Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Å reflektere over et år som ennå ikke har hendt, kan virke selvmotsigende, men de utviklingstrekk som er dominerende vil med sikkerhet ikke endre seg i 2012. Det som preget 2011 vil fortsatt prege vår samtid og fremtid. Man kan ved å betrakte media lett tro at det er uvær, smørkrise og 22.07. som da får størst betydning.

Av A. Viken

«Og mens menneskene myldrer og forsøpler proporsjonalt, så utryddes dyrearter parallelt med forbruksvekst og drømmen om materiell omnipotens.»

Fjorårets største og definitivt verste hendelse i Norge var massedrapene på Utøya 22. juli. De preget og preger mye av samtidsdebatten, som dessverre fremfor å gripe tak i det essensielle ved den menneskelige væren og forutsetninger i samtidens Norge og mulige dysfunksjonelle trekk, utviklet seg til en begredelig debatt om hva man skal si og mene. Men med fare for å virke taktløs, så er sannheten at denne hendelsen ikke i seg selv er noe som vil endre samfunnsutviklingen på sikt, ei heller innebærer dens konsekvenser en hovedutfordring for samfunnet. Bomben og drapene på Utøya tilhører det symptomatiske ved senmoderniteten, det vil si ekstremiteter som utslag av et atomisert, individualisert og egentlig pulverisert fellesskap. Pulverisert i den forstand at fellesskapet nå er oppdelt i individuelle selvrealiseringsprosjekter hvor de høyeste mål er sosial status, opplevelser og materiell forbrukskraft. Og som all demontering innebærer oppløsning mye restmaterialer som ikke finner plass, utløp eller sted med dertilhørende konsekvenser. Utfordringen burde derfor egentlig handle om hvilket felleskap man skal streve etter og hva skal være fundamentet og målet for dette fellesskapet. Så langt ser avklaringen av hva det senmoderne fellesskapet i Norge innebærer og skal innebære å utebli, bortsett fra pompøse erklæringer om det uavklarte universelle fellesskapet. Hva er det senmoderne fellesskapets hensikt? I mylderet av individuelle varianter som i det store og hele tross ulike krumspring og formøvelser følger samme spor, er det for de fleste vanskelig å besvare dette med mening. Meningen med livet er blitt en klisjé, men livet med mening er likevel for de fleste noe som må jages, søkes og oppfinnes.

At det senmoderne mennesket er preget av en indre tomhet er ingen påstand.

Men de fleste velger å fylle tomrommet med materielle substitutter, tingester som skal gjøre våre liv lettere og/eller impulser og opplevelser som skal få en til å glemme det livet man egentlig lever, men lettelsen uteblir, ettersom man aldri får nok. Å forbruke og forsøple er å leve i Vesten 2012.  LO-leder Roar Flåthen viste vei med å oppfordre til å øke milliardoverfloden i julen ytterligere, med å skru videre fra maks til maks pluss, som Spinal Taps 11 på volumknappen. Mest er ikke lenger nok.

Den mye omtalte «smørkrisen» kunne man i den sammenhengen lett kun se på som et latterlig symbol på en overmett befolkning, og med rette så er det noe absurd i å se noen krise i smørmangelen hos en ribbefettsurklende folkemasse. Men bortsett fra Tines noe korttenkte måte å møte etterspørselen på, så rører smørmangelen ved noe vesentlig, nemlig matvaresikkerhet og selvforsyning. Ifølge de seneste tall, så er Norges selvforsyningsgrad i underkant av 40 %. Enkelt sagt: Vi kan ikke fø oss selv. Jordbruket legges tross lyspunkter innen nisjeproduksjon, langsomt ned. I en tid hvor hjulene i internasjonal handel går sånn noenlunde tross gjelds- og finanskriser og oljeformuen hittil ikke er blåst i et globalt børskrakk, er dette med nasjonal selvberging noe de fleste med smal synsrand kan gi blaffen i. Men i en tid hvor mat og matproduksjon er blitt gjenstand for massiv spekulasjon, noe som har drevet matvareprisene opp ytterligere og stadig befolkningsvekst etterspør stadig mer mat fra et minkende og dyrere matfat, så blir bildet anderledes.  Det er ikke på noen måte gitt eller i det hele tatt sannsynlig at verden strukturelt vil bestå slik den ser ut i dag.  Å planlegge for lengre enn morgendagen eller neste år, burde være selvsagt, men likevel agerer vi ikke slik. De fleste som tenker på trygghet i fremtiden, tenker stort sett penger, det vil si å sikre sin status på konsumentstigen.

Vestens finanskriser vil med tiden neppe bli mindre i og med mindre tilgang på olje og andre ikke-fornybare ressurser, sett i sammenheng med et økonomisk system som fordrer stadig vekst og nye markeder og produksjonsområder med billig arbeidskraft for ikke å implodere.

Men om man klarer å ta blikket bort fra det egne og kaste blikket på tilværelsen i et fugleperspektiv, så finnes det muligheter til å se at det er sammenhenger som krever sin løsning uavhengig av eksistensiell angst og hyperlykkejakt. Dessverre så er det ikke dommedagsprofeti å konstatere at de fleste statistikker viser hva vi kan kalle en negativ utvikling om man har naturens og mennesket harmoni og velvære som målestokk. 2012 er ikke verdens ende slik utopiske dystopikere og fantaster ønsker å tro, men det er et år som under rådende paradigmer ikke vil endre utviklingen vesentlig til det bedre for menneske og naturs fremtid på noe område.

Krigstrommene i media trommer stadig høyere, Syria og Iran er neste i rekken av demokratiske fredskriger med de følger for Midtøsten-regionen og verden ellers det innebærer. Opprør og borgerkrig blir normaltilstand for en stadig voksende verdensbefolkning i takt med at forestillinger om en universell demokratisk markedsliberal monokultur brer om seg med bomber under vingene. I tillegg til den menneskelige lidelse dette innebærer for tusener så medfører dette og belastning på andre og tredje parts befolkninger som blir påtvunget å forsøke å rydde opp i ruinene etter den humanistiske krigføringen. Om ikke et mirakel skjer ved kommende presidentvalg i USA, så vil verden fortsatt være gissel for de gode forsetts gale følger i uoverskuelige fremtid.

Vi blir stadig flere mennesker på kloden, som før nevnt, og ikke minst i Norge.  I løpet av året om ikke allerede, runder vi 5 millioner innbyggere i Norge, ikke minst grunnet rekordstor nettoinnvandring i 2011 på nærmere 50 000 mennesker. Kloden har rundet 7 milliarder, for hundre år siden var jordens befolkning på 1,65 milliarder (se verdens befolkningshistorikk: http://en.wikipedia.org/wiki/World_population).  Og mens menneskene myldrer og forsøpler proporsjonalt, så utryddes dyrearter parallelt med forbruksvekst og drømmen om materiell omnipotens. Likevel så er det klimaet og klimakvoter som er på agendaen i media. Ikke den faktiske forurensnings årsak som ligger i menneskets grenseløse utbredelse og livsstil som har vært eksplosjonsartet de siste to hundre år. Naturgrunnlaget og enestående dyre- og planteliv forringes ytterligere for hver dag, dør og går tapt, mens vi er opptatte av «å holde hjulene i gang» gjennom å kjøpe mer.

Dette er selvfølgelig ikke nytt, det er det som er så forbannet trist, utviklingen har vært påpekt av flere vektige stemmer, ikke bare de siste årene, men de siste tiårene, og disse stemmen blir fortsatt ignorert. Det er ikke bare et tap for natur og liv, men for menneskeheten. Og ignorert vil de fortsatt bli til de forstår at samtiden lytter ikke til stillferdige, sindige røster – samtiden må ropes til og henrykkes gjennom dette fenomen som mer enn noe annet betegner vår sivilisasjon kalt media. Vi er etterhvert en del mennesker som ser utvikingen, men på nåværende tidspunkt er vi tilsynelatende forvist til tilskuerplass. Eller? Det er lett å bruke negative utviklingstrekk som en hette man kan trekke over hodet for slik å legitimere handlingslammelse og passivitet.  Men det myldrer ikke bare i folkehavet, det gror og ute i periferien av mediasamfunnet. Mennesker som ser at fremtiden ikke er ferdig skrevet, forutbestemt eller at menneskets ferd mot avgrunnen er en naturlov. Dette er mennesker som ser at mennesket har makt og innflytelse over sine omgivelser og dermed plikt og ansvar for dem. De finner sammen i nettverk, i lokalsamfunn, i grupper og små organisasjoner, hvor de virker for alternativer til forbrukskulten som er en dødskult, hvor vi dyrker vår egen undergang.

Det er mennesker som har ansvar gjennom handling for det destruktive i vår samtid, og likeledes kan mennesker virke og handle konstruktivt for å endre kursen mot avgrunnen til en tid hvor samfunn handler om samspill og tilhørighet mellom mennesker og menneske og natur, uten kunstige mellomledd. Utopi eller drømmende floskler? Kanskje, men i størstedelen av menneskets historie så har samfunnene vært små og oversiktelige og tross stridigheter preget av en balanse og harmoni med sine naturgitte omgivelser som de senere sivilisasjoner ikke har kunnet oppvise. De tok ikke fra naturen mer enn den kunne tåle.

«Et dypøkologisk perspektiv innebærer i sin konsekvens at vi og går dypere i det menneskelige, en omstilling handler ikke kun om forbruksvaner, men om en etisk og kulturell omstilling.»

I krisen ligger det en løsning, sies det. Ja, krisen inneholder ofte en mulighet for løsning, men løsningen krever vilje og handling, løsningen i det menneskelige perspektiv er ingen selvdrevet naturlov, den må aktivt søkes og kjempes for.  Vi har lett for å se oss blinde på krisene slik at de sperrer for løsninger som ligger klart i dagen, og i og med at vår virkelighetsforståelse grunnet kommunikasjonsteknologi i mye har blitt global, så antar problemer globale og voldsomme dimensjoner som gjør at vi mister perspektivet på løsninger.

Vi glemmer at vi ikke kan løse negative utviklingstrekk som henger sammen med fundamentet for vår sivilisasjon, før vi endrer oss selv fundamentalt. Naturvern og natursyn kan ikke ses på som separat fra andre samfunnsspørsmål som økonomi, demografi, kultur, livssyn – det er integralt. Vi kan ikke ha et økonomisk og politisk system som underminerer naturgrunnlaget og reduserer artsmangfoldet og samtidig tro at man kan drive såkalt miljøvern. En kultur som ikke ser mennesket fundamentalt som et naturvesen og naturen som en del av det menneskelige, har bokstavelig ikke livets rett på lang sikt. Et dypøkologisk perspektiv innebærer i sin konsekvens at vi og går dypere i det menneskelige, en omstilling handler ikke kun om forbruksvaner, men om en etisk og kulturell omstilling.

Dette kan ikke løses individuelt, men kun i fellesskap. Et fellesskap av gode viljer. For tross den overveiende kyniske livsholdning som mange tillegger seg i engstelse for å kunne bli såret av andres illvilje og egen utilstrekkelighet, så eksisterer den gode vilje som uviljens antitese. Men fellesskapet begynner og slutter hos deg. Som enkeltmenneske som finner sammen med andre som ser det samme. Men det nytter ikke å gjemme seg bort i små avlukker, tro at man kan isolere seg fra omverdenenes omveltninger, selv om distanse og avstand kan være en fordel. Gode viljer behøver mer enn noen gang å bli hørt, høyt og tydelig på en slik måte at de ikke kan overses. Samtidens offentlighet er i mangt et sirkus og da må man i visse henseende agere deretter om man vil ha resultat, om man vil vokse, bli flere stemmer. Ja, bli et felleskap.

Vi som ser burde ikke tåle at naturen, selve livet, ikke bare trues, men reduseres ytterligere år for år. 2012 er et godt år å begynne å gjøre noe med det.

 

Relatert

Naturvern er som fred

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami