Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Å reflektere over et år som ennå ikke har hendt, kan virke selvmotsigende, men de utviklingstrekk som er dominerende vil med sikkerhet ikke endre seg i 2012. Det som preget 2011 vil fortsatt prege vår samtid og fremtid. Man kan ved å betrakte media lett tro at det er uvær, smørkrise og 22.07. som da får størst betydning.

Av A. Viken

«Og mens menneskene myldrer og forsøpler proporsjonalt, så utryddes dyrearter parallelt med forbruksvekst og drømmen om materiell omnipotens.»

Fjorårets største og definitivt verste hendelse i Norge var massedrapene på Utøya 22. juli. De preget og preger mye av samtidsdebatten, som dessverre fremfor å gripe tak i det essensielle ved den menneskelige væren og forutsetninger i samtidens Norge og mulige dysfunksjonelle trekk, utviklet seg til en begredelig debatt om hva man skal si og mene. Men med fare for å virke taktløs, så er sannheten at denne hendelsen ikke i seg selv er noe som vil endre samfunnsutviklingen på sikt, ei heller innebærer dens konsekvenser en hovedutfordring for samfunnet. Bomben og drapene på Utøya tilhører det symptomatiske ved senmoderniteten, det vil si ekstremiteter som utslag av et atomisert, individualisert og egentlig pulverisert fellesskap. Pulverisert i den forstand at fellesskapet nå er oppdelt i individuelle selvrealiseringsprosjekter hvor de høyeste mål er sosial status, opplevelser og materiell forbrukskraft. Og som all demontering innebærer oppløsning mye restmaterialer som ikke finner plass, utløp eller sted med dertilhørende konsekvenser. Utfordringen burde derfor egentlig handle om hvilket felleskap man skal streve etter og hva skal være fundamentet og målet for dette fellesskapet. Så langt ser avklaringen av hva det senmoderne fellesskapet i Norge innebærer og skal innebære å utebli, bortsett fra pompøse erklæringer om det uavklarte universelle fellesskapet. Hva er det senmoderne fellesskapets hensikt? I mylderet av individuelle varianter som i det store og hele tross ulike krumspring og formøvelser følger samme spor, er det for de fleste vanskelig å besvare dette med mening. Meningen med livet er blitt en klisjé, men livet med mening er likevel for de fleste noe som må jages, søkes og oppfinnes.

At det senmoderne mennesket er preget av en indre tomhet er ingen påstand.

Men de fleste velger å fylle tomrommet med materielle substitutter, tingester som skal gjøre våre liv lettere og/eller impulser og opplevelser som skal få en til å glemme det livet man egentlig lever, men lettelsen uteblir, ettersom man aldri får nok. Å forbruke og forsøple er å leve i Vesten 2012.  LO-leder Roar Flåthen viste vei med å oppfordre til å øke milliardoverfloden i julen ytterligere, med å skru videre fra maks til maks pluss, som Spinal Taps 11 på volumknappen. Mest er ikke lenger nok.

Den mye omtalte «smørkrisen» kunne man i den sammenhengen lett kun se på som et latterlig symbol på en overmett befolkning, og med rette så er det noe absurd i å se noen krise i smørmangelen hos en ribbefettsurklende folkemasse. Men bortsett fra Tines noe korttenkte måte å møte etterspørselen på, så rører smørmangelen ved noe vesentlig, nemlig matvaresikkerhet og selvforsyning. Ifølge de seneste tall, så er Norges selvforsyningsgrad i underkant av 40 %. Enkelt sagt: Vi kan ikke fø oss selv. Jordbruket legges tross lyspunkter innen nisjeproduksjon, langsomt ned. I en tid hvor hjulene i internasjonal handel går sånn noenlunde tross gjelds- og finanskriser og oljeformuen hittil ikke er blåst i et globalt børskrakk, er dette med nasjonal selvberging noe de fleste med smal synsrand kan gi blaffen i. Men i en tid hvor mat og matproduksjon er blitt gjenstand for massiv spekulasjon, noe som har drevet matvareprisene opp ytterligere og stadig befolkningsvekst etterspør stadig mer mat fra et minkende og dyrere matfat, så blir bildet anderledes.  Det er ikke på noen måte gitt eller i det hele tatt sannsynlig at verden strukturelt vil bestå slik den ser ut i dag.  Å planlegge for lengre enn morgendagen eller neste år, burde være selvsagt, men likevel agerer vi ikke slik. De fleste som tenker på trygghet i fremtiden, tenker stort sett penger, det vil si å sikre sin status på konsumentstigen.

Vestens finanskriser vil med tiden neppe bli mindre i og med mindre tilgang på olje og andre ikke-fornybare ressurser, sett i sammenheng med et økonomisk system som fordrer stadig vekst og nye markeder og produksjonsområder med billig arbeidskraft for ikke å implodere.

Men om man klarer å ta blikket bort fra det egne og kaste blikket på tilværelsen i et fugleperspektiv, så finnes det muligheter til å se at det er sammenhenger som krever sin løsning uavhengig av eksistensiell angst og hyperlykkejakt. Dessverre så er det ikke dommedagsprofeti å konstatere at de fleste statistikker viser hva vi kan kalle en negativ utvikling om man har naturens og mennesket harmoni og velvære som målestokk. 2012 er ikke verdens ende slik utopiske dystopikere og fantaster ønsker å tro, men det er et år som under rådende paradigmer ikke vil endre utviklingen vesentlig til det bedre for menneske og naturs fremtid på noe område.

Krigstrommene i media trommer stadig høyere, Syria og Iran er neste i rekken av demokratiske fredskriger med de følger for Midtøsten-regionen og verden ellers det innebærer. Opprør og borgerkrig blir normaltilstand for en stadig voksende verdensbefolkning i takt med at forestillinger om en universell demokratisk markedsliberal monokultur brer om seg med bomber under vingene. I tillegg til den menneskelige lidelse dette innebærer for tusener så medfører dette og belastning på andre og tredje parts befolkninger som blir påtvunget å forsøke å rydde opp i ruinene etter den humanistiske krigføringen. Om ikke et mirakel skjer ved kommende presidentvalg i USA, så vil verden fortsatt være gissel for de gode forsetts gale følger i uoverskuelige fremtid.

Vi blir stadig flere mennesker på kloden, som før nevnt, og ikke minst i Norge.  I løpet av året om ikke allerede, runder vi 5 millioner innbyggere i Norge, ikke minst grunnet rekordstor nettoinnvandring i 2011 på nærmere 50 000 mennesker. Kloden har rundet 7 milliarder, for hundre år siden var jordens befolkning på 1,65 milliarder (se verdens befolkningshistorikk: http://en.wikipedia.org/wiki/World_population).  Og mens menneskene myldrer og forsøpler proporsjonalt, så utryddes dyrearter parallelt med forbruksvekst og drømmen om materiell omnipotens. Likevel så er det klimaet og klimakvoter som er på agendaen i media. Ikke den faktiske forurensnings årsak som ligger i menneskets grenseløse utbredelse og livsstil som har vært eksplosjonsartet de siste to hundre år. Naturgrunnlaget og enestående dyre- og planteliv forringes ytterligere for hver dag, dør og går tapt, mens vi er opptatte av «å holde hjulene i gang» gjennom å kjøpe mer.

Dette er selvfølgelig ikke nytt, det er det som er så forbannet trist, utviklingen har vært påpekt av flere vektige stemmer, ikke bare de siste årene, men de siste tiårene, og disse stemmen blir fortsatt ignorert. Det er ikke bare et tap for natur og liv, men for menneskeheten. Og ignorert vil de fortsatt bli til de forstår at samtiden lytter ikke til stillferdige, sindige røster – samtiden må ropes til og henrykkes gjennom dette fenomen som mer enn noe annet betegner vår sivilisasjon kalt media. Vi er etterhvert en del mennesker som ser utvikingen, men på nåværende tidspunkt er vi tilsynelatende forvist til tilskuerplass. Eller? Det er lett å bruke negative utviklingstrekk som en hette man kan trekke over hodet for slik å legitimere handlingslammelse og passivitet.  Men det myldrer ikke bare i folkehavet, det gror og ute i periferien av mediasamfunnet. Mennesker som ser at fremtiden ikke er ferdig skrevet, forutbestemt eller at menneskets ferd mot avgrunnen er en naturlov. Dette er mennesker som ser at mennesket har makt og innflytelse over sine omgivelser og dermed plikt og ansvar for dem. De finner sammen i nettverk, i lokalsamfunn, i grupper og små organisasjoner, hvor de virker for alternativer til forbrukskulten som er en dødskult, hvor vi dyrker vår egen undergang.

Det er mennesker som har ansvar gjennom handling for det destruktive i vår samtid, og likeledes kan mennesker virke og handle konstruktivt for å endre kursen mot avgrunnen til en tid hvor samfunn handler om samspill og tilhørighet mellom mennesker og menneske og natur, uten kunstige mellomledd. Utopi eller drømmende floskler? Kanskje, men i størstedelen av menneskets historie så har samfunnene vært små og oversiktelige og tross stridigheter preget av en balanse og harmoni med sine naturgitte omgivelser som de senere sivilisasjoner ikke har kunnet oppvise. De tok ikke fra naturen mer enn den kunne tåle.

«Et dypøkologisk perspektiv innebærer i sin konsekvens at vi og går dypere i det menneskelige, en omstilling handler ikke kun om forbruksvaner, men om en etisk og kulturell omstilling.»

I krisen ligger det en løsning, sies det. Ja, krisen inneholder ofte en mulighet for løsning, men løsningen krever vilje og handling, løsningen i det menneskelige perspektiv er ingen selvdrevet naturlov, den må aktivt søkes og kjempes for.  Vi har lett for å se oss blinde på krisene slik at de sperrer for løsninger som ligger klart i dagen, og i og med at vår virkelighetsforståelse grunnet kommunikasjonsteknologi i mye har blitt global, så antar problemer globale og voldsomme dimensjoner som gjør at vi mister perspektivet på løsninger.

Vi glemmer at vi ikke kan løse negative utviklingstrekk som henger sammen med fundamentet for vår sivilisasjon, før vi endrer oss selv fundamentalt. Naturvern og natursyn kan ikke ses på som separat fra andre samfunnsspørsmål som økonomi, demografi, kultur, livssyn – det er integralt. Vi kan ikke ha et økonomisk og politisk system som underminerer naturgrunnlaget og reduserer artsmangfoldet og samtidig tro at man kan drive såkalt miljøvern. En kultur som ikke ser mennesket fundamentalt som et naturvesen og naturen som en del av det menneskelige, har bokstavelig ikke livets rett på lang sikt. Et dypøkologisk perspektiv innebærer i sin konsekvens at vi og går dypere i det menneskelige, en omstilling handler ikke kun om forbruksvaner, men om en etisk og kulturell omstilling.

Dette kan ikke løses individuelt, men kun i fellesskap. Et fellesskap av gode viljer. For tross den overveiende kyniske livsholdning som mange tillegger seg i engstelse for å kunne bli såret av andres illvilje og egen utilstrekkelighet, så eksisterer den gode vilje som uviljens antitese. Men fellesskapet begynner og slutter hos deg. Som enkeltmenneske som finner sammen med andre som ser det samme. Men det nytter ikke å gjemme seg bort i små avlukker, tro at man kan isolere seg fra omverdenenes omveltninger, selv om distanse og avstand kan være en fordel. Gode viljer behøver mer enn noen gang å bli hørt, høyt og tydelig på en slik måte at de ikke kan overses. Samtidens offentlighet er i mangt et sirkus og da må man i visse henseende agere deretter om man vil ha resultat, om man vil vokse, bli flere stemmer. Ja, bli et felleskap.

Vi som ser burde ikke tåle at naturen, selve livet, ikke bare trues, men reduseres ytterligere år for år. 2012 er et godt år å begynne å gjøre noe med det.

 

Relatert

Naturvern er som fred

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

  • Pluto

    Takk, A. Viken – for en meget interessant artikkel, og en solid og omfattende gjennomgang av problemene og mulighetene i vår senmoderne tid, under den meget talende tittel; “Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?” – Disse ord gjorde meget godt for både sjel og legeme!

    Det umiddelbare svaret for en aldri så liten kommentar fra undertegnede i kortform i henhold til tittelens ultimate spørsmål ville være; Nei Takk og Ja bevares! Men – det bør selvfølgelig være “mere kjøtt på beinet” vedrørende en kommentar i anledning en slik alvorlig og tankevekkende kontekst, som det denne artikkelen omhandler. For, et innholdsrikt, betimelig og advarende budskap, dèt har denne redaksjonelle lederen fra Kulturverk på begynnelsen av dette nye året i rikt monn. Så derfor vil jeg gjerne få kommentere litt utover det å honorere disse tankevekkende ord, som forfatteren så elegant har redegjort for.

    For redaksjonsmedarbeider A. Viken skriver klokt, godt og innsiktsfullt, når samtiden rundt årsskiftet analyseres og den grelle problematikk vi står overfor, avdekkes uten filtre, men til gjengjeld med alternative tankeideer for den nytenkning, som MÅ komme til, om vi vil oss et land for en naturgitt overlevelse, med muligheter for et godt og trygt liv. Vår tilvante levemåte og væremåte i forhold til det turbolivet av stressrelatert karakter, som de fleste i dag eksisterer i, men knapt nok virkelig “lever” i – vedrørende en turbokapitalistisk globalisme, hvor EU-konstellasjonen nu for alvor knaker i føyningene, og beviser for all verden, at de “fire friheters” frie flyt av mennesker, arbeid, kapital og tjenester, slettes ikke er så frihetlige og befriende for folk flest allikevel. For mørktunge skyer kan skimtes i horisonten. Den europeiske kjempe står ikke lenger støtt og stødig.

    Artikkelforfatteren; A. Viken, kommer her i sine visdomsord, med både med oppfordringer og formaninger, samt lar oss få tankene på gli, for å tenke gjennom de harde realiteter, som venter der ute og omkring oss, om vi ikke begynner å bli både ansvarlige og omtenksomme; for våre omgivelser, såvel som over for hverandre. For vi taler om det levde liv, det levende liv, og det liv som skal overleve for framtiden!

    Jeg vil derfor svært gjerne fremheve tre utdrag fra denne artikkelen, som setter presise ord på en utvikling, som på sikt ikke er bærekraftig. Som her først, hvor den stadig økende overbefolkning og den profitthungrige markedsliberalismen på sikt kan bli menneskets endelikt, om vi mennesker ikke tar de riktige grep. For dèt skylder vi de slekts-generasjoner, som skal etterfølge oss. Skribenten A. Viken former så vel i ord bl.a. dette, som er av den største viktighet for mennesket:

    – “…Vi blir stadig flere mennesker på kloden, som før nevnt, og ikke minst i Norge. I løpet av året om ikke allerede, runder vi 5 millioner innbyggere i N orge, ikke minst grunnet rekordstor nettoinnvandring i 2011 på nærmere 50 000 mennesker. Kloden har rundet 7 milliarder, for hundre år siden var jordens befolkning på 1,65 milliarder (se verdens befolkningshistorikk: http://en.wikipedia.org/wiki/World_population). Og mens menneskene myldrer og forsøpler proporsjonalt, så utryddes dyrearter parallelt med forbruksvekst og drømmen om materiell omnipotens. Likevel så er det klimaet og klimakvoter som er på agendaen i media. Ikke den faktiske forurensnings årsak som ligger i menneskets grenseløse utbredelse og livsstil som har vært eksplosjonsartet de siste to hundre år. Naturgrunnlaget og enestående dyre og planteliv forringes ytterligere for hver dag, dør og går tapt, mens vi er opptatte av «å holde hjulene i gang» gjennom å kjøpe mer…” —

    Vår tid, er også tiden hvor hedonismen blomster, og hvor man ikke ser den avgrunn som vi alle kan falle i. “Dødens kultur” kalles dette fenomen her i Vesten – hvor materialismen er blitt nåtidens Guddom, mens sjelen langsom dør, og med den, tradisjonen, kulturen og det levesett, som vi har blitt gitt i arv fra våre forfedre siden tidenes morgen; for så gjennom vedlikehold og det skapende arbeide, at videreføre disse naturens skatter og rikdommer, vår kultiverte jord, samt våre skikker og seder til våre etterslekter. I vår normløse tid, så trenger vi alle, at både rystes- å ristes litt, engang i blandt. Ikke minst for å våkne til bevissthet og bevisstgjørelse; jeg lever jo, altså må jeg tenke. A. Viken får dette til utmerket – når han lett refsende går inn i våre søvndyssende bedagelige grå celleganger. Ikke for å moralisere eller fordomsfullt anklage, men for at moralsk bevisstgjøre den medmenneskelige plikt; at vi alle har et ansvar og – et medansvar på denne unike klode! A. Viken poengterer her under, dette grundig:

    – “Dette er selvfølgelig ikke nytt, det er det som er så forbannet trist, utviklingen har vært påpekt av flere vektige stemmer, ikke bare de siste årene, men de siste tiårene, og disse stemmen blir fortsatt ignorert. Det er ikke bare et tap for natur og liv, men for menneskeheten. Og ignorert vil de fortsatt bli til de forstår at samtiden lytter ikke til stillferdige, sindige røster – samtiden må ropes til og henrykkes gjennom dette fenomen som mer enn noe annet betegner vår sivilisasjon kalt media. Vi er etterhvert en del mennesker som ser utviklingen, men på nåværende tidspunkt er vi tilsynelatende forvist til tilskuerplass. Eller? Det er lett å bruke negative utviklingstrekk som en hette man kan trekke over hodet for slik å legitimere handlingslammelse og passivitet. Men det myldrer ikke bare i folkehavet, det gror og ute i periferien av mediasamfunnet. Mennesker som ser at fremtiden ikke er ferdig skrevet, forutbestemt eller at menneskets ferd mot avgrunnen er en naturlov. Dette er mennesker som ser at mennesket har makt og innflytelse over sine omgivelser og dermed plikt og ansvar for dem. De finner sammen i nettverk, i lokalsamfunn, i grupper og små organisasjoner, hvor de virker for alternativer til forbrukskulten som er en dødskult, hvor vi dyrker vår egen undergang.” —

    Og avslutningsvis her, hvor A. Viken påpeker en edruelig- og jordnær holdning til både menneskenaturens behov for linjer og meningsinnhold, fellesskapet, samholdet og det som er våre felles røtter gjennom vår moder jord og vårt alles opphav; nemlig naturen selv – og hvor livsviktig i bokstavelig forstand, som dette samspillet er for en levedyktig funksjonalitet i tråd med skaperverket:

    – “…Vi glemmer at vi ikke kan løse negative utviklingstrekk som henger sammen med fundamentet for vår sivilisasjon, før vi endrer oss selv fundamentalt. Naturvern og natursyn kan ikke ses på som separat fra andre samfunnsspørsmål som økonomi, demografi, kultur, livssyn – det er integralt. Vi kan ikke ha et økonomisk og politisk system som underminerer naturgrunnlaget og reduserer artsmangfoldet og samtidig tro at man kan drive såkalt miljøvern. En kultur som ikke ser mennesket fundamentalt som et naturvesen og naturen som en del av det menneskelige, har bokstavelig ikke livets rett på lang sikt. Et dypøkologisk perspektiv innebærer i sin konsekvens at vi og går dypere i det menneskelige, en omstilling handler ikke kun om forbruksvaner, men om en etisk og kulturell omstilling. Dette kan ikke løses individuelt, men kun i fellesskap. Et fellesskap av gode viljer. For tross den overveiende kyniske livsholdning som mange tillegger seg i engstelse for å kunne bli såret av andres illvilje og egen utilstrekkelighet, så eksisterer den gode vilje som uviljens antitese. Men fellesskapet begynner og slutter hos deg. Som enkeltmenneske som finner sammen med andre som ser det samme. Men det nytter ikke å gjemme seg bort i små avlukker, tro at man kan isolere seg fra omverdenenes omveltninger, selv om distanse og avstand kan være en fordel. Gode viljer behøver mer enn noen gang å bli hørt, høyt og tydelig på en slik måte at de ikke kan overses. Samtidens offentlighet er i mangt et sirkus og da må man i visse henseende agere deretter om man vil ha resultat, om man vil vokse, bli flere stemmer. Ja, bli et felleskap. Vi som ser burde ikke tåle at naturen, selve livet, ikke bare trues, men reduseres ytterligere år for år. 2012 er et godt år å begynne å gjøre noe med det.” —

    Til slutt, så er jeg litt personlig: Det finnes håp for Norge, når man finner en så klartseende skribent av den gode vilje, hvor idealisme, klokskap og fornuft er så sammensveiset i en så klarttenkende intellektualitet kombinert med en fornuftens rasjonalitet, som sammen utgjør en skapende og kreativ kapasitet. Dette velformulerte, reflekterende bidrag fra A. Viken kan vel kanskje summeres med disse ord: Bærekraftig – i alle henseender!

    Så derfor; Takk igjen, A. Viken!

    Vennlig hilsen Pluto

  • Rune

    Jeg bøyer meg i støvet for din evne til å formulere dagsaktuelle emner til en hardtslående artikkel med sprengkraft, A.Viken!

    Roar Flåthens dåraktige utspill like før jul fant jeg kvalmende, men ikke overaskende. Jeg slutter aldri å forundres og gremmes over hvor korttenkte man kan være som individer og som samfunn. Men han har jo rett, hans “verdensorden” opprettholdes jo av et stadig økende forbruk, gjør det ikke?

    “Vestens finanskriser vil med tiden neppe bli mindre i og med mindre tilgang på olje og andre ikke-fornybare ressurser, sett i sammenheng med et økonomisk system som fordrer stadig vekst og nye markeder og produksjonsområder med billig arbeidskraft for ikke å implodere.”

    En ting jeg ikke skjønner og som jeg håper noen kan opplyse meg om er hvorfor systemet er avhengig av økonomisk vekst for å ikke implodere?

    Norsk selvforsyningsgrad og landbrukspolitikk er et mareritt. At den førte politikken er så korttenkt og ikke tar grep for å sikre folkets ve og vel i en mulig krisetid er farlig politikk. Den kollektive bevisstheten om dette emnet er jo nærmest ikkeeksisterende, det primære betyr ingenting lenger for veldig mange. Ikke hjelper det med politikerforakt heller (om enn så fristende) da de tross alt er valgt av folk flest. Som vi sår skal vi høste. Har hørt før at Norges selvforsyning var på rundt 35 %, men da jeg ikke husker hvor jeg har tallet fra har jeg ikke våget å bruke det. Takk for opplysningen som viser at “mitt” tall ikke var langt ifra sannheten.

    Deres skal ha takk for at dere våger å ta opp masseinnvandringen, det trengs, for den føres uten verken mål eller mening annet som et påskudd for virkeliggjøre en abstrakt ide påbygd av virkelighetsfjerne akademikerne som skriver seg frem til utopier. Tilsynelatende.

    Det er forunderlig hvordan alt som har fungert skal kastes på den historiske søppeldynga som noe som tilhører en “mørk” fortid til fordel for en “lys” fremtid som ikke eksisterer annet enn på papiret. Det må jo være en grunn til at samfunn alltid har operert med grenser (kom gjerne med eksempler på noen som ikke har hatt det, jeg kjenner ikke til noen)? Og grenser er vel ikke nasjonalstatenes oppfinnelse så vidt meg bekjent, men noe som går langt tilbake i tid, alle samfunn har vel hatt det, eller? Når vi vet at grenser er noe mennesker alltid har hatt så må jo det kunne betraktes som en empirisk sannhet som noe mennesker trenger. Jeg har en underliggende følelse av at folk flest vil skrike etter grenser når/om økonomien går videre nedover, men jeg kan ta feil. Er det noe som er sikkert så er det at alt går så fort at det er vanskelig å holde følge.

    Redaksjonen: Blir det noen t-skjorter før dette nye året er omme?

    Forresten, Godt nytt år!

  • Siri

    Tusen takk for (nok)ein godt skriven tekst!
    Sjølv om eg skulle ønskje at det som står i den ikkje var sant, at verda var annleis.
    Men det er ønsketenking, og utan å innsjå sanninga kjem ein ingen veg. Så situasjonen teken i betraktning kjennest det godt å få saklege og realistiske opplysningar, i motsetning til all svada ein som regel blir servert av media og andre. Der er alt nok bobler og luftslott som folk isolerar seg i for å unngå sanninga om korleis ting verkeleg er, slik at dei kan fortsette den kvalmande livsførselen der ”eigenrealisering”, pengar og egoet er i sentrum, ein livsstil der bruk og kast er ei sjølvfølge. Derfor er det utruleg viktig, og godt, at sider som kulturverk.com eksisterar. Ein fin plass å lese gode tekstar og få sett ting som dei er, eit pusterom på nett utan svada og kjendishysteri, der ein kan lese om ting som faktisk har meining – som betyr noko.

    Rune skriv:
    ”En ting jeg ikke skjønner og som jeg håper noen kan opplyse meg om er hvorfor systemet er avhengig av økonomisk vekst for å ikke implodere?”

    – Dette var det nyleg nokon som prøvde å forklare meg noko om. Korleis og kvifor systemet er bygd opp av økonomisk vekst, og ville kollapse utan denne veksten. Om eg forstod det derimot, er noko anna.
    Det hadde noko med illusjonen av rikdom og luftslotta å gjere, men kvifor ein måtte ha eit slikt system og vekst skjønte eg ikkje. Så håpar nokon gir deg eit godt og utfyllande svar på spørsmålet, slik at også eg kan forstå.

    Sjølvforsyninga her til lands er skremande, og endå meir skremande er måten folk tenkjer og handlar i forhold til å faktisk gjere noko med sjølvforsyningsgraden. Store ord og lite handling er vist fasiten til dei som er satt til å styre. Sjølv om det er uvisst kor stor makt dei som styrer eigentleg har, men det er ei anna sak.
    Ei ny landbruksmelding vart i haust overlevert til stortinget, den er det ikkje mykje å skryte av. Den er full av motsetningar og er lite berekraftig. Den vil bla. ha auka matproduksjon her til lands, men den skal vere basert på importert kraftfôr, noko som tek oss tilbake til utgongspunktet, om ikkje endå lengre bakover.
    Norsk matvareproduksjon må skje på norske ressursar, elles kan ein ikkje kalle det norsk matvareproduksjon.

    (No har eg ikkje lest heile meldinga, men dersom andre skulle ha interesse av å lese den så er den å finne her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/stmeld/2011-2012/meld-st-9-20112012.html?id=664980 )

    Heile måten landbruket er bygd opp på i dag er ein vits, og det skal mykje til å gjere noko med det, så lenge folk ikkje klarar eller har vilje til å tenke langsiktig, heilheitleg og berekraftig. Dessverre er ikkje landbrukspolitikken eit unntak, sidan dei aller fleste avgjersle her til lands bær preg av det same: kortsiktig tenking med pengar som einaste viktige faktor.

    Kvar har det blitt av tilknyting folk hadde til naturen?
    Og kvar er fornufta?
    Folk har ikkje lengre tid til å verkeleg leve, og det kan verke som om det gjer at ein gir blaffen i kva som skjer rundt seg, det blir registrert og diskutert, “det er jo så forferdeleg”, men ingen gjer noko med det..
    – Kven ynskjer vel å innsjå realitetane, når det er så mykje enklare å leve eit overflatisk liv i fornekting, der ein kan sløse så mykje ein vil, så lenge bankane gir ein lån?
    Dei aller fleste vel ei slik form for ”liv”, og samfunnet legg opp til at det skal vere sånn.
    For min del er ikkje det å leve i det heile.
    Heldigvis kjem ein av og til over jordnære, fornuftige mennesker, som her inne på kulturverk. Det gjer at ein ikkje misser trua på folk heilt.

    Må 2012 bli eit år der fleire folk tek til fornuft. Slik at ein på sikt kanskje kan få gjort noko med korleis ting er og utviklar seg.

    Eit godt nyttårsforsett til dei fleste ville vore: Å bruke mindre, vere meir jordnære og å tenkje meir langsiktig og heilheitleg.
    Så spørst det kor mange som har slike mål for det nye året. Tvilar på at det er serleg mange.

    Men til alle i redaksjonen, og alle som er innom og les her: Godt nytt år!
    Eg gler meg til å følgje med på kulturverk vidare framover – forhåpentlegvis mot betre tider.

  • Jeg slutter meg helhjertet til denne analysen! I dagens utgave av Energy Bulletin har de et radiointervju med Heinberg, Kunstler, Foss, Orlov & Chomsky: http://www.energybulletin.net/media/2012-01-06/heinberg-kunstler-foss-orlov-chomsky-public-affair

    Har ikke studert dette inngående selv, men de personene som er med i panelet er meget godt informerte om vår sivilisasjons faktiske situasjon.

    Det alvorligste er allikevel hverken klima eller ressursknapphet, men kjemikalieforurensningen. Jeg fikk i går med meg halvparten av en dokumentar på SVT2 om hvor ille kjemikalietrusselen har blitt. Særlig bet jeg merke i en av uttalelsene fra forskerne, hvor de frykter at menneskeheten vil ende opp nærmest som et “freak-show”. Stadig flere barn fødes med nevrologiske forstyrrelser fra kjemikaliepåvirkning. Disse får alvorlige lærevansker, adferdsvansker, er ute av stand til å kontrollere følelser som aggresjon, sorg etc. Mange vil være ute av stand til å skille mellom godt og ondt, rett og urett. Ikke pga manglende moral, men forstyrrede nevrostrukturer. Alt dette vil akkumuleres opp med generasjonene.

    Hollywoods skrekkfilmer hvor menneskeheten har blitt gale av en sykdom fra det ytre rom eller lignende, og en liten enklave forsvarer seg mot de gales angrep, kan vise seg å bli en realitet. Men hvor trusselen er vår egen kjemikaliekoktail og den menneskelige hjerne ute av kontroll.

    Ja, disse forskerne fryktet at den største trusselen mot vår arts overlevelse er kjemikaliekoktailen, hvor menneskeheten går til grunne som en flokk, forvirrede, sterile og vansirede galninger.

  • Daniel L. M.

    @Rune:
    Én årsak til at vi “må” ha vekst og et inflasjonsmål, er at samfunnet hviler på gjelden som til enhver tid sirkulerer i økonomiene. Vi låner til en rente som gjør at gjelden vokser, med mindre vi kan forvente at inntekten vår øker – vi trenger dermed en stadig vekst foret av stadig befolkningsvekst, sysselsettingsvekst og mer ressursutnyttelse. Dette hørtes kanskje kaldt og kynisk ut, men det er dessverre slik systemet er utformet. Vi låner fra fremtiden og trenger å tjene mer for at vi ikke skal få mindre å rutte med i fremtiden. Gjelden er institusjonalisert og vi tar den så og si for gitt fordi den gir oss mulighet til å skaffe oss det man forventes å trenge i samfunnet (hus, bil, hytte osv…).

    Takk for en veldig interessant og tankevekkende artikkel A. Viken! Deler din bekymring over klimahysteri i media og i store deler av samfunnet, mens naturen, dyre- og plantearter sakte (og i mange tilfeller svært raskt) men sikkert forsvinner.

    Takk også for linken til radiointervjuet, Øyvind H.!

  • A.Viken

    Takk så mye for de mange og gode, varmende kommentarene, og godt nyttår til dere alle!

    Vil først gjenta at det er viktig å ikke se dommedag i den krisen vi befinner oss i, og meningen med min tekst var å påpeke at vi ikke står ovenfor en endelig dommedag, men at vi bør stille vårt levesett til doms. Faktisk er det de gode materielle vilkårene som de fleste her på berget opplever som forhindfrer at nye løsninger og alternativer vinner oppslutning, så en ensidig elendighetsbeskrivelse treffer ofte på siden. Derimot er det en tomhet som mange føler som høyst reell som rir mange og mange vet selv om de ignorer det at jorden har ikke ubegrensede ressurser til rådighet for en global grenseløs kapitalistisk livsstil, som nå er vår fremste eksportartikkel, både som ideologi og vare. Men siden mange for øyeblikket ikke praksis tror på noe mer enn tilfredsstillelse av egoet, og det som “her og nå”, så tenker mange at “det er jo min rett å ha det så godt som mulig og karre til meg alt jeg kan.”

    Selv en del som omfavner en øko-livsstil i matveien som del av sin middelklassestatus, er like ivrige forbrukere som andre (hus, hytte, to biler, nye designmøbler, nye moteklær hvert år +++), men kamuflerer sin materialisme estetisk. Men ennå viktigere er fraværet av systemkritikk, for dette er mitt hovedpoeng, reelt naturvern utover det helt fysisk konkrete må innbære en fundamental systemkritikk hvor visse politiske løsninger er bedre enn andre, og hvor visse politiske løsninger er helt uforenelig med .naturvernet. Problemet nå er at naturvernorganisasjoner under dekke av maktkorrumperingens klassiske forsvar “det er bedre å få til noe enn ingenting” nå inngår partnerskap med de krefter de burde bekjempe. Ikke å undres over da at mange på topplanet har skapt seg en ganske grei karriere på dette i likhet med mange innen diverse veldedighet, men det redder ikke natur – eller liv.

    Som Erik Solheim, Naturvernforbundets tidligere leder skriver om dette:

    “Men dei som forsvarer naturen, fekk med ein gong Natur og Ungdom, Bellona og Zero, særleg dei, i mot seg. Hadde årsaka til protestane vore planar om atomkraftverk, ville desse organisasjonane truleg ha jubla over motstanden. I vindkraftsaka har klimareddarane alliert seg med den motsette sida, med utbyggjarane, og begge har brukt klimatrugsmålet for mykje meir enn det er verdt til å skaffe seg kjensleladd velvilje, i politikken og i delar av opinionen. Dei har oppnådd at alle partia lettvint kan halde praten gåande om fornyeleg energi i staden for å gjere noko med saka dreiar seg om, det fossile bålet. Klimaorganisasjonane har vore nyttige for utbyggjarane og politikarane. På atmosfæren kan ingen vente noko utslag av deira logrande spel.”

    Og han skriver videre om behovet for reell politisk kamp:

    Forsøplingen på kloden og bevisstheten om dette er større enn på 70-tallet, men likevel er det færre som på noen som helst måte vil ofre noe i kampen for naturen. Man tror akkurat som de som tror på en “dommedags” som skal løse alt, at bare man klikker “liker” tilstrekkelig mange ganger på Facebook og sier at man tenker på miljøet, så vil det det hele løse seg som ved et trylleslag. Ekstreme pessimister og optimister deler sin mangel på forankring i virkeligheten.

    Fordi det er fullt mulig å endre utvikling til det bedre, bare man har tålmodighet, vilje og ikke minst – mot. Det krever mot å stå opp mot overmakt, men historisk sett så er det motet som kreves nå i sammenligning med resultatene man kan oppnå – ikke store. Du risikerer ikke liv og lemmer, bare en eventuell ordinær karriere eller sosial status, så får man gjør seg opp en mening om hva som har størst verdi.
    Så til noe av det dere skriver:

    Pluto:

    ”. I vår normløse tid, så trenger vi alle, at både rystes- å ristes litt, engang i blandt. Ikke minst for å våkne til bevissthet og bevisstgjørelse; jeg lever jo, altså må jeg tenke. ”

    Det er synd, men dessverre korrekt at mennesket tross sin intelligens og potensial til å v ære forutseende basert på erfaringer, i fravær av konkrete trusler, eller rystelser som du skriver, har lett for å bli både selvgodt og ignorant ovenfor de realiteter som omgir det. Det finnes bare en bot for det, og det er virkelighetsorientert idealisme, hvor alternativer trekkes frem kombinert med kritikk. Ofte blir det ensidig kritikk, eller man faller i fellen av utopier og ideologisk dogmatisme.

    Viktigere enn å beskrive et fullstendig idealsamfunn fra a til å, eller drives ensidig fordømmelse av det bestående, er å lansere grunnleggende prinsipper for en fremtid som ikke bare handler om å overleve, men utvikle en tilværelse som er levedyktig og meningsfylt og som ikke driver rovdrift på naturgrunnlaget som alt levende er avhengig av. Prinsipper fremfor dogmer. Å begrense tenkningen til en foreldet høyre – venstre akse hvor de utdaterte ytterpunktene marxisme – liberalisme skal være målebeger for all tenkning, hindrer enhver form for konstruktiv nyorientering. UI våre sekulariserte tidsalder har vi og gitt på båten begrepet om det hellige, at det er noe som er høyere og har større verdi enn enkeltmennesket, og da bør det som er livsgrunnlaget for all menneskelighet, nemlig naturen, rage høyest.

    Rune:

    ”Norsk selvforsyningsgrad og landbrukspolitikk er et mareritt. At den førte politikken er så korttenkt og ikke tar grep for å sikre folkets ve og vel i en mulig krisetid er farlig politikk. Den kollektive bevisstheten om dette emnet er jo nærmest ikkeeksisterende, det primære betyr ingenting lenger for veldig mange. Ikke hjelper det med politikerforakt heller (om enn så fristende) da de tross alt er valgt av folk flest. Som vi sår skal vi høste.”

    Selvforsyningen er ikke prioritert norsk politikk, norsk landbruk nedbygges, og har blitt bevisst nedbygget (bevisst da det er en konsekvens av en politikk gjennom flere tiår). Nordmenn forventer at de skal kunne forsyne seg grovt av andres matfat, fordi det er billigere å bruke andres arbeidskraft (som jobber under forhold vi ville anse som slavedrift), gjerne under dekke av at dette er handel og positivt ikke minst for fattigere. Slik sørger man for å holde en globalkapitalistisk sirkel gående hvor man alltid vil være på jakt etter nye markeder og ny billig arbeidskraft. Land i Midt-Østen og Nord-Afrika må importere over halvparten av sine matvarer, det gir et bilde på hva knapphet på mat handler om.

    Selvforsyning er faktisk den mest solidariske form for levesett, da belaster man ikke andre enn seg selv, man blir pålagt måtehold og tvinges til ansvarlig ressursforbruk, og tar ansvar for sitt eget folk og sin egen fremtid. Fornuftige politiske endringer det til stadighet snakkes om og man gjerne forsøker å bombe frem for å pådytte ennå flere folkeslag en grenseløs livsstil hvor jaget etter statussymboler og luksus er drivkraft, ville raskere ha kunne tvunget seg frem naturlig i de respektive befolkninger om de hadde fått lov å stake ut sin egen kurs og dermed blitt holdt ansvarlige for sin eventuelle mangel på å kunne tilfredsstille en befolknings basale behov. Mat har vært grunnlag for mange opprør historisk sett, ikke minst i Europa, og den ”arabiske våren” handlet mye om en fordyret matfat (med unntak av Libya som hadde en relativt høy levestandard, men det er en annen skje).

    Du spør: ” En ting jeg ikke skjønner og som jeg håper noen kan opplyse meg om er hvorfor systemet er avhengig av økonomisk vekst for å ikke implodere?” Daniel over har besvart noe av dette, og det er på en og samme tid enkelt og komplekst. Skal forsøke å forklare det ut fra et enkelt prinsipp.

    Vår økonomi slik, den er i dag er renta og gjeldsbasert, det vil si at det aller meste av investeringer, store som små, statlige og private, og større anskaffelser i husholdningene er finansiert med lån. Et lands kapitalbeholdning er til forskjell fra tidligere tider ikke knyttet til gull eller annen realverdi, men hva vi kan kalle forventingen om kapitalens verdi, det vil si den bytterett som pengene har når vi kjøper noe for dem. Problemet blir nå en økonomi gjør seg avhengig av investeringer for at bedrifter og banker (banker ruger ikke på dine penger, de tjener på å låne dem ut og investere dem og låner gjerne gigantsummer for å kunne vokse ytterligere og dermed holde tritt med nedbetalinger av tidligere lån).

    Så lenge økonomien er i vekst, det omsettes for stadig mer, så kan man fortsett å vokse, det vil si ta opp nye lån (slik skaper man penger der penger egentlig ikke finnes i form av en ferdig omsatt vare, en ”byttehandel”) for nye investeringer, og ikke minst betjene gjelden man allerede har. Når investeringer og vekst stopper opp, så blir det slik at noen i gjeldskjeden vil kreve inn sine lån, de vil ha behov for å realisere de verdier de har til rådighet. Dette kan sette igang en enorm kjedereaksjon (slik man så under finsanskrisen), da mange ikke har verdier til å eller mulighet for å realisere gjelden, bedrifter går konkurs og i siste rekke enkeltpersoner som plutselig opplever en galopperende renteøkning for å forsøke å få inflasjon under kontroll, eller at penger og eventuelle objekter som er belånt, ikke er verdt en brøkdel av den opprinnelige lånesummens relative verdi. I tillegg så kommer en myriade av konsekvenser av at med dyrtid blir folks kjøpekraft svekket, og dermed stoppes veksten ytterligere opp, arbeidsledighet stiger, offentlige kostnader øker +++, og økonomien og systemet imploderer.

    Det virker som et enormt pyramidespill, som fungerer så lenge det tilkommer nye spillere som kan sikre pyramiden fra å falle, det vi si at det finnes at tilstrekkelig antall som fortsatt tjener på systemet. Et viktig moment her er at renter og lån på kapital som ikke en gang ikke finne i reelt omløp, skaper en diskrepans mellom realverdier og de abstrakte pengeverdiene, og når man ikke har tillit til pengeverdien så mister den raskt sin kurs med skjebnesvangre konsekvenser.

    Ser man på krisen i EU så er det tragiske for disse landene at staten har pantsatt sitt folk, ettersom de nå tar opp ytterligere enorm statsgjeld som vil slavebinde befolkningene i uoverskuelig fremtid – om de da ikke sier nei, og gjør opprør. Island er et eksempel på dette, at man nekter å ta på seg finansspekulanters/bankers enorme gjeld etter at deres grenseløse grådighet tok overhånd. Mer om det i en annen tekst. Grunnen til at vi ikke ser total kollaps hos land som nærmest er konkurs (Hellas, Italia, Portugal +++), er at følgene ikke bare for landene, men EU og hele det globalkapitalistisk system ville bli så enorme. De har ikke råd til å se økonomier brake sammen i et krakk fordi kjedereaksjonene vil bli uhåndterlige, så lånene fra IMF og statsobligasjoner er nødhjelp for et system på vei mot undergangen. Finanskrisen i USA som Occupy-bevegelsen er et svar på, er en forsmak på dette, hvor Kina gjennom lån/statsobligasjoner faktisk holder USAs økonomi oppe.

    Anbefaler å lese investoren Øystein Stray Spetalens lettfattelige ord om Vestens mulige kollaps:

    http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2267108.ece

    Anbefaler og disse informative videoene (de tar tid, men det er verdt det) som forteller mye om gjeldspengesystemet og hva penger er overhodet:

    http://www.youtube.com/watch?v=Dc3sKwwAaCU

    http://www.youtube.com/watch?v=lsmbWBpnCNk&feature=related

    For å konkludere, denne materialistiske voksesyken er ikke bare er skadelig for økonomien på lang sikt, mye viktigere er at den ødelegger naturgrunnlaget og i tillegg fyller våre liv med et meningsløst jag etter skinnverdier.

    Siri:

    Takk for lenke, du skriver engasjert:

    ”Kvar har det blitt av tilknyting folk hadde til naturen? Og kvar er fornufta? Folk har ikkje lengre tid til å verkeleg leve, og det kan verke som om det gjer at ein gir blaffen i kva som skjer rundt seg, det blir registrert og diskutert, “det er jo så forferdeleg”, men ingen gjer noko med det..”

    Igjen, passivitet er vår verste fiende og det engasjement du uttrykker er din beste venn og våpen. Du, ja vi, må bare ikke la det bli med kommentarer på Internett, fordi da begrenser man sitt engasjements mulighet til å utvikle seg til reelle alternativer.

    Du konkluderer med et forsett: ”Eit godt nyttårsforsett til dei fleste ville vore: Å bruke mindre, vere meir jordnære og å tenkje meir langsiktig og heilheitleg”

    Nøkkelen ligger i begrepene langsiktig og helhetlig, mange har lett for i vår tabloide mediahverdag å bare gripe tak i symptomer, det vil si konsekvensene av et feilslått system. Man raser over enkeltsaker fremfor å se det i en større sammenheng, derfor uteblir løsningene og alternativene, fordi man henger seg opp i enkeltsakene. Dypøkologien og vernet om livsgrunnlaget er et godt utgangspunkt og vi bør se til vår egen kulturkrets’ åndstradisjoner for å finne et moralsk senter som kan veilede oss i det eksistensielle stormværet.

    Det er viktig å ikke se seg blind på det enorme omfanget av problemer, men heller begynne der man er, bringe ordet videre, gå i dialog med bra mennesker og bygge fellesskap og engasjement lokalt som siden kan vokse som ringer i vannet.

    Det er utfordrende, men mye mer givende enn å betrakte sin samtid og fremtid fra tilskuerplass. Som en viss kar en gang skrev.

    “Kringsatt av fiender, gå inn i din tid…”

    Igjen, takk for alle inspirerende og utfyllende kommentarer, dere er med på å utvikle Kulturverk videre til et sted for konstruktiv samfunns- og kulturkritikk.

    A. Viken

  • Her er også en video fra forfatteren av vinneren av årets bok 2011 hos P2P-Foundation: http://blog.p2pfoundation.net/p2p-video-of-the-day-david-graeber-on-the-first-five-thousand-years-of-debt/2012/01/10

    Her er en lengre ressurs med oppsummering, intervjuer og sammendrag fra Book: Debt: The First 5,000 Years. David Graeber. Melville House Publishing, 2011: http://p2pfoundation.net/First_Five_Thousand_Years_of_Debt

    Har begynt å lese litt selv, har fått litt lyst til å lese selve boka også. Er det noen som vet om den er oversatt til svensk, dansk eller norsk? Begynner å bli litt lei av å kun lese engelske bøker.