Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Penger gir en beroligende glede, en forsikring om at en nå har skaffet verdier, sikkerhet og trygghet for framtida. Denne følelsen er medfødt, og som alle andre følelser løses den ut av miljøet. Alle økonomier til alle tider har bygget på slike former for symbolverdi. Følelsen av trygghet er opprinnelig arvet fra tiden før det fantes byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren konkret sikret overlevelse.

Av Eivin Røskaft (professor i biologi ved NTNU) og Terje Bongard (dr. Scient i human adferdsøkologi, Norsk Institutt for Naturforskning). Teksten har tidligere vært publisert i Klassekampen, og KV vil i samforstand med forfatterne publisere tekster i sammenheng med deres aktuelle bok «Det biologiske menneske» som vil bli omtalt senere på KULTURVERK.  

«Forståelse av at penger er selvbedrag, er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft.»

Verden har fram til nå i praksis framstått som uendelig, og vi har derfor ikke arvet noen tilsvarende følelser for globale grenser. Nå har verdensveggene imidlertid kommet svært nær oss. Ressurser og biomangfold forsvinner på kort tid. Det er snakk om få år før små og store kriser vil forandre menneskelivet dramatisk. I denne situasjonen er verdens økonomi fortsatt penset inn på kapitaløkning. Lønnsomheten bygger på forbruk av ressurser. Et eksempel er oppdrettsnæringen: I merdene lages det mindre mat enn det som tilføres, i tillegg til at fôrfisket krever store mengder drivstoff. Netto bruker oppdrettsnæringa altså mer ekte verdier enn det som kommer ut – men fordi pengene som produseres føles verdifulle, slipper næringen unna når de tømmer havet og endrer økosystemer for all framtid.

Verken gull, kunst eller kapital kan spises, man kan heller ikke bo i det. Mat, vann, klær og hus lages av mineraler og ressurser som kommer fra jord, skog og hav. Likevel sitter vi altså i følelsesfella. «Vi har penger på bok», sier finansministeren, og appellerer til vårt ønske om å spare til våre etterkommere. All politisk innsats rettes mot næringsutvikling, produksjon og tjenesteyting som kan generere mer penger. Norge, EU og det internasjonale finansvesenet gjær sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til penger. Man forsøker nå å prissette jordens ressurser, blant annet gjennom FNs Millenium Ecosystem Assessment. Men hvor mye er havenes økosystemer verdt, i Euro? Det er et umulig regnestykke.

Islendingene opplevde hvordan penger mistet symbolverdi over natten. Likevel vil fiskeressursene alltid ha verdi, og gjenskape seg selv fra år til år, om den forvaltes godt. Milliardene som forsvant i spekulasjon i de islandske bankene blir betydningsløse i forhold. Et flertall i Island er fremdeles mot EU og ser at fiskeressursene er mer verdt enn alle verdens bankkonti til sammen.

Norge vil på få tiår ha tømt sine oljeresurser og omdannet dem til pengedata. Pensjonsfondets kapital investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. U-land selger sine ressurser i bytte mot vestens penger, så lenge det går. Verdens børsmarkeder har imidlertid begynt å bli «nervøse», og viktige grenser kan nås om få år. Oljeformuer og aksjer vil kunne forsvinne over natten. Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen bytteverdi eller styringsevne over arbeidskraft lenger. Hvis verden sulter, vil de som produserer maten ha den for seg selv. Hvis strømmen til datamaskinene må brukes til livsnødvendig matproduksjon, helse eller transport, kan noen finne på å trekke ut støpselet og avvikle pengeserveren.

Pensjonsfondet gjør framtida utrygg for både pensjonister og deres etterkommere. Et bedre navn er Pyramidespillfondet. Framtidas mat, hus og klær må lages i framtida. Resursene som trengs til dette må lagres, resirkuleres og forvaltes. Symbolverdier er ikke lagrede ressurser. Farten i oljeutvinningen smører verdens overutnyttelse av de ressursene som skulle være mat, hus klær og helse til framtidas unge og pensjonister, og omdanner dem til verdiløs kapital. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og blir overeksponert i forhold til enorme investeringer i for eksempel oljeutvinning og petrokjemisk industri., mineralutvinning og industriell matproduksjon. Dermed vil en arbeidsplass i dag som regel innebære en trussel mot etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.

FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Forsøkene med biobrennstoff vil legge beslag på ti ganger mer landbruksareal i 2050. Da er det minst ni milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Er det mulig å bitvis selge aksjer for å kjøpe flybåren mat produser i den siste regnskogresten?

Det kan virke utrolig at denne galskapen kan gå sin gang, men det finnes en forklaring på hvorfor disse følelsene har utviklet seg, og hvorfor de slår ut i store samfunn. Forståelse av at penger er selvbedrag, er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft. Vi må lære at følelsen av symbolverdier er utviklet fra en tid da verden var uendelig, og det bare var å forsyne seg. Vi må innse at vi ikke er tilpasset å føle globale størrelser. Om forståelsen blir allmenn, blir det kanskje mulig å diskutere løsninger. Vi legger i boka «Det biologiske mennesket» fram et forslag til løsning som er forankret i andre, like sterke fellesmenneskelige følelser: Samarbeid, raushet og kontroll i inngruppa. Disse følelsene kan utgjøre bærebjelken i et demokrati som føles av hver enkelt av oss. Dagens demokrati er ikke omfattende nok til å trygge framtida. Veien dit er ikke utopisk, den krever bare kunnskaper om oss selv.

 

Relatert

Til matens forsvar – to bøker av Michael Pollan

Hva er penger?

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Beretningen om et varslet sammenbrudd

  • Jeg har lest “Det biologiske mennesket” to ganger, denne boka er en rik ressurs! Personlig går jeg med tanker om å skrive en artikkel om hvordan man kan knytte sammen handikapprinsippet og inngruppa med Christopher Aleksanders “pattern”-teknologi: http://www.metropolismag.com/pov/20111007/the-pattern-technology-of-christopher-alexander

    Vel, jeg har funnet at inngruppe-prinsippet allerede er aktivt i flere alexandriske “pattern”, men mener det finnes uante muligheter for videre utvikling her.

    Jeg vil også minne forfatterne om at de er velkomne til å skrive for PRI-Australia sin blogg, trolig verdens mest leste permakulturblogg, og blant verdens 2500 mest trafikkerte nettsteder: http://permaculture.org.au/

    Her er et relatert essay fra The Post Carbon Reader: http://www.postcarbon.org/Reader/PCReader-Farley-Economy.pdf

    Takk til Kulturverk som videreformidlet denne artikkelen!

    • Terje Bongard

      Tusen takk! Vi jobber med å samle flere personer som kan utforme et konkret alternativ basert på inngruppedemokrati. Det er bare tida og kreftene som setter grenser…

  • Erling Christiansen

    Oppdrettsnæringen har en input – output kaloriratio på ca. 3 : 1

    Storfe har tilsvarende opp mot 10 : 1

    Dette argumentet bruker oppdrettsnæringen for alt det er verdt.

    Videre: Trenger vi tobakk, kakako, kaffe osv? En meget høy prosent av verdens landbruksarealer produserer ikke mat. I tilleg kastes 40% av all mat allerede på produksjonssted.

    Problemet er altså heller hvem som kontrollerer ressursene (Harvard boys og korrupte stater) og hva som dyrkes – ikke at det noensinne vil oppstå en objektiv mangel på jordareal. Forstår dere ikke dette vil idealister som dere selv kun være lakeier for Malthus’ etterfølgere i uoverskuelig fremtid.

    • Erling Christiansen

      I tillegg…

    • Terje Bongard

      Beklager, her er uklar bruk av begreper og klistrelapper som jeg ikke kan kommentere. Jeg er ingen idealist, tvert imot. Det vil du se om du leser boka mi.
      Overbefolkning er et reelt problem, uansett hvem som peker på det, det være seg Attenborough, Malthus eller Nelson Mandela.

      • Erling Christiansen

        Der bekreftet du vel mitt poeng – i motsetning til Attenborough vil de fleste eksproprierte bønder antakelig peke på vannkraft og bioenergiproduksjon, soyaproduksjon og andre former for cash crops uten betydning for matsikkerhet som et langt større problem en såkalt overbefolkning. Interessant at Paul Ehrlich (forfatter av The Population Bomb) fikk sitt inntrykk etter storbyferie i India – selv om han bodde på Manhatten med langt større befolkningstetthet.

        Synd du ikke vil sette deg inn i materien – forstår nå at du ikke er idealist.

        Tenk om dere faktisk ble interessert i hva slags mat vi spiser og hvordan den blir produsert/manipulert av derivatmarkedet

      • Nå ser det ut til at man vil gjøre problemet stort og ikke løses lokalt. Det skremmer og passiviserer mer en det gir muligheter og håp.
        Hvis hvert område/land sørget for å dyrke mat nok (og fornybar energi) til områdets befolkning, vil man ikke få “overbefolkning i verden”. Men i stedet en regulering på lavt nivå, der hvert land så problemet i sin målestokk.
        “Matbytte” for smak og variasjon er noe annet. Likeså deling ved naturkatastrofer.

  • Kjell

    Takk til Røskaft og Bongard for denne viktige kronikken som setter ord på det mange tenker. Til forskjell fra lesehesten Øyvind H. har jeg ikke fått lest boka deres enda, men jeg har hatt gleden av å være tilhører på et av Terje Bongards foredrag basert på noen av tankene som legges frem i den aktuelle utgivelsen. Jeg opplevde foredragsholderen som en forsker som klarer å dra veksler både på biologiske og kulturelle faktorer uten at disse utelukker hverandre, slik det har vært tendenser til i mange debatter. For meg personlig tok det nevnte foredraget seg opp da man gradvis beveget seg inn på det kulturelle og politiske planet, – til syvende og sist inngruppedemokratiet.

    “Tusen takk! Vi jobber med å samle flere personer som kan utforme et konkret alternativ basert på inngruppedemokrati. Det er bare tida og kreftene som setter grenser…”

    Dette svaret lød mildt sagt spanande. Jeg lar det ligge nå, men siden du i det hele tatt velger å nevne initiativet, får det meg til å våge å være entusiastisk. Men tid og krefter er gjerne en “ikke-fornybar ressurs” i et menneskeliv. Alternativer som betyr noe er det et skrikende behov for nå.

    Så til den litt fastlåste “Bongard-Christiansen-diskursen”. Jeg har med stor interesse lest dine godt funderte tekster her på KULTURVERK, Erling. Det du skriver er av stor betydning for å forstå havet av abstraherte forklaringsmodeller for verdens armod. Jeg anbefaler alle som har lest kronikken ovenfor å ta seg tid til Erling Christiansens egne bidrag, bl.a.:

    http://www.kulturverk.com/2011/12/20/ta-farvel-med-klimasaken/

    Det jeg derimot ikke er i stand til å skjønner er hvorfor det tilsynelatende ikke lar seg gjøre å ha to tanker i hodet til samme tid… Jeg er 100 % enig i at dette med knapphet i flere sammenhenger godt kunne tones ned til fordel for roten til problemet. Det blir for enkelt å vise til Thomas Malthus og regne med at alt er forklart ved det. Men jeg nekter å tro at forfatterne av “Det biologiske mennesket” ikke ser knappheten som en kombinasjon av flere onder, der både sterke krefter innen ressurskontrollen verden over OG presset av voksende folkemengder tas med i regnskapet. Jeg synes kronikkforfatterne er inne på dette i sin omtale av petroleumsfesten og alle de “underverker” denne har ført til. Dette har gjort det mulig å leve på lånt tid uten å ta videre hensyn til naturgitte begrensninger, både hos Vesten og hos resten. Klart de fleste kunne vært mette og vel så det hvis all den jord som nå er lagt under plogen hadde vært drevet etter bærekraftige prinsipper av den sorten du selv har vist til. Dette er dessverre ikke realiteten, men folkegrupper i den tredje verden vokser likevel uhemmet og ingen kan være blinde for konsekvensene, ikke minst de økologiske påkjenningene som stadig når nye høgder.

    Realister eller idealister? Jeg forstår ikke hvorfor dette nødvendigvis er adskilte størrelser. Man kan utmerket godt være en fullblods idealist med utgangspunkt i de gitte realiteter. Hvis ikke blir det ganske meningsløst. Uansett hva dere ynder å kalle dere, ønsker jeg å se mer av dere i fremtiden!

  • Erling Christiansen

    Kjell – du bør stille deg spørsmålet: hvem forbruker energien og varene som skaper økologiske påkjenninger? Hvis svaret ikke er en økende befolkning i den tredje verden skjønner jeg ikke hvorfor du tar opp dette.

    Det er fint å ha to tanker i hodet samtidig – men ofte blir den ene tanken (mange mennesker krever mer mat, energi osv) misbrukt av establishment for å beslaglegge mer jord på bekostning av den andre tanken (vi forvalter ressurser hårreisende ineffektivt med detglobalt, gjeldsdrevete “limited liability” systemet). Den andre tanken er faktisk den viktigste.

    Derfor er det kanskje best å la den første tanken ligge…

    Anbefaler å lese litteratur i politisk økologi.

    For mitt vedkommende er jeg heller ikke spesielt interessert i å legge meg opp i andre menneskers og kulturers seksualliv. Slutter vi å ekspropriere jorden deres, gro næringstom cash-crops på matjorden deres, finansiere diktatorene deres og nekte å kjøpe maten deres klarer de seg sikker helt fint uten at vi skal lære dem om protestantantetikk.

    Hvis alle jordens mennesker bodde like trangt som burhøns ville vi fått plass på Mjøsa.

  • Pingback: » En dypøkologisk kur mot konservativ impotens()