på biblioteket som fortalte historien om viktige oppdagere og genier. Det var så spennende! Og jeg syntes det var pussig at jeg åpenbart hadde savnet disse leseropplevelsene, for som voksen har jeg styrt unna biografier. Så er det vel noe annet jeg har savnet enn faktaopplysninger, tenkte jeg videre. Men den tanken skal jeg komme tilbake til, for en annen ting som slo meg var at populærvitenskapen virkelig har tapt seg. Eventuelt at dens lesere må ha tapt seg. Det er fint å lese en populærvitenskapelig bok som er sarkastisk og tier megetsigende om hverandre, fordi den regner med at den opplyste leser skjønner hva som blir sagt.

Og Grimbergs språk er iblant virkelig fantastisk, det veller ut ord om det vemmelige, tåpelige, motbydelige, det geniale og det imponerende. Historie er aldri nøytralt – hvordan kunne det? – men det er lett å la seg lure når ordene blir blodfattig nok, for da klinger de mykt inn i vårt språk, i vår tid. Selv kjenner vi kanskje en økende bekymring over at en stadig større andel av befolkningen vår begynner å bli overvektige, og flere vil muligens antyde en sammenheng mellom denne statistikken og barn og unges endrede fritidsmønstre. Til sammenligning er jeg sikker på at Grimberg ville snakket om de blekfete ynglingene som sitter og kvapser seg opp, mens de fyller de tomme hodene sine med vulgære dataspill og sukkerfett. Og gjerne friskt lagt til noe om forfall og degenerasjon. Det er mulig du reagerer på mitt forsøk på grimbergsk fortolkning, men at den i det minste er mer malerisk, og fester seg lettere i hukommelsen enn den førstnevnte beskrivelsen, tror jeg skal være uprotesterbart.

Etter å ha lest den fantastiske beretningen om egyptologen Champollion, og hans kamp mot åndsdvergene (bind 1), tenkte jeg at Grimberg må ha vært glad i det rallende geniet. Det sykelige geniet (skjønt noen ganger beskrives de veldig livskraftig), som fortvilt, og i sin egen dødskamp, må kjempe mot kobbel på kobbel av åndssvake. Og det var han sikkert, begeistret for geniet altså. Men det som først og fremst merkes i teksten for moderne lesere er Grimbergs historiesyn, som er et annet enn det rådende i dag. Og her er tanken jeg skulle komme tilbake til: Det var selvsagt dét jeg hadde savnet fra de spennende historiene om de store oppdagerne fra min barndom. De som forandret verden! For at én person forandrer verden og historien, går på tvers av historiefaget slik det formidles i dag.

Ja, hvem er det som beveger verden? Er det folket eller farao, som styrer historien? Eller er det slik Oswald Spengler postulerte, at enhver sivilisasjon før den går under, vil gjennomgå en syklus hvor folkemassene går fra å være undersåtter til tyranner? Tror du det er revolusjoner, dårlige potethøster, produksjonsmidler eller jordsmonn som skaper og ødelegger og forandrer historien? Napoleon eller folket? Se, det finnes ikke nøytralt.

Relatert 

Rostsverige – bleke minner fra en samtid som svinner

Dagdrømmens poesi

Essay: Språk og geni

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog